God formiddag og god tirsdag alle sammen. Som dere veit har jeg slitt lenge-lenge med bloggen, og nå har jeg atter en gang gått over et døgn uten et eneste innlegg. Jeg åpner laptop´en, men så blir jeg bare sittende å glo på det tomme feltet uten og klare å få ned et eneste, fornuftig ord.
Så jeg trur faktisk jeg sier at det er over nå. I allefall for denne gang. Jeg har jo trukket meg vekk fra blogginga i kortere og lengre perioder tidligere, så om dette blir enda en pause eller om jeg slutter totalt veit jeg ikke svaret på sjøl engang. Jeg har virkelig prøvd å holde liv i bloggen fordi jeg veit at det er noen stykker her inne som ikke er på andre SoMe, men dessverre – jeg er for tom i tenkeboksen til å klare å engasjere meg sjøl til å legge ut noe. Det vil si jeg har mye å SI, men jeg klarer ikke å få det ned i form av det skrevne ord. Og å sitte å gjenta meg sjøl hver dag – eller annen hver dag med innlegg basert på mat eller hobby, nei det er definitiv ikke meg. Jeg har kjent på det at jeg blir faktisk lettere deprimert av tanken på å skulle tvinge frem ord her inne, om temaer som jeg sjøl ikke har noen dyptgående interesse av. Joda, jeg liker i utgangspunktet å kokkelere & bake, men pr i dag lager jeg mat og spiser kun fordi jeg MÅ.. og jeg gjør håndarbeid fordi det er en koselig hobby når jeg ikke har noe annet å foreta meg, men jeg orker ikke lage den hobbyen om til en blogg..om dere skjønner hvor jeg vil hen.
I ærlighetas navn så er jeg stadig mindre og mindre på alle SoMe. Fjæsboka bruker jeg kun til å poste blogginnlegg og dele videre et og annet innlegg med temaer jeg syns er viktige. Instagram går i rykk og napp, og er mest brukt når jeg er ute i frisk luft. Snap er blitt veldig underprioritert og jeg trur faktisk jeg kommer til å legge den også totalt på is etter hvert. Så da gjenstår bare TikTok hvor jeg er innom hver mårra, og en sjelden gang ellers dersom jeg har noe jeg ønsker å formidle. Jeg er nemlig drittlei alt som heter SoMe akkurat nå. For meg er alle disse kanalene bare blitt en kilde til hauverk – bokstavelig talt, fordi jeg føler jeg blir “bombardert” med så utrulig mye negativ bullshit at jeg blir fysisk dårlig av det.
Jeg er fremdeles i ei “boble” der jeg har bortimot null interesse av å omgås mennesker. Og jeg er fremdeles i tenkeboksen angående framtida mi. Hvordan ting vil bli med tanke på blogging den dagen jeg klarer å lande på en avgjørelse – ja det gjenstår å se. Hvem vet, kanskje jeg ender på et nytt liv som gjør meg inspirert til å få skrivegleden tilbake? Det samme gjelder det når det kommer til turene mine. Kanskje jeg får lysta tilbake til å blogge når det blir vår i bakkene og jeg forhåpentligvis kommer meg ut på veien igjen. Jeg vil liksom mye heller ha en tur/reiseblogg enn en mat og/eller hobbyblogg. Ingenting vondt om dere som har det, altså – men det er da ikke noe for meg.
Under følger noen få bilder jeg har plukka ut fra mange år tilbake og frem til september i fjor, da jeg var på min siste loffe-rundt-i-landet tur..
SAVN!
Så folkens, med fare for å gjenta meg sjøl – det er nok over for bloggen min nå.. så får heller tida vise hva som skjer videre. Og til dere som syns det er trist at jeg blir borte, så har jeg posta nesten 3000 innlegg her inne de siste (straks) 7 årene som det er fullt mulig å lese og kose seg med om dere ønsker det.
Her er det aller første innlegget jeg posta da jeg starta denna bloggen 19. mars 2017. Meg + King Blaze = ZoeticWorld
“Kongekrabba” mi er jo borte nå da..dessverre, men jeg elsker han Anti, den bilen jeg har i dag – og livsstilen og den personen jeg var da..ja det har egentlig ikke endra seg så innmari mye. Jeg trur bare jeg har glemt litt av hvem jeg egentlig er. For som jeg avslutta mitt aller første innlegg med å si: “Målet med zoeticworld – som betyr noe slikt som den levende, vitale verden – er å dele med dere så mye jeg kan fra disse periodene mine. Både når jeg stryker “gatelangs” gjennom landet – men også fra alle turene mine i skog og mark..og håper den kan bli til glede og inspirasjon”
Ha en riktig flottersfin dag alle sammen og ta vare på dere sjøl nå da ❤️
Da er det jammen langt på dag allerede, og jeg tenkte å ta opp et tema som er veldig viktig for meg..og hvem vet, kanskje for akkurat deg også. Nemlig hva sukker – spesielt hvitt, raffinert sukker gjør med oss.. spesielt den mentale biten, og det jeg velger å kalle sukkerdepresjon.
