God formiddag – eller god midtpådagen, rettere sagt.. deler her et nytt innlegg fra den gamle bloggen min.
Dette er også fra 2013, sånn som det om Appelsinbakkan som jeg skreiv om i går.. nærmere bestemt i begynnelsen av juli det året..
TVERRFJELLET – TIL SLUTT!!!
Hei og hoppsann, der…nu kommer det ENDELIG et litt mer bilde-rikt blogginnlegg fra meg.
Var på en aldeles FANTASTISK fjelltur sammen med ei venninne og guttungen hennes for et par dager siden – men har hatt aaalt for mye å styre med, til å ha fått blogga tidligere..
Men altså – tidligere i uka hadde jeg bestemt meg for å ta en lengre fjelltur nå fredag vi hadde, med tanke på at jeg skal på Årbostadtinden neste helg (klikker du på linken, kommer du til innlegget mitt fra da jeg deltok i Tour De Andørja).. den toppen er sånn ca.1180 m.o.h, mens fjellet jeg og venninna mi gikk på, er 889 m.o.h…ble jo litt mindre tind det, da…men gjett om man fikk gått likevel. For – og det er jo ikke akkurat noe sjokk,da – vi rota oss litt bort til å begynne med! Som sagt – et stort sjokk burde det jo ikke være, for akkurat denne venninna mi og jeg er veeeldig flinke til å rote oss inn på – og utfor – stier der vi egentlig ikke har noe å gjøre, hehe… MEN når det er sagt – denne gangen var det ikke (bare) vårres feil…det er en 10-på-topp-topp vi gikk, og vi fant ikke rette skiltet til å begynne med. Det resulterte i at vi la i vei og hadde kommet godt og vél 0,5 km før vi lukta lunta om at vi var på feil kurs…hadde ikke vært den store krisa, da – for vi var på tur til Melåaksla, og den er hakket høyere enn Tverrfjellet – men guttungen til venninna mi ville absolutt gå til den toppen vi hadde bestemt – og ja..da var det bare å traske seg tilbake til bilen og leite etter rette skiltinga…som viste seg å være bare noen få hundre meter fra der vi hadde parkert til å begynne med.
Men så – endelig – var vi på rett kurs opp mot fjellheimen.
Og oppover gikk det…sønnen til venninna mi fløy i forveien – som han ofte bruker..
Været var ganske perfekt å gå i, sånn egentlig..det småregna i støytan, men det var utrulig varmt like vel…og så setter det virkelig fantasien min i sving når det tykner til i fjellan…sikkert utrulig mye rart som kan gjemme seg i tåkeheimen…sant, ja?
Vått & vakkert – og steike godt når man er tørst.
Vi traska og traska, og kosa oss kjempemasse.. ca. halvveis hadde vi en liten raste-pause med litt energi-påfylling, før vi traska videre opp i høyden…med en drøss av selskapssyke og til dels svært så innpåslitne fluer..
Godt og vel over tregrensa kom vi til Tverrfjellvatnet…nydelig..
Videre oppover bar det – og nå begynte terrenget å endre seg mye – ble bare mer og mer steinete..og til slutt var det nesten ikke noe igjen av stien vi hadde fulgt. Det var nå så som så med merkinga også, og et par ganger fant vi merker som hadde falt over ende..guttungen til venninna mi var flink, han – og fant stein som han brukte som hammer for å slå de ned i bakken igjen.
Men her hadde vi enda en godt synlig sti å følge – og et utrolig vakkert terreng..
Seeee…ingen sti – men ei godt synlig – oppreist – merking..
….du ser den,ja? Joda – den røde nesten midt i bildet…den, ja..
….bare stein så langt øyet kan se….og faktisk en og anna potensiell fårikål-middag….men de ble så små på bildet her, at de skal du nok bare gi opp å se…
Ei aldeles nyyydelig utsikt mot det vi fant ut i fellesskap må være nån av Melåvatnan…og jeg håååper at i år skal bli året jeg klarer å få realisert fantasien om å gå over hele Melåa og campe i gammer og telt..oooh..
Her var det virkelig begynt å tykne til rund oss – og en del regn – og for ikke å snakke om – vind..
Og her oppe hadde vi også mista merkinga totalt. Vi glodde og glodde – men ingen av oss var kar – eller tøtte – om å se de svartens merkan. Utrulig frustrerende å være kommet ca.en halv km unna målet – og så ikke ha peiling på hvor vi burde gå. Joda – etter kartet klarte vi jo å se sånn høvelig hvor toppen var – men med all den steinura som var rundt der, var det ikke alle plassan vi syntes det var forsvarlig å gå.. i tillegg var venninna mi blitt dønn sliten – så vi bestemte at ho skulle bli igjen med sekkene og så skulle jeg og sønnen hennes traske oss opp mot der vi trudde veien kunne være, for å se om vi fant postkassa… men duuuuu, altså…jo nærmere vi kom toppen, jo tjukkere ble tåka…fnys!! Til slutt ba jeg han sønnen hennes om å sitte muse stille så jeg visste hvor jeg kunne finne han igjen, og så traska jeg meg inn i tåkeheimen på leiting. Men nei – ingen rød kasse – eller annen kasse heller, for den del – var å oppdrive..og jeg valgte å snu for at det ikke skulle bli for skummelt for han som satt alene i tåka og venta – eller for mammaen som satt lenger nede i lia…men dærsken dryle – kan rett og slett ikke beskrive hvor inn i svartsvidde granskauen frustrerende det var å måtte traske seg ned igjen uten å ha nådd målet..
O´akk – O´ve og tenners gnissel!!
Da vi kom ned igjen til venninna mi – som var mer eller mindre blåfrossen (staaakkar)…HALLELUJA og litt til – hadde hun – velsignede, klarøyde vesen – oppdaget ei ny, rød merking oppi steinura….og når vi først hadde funnet den – så vi plutselig ei til… vi fant vi oss en (litt) lun plass for å spise lunsj..
…og når maten var fortært og jeg hadde fått skifta tørt på både den ene og den andre kroppsdelen, lot jeg venninna mi og sønnen sitt igjen å hvile, mens jeg dura som en vanvittig oppover bakkene og hoppa som en sprettball med dårlig demping over særdeles ruglete steina..
Oh lykke for en fantastisk utsikt som venta meg der oppe…her er – etter det jeg kan skjønne av kartet – Horntindene…bildet har ikke sjanse å formidle det utrulige skuet de var..
..og yezz-yezz-yezzzzzzzz….mer veimerking!
SE de fjellan vi har her…jeg mener – hallooo….man kan miste pusten av mindre..
TA-DAAAAAAA!!!!
Yezzz I did it…postkassa og tilgang på turkoden.
Nydelig!
Vebbestadvatnet rett ned – Kveøya i midten og Borkenes bakerst.
Så – med koden i trygg forvaring jogga jeg meg nedover bakkene og fant igjen venninna mi og sønnen..som selvfølgelig ble kjempeglade – selv om hun syntes det var litt surt at hun ikke hadde kommet seg helt opp selv…og det skjønner jeg veldig, veldig godt…
Når vi da starta på nedoverturen, kom sola snikende, og det ble et veldig flott vær – og jeg måtte passe på å få tatt et bilde av nydelige Tverrfjellvatnet i sol også.
Så – uten tvil – det var en fantastisk tur vi hadde.
For en tur og veldig levende fortalt <3.
Takker så mye for det 😊