I dag skriver vi 1.januar 2026, og et helt nytt år står og venter på å bli tatt i bruk, og noe av det jeg ønsker å gjøre for meg selv detta året er å fortsette som jeg har gjort i ganske mange år nå, nemlig å være hundre prosent ærlig om meg selv overfor både familie og venner.
Så altså: Kjære “svigerfamilie” og alle andre det måtte angå – når dere opplever at jeg trekker meg unna og det nok føles at jeg ikke ønsker å være sammen med dere, så vit at det er absolutt ingenting feil med dere. Min til tider sære oppførsel der jeg trekker meg unna både fysisk  og psykisk og nekter å være sosial er helt og holdent mitt problem. Jeg sliter nemlig med sosial angst.. eller – det rette ordet er kanskje heller frykt. Menneske-frykt. Jeg skal ikke gå alt for mye i dybden om hvorfor – ikke fordi jeg har noe å skjule – tvert imot er mitt liv ei åpen bok for absolutt alle som måtte ønske å lese den. Jeg har ei klokkeklar tru på at ærlighet og åpenhet er det aller viktigste for at vi mennesker skal forstå hverandre og unngå misforståelser som kan ende opp med å såre både oss sjøl og andre, så jeg oppfordrer alle som er nysgjerrig på noe om å spørre. Nei grunnen for at jeg ikke skal gå i dybden om hvorfor jeg har menneske-frykt er rett og slett fordi da ville detta innlegget blitt vanvittig langt. Dere som har fulgt meg på bloggen lenge veit jo utrulig mye om livet mitt opp gjennom årene, og de av dere som har hørt podcasten veit det meste.
Men kjapt forklart så har livet mitt vært et eneste sammensurium av å bli ignorert, brutte løfter, mobbing og psykisk vold. Jeg lærte i veldig ung alder at mennesker kan være ekstremt stygge med hverandre og jeg fikk tidlig forståelsen av at jeg var et null som aldri var god nok. Selvfølgelig har det ikke vært bare elendighet i livet mitt, tvert imot har jeg enormt mange gode stunder å se tilbake på. Det jeg mener er bare at når man gang på gang opplever at nye mennesker som kommer inn i livet ens behandler en på akkurat samme måte – ja da blir jo bare trua på at man er et usynlig null forsterka. Dessverre endte det i mitt tilfelle opp med at jeg fikk et enormt tillits-problem og mista all trua på meg sjøl og min egenverdi – og sånt tar tid å reparere.

Så igjen, når du eller dere opplever at jeg trekker meg unna er det ikke fordi jeg ikke VIL være sammen med deg – jeg har bare rett og slett fått en ny nedtur der traumer fra tidligere år innhenter meg og jeg klarer ikke helt å skjønne at akkurat du eller dere faktisk vil være sammen med MEG. Sannheta er at jeg er så innmari glad i dere alle sammen – både min egen familie, “svigerfamilien” og mine få men fantastiske venner har en enorm plass i hjertet mitt og jeg jobber virkelig beinhardt med meg sjøl for å komme meg videre i mi personlige utvikling med å få trua på meg sjøl tilbake og at jeg er god nok til å fortjene å ha en plass i akkurat DITT liv – og for å komme videre er nettopp dette med åpenhet veldig viktig for meg.
Mitt motto er: I ærlighetas navn – og det mottoet har ikke bare hjulpet andre til å forstå meg og min oppførsel, men det har også fått meg til å forstå meg sjøl bedre.

Yeppz, det var det jeg hadde på hjertet akkurat nå.
Ha en riktig flottersfin dag da alle sammen – og riktig GODT NYTT ÅR.