God formiddag – eller god midtpådagen, rettere sagt.. deler her et nytt innlegg fra den gamle bloggen min. Dette er også fra 2013, sånn som det om Appelsinbakkan som jeg skreiv om i går.. nærmere bestemt i begynnelsen av juli det året..
TVERRFJELLET – TIL SLUTT!!!
Hei og hoppsann, der…nu kommer det ENDELIG et litt mer bilde-rikt blogginnlegg fra meg. Var på en aldeles FANTASTISK fjelltur sammen med ei venninne og guttungen hennes for et par dager siden – men har hatt aaalt for mye å styre med, til å ha fått blogga tidligere..
Men altså – tidligere i uka hadde jeg bestemt meg for å ta en lengre fjelltur nå fredag vi hadde, med tanke på at jeg skal på Årbostadtinden neste helg (klikker du på linken, kommer du til innlegget mitt fra da jeg deltok i Tour De Andørja).. den toppen er sånn ca.1180 m.o.h, mens fjellet jeg og venninna mi gikk på, er 889 m.o.h…ble jo litt mindre tind det, da…men gjett om man fikk gått likevel. For – og det er jo ikke akkurat noe sjokk,da – vi rota oss litt bort til å begynne med! Som sagt – et stort sjokk burde det jo ikke være, for akkurat denne venninna mi og jeg er veeeldig flinke til å rote oss inn på – og utfor – stier der vi egentlig ikke har noe å gjøre, hehe… MEN når det er sagt – denne gangen var det ikke (bare) vårres feil…det er en 10-på-topp-topp vi gikk, og vi fant ikke rette skiltet til å begynne med. Det resulterte i at vi la i vei og hadde kommet godt og vél 0,5 km før vi lukta lunta om at vi var på feil kurs…hadde ikke vært den store krisa, da – for vi var på tur til Melåaksla, og den er hakket høyere enn Tverrfjellet – men guttungen til venninna mi ville absolutt gå til den toppen vi hadde bestemt – og ja..da var det bare å traske seg tilbake til bilen og leite etter rette skiltinga…som viste seg å være bare noen få hundre meter fra der vi hadde parkert til å begynne med.
Men så – endelig – var vi på rett kurs opp mot fjellheimen.
Og oppover gikk det…sønnen til venninna mi fløy i forveien – som han ofte bruker..
Været var ganske perfekt å gå i, sånn egentlig..det småregna i støytan, men det var utrulig varmt like vel…og så setter det virkelig fantasien min i sving når det tykner til i fjellan…sikkert utrulig mye rart som kan gjemme seg i tåkeheimen…sant, ja?
Vått & vakkert – og steike godt når man er tørst.
Vi traska og traska, og kosa oss kjempemasse.. ca. halvveis hadde vi en liten raste-pause med litt energi-påfylling, før vi traska videre opp i høyden…med en drøss av selskapssyke og til dels svært så innpåslitne fluer..
Godt og vel over tregrensa kom vi til Tverrfjellvatnet…nydelig..
Videre oppover bar det – og nå begynte terrenget å endre seg mye – ble bare mer og mer steinete..og til slutt var det nesten ikke noe igjen av stien vi hadde fulgt. Det var nå så som så med merkinga også, og et par ganger fant vi merker som hadde falt over ende..guttungen til venninna mi var flink, han – og fant stein som han brukte som hammer for å slå de ned i bakken igjen.
Men her hadde vi enda en godt synlig sti å følge – og et utrolig vakkert terreng..
Seeee…ingen sti – men ei godt synlig – oppreist – merking..
….du ser den,ja? Joda – den røde nesten midt i bildet…den, ja..
….bare stein så langt øyet kan se….og faktisk en og anna potensiell fårikål-middag….men de ble så små på bildet her, at de skal du nok bare gi opp å se…
Ei aldeles nyyydelig utsikt mot det vi fant ut i fellesskap må være nån av Melåvatnan…og jeg håååper at i år skal bli året jeg klarer å få realisert fantasien om å gå over hele Melåa og campe i gammer og telt..oooh..
Her var det virkelig begynt å tykne til rund oss – og en del regn – og for ikke å snakke om – vind..
