Noen av dere har kanskje registrert at jeg ikke er innom her så mye lenger, og at innleggene mine er begynt å dale i kvalitet igjen. Vel, jeg er bare så lei blogginga akkurat nå, så det kommer nok til å bli veldig mye i rykk og napp fremover. Alt som heter skriveglede er dessverre totalt fraværende, men jeg skal i alle fall komme med de viktigste oppdateringene i livet mitt, frem til jeg forhåpentligvis finner gleden tilbake igjen.
For å starte med det minst viktige, men som likevel har stor betydning for meg, er at i går var jeg ute nesten hele dagen. Starta med å dra noen mil sør for byen og tilbrakte mye av dagen i ei vakker fjæra. Spiste lunsj og gikk meg en fin tur på i alt et par kilometer.
Deretter fikk jeg samla alle de 3 beste venninne mine til mye latter, skravvel og bålkos til langt utover kvelden.
Det var nemlig en grunn for at jeg ville samle alle sammen, fordi jeg hadde mye å fortelle.. for atter en gang har ting gått skeis for meg.
La oss starte med den jobben jeg nevnte jeg kanskje kunne få. Joda, jobben fikk jeg – men måtte takke nei.. atter en gang på grunn av NAV. Det viste seg nemlig at med den stillingsprosenten jeg kom til å jobbe, ville NAV trekke et lite beløp av trygda mi fra nyttår..og DET er OK!! Problemet er bare at stillinga gjaldt bare 9 mnd i året, og det vil si at jeg ville fått et par måneder uten lønn – men NAV ville likevel trekke det samme beløpet av trygda siden de trekker jevnt fordelt over hele året det beløpet de skal ha av årsinntekta mi. Sånn kan jeg ikke ha det, at jeg noen måneder får mindre utbetalt enn det lille jeg har pr i dag, så takk – men nei takk. Og foreslår du nå at jeg kan spare hver måned for å ha til “lønn” de månedene det ikke er jobb..vel, da kan du umulig forstå hva det vil si å ha lite å klare seg med, for hele poenget med å jobbe er å få noen kroner ekstra så jeg kan kjøpe meg ei ny t-skjorte eller gå på café med ei venninne uten å ha dårlig samvittighet for å ha rasert hele månedsbudsjettet.
Det var det ene jeg ville fortelle venninnene mine i går. Det andre som jeg hadde på hjertet og som har gått skeis, er at jeg måtte si ifra meg leiligheta jeg skulle flytte til nå den 20. Når jeg satte meg ned og virkelig regna på det, viste det seg at det ble alt for dyrt. Jeg måtte tross alt nå betale husleie for resten av de dagene som er igjen av denna måneden + første hele husleie for neste måned + halve depositumet. Da ville jeg hatt nok penger igjen på kontoen til å fylle opp tanken på bilen, men ikke ei krone å handle mat for. Og når jeg da hadde fått frigjort depositumet jeg har her jeg bor nå, og fått betalt resten av det nye depositumet ville jeg hatt noen få tusenlapper igjen, som knapt nok ville rekke til mat, medisin og drivstoff frem til 20 september.
Så er det sånn at jeg MÅ ha nye vinterdekk, og til min bil vil det koste minimum 8-10000. Detta må jeg jo få på plass seinest i oktober, så om jeg da satsa på at isete veier og snøen ikke kommer før i slutten av oktober, velger å justere ned innbetalinga på resten av gjelda mi og tok halve beløpet av trygda i september og andre halve i oktober, vil jeg hver av de månedene ha 2000 som skulle rekke til alt fra mat til drivstoff, og jeg ville ikke engang kunne dra til øya for å hente resten av tingene mine. Det sier seg sjøl at det går ikke, om jeg ikke lar bilen stå..og å ikke få kjøre noe som helst før etter trygdeutbetalinga i november når hauet slår seg vrang – og i tillegg ikke ha annet enn en sofa og et lite bord i leiligheta..vel..atter en gang, takk – men nei takk!!
Så i morgen kjører jeg og brorsan de få tingene jeg har her tilbake til øya, og så skal jeg atter en gang veksle mellom å være der litt når jeg takler det, bo litt i bilen – og garantert snike meg til ei overnatting eller flere hos guttungen. Og siden jeg nå da ikke må bruke alle pengene mine på å bo, akter jeg etter hvert å ta meg en liten roadtrip igjen – kjenner at det trengs.