Sukkerdepresjon ja..Å bli deprimert av sukker..har du opplevd det? Kanskje du har hatt sukkerdepresjon både titt og ofte uten å egentlig være klar over hva det er som har flydd i deg?
Saken er nemlig den at vi kan vel alle være enige i at sukker er ikke godt for noe!! Joda, visst trenger vi karbohydrater, men de som kommer fra null til ekstremt lite næringsinnhold-produkter som f.eks sjokolade, kaker og søte kjeks trenger ikke kroppen. Tvert imot..og jeg har oftere og oftere funnet artikler på nettet der folk har oppdaget akkurat det samme som jeg har oppdaga med meg sjøl. Nemlig at om jeg har lengre perioder med å bryte innpå sukkerholdige produkter, blir jeg både slapp, deprimert og overfølsom, og det skal faktisk ingenting til før jeg begynner å grine og tenke ekstra mørke tanker. I tillegg er det nesten som amen i kirka at betennelsene mine flammer opp igjen. Og sist, men ikke minst så blir jeg aggressiv. Yepp, du leste rett..jeg blir utrulig lett irritert og kan tenne på alle plugger av den minste, lille ting. Seinest nå i romjula fikk jeg erfare på kroppen hvor stor innvirkning dagevis med småkaker og sjokolade hadde på meg.
Det starta med at depresjonen(e) min ble forsterka, og tankene ble ikke bare mørke men regelrett kullsvarte. Jeg har slitt med utmattelse over flere år, men nå ble den utmattelsen til rein giddaløshet som gjorde at jeg holdt meg i sofa mesteparten av tida, og det skulle ingenting til før jeg ga opp og kjente at tårene pressa på ved den aller minste motstand. Deretter – sia jeg ikke hadde vett nok til å slutte og spise denna dritten enda jeg visste bedre, gikk jeg over til å bli irritert..faktisk regelrett aggressiv når jeg møtte motgang. Tru meg, her fløy det både strikkepinner og rundstykker veggimellom.
Om jeg er flau over å innrømme dette?? Nei! Selvfølgelig er det ikke noen stjerne-øyeblikk å skryte av, men jeg mener at både infoen om hva sukker i verste fall kan forårsake og det å stå frem og sette et ansikt på oppførselen man kan få som ei ringvirkning av det, er mer viktig enn å være redd for å latterliggjøre meg sjøl.
Du trenger ikke tru blindt på det jeg sier, og du kan avfeie det som overdrevent eller rein bullshit fordi du mener at akkurat DU har ikke merket noe – men det er som sagt mye info å hente der ute om man bare er innstilt på å ta til seg informasjonen og gidder å undersøke og google litt.
Her er noe få eksempler jeg har funnet frem bare sånn i full fart..
Utdrag fra en artikkel i Utdanningsnytt fra så langt tilbake som i 2005 akkurat her setter søkelyset på barn og sukker:
“Like skremmende er at hvitt sukker kan endre folks atferd.
Et høyt sukkerinntak kan over tid bidra til atferds- og konsentrasjonsproblemer. Dette har mange barneforeldre erfart, men få i norsk skole har tatt konsekvensen av det. I tillegg kan sukker utløse angst, irritasjon og aggressiv atferd hos barn. Barn reagerer sterkere hormonelt på sukker enn voksne, hvilket gjør dem mer sårbare for sukkerpåvirkning. For eksempel vil barn som spiser mye slikkerier, få en tydelig stigning i adrenalinproduksjonen. Sukker kan også bidra til psykiske lidelser.
Høyt sukkerinntak vil over tid ”tømme” hjernen for nødvendig tiamin (vitamin B1). Tiaminmangel kan senke terskelen for aggressivitet, impulshandlinger og gjøre at man blir mer ømfintlige overfor kritikk.”
Nærmere forklart: “Når du spiser raffinert, hvitt sukker, må cellene forbruke B-vitaminarbeidere (eks. B1, tiamin) som kommer med annen mat. Når det stjeles B-vitaminer fra de delene av nervesystemet hvor sinne og angstreaksjoner er, så kan det utløse angst, irritasjon og aggressiv adferd.
Men det viser seg at det er ikke bare barn og unge som er eksponert for ei sånn horribel, destruktiv påvirkning, og den artikkelen er ikke den eneste som prøver å sette søkelyset på hvor farlig sukker – da hvitt, raffinert sukker er for oss.