Og her oppe hadde vi også mista merkinga totalt. Vi glodde og glodde – men ingen av oss var kar – eller tøtte – om å se de svartens merkan. Utrulig frustrerende å være kommet ca.en halv km unna målet – og så ikke ha peiling på hvor vi burde gå. Joda – etter kartet klarte vi jo å se sånn høvelig hvor toppen var – men med all den steinura som var rundt der, var det ikke alle plassan vi syntes det var forsvarlig å gå.. i tillegg var venninna mi blitt dønn sliten – så vi bestemte at ho skulle bli igjen med sekkene og så skulle jeg og sønnen hennes traske oss opp mot der vi trudde veien kunne være, for å se om vi fant postkassa… men duuuuu, altså…jo nærmere vi kom toppen, jo tjukkere ble tåka…fnys!! Til slutt ba jeg han sønnen hennes om å sitte muse stille så jeg visste hvor jeg kunne finne han igjen, og så traska jeg meg inn i tåkeheimen på leiting. Men nei – ingen rød kasse – eller annen kasse heller, for den del – var å oppdrive..og jeg valgte å snu for at det ikke skulle bli for skummelt for han som satt alene i tåka og venta – eller for mammaen som satt lenger nede i lia…men dærsken dryle – kan rett og slett ikke beskrive hvor inn i svartsvidde granskauen frustrerende det var å måtte traske seg ned igjen uten å ha nådd målet..
O´akk – O´ve og tenners gnissel!!
Da vi kom ned igjen til venninna mi – som var mer eller mindre blåfrossen (staaakkar)…HALLELUJA og litt til – hadde hun – velsignede, klarøyde vesen – oppdaget ei ny, rød merking oppi steinura….og når vi først hadde funnet den – så vi plutselig ei til… vi fant vi oss en (litt) lun plass for å spise lunsj..
…og når maten var fortært og jeg hadde fått skifta tørt på både den ene og den andre kroppsdelen, lot jeg venninna mi og sønnen sitt igjen å hvile, mens jeg dura som en vanvittig oppover bakkene og hoppa som en sprettball med dårlig demping over særdeles ruglete steina..
Oh lykke for en fantastisk utsikt som venta meg der oppe…her er – etter det jeg kan skjønne av kartet – Horntindene…bildet har ikke sjanse å formidle det utrulige skuet de var..
..og yezz-yezz-yezzzzzzzz….mer veimerking!
SE de fjellan vi har her…jeg mener – hallooo….man kan miste pusten av mindre..
TA-DAAAAAAA!!!!
Yezzz I did it…postkassa og tilgang på turkoden.
Nydelig!
Vebbestadvatnet rett ned – Kveøya i midten og Borkenes bakerst.
Så – med koden i trygg forvaring jogga jeg meg nedover bakkene og fant igjen venninna mi og sønnen..som selvfølgelig ble kjempeglade – selv om hun syntes det var litt surt at hun ikke hadde kommet seg helt opp selv…og det skjønner jeg veldig, veldig godt…
Når vi da starta på nedoverturen, kom sola snikende, og det ble et veldig flott vær – og jeg måtte passe på å få tatt et bilde av nydelige Tverrfjellvatnet i sol også.
Så – uten tvil – det var en fantastisk tur vi hadde.
Jada – der ble det jaggu blogging om blogging fra YoursTruly.. og grunnen er at jeg innså jo i går at jeg hadde klaska ut 6 innlegg i løpet av dagen. For meg er det alt – ALT for mye!! Men en og annen gang får det gå, for jeg veit jo at det er fordi jeg går innadørs og “vansmekter” etter operasjonen – og akkurat nå er jeg på det nivået at jeg kan finne på å slenge ut ett innlegg i timen, bare før å ha noen å “snakke” med..(slapp av & pust – det skal jeg IKKE gjøre, hehe )
Jeg kommer nok enda til å poste en god del innlegg hver dag – men jeg veit jo at når jeg kan begynne å bevege meg skikkelig igjen, blir nok snittet 3 – 4 innlegg. Det klarer jeg å sjonglere innimellom roadtrips & fjellturer.. for det skal tross alt settes av tid til både lesing og kommentering hos medbloggere.
…3.30… I dag våkna jeg 3. 30!!! Æ meine.. Ka svarten?? Og det enda det ble hakket seinere enn planlagt før jeg kom meg til sengs i går.. Jeg klarte heldigvis å holde stand under dyna til rundt 5, men da jaga både ryggen & do-trollet meg opp.
Hmmm…jeg hadde EGENTLIG tenkt å gi meg etter det forrige innlegget, for jeg er faktisk så stuptrøtt nå at det durer mellom øra (straffa for å stå opp før fuglan sprætt ut av reiret om mårran)..