Det positive er at jeg har snakka med han husverten jeg hadde da jeg bodde i blokka, og han har lovd meg at jeg skal få leilighet der igjen så snart noe blir ledig. Det kan ta en måned og det kan ta et år, men det er billig, sentralt og jeg trivdes jo sabla godt der tross alt. At jeg flytta derifra i fjor er jo fordi jeg måtte gjøre meg sjøl hjemløs og flytta inn i camper’n. Resten veit dere..
Da får dere ha en riktig flottersfin dag alle sammen ❤️ Veit ikke når neste innlegg kommer, men vi sees etter hvert.
Jeg kommer til å fortsette å være på TikTok, og det siste mårrabubbelet mitt finner du HER.
Heisann alle sammen..bare innom en lynsnar tur her på mårran for å fortelle at nå ligger episode 2 av podcasten min “Det Mentale Sirkuset” ute på Spotify. Med andre ord ei heilt ny “sirkusforestilling”.
Du kan lytte til den nyeste episoden ved å trykke på bildet under. Del gjerne innlegg eller link om du liker podden.
Da er det fredag igjen og jeg har vært våken siden 3.50. Jeg lå lenge og rulla før jeg bestemte meg for at mer søvn var nytteløst, og en liten time etterpå satt jeg ute og kosa meg med dagens første kopp med mårrakaffe.
I dag blir det en sånn dag der jeg nok kommer til å være hjemme heile tida. Etter den fantastiske turen jeg hadde i går, har det vært kun restitusjon på meg. For selv om jeg til tider kan fremstå som reine evighetsmaskinen og kan gå og gå i det uendelige når jeg først har kommet meg ut, betyr det ikke at jeg ikke får betale for det i etterkant. Men tru meg, det gjør jeg!
Siden mye av mitt fokus her inne er å skape åpenhet om mental helse, har jeg innsett at jeg i den sammenhengen nok ikke er “flink” nok til å prate om fysiske smerter. For de har nemlig også betydning, og det er ikke til å legge skjul på at å gå med fysiske smerter i lengden virker inn på den mentale helsa også. I alle fall gjør det det hos meg. Så derfor – sannheta er at da jeg kom hjem i går, var det bare å få gjort unna de mest nødvendige tingene som å få dusja og skifta klær, satt bort bæra jeg hadde plukka og finne meg noe å spise FØR jeg turte å sette meg for å slappe av. For jeg veit at etter en aktiv dag vil kroppen min stivne totalt det sekundet jeg setter meg ned. Og det gjelder ikke bare når jeg har vært på tur. Jeg veit at når det er som værst vil jeg bruke opp mot et halvt minutt bare for å klare å reise meg igjen, og at jeg må “subbe” med museskritt når går fordi korsryggen låser seg i en vinkel og jeg bruker ei halv evighet og en haug med viljestyrke for å klare å rette meg opp igjen. Og i går var intet unntak. Derfor ble hele ettermiddagen, kvelden og natta brukt til hvile. Jeg starta med å sløve i stolen til jeg hadde fått spist og lagt ut TikTok’en og blogginnlegget, men etter det karra jeg meg over på sofaen og i horisontalen under et pledd… hvor jeg lå med en serie på tv’n i bakgrunnen og småsov frem til jeg da våkna i mårres.
I dag er kroppen min “good to go” igjen. Selvfølgelig er jeg enda litt stiv, men de smertene jeg har i dag klarer jeg å fungere med. Jeg kan bare rett og slett ikke tillate meg å IKKE klare å fungere, fordi dersom jeg gjør det… hvis jeg tillater meg sjøl å kjenne på smertene og la det hindre meg i å gjøre ting fordi det er for vondt – ja da begynner jeg på en veldig skummel og nedadgående spiral mot et nytt mentalt mørke. Og jeg orker bare rett og slett ikke en ny runde med det nå, da jeg akkurat har kommet meg litt opp i lyset igjen. Likevel akter jeg å holde meg hjemme i dag, både for å slappe av men også for å spare drivstoff.. og så heller satse på å komme meg ut i mårra.
Ha en riktig flottersfin dag alle sammen ❤️ CU L8R
Det siste mårrabubbelet mitt på TikTok finner du HER.