De aller, aller fleste har forhåpentligvis fått med seg at sukker kan trigge betennelser, og stadig flere har fått med seg at det også trigger depresjoner og alt hva det fører med seg. I tillegg har det en ekstremt uheldig innvirkning på funksjonene i hode og kropp.
De to neste utdragene er hentet fra en artikkel i Forskning.no:
1..
“Hvor mye sukker vi tåler, avhenger ikke bare av mengden godteri du spiser, men også om du spiser på tom mage eller om det finnes noe der fra før som bremser tømmingen av magesekkinnholdet over i tynntarmen, forklarer Sæland.
– Fett og protein, altså middagsmat, bremser best, sier hun.
Grovt brød bremser bedre enn fint. Rent sukker bremser ikke, tvert imot. Det får magen til å tømme seg raskere. (NB. detta kjenner jeg veldig godt igjen – når jeg har et kosthold basert på veldig mye sukker flyr jeg mye oftere på do..)
Nede i tynntarmen går nedbrytingen og opptaket av sukker over til blodet veldig raskt. Da risikerer vi å få kraftige blodsukkersvingninger. Da får vi en opptur etterfulgt av en nedtur. Etter nedturen følger sultfølelse, matthetsfølelse og kanskje mismot eller aggresjon. Så spiser vi på nytt, enda det ikke er lenge siden vi spiste sist.”
2..
– Rusmisbrukere for eksempel spiser masse sukker, for da kan de klare seg med mindre stoff. Så dette er heavy saker, og vi blir tåkete i hodet av det etter en stund, tilføyer Sæland.
– Sukker trekker med seg vann over tynntarmveggen som så sveller opp og blir dermed lettere gjennomtrengelig, slik at stoffer som normalt ikke slipper gjennom tarmveggen og over i blodet, gjør nettopp det, forklarer hun.
Det kan forårsake flere former for ubehag.
– En mulighet er allergiske reaksjoner fordi det kommer mer kroppsfremmed stoff over i blodet. Mye sukker kan slik gi en kraftigere allergisk reaksjon, sier hun.
– Du får også mer vann i mage og tarm, og føler deg ganske så stinn og oppblåst.
Videre kan du få diaré, masse gass i tarmen og forstyrrelser i mikrofloraen, ikke bare i tykktarmen, men hele veien fra munnen og ut i andre enden.”
Selv om akkurat denne artikkelen som du kan lese i helhet HER tok for seg hovedsakelig smågodt, gjelder det jo alt som inneholder sukker som vi inntar jevnlig og for mye av, fra brus og energidrikker til kaker og kjeks. SUKKER er GIFT for både kropp og sjel.
Så hvorfor i helsikke fortsetter jeg å bryte innpå denna gifta? I tillegg til energiløshet, øking i toalettbesøk, veksling mellom tårer og aggressjon, depresjon og betennelse får jeg jo på grunn av den gastric bypass´en min veldig ofte sukkerdumping som medfører svetting og skjelving. Jeg har ingen fornuftig forklaring på hvorfor – men trur at siden sukker faktisk er ei gift man blir avhengig av, er det er med dette som med andre ting som f.eks røyk og alkohol. Noen klarer å kutte det totalt ut av livet sitt, mens andre har tilbakefall etter tilbakefall.. og så blir man like frustrert og noen ganger regelrett forbainna på seg sjøl fordi at man er så jævla svak. Og sånne reaksjoner overfor seg sjøl hjelper heller ikke på psyken akkurat.
Så yepp..for meg er detta på veldig lik linje med alt mulig anna man blir avhengig av..det er jævlig godt der og da, og temmelig ufarlig en sjelden gang – men i lengden gjør det bare mer ugagn enn nytte.
Snakk om at man er sin egen verste fiende, altså..
Jeg har jo prøvd veldig mange ganger å slutte og spise sukker.. og det har holdt både i uker og måneder, og da har jeg vært så utrulig mye friskere både fysisk og mentalt. Men så har det skjedd ting som har gjort at jeg har mista fokuset og hevve meg ut på sukker-kjøret igjen. I denna runden vil jeg så veldig gjerne skylde på jula..men – jeg har satt meg ned og tenkt veldig mye over akkurat det, og jeg velger nå å skylde på MEG SELV!! for det er absolutt ingen som har stått over meg å tvunget meg til å ta den første sjokoladebiten..eller den neste..eller den neste. Eller alle kjeksene og småkakene. Det var et valg jeg tok, og måtte atter en gang betale prisen med å få bokstavelig talt ha abstinenser før jeg å klarte å bli kvitt søthungeren. Så pr i dag er jeg tilbake til der jeg vil være, og føler at jeg har kontrollen. Det vil si at jeg kunne uten problemer ta meg et lite stykke kake da jeg var i bursdagen til fredagsdate-venninna mi her om dagen, men lot smågodtet, riskremen og sausen være i fred. For jeg VIL vekk fra sukkerdepresjoner og betennelser. Jeg VIL gjøre hva jeg kan for å ta best mulig vare på kroppen og psyken min.