…men så fikk jeg lyst til å stikke innom for å ønske alle sammen en fin kveld videre, og ei riktig god natt etter hvert..
Legger ved en liten lullaby også – som i alle fall jeg liker 😊
Så sov godt nu da, alle dåkker flotte folkan der ute ❤️
..og jada..de andre innleggene mine i dag, finner du her:
…søtten også..en typisk Helene-situasjon har nettopp oppstått..eller oppstått har den gjort for lenge siden, jeg har bare akkurat blitt klar over den.. For her i januar var jeg jo så innmari svær i snakketøyet, at jeg blamerte ut på bloggen til alle som gadd å lese, at jeg skulle begynne å ha et MÅNEDENS ORD som da skulle ha å forholde meg til hver måned fremover.. Men trur dåkker ikkje ho sverrenekka har glømt av å finne et ord for mars??
Men superduperhypersmart som jeg er (sådah, slutt å flir 😜) har jeg kommet på det perfekte ordet som skal gjelde for denna måneden..nemlig GLEMSEL.. hihi..
So what at jeg har glemt mesteparten av måneden? Nå blir de siste dagene å gå med til å glemme alt mulig annet.. glemme at jeg har vondt, glemme å gruble for mye, glemme å være frustrert…
De fleste som leser bloggen min, har vel fått med seg nå at jeg sliter VELDIG når det kommer til økonomi..og jeg veit jo at jeg er så langt i fra den eneste. Men jeg prøver nå å hale i land noen ekstra ører her og der..så derfor tenkte jeg å komme med et lite tips hvis noen har lyst til å sjekke det ut. Man blir ikke rik av det, men ei krone her og ei krone der… Og hva snakker jeg om nå, tro? Jo…MOBROG.. har DU hørt om Mobrog?
Du kan registrere deg ved å klikke på bildet.
Jeg har det som app på mobilen, og det er rett og slett en kjekk måte å tjene noen få, ekstra ører på – dersom man bare gidder å sitte på nettet ei stund.. Mobrog er da spørreundersøkelser – og man bestemmer selv hvor mange man vil svare på. Betalinga varierer etter lengde på undersøkelsen, og kan være alt fra litt over ei krone – til – tja – trur den best betalte jeg har hatt, var på noen og 20 kroner…selv om de påstår at det finnes undersøkelser som kan gi betalinger opp mot både 100 og 150 kroner..men akkurat DE har ikke jeg sett noe til, i alle fall. Det tar selvfølgelig litt tid for å tjene opp et greit beløp – men fra jeg starta for et år siden og til nå har jeg tatt ut 5-600 kroner til sammen – og har nå noen hundrelapper innestående. Hadde kunnet hatt mye-mye mer, dersom jeg hadde giddet å svare på alle undersøkelsene – men det kan gå uker mellom hver gang jeg setter meg ned og “jobber” med de..
Et kjekt tidsfordriv, da.. Men det er TO minuser… Det første er at undersøkelsene stenger når nok mange har deltatt..så jeg som da kan vente ei halv evighet mellom hver gang jeg går inn her, risikerer å måtte trykke på en del linker før jeg kommer til en åpen undersøkelse. Det andre – og mest frustrerende – er at man kan ha KUN 2 uttak pr dag (via PayPal) – á 40,- pr.gang..
Haha & huffda.. Gjett hvem som kjeder seg? Joda – eller neida..eller vel – egentlig kjeder jeg meg ikke SÅ mye – men litt. Og for å ha bare en mikroskopisk antydning til bevegelse av skrotten, har vært ute og supa litt luft mens jeg trilla på plass søppeldunken for venninna – og så la jeg sammen noen klær hun var så snill å vaske for meg i går..og midt oppi denna kjedsomheta oppdaga jeg at jeg satt å lytta til klokka og “tikk-takka” i takt med den for å telle sekunder..for å sjekke ut hvor sakte tida VIRKELIG går.. æ meine… uæææh!!
Heldigvis ble jeg litt distrahert fra sirupstankene ei stund, når nest yngste søstera til venninna mi stakk innom for å avlevere noe – og da ble det litt snikk-snakking og koselig gjensyns-skravvel med henne, før hu fauk på dør igjen.