God mårra og god søndag alle sammen. Yeppz, i dag har jeg bursdag så da tenker jeg at jeg har lov til å være liiitt (ekstra) sjølopptatt. I følge enkelte er jeg visst ekstremt sjølopptatt 🤔 men det velger jeg å ignorere i dag. Så nå sitter jeg ute på verandaen og har bursdagsmårra med frokost OG pakke. Det ble ikke søndagsrundstykke nå, for det tar jeg når guttungen kommer.
Pakke ja.. Er dere spent på hva som befant seg inni pakken? Bilde kommer straks, men først vil jeg vise dere de to gavene jeg fikk på fredag, fra hhv fredagsdate-venninna og nevøen min (for de som husker det innlegget).
Et mygglys (som står på bordet på verandaen)
Og sokker.. ekstremt tiltrengt, må vite.
Sååå var det pakketingetangen på bordet da, som er fra brorsan.
Et skitkul zippo-lighter..
..oooog…ny mobilholder til bilen.
DET var gaven sin, det..for den jeg har rauk for snart et år siden, og alle som har tatt en titt inn i det aller helligste i det siste (les: kupeen) veit at de 2-3 siste månedene har jeg måtta brukt ene bamsen min som støttekontakt for å holde telefonen oppe, hehe. (Ja, æ sprang ut og tok bilde til dåkker)
Yeppz, nå er Yours Truly superfornøyd og skal straks tusle seg inn på kjøkkenet og lage egg & baconsalat til guttungen som skal komme bortover i løpet av dagen. Men først litt mer mårrakaffe, og HIPP HURRA FOR MÆ 😁😁
Ha en riktig flottersfin dag alle sammen ❤️ CU L8R
Det siste mårrabubbelet mitt på TikTok finner du HER
Mårn der alle sammen. Den første delen av overskrifta kan kanskje være vanskelig å forstå for noen, men fritt oversatt tenker jeg vi sier “du må gjøre ting på min måte – eller så kan du reise til Helvete”.
Bildet er lånt fra nettet
Nå lurer du kanskje på hva som får meg til å komme med ei sånn kraftsalve på mårran, men alt bunner ut i at jeg for et par dager siden leste det innlegget HER hos medblogger Hverdagslykke. Der tar hun nemlig opp temaet å forhåndsdømme andre, noe som fikk meg til å gruble litt ekstra over mitt eget liv i så måte. For jeg må bare stå her med “hua i handa” og innrømme at jeg har dessverre vært blant de som har forhåndsdømt andre mennesker. I perioden veldig ofte.. Og det enda jeg hater å selv ha blitt og fremdeles blir forhåndsdømt.. Så hvorfor? Ja det er jo det store spørsmålet..
Pr i dag forhåndsdømmer jeg ingen.. jeg vil faktisk påstå at det er uhyre sjelden at jeg dømmer noen hverken i for- eller etterkant. Min filosofi er at så lenge ingen gjør meg eller mine noe, får absolutt alle bare være hvem og hva de vil. Selvfølgelig skjer det av og til at jeg kjenner “dømme-dyret” stikke nesa frem når jeg står overfor folk og situasjoner som kolliderer så inn i granskauen med hva jeg står for..men vanligvis klarer jeg å hente meg inn og minne meg sjøl på om at jeg går ikke i deres sko, så jeg har ingen rett til å dømme eller bestemme at andre skal gjøre ting på min måte.
Men tidligere..hva var det som gjorde at jeg til tider falt inn i rekken av de som satte seg på en pidestall med pekefingeren formanende “my way or the highway”? Jeg har virkelig grubla på det etter at jeg leste Hverdagslykke sitt innlegg. Og jeg er kommet frem til at for min del trur jeg det handla om at jeg på veldig mange områder var så uttaførr alt av det som var akseptert i samfunnet, at jeg prøvde å holde fokus unna meg sjøl og alt det som jeg følte var galt med meg. Fra å være utskuddet som ble mobba på skolen fordi jeg var skilsmisse- og barnehjemsunge, via å være den som sto i polkø om mårran før dørene engang var åpna, til å bli den sykelig overvektige personen som “alle” kunne se ikke tok vare på seg sjøl og helsa si.. En del av elendigheta ville jeg absolutt ikke innrømme overfor meg sjøl en gang, og slett ikke overfor andre. Og da var det riktig deilig å få rette en pekefinger mot andre og si “se – de er MYE værre enn meg”.