Og jeg lurer – om du er helt bunn ærlig nå, har DU noen erfaring med sukkerdepresjon?
Har du noen gang følt deg slapp og uopplagt, hatt lett for å miste fokus, blitt lett irritert eller kanskje hatt lett for å ta til tårene ved motgang, uten at du egentlig har skjønt hvorfor?
Vel – kanskje du også burde slutte å spise sukker da..
Jeg har faktisk tatt opp temaet på TikTok også om du vil se et par videoer. Første gang for et par, tre dager siden som du kan se HER.. og så i dag fordi temaet vekket såpass interesse hos folk at de ville høre mer. Det ser du HER.
Noen av dere har kanskje registrert at jeg ikke er innom her så mye lenger, og at innleggene mine er begynt å dale i kvalitet igjen. Vel, jeg er bare så lei blogginga akkurat nå, så det kommer nok til å bli veldig mye i rykk og napp fremover. Alt som heter skriveglede er dessverre totalt fraværende, men jeg skal i alle fall komme med de viktigste oppdateringene i livet mitt, frem til jeg forhåpentligvis finner gleden tilbake igjen.
For å starte med det minst viktige, men som likevel har stor betydning for meg, er at i går var jeg ute nesten hele dagen. Starta med å dra noen mil sør for byen og tilbrakte mye av dagen i ei vakker fjæra. Spiste lunsj og gikk meg en fin tur på i alt et par kilometer.
Deretter fikk jeg samla alle de 3 beste venninne mine til mye latter, skravvel og bålkos til langt utover kvelden.
Det var nemlig en grunn for at jeg ville samle alle sammen, fordi jeg hadde mye å fortelle.. for atter en gang har ting gått skeis for meg.
La oss starte med den jobben jeg nevnte jeg kanskje kunne få. Joda, jobben fikk jeg – men måtte takke nei.. atter en gang på grunn av NAV. Det viste seg nemlig at med den stillingsprosenten jeg kom til å jobbe, ville NAV trekke et lite beløp av trygda mi fra nyttår..og DET er OK!! Problemet er bare at stillinga gjaldt bare 9 mnd i året, og det vil si at jeg ville fått et par måneder uten lønn – men NAV ville likevel trekke det samme beløpet av trygda siden de trekker jevnt fordelt over hele året det beløpet de skal ha av årsinntekta mi. Sånn kan jeg ikke ha det, at jeg noen måneder får mindre utbetalt enn det lille jeg har pr i dag, så takk – men nei takk. Og foreslår du nå at jeg kan spare hver måned for å ha til “lønn” de månedene det ikke er jobb..vel, da kan du umulig forstå hva det vil si å ha lite å klare seg med, for hele poenget med å jobbe er å få noen kroner ekstra så jeg kan kjøpe meg ei ny t-skjorte eller gå på café med ei venninne uten å ha dårlig samvittighet for å ha rasert hele månedsbudsjettet.
Det var det ene jeg ville fortelle venninnene mine i går. Det andre som jeg hadde på hjertet og som har gått skeis, er at jeg måtte si ifra meg leiligheta jeg skulle flytte til nå den 20. Når jeg satte meg ned og virkelig regna på det, viste det seg at det ble alt for dyrt. Jeg måtte tross alt nå betale husleie for resten av de dagene som er igjen av denna måneden + første hele husleie for neste måned + halve depositumet. Da ville jeg hatt nok penger igjen på kontoen til å fylle opp tanken på bilen, men ikke ei krone å handle mat for. Og når jeg da hadde fått frigjort depositumet jeg har her jeg bor nå, og fått betalt resten av det nye depositumet ville jeg hatt noen få tusenlapper igjen, som knapt nok ville rekke til mat, medisin og drivstoff frem til 20 september.
Så er det sånn at jeg MÅ ha nye vinterdekk, og til min bil vil det koste minimum 8-10000. Detta må jeg jo få på plass seinest i oktober, så om jeg da satsa på at isete veier og snøen ikke kommer før i slutten av oktober, velger å justere ned innbetalinga på resten av gjelda mi og tok halve beløpet av trygda i september og andre halve i oktober, vil jeg hver av de månedene ha 2000 som skulle rekke til alt fra mat til drivstoff, og jeg ville ikke engang kunne dra til øya for å hente resten av tingene mine. Det sier seg sjøl at det går ikke, om jeg ikke lar bilen stå..og å ikke få kjøre noe som helst før etter trygdeutbetalinga i november når hauet slår seg vrang – og i tillegg ikke ha annet enn en sofa og et lite bord i leiligheta..vel..atter en gang, takk – men nei takk!!