Men nå er det ikke så alt for mye å finne på, da..siden jeg har lova på tru og ære å beherske trangen til å rase rundt kjappere enn i sneglefart i dag også – så for å dempe litt på den iboende galskapen som tydeligvis er på tur til å bane seg vei ut i friheta, har jeg nå benkra meg i sofa med boka jeg leser & frokost nr.2 – og skal gjøre mitt ytterste for å stå han av til venninna er ferdig på jobb…
Siden jeg ikke kan være så sabla aktiv enda på grunn av operasjonen i forrige uke – som du kan lese litt om HER hvis du ikke veit hva jeg snakker om – så fant jeg nå ut at det kanskje var på tide å flytte litt mer av gammelbloggen over hit..og her følger et innlegg fra begynnelsen av mars 2013 – da jeg enda i min til tider temmelig tåkelagte hjerne levde i den villfarelsen å tro at skigåing var noe for meg, hehe..
APPELSINBAKKAN
Heeeeisann der…her kommer ENDELIG et nytt, lite innlegg.. Har ikke akkurat vært så aktiv ute i skog og mark i det siste, at det gjør noe. Å gå langt og lenger enn langt sånn ellers, ja det gjør jeg – men jeg og skiene er ikke verdens beste venner, akkurat.. Har hatt dem ute på et par prøverunder – dvs. jeg er den som er blitt prøvd ut – eller rettere sagt føttene mine.. vil IKKE risikere å få samme gnagsårene som jeg fikk etter første turen min i år. Men det har gått bra, og jeg har huska å teipe meg før hver tur – så nå ser det ut som det endelig kan bli litt futt & fart i sakene, hehe
Dvs. futt & fart er vel eeeegentlig det siste noen kan tenke på når de ser meg komme tøflende avgårde. Har sagt det før og sier det igjen: “Æ e ei feigsjetta på ski!”
I alle fall – det var et nyyyydelig vær når jeg sto opp i dag, og jeg satsa på å gå til Appelsinbakkan på Storjorda, som er en av vinterturene for 10-på-topp i år.. Turen starta himla bra..jadda!! Måtte først av alt spørre noen om hvor i huleste jeg skulle starte for å komme til disse Appelsinbakkan…var jo løyper og spor i alle himmelretninger, jo..og kunne ikke se et eneste rødt “topp-merke”….herrefred…men jeg fikk nå pekt ut rett løype og retning, og så la jeg i vei…i sakte kino, hehe…var jo kun skare å gå på, så detta så jeg for meg skulle blir morro,gitt..hohohooo
Karra meg opp de første bakkan og kom til Aurvatnet…et utrolig syn med den blå himmelen og sola (som faktisk varma ganske så godt alt)
Og videre bortover der gikk ferden.. fulgte ei løype som gikk over isen – den tok jeg IKKE på tur tilbake igjen..var det nå glatt på skaren ellers – så var det jo totalt ære-være det der..skjønner godt hvordan Bambi hadde det, jeg…..say no more!!
Da jeg spurte etter veien oppover, fikk jeg fortalt at det var spesielt én bakke som var temmelig tøff å gå opp – at det virkelig ville kjennes i både armer og bein.. ok – mulig det føles slik for den dama som rettleda meg – men jeg må bare få sagt at jeg syns ikke det var noe særlig slit, jeg… glatt, ja..og med ei fart som kan få ei snile til å le seg fillete – men ikke noe pæs. Mulig jeg er i bedre form enn jeg tror – men det var i alle fall ikke noe problem å komme seg frem til postkassa..
Vél fremme der – på Appelsinbakkan – lå det ei tøtta (ung kvinne, må vite) på magen og fotograferte en appelsin i snøen – kult – ingen tvil for henne hvorfor stedet heter det det gjør, hihi
Så – etter innskriving i manntallet – eeeh boka – registrering av kode og litt slarving om løst & fast med appelsin-dama, var det på tide å vende nesen hjemover igjen… oooooooooooooh!! Èn ting er å komme seg OPP bakkene…. men alle oppoverbakker ble jo jaggu skumle nedoverbakker helt sånn plutselig…hmmmmmmmmm…. ok – må bare innrømme det først som sist..jeg feiga totalt ut og gikk sidelangs nedover. Men på grunn av den knallharde skaren over alt, ville ikke skiene helt gjøre som hodet mitt hadde sett for seg at de skulle, så jeg vakla att og frem som ei blanding av Lille Trille og Veltepetter – og klarte jaggu å deise på rævva flere ganger… jajaja…..le nå bare du….det gjorde i alle fall jeg, hehe… har nok sikkert vært en syn for guder – om noen sånne hadde kommet forbi – der jeg lå å kava med ski og staver og holdt på å le meg i hjel…haha…kom ikke her å si at man ikke kan ha det gøy om man er aleine 😉
Og hva gjør det forresten om man går aleine når det er så utrolig flott natur rundt en?