Huff.. ikke en ting jeg er stolt av akkurat..men i min kamp for å sette fokus på psykisk helse er det blitt ekstremt viktig for meg å være ærlig med meg sjøl og lære meg sjøl å kjenne fullt ut. Og nå har jeg innrømmet for meg sjøl – og alle dere lesere – at jeg har dessverre vært blant de som hadde lett for å forhåndsdømme andre. MEN.. jeg har lært at jeg gjorde det ikke for å være bevisst jævlig med andre, men brukte det som en forsvarsmekanisme fordi jeg ikke hadde det godt i mitt eget liv..og jeg trur at jeg rett og slett ikke forsto hvor mye jeg såra de som ble utsatt for den skarpe tunga mi. Derfor vil jeg nå på tampen av innlegget faktisk be om unnskyldning for oppførselen min. Er det noen av dere lesere som har kjent meg såpass lenge at de føler de har blitt forhåndsdømt av meg, vær så snill og godta ei unnskyldning rett fra hjertet. Det var aldri meningen å såre, jeg prøvde bare å ta vare på meg sjøl.
Ha en nydeligvakker fredag alle sammen ❤️ og riktig god helg. CU L8R
Det siste mårrabubbelet mitt på TikTok finner du HER.
Sett sånn, da har dagen forsvunnet for meg og det er blitt langt utpå ettermiddagen allerede. Jeg prøver så godt jeg kan å ha noe å henge fingrene i her, og har faktisk vært ute i hele dag og jobba meg svett mer enn en gang – så gjett om det er ei som er småsliten og trøtt i trynet nå, hehe.
Akkurat nå er middagen fortært og jeg sitter å sløver med strikkinga og vurderer veldig om jeg skal lage meg litt sein ettermiddagskaffe.
Som jeg nevnte i mårres så føler jeg at jeg må i tenkeboksen igjen. Det vil si jeg må prøve å finne ut av hva jeg skal foreta meg fremover. Jeg har nå bodd ca 2 mnd i leiligheta i byen, men jeg klarer ikke å slå meg til ro. Det er INGEN TING i veien med hverken leiligheta, husverten eller nabolaget… det er meg det er “feil” på. Av en eller annen grunn så blir den sosiale angsten min trigga noe alldeles forferdelig der, og jeg sitter bokstavelig talt med persiennene nede døgnet rundt. Det er absolutt ikke bra..
I tillegg er det en annen ting som stadig trenger seg frem i tankene mine.. nemlig ønsket om å få meg hund igjen. Aller helst vil jeg ha en hund og to katter..men i alle fall ETT levende vesen jeg kan få lov å vise omsorg for og ta vare på, trur jeg vil hjelpe utrulig mye på ensomheta jeg konstant føler på. Og bare så det er sagt, det er ikke lov med dyr der jeg bor nå.
Så altså.. jeg trenger seriøst å finne ut av ting, for drømmen om å få meg et nytt hjem på veien begynner jeg å innse er nettopp bare det – en uoppnåelig drøm..og jeg tenker også at det er definitivt ikke det optimale for meg å fortsette for lenge i den situasjonen jeg er i nå.
Hmmm…Æ må tænk!!!
Ha en riktig flottersfin ettermiddag og kveld videre alle sammen ❤️
Et lite heads up..detta er et tungt fordøyelig mårrainnlegg.
De fleste av dere fikk kanskje med dere at jeg for ei tid tilbake tok meg en time out fra alt av SoMe.
De av dere som følger meg på TikTok veit grunnen, da jeg har vært åpen om det der. Den skriftlige versjonen kommer nå, men vil du se og høre den videoen ligger den HER.
Altså..nå tenkte jeg da at jeg skulle prøve å være åpen og bunn ærlig her inne også – men det er vanskelig. Både fordi det skrevne ord kan misforstås så grønnjævlig.. men også fordi det er rett og slett trist, og jeg opplever en følelse av vacuum i sjela mi hver gang jeg prøver å tenke for mye på det. Jeg har nemlig IKKE funnet noen løsning på problemet mitt, men jobber veldig VELDIG hardt med det. Og jeg ber dere alle om å IKKE kom med masse gode råd nå – jeg har garantert hørt de alle sammen..og tenkt de tankene selv en million ganger. Jeg veit at jeg er ikke aleine om detta, og tenker at absolutt alle som sliter med det samme veit at gode råd hjelper ikke. Dette MÅ vi finne ut av, hver på vår måte fordi vi alle er forskjellige og trenger forskjellige ting.
Så altså..