Så i morgen kjører jeg og brorsan de få tingene jeg har her tilbake til øya, og så skal jeg atter en gang veksle mellom å være der litt når jeg takler det, bo litt i bilen – og garantert snike meg til ei overnatting eller flere hos guttungen. Og siden jeg nå da ikke må bruke alle pengene mine på å bo, akter jeg etter hvert å ta meg en liten roadtrip igjen – kjenner at det trengs.
Det positive er at jeg har snakka med han husverten jeg hadde da jeg bodde i blokka, og han har lovd meg at jeg skal få leilighet der igjen så snart noe blir ledig. Det kan ta en måned og det kan ta et år, men det er billig, sentralt og jeg trivdes jo sabla godt der tross alt. At jeg flytta derifra i fjor er jo fordi jeg måtte gjøre meg sjøl hjemløs og flytta inn i camper’n. Resten veit dere..
Da får dere ha en riktig flottersfin dag alle sammen ❤️ Veit ikke når neste innlegg kommer, men vi sees etter hvert.
Jeg kommer til å fortsette å være på TikTok, og det siste mårrabubbelet mitt finner du HER.
Heisann alle sammen..bare innom en lynsnar tur her på mårran for å fortelle at nå ligger episode 2 av podcasten min “Det Mentale Sirkuset” ute på Spotify. Med andre ord ei heilt ny “sirkusforestilling”.
Du kan lytte til den nyeste episoden ved å trykke på bildet under. Del gjerne innlegg eller link om du liker podden.
Da er det fredag igjen og jeg har vært våken siden 3.50. Jeg lå lenge og rulla før jeg bestemte meg for at mer søvn var nytteløst, og en liten time etterpå satt jeg ute og kosa meg med dagens første kopp med mårrakaffe.
I dag blir det en sånn dag der jeg nok kommer til å være hjemme heile tida. Etter den fantastiske turen jeg hadde i går, har det vært kun restitusjon på meg. For selv om jeg til tider kan fremstå som reine evighetsmaskinen og kan gå og gå i det uendelige når jeg først har kommet meg ut, betyr det ikke at jeg ikke får betale for det i etterkant. Men tru meg, det gjør jeg!
Siden mye av mitt fokus her inne er å skape åpenhet om mental helse, har jeg innsett at jeg i den sammenhengen nok ikke er “flink” nok til å prate om fysiske smerter. For de har nemlig også betydning, og det er ikke til å legge skjul på at å gå med fysiske smerter i lengden virker inn på den mentale helsa også. I alle fall gjør det det hos meg. Så derfor – sannheta er at da jeg kom hjem i går, var det bare å få gjort unna de mest nødvendige tingene som å få dusja og skifta klær, satt bort bæra jeg hadde plukka og finne meg noe å spise FØR jeg turte å sette meg for å slappe av. For jeg veit at etter en aktiv dag vil kroppen min stivne totalt det sekundet jeg setter meg ned. Og det gjelder ikke bare når jeg har vært på tur. Jeg veit at når det er som værst vil jeg bruke opp mot et halvt minutt bare for å klare å reise meg igjen, og at jeg må “subbe” med museskritt når går fordi korsryggen låser seg i en vinkel og jeg bruker ei halv evighet og en haug med viljestyrke for å klare å rette meg opp igjen. Og i går var intet unntak. Derfor ble hele ettermiddagen, kvelden og natta brukt til hvile. Jeg starta med å sløve i stolen til jeg hadde fått spist og lagt ut TikTok’en og blogginnlegget, men etter det karra jeg meg over på sofaen og i horisontalen under et pledd… hvor jeg lå med en serie på tv’n i bakgrunnen og småsov frem til jeg da våkna i mårres.
I dag er kroppen min “good to go” igjen. Selvfølgelig er jeg enda litt stiv, men de smertene jeg har i dag klarer jeg å fungere med. Jeg kan bare rett og slett ikke tillate meg å IKKE klare å fungere, fordi dersom jeg gjør det… hvis jeg tillater meg sjøl å kjenne på smertene og la det hindre meg i å gjøre ting fordi det er for vondt – ja da begynner jeg på en veldig skummel og nedadgående spiral mot et nytt mentalt mørke. Og jeg orker bare rett og slett ikke en ny runde med det nå, da jeg akkurat har kommet meg litt opp i lyset igjen. Likevel akter jeg å holde meg hjemme i dag, både for å slappe av men også for å spare drivstoff.. og så heller satse på å komme meg ut i mårra.
Ha en riktig flottersfin dag alle sammen ❤️ CU L8R
Det siste mårrabubbelet mitt på TikTok finner du HER.
