Noen av dere har nok fått det med seg alt, men i går hadde “guttungen” bursdag. Tenke seg til, han blei heile 28 år.. hvor i huleste er årene blitt av?
I alle fall, tradisjonen tro skulle jeg ta han med ut og spise etter jobb, og i år falt valget hans på kinarestauranten.
Han måtte jobbe bittelitt overtid, men endelig var kar’n der og det var klart for litt feiring.
Det var ei skikkelig koselig stund, med mye skravling og fliring. Faren hans kom også innom en tur for å gratulere han og slå av en prat, og det trur jeg guttungen satte veldig pris på. Og er det bursdag, så er det. Jeg tipsa betjeninga, og da vanka det gratis dessert på bursdagsbarnet.
I går, torsdag ble det plutselig fredag. Greia med det er at jeg skulle egentlig hjem til meg sjøl i går ettermiddag, men jeg sliter med plutselig energitap og bare heilt ut av det blå føltes det som om jeg var en ballong som lufta plutselig gikk ut av. Jeg følte meg dønn sliten og det siste jeg hadde lyst til var å kjøre hjem og begynne å romstere i ei kald vogn. Derfor bestemte jeg meg for å være over i fjorden til i dag, og det var da fredagen kom snikende. Vi har nemlig en sånn fredagsgreie der vi tar en billig ferdigpizza og pimper den med det vi måtte ha av brukbare rester fra uka som gikk. Og siden jeg skal være hos meg sjøl i helga og det er umulig å få stekt noe pizza der pr dags dato, tok vi liksågodt fredagspizzaen i går.
Denna var en sånn Prima-greie fra Rema, og var pimpa med rester av quorn-fileter, litt sitron- og dillsaus, blåmuggost, tørka mango, litt aprikossyltetøy og tomat i tillegg til eksta ost – og smakte heilt fortreffelig. Så joda, fungerte bra å ta fredagen på en torsdag.
I dag er det torsdag.. og frem til nå har det vært en heilt vanlig torsdag for Yours Truly. Det er blitt en god del kaldere enn i går, ca -12 når jeg sto opp, men fyttiskjiten så vakkert det var ute. Derfor bare MÅTTE jeg ut og trø en liten luftetur på formiddagen.
Frost og kulde kan gi noen fantastiske motiver altså, så minusgrader til tross – vottene kom av både titt og ofte for å knipse noe av den flotte naturen jeg så.
Liker du å få gode tips og råd som kan være både praktiske og til og med lette hverdagen? Vel, det gjør i alle fall jeg – og i går fikk jeg et supert tips fra en av de fantastiske TikTok-følgerne mine.
Nå kommer vel ikke dette under kategorien “lettere hverdag” akkurat, men steike kjekt er det. Jeg satt nemlig å oja meg litt på TT om at jeg hadde rota bort termokoppen min, og at kaffen blei så fort kald i vanlige krus.. og da var tipset “fyll den med kokende vann først, og pakk den inn i aluminiumsfolie”.
Nå bruker jeg alltids å forvarme koppen med varmt vann når jeg skal ut i frisk, kald luft med den – men å pakke den inn i aluminiumsfolie? Nei den var ny. Men SÅ genialt da. Jeg testa det nemlig ut nå i mårres da jeg traska bort i fjøset for å ta mårrakaffen hos hønsene, og det fungerte veldig bra. Kaffen holdt varmen myyye lengre, og det eineste jeg skal gjøre annerledes neste gang er å lage skikkelig hull til hanken og en litt større flik av folien som kan ligge over toppen når jeg ikke drikker av den.
I dag har det vært et flott vær her. Litt kjølig og noen få snykorn i lufta, men friskt og godt. Så før det var på tide å starte med middagen var jeg å trødd meg en liten luftetur i nærområdet, og fant ut at jeg skulle prøve meg på å ta noen bilder fra en annerledes vinkel enn den jeg normalt ville brukt. Og her er resultatet.