Hele greia starta da jeg og brorsan tok den turen nedover Lofoten for noen uker siden. Vi skravla litt om dette med å farte rundt og oppleve ting på egenhånd – og han kommentere at det var tydeligvis greit for meg, fordi jeg trives så godt i eget selskap. Helt seriøst så kjente jeg kvalmen slo kolbøtte i magen min, for veldig ofte hater jeg å være i kun mitt eget selskap. Vi prata om de tingene da, brorsan og jeg..og jeg veit at det er sånn jeg fremstår. Jeg veit jeg sier at jeg stortrives når folk spør, for noe sier meg at folk vil helst ikke høre den andre versjonen. Den versjonen som ikke er så rosenrød. Men JA!!! Visst trives jeg veldig ofte med bare meg selv, spesielt når jeg kan kjøre og kjøre og kjøre. Særlig de første årene etter skilsmissen var det fantastisk å være aleine og kunne bestemme over seg selv. Og etter hvert som det kom nye menn innenfor “komfortsonen” min, innså jeg at hver eneste en av de var kun ute etter å bruke meg, sjefe over meg eller prøve å “temme” meg. Eller alt på en gang. Og når de ikke klarte noen av delene, var det både ukvemsord og utroskap inne i bildet. Er det å vente at jeg oppleves “mannevond” når jeg gang på gang får bekrefta at jeg ikke er god nok som jeg er? Og venninner? Vel, det er nok av de som har sagt opp vennskapet med meg uten engang å være tøff nok til å fortelle hva jeg har gjort galt, annet enn å være meg – den Helene de i utgangspunktet ble kjent med og roste opp i skyene fordi jeg var ekte og ÆRLIG. Hah!! Det viser seg at de aller fleste folk takler ikke ærlig. Men til tross for at jeg stadig blir mer og mer skremt og skeptisk til både tanken på en ny livsledsager og å treffe nye mennesker, har jeg med årene blitt stadig mer og mer ensom. For å komme tilbake til hvor vidt jeg trives å dra land og strand rundt aleine, så MÅ jeg. Jeg hater store deler av tida å være aleine, men skal jeg unngå å gå totalt i kjelleren og bli deprimert MÅ jeg ut og se og oppleve ting. Og jeg tenker at kanskje introvert ikke er rette ordet for å beskrive meg likevel.. men heller livredd..
Så ja, jeg veit at jeg har bare meg sjøl å takke for at de aller fleste trur at jeg elsker å være aleine – og singel, og har mer enn en gang fått høre at jeg er for kresen.. ingen er liksom gode nok for meg. I helvete heller, det har som sagt ingenting med det å gjøre.. men hvordan skal jeg som klare å treffe nye mennesker når jeg er så brent og skeptisk fra den ene negative relasjonen etter den andre som jeg har hatt, at alle instinkter sier LØP FOR FAEN?
Det over her var altså starten… det som til slutt utløste det som gjorde at jeg valgte å ta en timeout fra alt og alle, for å prøve å få klarna tankene. Jeg våkna nemlig opp en mårra og innså noe som er utrulig trist. Min eneste misjon med hver ny dag, er å komme meg gjennom den så jeg kan sove, og at jeg ønsker bare at det skal gå så mange år at det er naturlig for meg å ikke være her lenger.
Det er pokker så vondt når jeg prøver å innse den fulle betydninga av det, for sannheta er at pr i dag har jeg absolutt ingen ting som jeg virkelig føler er grunn nok til å fortsette. Og det som er ekstra vondt er at jeg innså at sånn har jeg egentlig hatt det i flere år nå. Joooooda, visst har jeg det supertrivelig enkelt dager, og koser meg ofte når jeg er ute i naturen.. det er bare det at jeg må tvinge meg ut gjennom døra. Tvinge meg på besøk, tvinge meg på cafe, tvinge meg på trening, tvinge meg på fjellet eller i fjæra..for gleden er ikke der i forkant. Jeg savner SÅ å bo på veien, men det som er superskummelt nå er at på grunn av økonomiske årsaker og en bil som stadig trenger mer og mer oppgradering sånn at jeg ikke får tatt de lange turene, har jeg faktisk begynt å måtte tvinge meg sjøl til å kjøre også. Heldigvis kommer gleden til en viss grad bare jeg kommer meg over dørstokkmila og får gjort disse tingene, men i ærlihetas navn blir det tyngre og tyngre for hver dag, og jeg er drittlei av å kjempe en kamp jeg veit jeg ikke kan vinne. Så ja.. jeg ønsker bare å få sove så dagene kan hute seg å gå. Depresjon?? Selvfølgelig.. men terapi har jeg gått i flere ganger og aldri mer, så vis meg den respekten og ikke foreslå det.