God mårra og god søndag alle sammen. Yeppz, i dag har jeg bursdag så da tenker jeg at jeg har lov til å være liiitt (ekstra) sjølopptatt. I følge enkelte er jeg visst ekstremt sjølopptatt 🤔 men det velger jeg å ignorere i dag. Så nå sitter jeg ute på verandaen og har bursdagsmårra med frokost OG pakke. Det ble ikke søndagsrundstykke nå, for det tar jeg når guttungen kommer.
Pakke ja.. Er dere spent på hva som befant seg inni pakken? Bilde kommer straks, men først vil jeg vise dere de to gavene jeg fikk på fredag, fra hhv fredagsdate-venninna og nevøen min (for de som husker det innlegget).
Et mygglys (som står på bordet på verandaen)
Og sokker.. ekstremt tiltrengt, må vite.
Sååå var det pakketingetangen på bordet da, som er fra brorsan.
Et skitkul zippo-lighter..
..oooog…ny mobilholder til bilen.
DET var gaven sin, det..for den jeg har rauk for snart et år siden, og alle som har tatt en titt inn i det aller helligste i det siste (les: kupeen) veit at de 2-3 siste månedene har jeg måtta brukt ene bamsen min som støttekontakt for å holde telefonen oppe, hehe. (Ja, æ sprang ut og tok bilde til dåkker)
Yeppz, nå er Yours Truly superfornøyd og skal straks tusle seg inn på kjøkkenet og lage egg & baconsalat til guttungen som skal komme bortover i løpet av dagen. Men først litt mer mårrakaffe, og HIPP HURRA FOR MÆ 😁😁
Ha en riktig flottersfin dag alle sammen ❤️ CU L8R
Det siste mårrabubbelet mitt på TikTok finner du HER
Mårn der alle sammen. Den første delen av overskrifta kan kanskje være vanskelig å forstå for noen, men fritt oversatt tenker jeg vi sier “du må gjøre ting på min måte – eller så kan du reise til Helvete”.
Bildet er lånt fra nettet
Nå lurer du kanskje på hva som får meg til å komme med ei sånn kraftsalve på mårran, men alt bunner ut i at jeg for et par dager siden leste det innlegget HER hos medblogger Hverdagslykke. Der tar hun nemlig opp temaet å forhåndsdømme andre, noe som fikk meg til å gruble litt ekstra over mitt eget liv i så måte. For jeg må bare stå her med “hua i handa” og innrømme at jeg har dessverre vært blant de som har forhåndsdømt andre mennesker. I perioden veldig ofte.. Og det enda jeg hater å selv ha blitt og fremdeles blir forhåndsdømt.. Så hvorfor? Ja det er jo det store spørsmålet..
Pr i dag forhåndsdømmer jeg ingen.. jeg vil faktisk påstå at det er uhyre sjelden at jeg dømmer noen hverken i for- eller etterkant. Min filosofi er at så lenge ingen gjør meg eller mine noe, får absolutt alle bare være hvem og hva de vil. Selvfølgelig skjer det av og til at jeg kjenner “dømme-dyret” stikke nesa frem når jeg står overfor folk og situasjoner som kolliderer så inn i granskauen med hva jeg står for..men vanligvis klarer jeg å hente meg inn og minne meg sjøl på om at jeg går ikke i deres sko, så jeg har ingen rett til å dømme eller bestemme at andre skal gjøre ting på min måte.
Men tidligere..hva var det som gjorde at jeg til tider falt inn i rekken av de som satte seg på en pidestall med pekefingeren formanende “my way or the highway”? Jeg har virkelig grubla på det etter at jeg leste Hverdagslykke sitt innlegg. Og jeg er kommet frem til at for min del trur jeg det handla om at jeg på veldig mange områder var så uttaførr alt av det som var akseptert i samfunnet, at jeg prøvde å holde fokus unna meg sjøl og alt det som jeg følte var galt med meg. Fra å være utskuddet som ble mobba på skolen fordi jeg var skilsmisse- og barnehjemsunge, via å være den som sto i polkø om mårran før dørene engang var åpna, til å bli den sykelig overvektige personen som “alle” kunne se ikke tok vare på seg sjøl og helsa si.. En del av elendigheta ville jeg absolutt ikke innrømme overfor meg sjøl en gang, og slett ikke overfor andre. Og da var det riktig deilig å få rette en pekefinger mot andre og si “se – de er MYE værre enn meg”.