Men i alle fall – mellom knall & fall og latterkuler i ensom majestet – nedover gikk det – om enn så sakte – og jeg ble selvfølgelig forbikjørt av opptil flere stykker..
Ei stund begynte jeg å lure på om det var bare jeg som var ei sånn “forbainna pingla”…syns jo skigåing er utrolig morsomt – men får jo unektelig ødelagt litt av tur-gleden ved at jeg må planlegge nøye for hver forbaska lille utforbakke.. Men da jeg var nesten nede igjen, hørte jeg mye kaving og styring bak meg, og opp dukka det ei dame som så like frustrert ut som det jeg følte meg i støytene.. og hun var heeeelt overgitt over hvor glatt det var og hvor vanskelig det var å komme seg ned i én bit.. HALLELUJA!!! Det finnes altså flere av den sorten…så bra for meg, da…følte meg plutselig ikke heeeelt aleina som “bleikfis” i denna ski-verden likevel – juhuuu!!
Så med nytt pågangsmot stavra jeg meg videre til det var kanskje 100 meter igjen til veien og bilen.. da gadd jeg rett og slett ikke sloss med skaren noe mer, og tok ski og staver under armen og labba i vei…juks? Pøh!!!
Og snipp-snapp-snute, der var Appelsinbakkan ute – eller no´sånt…og jeg har fått starta årets 10-på-topp-sesong..
Har bare EN ting å si – steike ta for en mårra.. Greit nok, søvnen ble det så som så med i natt også – og våkna “for godt” kl.4.40.. Lå å rulla litt i håp om å sovne bittelitt til, men til slutt var trangen til diverse mårrarutiner alt for pågående, så da ga jeg meg for overmakta og gikk ned og sa godmårra til venninna før ho dro på jobb 5.30. Kommer nok til å bli litt trøtt i trynet etter hvert, men tenker at jeg står han av, sia jeg ikke har annet å gjøre i dag enn å tusle rundt og ta det med ro.
Er da som sagt for hos venninna mi og camper – og til forskjell fra mitt lille krypinn øverst oppe i et hjørne i 3. etasje i ei blokk..med null tilgang på frisk luft anna enn ved å halvveis henge å dingle ut gjennom vinduet med kaffekoppen – har da venninna flere muligheter for ei lufthungrig tøtta som meg – med både en liten platting ved inngangspartiet – og en gedigen veranda som går over to sider av huset.
Så gjett hva Yours Truly har gjort så langt på mårran? Yezz & juhuuu… den første koppen med mårrakaffe – UTE.. kl.05.45.. I LOVE IT!!
Litt isdrag i vinden, så jeg lånte fine pleddet av venninna.
Oh hildrande du for ein herlig mårra..wohohoooo 😍 Bærre å gjøre sæ klar til frokost nu – ute 😉
Heisann i kveldinga, folkens… det har jo vært en super dag for meg i dag, siden jeg både har fått lufta hauet og vært sosial..og mer om det kan dere lese om i de to siste linkene nede i innlegget her. Akkurat nå kjenner jeg på at jeg begynner å bli en smule trøtt her etter dagens positive strabaser – men såååå syns jeg jo at det var litt i tidligste laget å jumpe til sengs når jeg for en gangs skyld har noen å skravle med på kvelden – derfor skal jeg være flink og skru over til skravlemodus ei lita stund – men hiver først ut et lite innlegg som tar for seg et nytt av de naturfenomen som jeg er så glad i – og denne gangen er det snakk om:
FALLSTREAK-HULL
Også kjent som en “hullsky” eller skykanal kan dannes i såkalte makrellskyer eller rukleskyer Disse hullene antas å oppstå når vanntemperaturen i skyene fryser, men ikke har dannet is. Når iskrystaller dannes (som kan bli hjulpet av ting som et fly som passerer), setter det i gang en kjedereaksjon som kan føre til vanndråper som fordamper og etterlater et massivt hull. På grunn av deres merkelige utseende og sjeldenhet, har formasjonene vært kjent for å bli påstått å være UFO´er.