I dag blei det er forholdsvis enkel lunsj – men godt var det.
Fant en halv pakke med kremet blomkål- og brokkolisuppe som jeg kokte opp med melk + litt vann og tilsatte stekte baconbiter og noen frosne brokkolitopper. Smakte nydelig sammen med brødskive med mye godt smør (rørossmør for meg)
Det nyeste tilskuddet i vår lille familie er selvfølgelig med. Har du ikke fått med deg hvordan han kom i vårt eie og unngikk den sikre død, kan du lese om det i innlegget En litenrømling? Eller menneskelig grusomhet? Han er ikke SÅ gira på denna turen da, og er nok litt stressa stakkars. Men han hoppa opp på fanget mitt da vi begynte å kjøre, og har sittet trygt og godt der hele bilturen til ferga – en kjøretur på en liten time. Men nå, når vi er ombord og bilen står i ro, hoppa han ned i eska si igjen. Og ja, det er samme eska som vi fikk til han i Bjerkvik. Han har hatt den tilgjengelig hele tida, og er liksom blitt et trygt holdepunkt.
Men nå er det ikke så alt for lenge til vi er fremme over dammen. Vi har litt ting & tang å styre med når vi først er i Harstad-distriktet, men er da på hjemtur igjen etter noen flotte dager på øya.
Riktig god mandag folkens. Da er vi jaggu på full fart inn i ei ny uka. Lurer på hva den vil bringe..?… Må bare si at jeg er egentlig veldig glad for at man ikke veit hva som venter en utover det man faktisk har planlagt sjøl da. Jeg og bålmannen er fremdeles på øya, og hittil har dagen gått med til å surre litt ute. Fått saga ned og kappa opp et svært tre som sperra for utsikten, og fått det inn i garasjen.
Det har vært et greit vær her i dag, så lunsjen ble som så ofte før tatt ute ved et bål. Svartsvidd tjukkpølsa er bærre lækkert.
Og så blei det en liten godteri til teen for Yours Truly.
I tillegg har vi fått samla opp litt spon til kaninburet, og så driver bålmannen på å kløyve nån av de store kubbene.
Ellers er det ikke så alt for mye som skjer her da. Vi har vært en snartur på butikken, og så må det vel lages litt middag snart. Men utover det tenker jeg at vi går for en myk og rolig ettermiddag og kveld.
Riktig gooood ettermiddag godtfolk. Yeppz, det er søndag og tid for kjole – og i dag har jeg heldigvis ikke samme “problemet” som forrige helg.
Dagens kjole fikk jeg nå nylig av søstersen. Hun hadde den nemlig liggende bortgjemt i et skap her på øya, og så fant jeg den når jeg var i skapet og rota litt. Jeg melda henne for å høre om jeg kunne låne den på ubestemt tid – og fikk til svar “den kan du få”. Heldige meg. I alle fall, jeg kom på at noen av dere liker akkurat dissa innleggene, så jeg huska på å knipse et par bilder i full fart før jeg bytta om til varmekjeldress og føyk ut døra.
Som sagt bytta jeg om til varmekjeldress utpå dagen. Det var fordi jeg og bålmannen min bestemte oss for å ta med oss lunsjen og fiskestanga og traske oss ned på bergan rett nedenfor huset.
Det var opphold når vi gikk ut, men like etter at vi hadde tent bålet, begynte det å både blåse og snø. Men godt hyra som vi var, gjorde det absolutt ikke noe med ei og anna snyeling.
Så mens bålmannen prøvde fiskelykka (uten hell.. og faen ikkje klag på haillet, haha) holdt jeg bålet ved like og fixa lunsjen. Få ting i verden er bedre enn bålmat altså.
Vi hadde ei supertrivelig stund der nede med lunsj på berg-bål, og det var så innmari godt å bare VÆRE. Null stress av noe slag. Det var knapt nok en lyd å høre unntatt bølgeskvulp og våre egne stemmer. Fantastisk! Og selvfølgelig måtte jeg knipse et par bilder innimellom snøelingene.