Huff.. ikke en ting jeg er stolt av akkurat..men i min kamp for å sette fokus på psykisk helse er det blitt ekstremt viktig for meg å være ærlig med meg sjøl og lære meg sjøl å kjenne fullt ut. Og nå har jeg innrømmet for meg sjøl – og alle dere lesere – at jeg har dessverre vært blant de som hadde lett for å forhåndsdømme andre. MEN.. jeg har lært at jeg gjorde det ikke for å være bevisst jævlig med andre, men brukte det som en forsvarsmekanisme fordi jeg ikke hadde det godt i mitt eget liv..og jeg trur at jeg rett og slett ikke forsto hvor mye jeg såra de som ble utsatt for den skarpe tunga mi. Derfor vil jeg nå på tampen av innlegget faktisk be om unnskyldning for oppførselen min. Er det noen av dere lesere som har kjent meg såpass lenge at de føler de har blitt forhåndsdømt av meg, vær så snill og godta ei unnskyldning rett fra hjertet. Det var aldri meningen å såre, jeg prøvde bare å ta vare på meg sjøl.
Ha en nydeligvakker fredag alle sammen ❤️ og riktig god helg. CU L8R
Det siste mårrabubbelet mitt på TikTok finner du HER.
Sett sånn, da har dagen forsvunnet for meg og det er blitt langt utpå ettermiddagen allerede. Jeg prøver så godt jeg kan å ha noe å henge fingrene i her, og har faktisk vært ute i hele dag og jobba meg svett mer enn en gang – så gjett om det er ei som er småsliten og trøtt i trynet nå, hehe.
Akkurat nå er middagen fortært og jeg sitter å sløver med strikkinga og vurderer veldig om jeg skal lage meg litt sein ettermiddagskaffe.
Som jeg nevnte i mårres så føler jeg at jeg må i tenkeboksen igjen. Det vil si jeg må prøve å finne ut av hva jeg skal foreta meg fremover. Jeg har nå bodd ca 2 mnd i leiligheta i byen, men jeg klarer ikke å slå meg til ro. Det er INGEN TING i veien med hverken leiligheta, husverten eller nabolaget… det er meg det er “feil” på. Av en eller annen grunn så blir den sosiale angsten min trigga noe alldeles forferdelig der, og jeg sitter bokstavelig talt med persiennene nede døgnet rundt. Det er absolutt ikke bra..
I tillegg er det en annen ting som stadig trenger seg frem i tankene mine.. nemlig ønsket om å få meg hund igjen. Aller helst vil jeg ha en hund og to katter..men i alle fall ETT levende vesen jeg kan få lov å vise omsorg for og ta vare på, trur jeg vil hjelpe utrulig mye på ensomheta jeg konstant føler på. Og bare så det er sagt, det er ikke lov med dyr der jeg bor nå.
Så altså.. jeg trenger seriøst å finne ut av ting, for drømmen om å få meg et nytt hjem på veien begynner jeg å innse er nettopp bare det – en uoppnåelig drøm..og jeg tenker også at det er definitivt ikke det optimale for meg å fortsette for lenge i den situasjonen jeg er i nå.
Hmmm…Æ må tænk!!!
Ha en riktig flottersfin ettermiddag og kveld videre alle sammen ❤️
Et lite heads up..detta er et tungt fordøyelig mårrainnlegg.
De fleste av dere fikk kanskje med dere at jeg for ei tid tilbake tok meg en time out fra alt av SoMe.
De av dere som følger meg på TikTok veit grunnen, da jeg har vært åpen om det der. Den skriftlige versjonen kommer nå, men vil du se og høre den videoen ligger den HER.
Altså..nå tenkte jeg da at jeg skulle prøve å være åpen og bunn ærlig her inne også – men det er vanskelig. Både fordi det skrevne ord kan misforstås så grønnjævlig.. men også fordi det er rett og slett trist, og jeg opplever en følelse av vacuum i sjela mi hver gang jeg prøver å tenke for mye på det. Jeg har nemlig IKKE funnet noen løsning på problemet mitt, men jobber veldig VELDIG hardt med det. Og jeg ber dere alle om å IKKE kom med masse gode råd nå – jeg har garantert hørt de alle sammen..og tenkt de tankene selv en million ganger. Jeg veit at jeg er ikke aleine om detta, og tenker at absolutt alle som sliter med det samme veit at gode råd hjelper ikke. Dette MÅ vi finne ut av, hver på vår måte fordi vi alle er forskjellige og trenger forskjellige ting.
Så altså..