Yeppz, da veit dere grunnen for timeout’en..og eneste grunnen for at jeg nå er tilbake for fullt, er fordi jeg må ha et eller annet å henge fingrene i så jeg ikke ender opp med å bare sitte på rævva å overspise og glo på serier.
Ha en riktig flottersfin dag da alle sammen ❤️ CU L8R
Det siste mårrabubbelet mitt på TikTok finner du HER (og har ingenting med detta innlegget å gjøre)
På grunn av at det er flere stykker her inne som ikke følger meg på Snap og/eller TikTok, legger jeg ved litt informasjon som ble postet på TikTok tidligere i dag.
God søndag alle sammen. Egentlig har jeg en seriøs sløvedag i dag, og når jeg har disse dagene blir bloggen underprioritert.. sånn er det bare. Men så fant jeg ut at jeg skulle skrible bittelitt om hovedtemaet som jeg tok opp på mårrabubbelet mitt på TikTok i dag. Nemlig høydeskrekk.
Etter de to videoene mine i går fikk jeg en del tilbakemeldinger fra folk med høydeskrekk, med kommentarer fra om alt fra hvor tøff jeg var til frykt på mine vegne. Jeg setter utrulig stor pris på tilbakemeldinger, og da er det veldig viktig for meg at folk kjenner til historia mi.. ikke bare de få sekundene de ser på en video eller de bildene som blir lagt ut på bloggen, hvor det ser ut som om jeg nesten er på tur til å hoppe utenfor stupet.
Sannheta er at jeg har slitt med en sinnsyk høydeskrekk i tidligere år..det kan bl.a faren til guttungen skrive under på. Han måtte en gang lede meg ryggende på knærne ned noen trappetrinn, da jeg fikk panikk på tur opp i et skihopp og kroppen min stivna totalt av frykt. Jeg kom til først avsatsen, om noen lurer..
Etter at jeg hadde tatt gastric bypass-operasjonen og begynte å bli ekstremt aktiv i fjellet, fant jeg ut at jeg MÅTTE gjøre noe med den frykten. Og det har jeg klart! I dag kan jeg gå temmelig langt ut på kanten av stupet, og jeg kan gå i toppen av en høy stige. Men suget i magen er der hver gang, sjøl om graden varierer..og visst pokker sliter jeg til tider med å tørre. Sist jeg fikk mega-angst et et par år siden nå, og da var jeg overbevist om at jeg aldri ble å komme meg ned den veien jeg kravla meg opp. Men det er da, i de øyeblikkene jeg tvinger meg sjøl til å stirre frykten i hvitøyet og gjøre det likevel. Til helsike med hjertebank, snørr og tårer.. jeg tvinger meg sjøl, og er SÅ utrulig stolt etterpå.
Dette er da hvordan jeg takler min høydeskrekk. For den er der den dag i dag, men jeg har den som oftest under kontroll..og jeg gjør bevisste valg hele tiden for å holde den under kontroll. Som å gå stier lengst ut mot kantene selv om det finnes tryggere stier lenger inn.. eller sånn som her..da jeg fikk søstersen til å ta bilde av meg der jeg med et kvalmende sug i magen satt og dingla med beina..bare for å øve på å mestre angsten.
Juppziyeppz..ha en riktig flottersfin søndag alle sammen ❤️
Vil du se mårrabubbelet mitt på TikTok finner du det HER.
God mårra alle sammen.. Detta innlegget her har jeg slitt veldig med å skrive, for det er vondt, ekkelt og vanvittig flaut. Men etter å ha gått meg sjøl etter i sømmene har jeg innsett at dette er noe jeg MÅ ta opp. IKKE for å få sympati og høre “stakkars”, men fordi det er viktig både for min egen del for å klare å komme ut av det, og også for at kanskje noen andre vil kjenne seg igjen og tørre å være ærlige med seg selv. Det er nemlig der man bør starte med alle problemer og traumer..vi må tørre og være ærlige med oss selv og sette ord på ting. Deretter å si ordene høyt både for seg selv og helst for andre også. For selv om vi alle er spesielle hver på vår måte, er det ikke problemene, sykdommene og traumene som gjør oss unike. Det er det den personen vi er i hjertet og sjela som gjør…tenker jeg i alle fall..