Nå lurer du kanskje på hva i jøsse navn det er jeg driver på med nå? Klatre inn gjennom vinduet hos folk på den måten? Har jeg kanskje begynt å livnære meg som innbruddstyv nå da?
Vel, hehe.. sjøl om økonomien er under lavmål, er det ikke riktig så ille stilt med meg altså. Nei greia er at i begynnelsen av oktober i fjor, klarte jeg det “kunststykket” å miste nøkkelknippet mitt, med både hus- og bilnøkler. Vi skulle kjøre ut en tur, men like før jeg skulle sette meg inn i bilen til bålmannen fant jeg ut at det var noe jeg skulle gjøre – og hadde tydeligvis, surrete som jeg er slengt de fra meg på panseret på bilen. Vi var kommet temmelig langt før det gikk opp for meg at nøklene ikke var med oss.. for de lokalkjente så var vi faktisk langt nedi Klåpheia på Straum-sida. Vi snudde tvert og kjørte i snilefart tilbake – delvis i feil kjørefelt for å se om vi kunne se de i veikanten..og i et håp om at de hadde falt av med det samme bilen begynte å bevege på seg, kjørte vi heilt tilbake til Årbostad. Men nei. Vi leita og leita i nærområdet, gikk langs veien mot Klåpen og niglodde, kjørte til og med opp på Klåpheia og parkerte og gikk helt ned til der vi hadde snudd – men nei, nøklene mine var borte.
Så da var det liksom ikke noen anna løsning enn å bryte seg inn i eget hjem – for reservenøkkel hadde jeg jo selvfølgelig ikke. (men det har æ no, hehe) Heldigvis hadde vi glemt å stenge baderomsvinduet skikkelig, så da gikk det faktisk greit å komme seg inn. Det største problemet var når vi skulle dra tilbake til fjorden. Hvordan fikk vi låst ytterdøra etter oss? Veeel.. det fiksa vi med at bålmannen min lukket og låste innenfra når jeg og tingene var ute – og så krabba han ut et lite vindu i kjelleren og kilte det fast etter seg på utsida så det ikke vistes at det var åpent. Djiiiisezzz for et styr si bærre æ!!
Bilen min hadde jeg heldigvis reservenøkler til, men måtte låne brorsan sin Årbostad-nøkkel for å få kopiert opp ny til meg selv – pluss reservenøkler.
Detta var som sagt i begynnelsen av oktober. Vi var her borte på øya en tur i midten av desember også, men på grunn av vinteren så hadde jeg akseptert av de nøklene var tapt for alltid. Vi hadde tross alt null peiling på hvor på den flere kilometer lange strekninga de hadde falt av.
Så skjønner dere..en dag tett før jul mens vi satt og spiste frokost, skulle bålmannen sjekke fjæsboka.. og plutselig begynte han å småhumre og sa han hadde noe å vise meg som jeg ville bli glad for. Og tenke seg til, der på ei Andørja-side lå jammen et bilde av nøkkelknippet mitt. Wooow & wohoooo!! Det var ei tøtta som hadde vært ute på tur oppi “heia” og funnet de. Tenk at det er mulig. Jeg sliter som dere kanskje har skjønt med det jeg kaller “menneske-frykt”, og tanken på å ta kontakt med et vilt, fremmed menneske virka jævlig skummelt. Men bålmannen min forbarma seg over meg, og tok kontakt med henne. Vi hadde jo ikke mulighet til å bare hive oss i bilen og hente dem, så de ble enige om at hun skulle legge nøklene hos mora si og så kunne vi hente de når det passa.
I går passa det, og nå er nøkkelknippet jeg trudde var tapt for evig og alltid tilbake der det hører hjemme.
Tusen, hjertelig takk til deg som fant nøklene og tok vare på de, og til deg som hadde de i oppbevaring så lenge.