Hele greia starta da jeg og brorsan tok den turen nedover Lofoten for noen uker siden. Vi skravla litt om dette med å farte rundt og oppleve ting på egenhånd – og han kommentere at det var tydeligvis greit for meg, fordi jeg trives så godt i eget selskap. Helt seriøst så kjente jeg kvalmen slo kolbøtte i magen min, for veldig ofte hater jeg å være i kun mitt eget selskap. Vi prata om de tingene da, brorsan og jeg..og jeg veit at det er sånn jeg fremstår. Jeg veit jeg sier at jeg stortrives når folk spør, for noe sier meg at folk vil helst ikke høre den andre versjonen. Den versjonen som ikke er så rosenrød. Men JA!!! Visst trives jeg veldig ofte med bare meg selv, spesielt når jeg kan kjøre og kjøre og kjøre. Særlig de første årene etter skilsmissen var det fantastisk å være aleine og kunne bestemme over seg selv. Og etter hvert som det kom nye menn innenfor “komfortsonen” min, innså jeg at hver eneste en av de var kun ute etter å bruke meg, sjefe over meg eller prøve å “temme” meg. Eller alt på en gang. Og når de ikke klarte noen av delene, var det både ukvemsord og utroskap inne i bildet. Er det å vente at jeg oppleves “mannevond” når jeg gang på gang får bekrefta at jeg ikke er god nok som jeg er? Og venninner? Vel, det er nok av de som har sagt opp vennskapet med meg uten engang å være tøff nok til å fortelle hva jeg har gjort galt, annet enn å være meg – den Helene de i utgangspunktet ble kjent med og roste opp i skyene fordi jeg var ekte og ÆRLIG. Hah!! Det viser seg at de aller fleste folk takler ikke ærlig. Men til tross for at jeg stadig blir mer og mer skremt og skeptisk til både tanken på en ny livsledsager og å treffe nye mennesker, har jeg med årene blitt stadig mer og mer ensom. For å komme tilbake til hvor vidt jeg trives å dra land og strand rundt aleine, så MÅ jeg. Jeg hater store deler av tida å være aleine, men skal jeg unngå å gå totalt i kjelleren og bli deprimert MÅ jeg ut og se og oppleve ting. Og jeg tenker at kanskje introvert ikke er rette ordet for å beskrive meg likevel.. men heller livredd..
Så ja, jeg veit at jeg har bare meg sjøl å takke for at de aller fleste trur at jeg elsker å være aleine – og singel, og har mer enn en gang fått høre at jeg er for kresen.. ingen er liksom gode nok for meg. I helvete heller, det har som sagt ingenting med det å gjøre.. men hvordan skal jeg som klare å treffe nye mennesker når jeg er så brent og skeptisk fra den ene negative relasjonen etter den andre som jeg har hatt, at alle instinkter sier LØP FOR FAEN?
Det over her var altså starten… det som til slutt utløste det som gjorde at jeg valgte å ta en timeout fra alt og alle, for å prøve å få klarna tankene. Jeg våkna nemlig opp en mårra og innså noe som er utrulig trist. Min eneste misjon med hver ny dag, er å komme meg gjennom den så jeg kan sove, og at jeg ønsker bare at det skal gå så mange år at det er naturlig for meg å ikke være her lenger.
Det er pokker så vondt når jeg prøver å innse den fulle betydninga av det, for sannheta er at pr i dag har jeg absolutt ingen ting som jeg virkelig føler er grunn nok til å fortsette. Og det som er ekstra vondt er at jeg innså at sånn har jeg egentlig hatt det i flere år nå. Joooooda, visst har jeg det supertrivelig enkelt dager, og koser meg ofte når jeg er ute i naturen.. det er bare det at jeg må tvinge meg ut gjennom døra. Tvinge meg på besøk, tvinge meg på cafe, tvinge meg på trening, tvinge meg på fjellet eller i fjæra..for gleden er ikke der i forkant. Jeg savner SÅ å bo på veien, men det som er superskummelt nå er at på grunn av økonomiske årsaker og en bil som stadig trenger mer og mer oppgradering sånn at jeg ikke får tatt de lange turene, har jeg faktisk begynt å måtte tvinge meg sjøl til å kjøre også. Heldigvis kommer gleden til en viss grad bare jeg kommer meg over dørstokkmila og får gjort disse tingene, men i ærlihetas navn blir det tyngre og tyngre for hver dag, og jeg er drittlei av å kjempe en kamp jeg veit jeg ikke kan vinne. Så ja.. jeg ønsker bare å få sove så dagene kan hute seg å gå. Depresjon?? Selvfølgelig.. men terapi har jeg gått i flere ganger og aldri mer, så vis meg den respekten og ikke foreslå det.
Yeppz, da veit dere grunnen for timeout’en..og eneste grunnen for at jeg nå er tilbake for fullt, er fordi jeg må ha et eller annet å henge fingrene i så jeg ikke ender opp med å bare sitte på rævva å overspise og glo på serier.
Ha en riktig flottersfin dag da alle sammen ❤️ CU L8R
Det siste mårrabubbelet mitt på TikTok finner du HER (og har ingenting med detta innlegget å gjøre)
På grunn av at det er flere stykker her inne som ikke følger meg på Snap og/eller TikTok, legger jeg ved litt informasjon som ble postet på TikTok tidligere i dag.