De av dere som har lest bloggen min ei stund, har nok fått med seg at jeg har et veldig anstrengt forhold til mat. Men til de som ikke har fulgt meg så lenge, eller som kanskje er helt ny her inne kan jeg si kjapt om meg selv at jeg har slitt med mat og vekt hele livet. Jeg har vært jojo-slanker så langt tilbake som jeg kan huske, og har prøvd absolutt alt som lovet meg vektnedgang. Sunn kost, lavkarbo, vegetar, sulting, tabletter, pulver, shaker, barer..you name it – I did it! Jeg har vært sykelig overvektig og veid 165 kg på mitt tyngste. Detta er et av få bilder som finnes av meg fra før i tida..og her er jeg IKKE på mitt største, bare så det er sagt.
Da jeg etter mange års ventetid endelig fikk en gastric bypass for vel 10 år siden, var jeg SÅ sikker på at nå..NÅ er alle mine problemer løst. Joda, jeg rasa ned i vekt og i løpet av et års tid tok jeg av meg nesten 90 kilo. Jeg ble omgjort til en treningsnarkoman, med all fokus på å leve sunt. Detta er vel det mest avkledde bildet som eksisterer av meg, men sånn så jeg ut 20 år etter det forrige bildet..og 7-8 år etter operasjonen.. Når jeg ser på det i dag, syns jeg ikke at jeg ser for ille ut. Men til og med da, etter alle de årene som normalvektig, så jeg ei feit smultblubba i speilet. Jeg tvang meg til å ta det bildet, men det tok meg altså 3 år før jeg turte å vise det frem..
Jeg har ikke lagt på meg de kiloene jeg har jobba av meg, men etter hvert som tiden gikk og måneder ble til år, tok jeg meg sjøl i å til stadighet spise usunt..og unødvendig. Jeg kan ikke sette fingeren på nøyaktig når jeg falt tilbake, men sannheta – hvor vanskelig det enn er å innrømme det – er at jeg lider av tvangsspising/overspising..
Nå må jeg hoppe litt her, og ta med en annen faktor. Nemlig det jeg prøvde å formidle i det innlegget HER i går. Nemlig angst og panikk. For det går hånd i hånd med tvangsspisinga i hvertfall hos meg. Det som berga meg i går fra å overspise var at jeg valgte å sette meg i bilen og kjøre. At jeg faktisk kom meg ut!! For når jeg er i bilen kan jeg fokusere på kjøringa og opplevelsene i stedet for trangen til å stappe noe i kjeften. De av dere som nå kjenner seg igjen veit at når man er på dette stadiet, nytter det ikke med sunn fornuft. Man spiser og spiser og spiser… tømmer skuffer og skap for alt som er mulig å spise, uansett om det er vanlig mat eller snop.. eller helt idiotiske ting som tørt knekkebrød og rosiner i skjønn forening..eller kun kålrabistappe utrørt i varmt vann fra springen, fordi det er det eneste som er igjen i hele huset og man tør ikke dra ut på butikken fordi der er det folk…og de kan garantert SE at man nettopp har spist opp alt spiselig i løpet av no time.. Jeg veit, det høres helt horribelt ut. Det ER helt horribelt, men det er faktisk en nå godkjent diagnose i kategorien spiseforstyrrelser på lik linje med bulimi og anoreksi.
Legger ved et utklipp fra nettet om det er av interesse.
Når det kommer til angsten og panikken oppi detta (for min del) kan den gi seg utslag overfor det meste som har med mennesker å gjøre. Jeg eier ikke frykt for så veldig mye annet.. men folk skremmer nesten vettet av meg til tider. Normalt sett har jeg frykten under kontroll og jeg fungerer helt toppers i sosiale sammenhenger. Men når angsten og panikken tar meg, gjør den det til gangs. To eksempler:
Det første er fra så langt tilbake at guttungen var liten og vi skulle i bursdag til storesøstera hans som da bodde hjemme hos mora si. Rett før vi skulle parkere der de bodde, fikk jeg totalt panikk og måtte få gubben til å kjøre meg opp til gudmora til guttungen så jeg kunne være der mens de var i bursdagen. Hun var bestandig “safe”..ei trygg havn.
Andre gangen er for ikke så himla lenge siden.. kanskje et par år.. Jeg skulle på fjelltur og hadde parkert kjærra, hyra på meg fjellsko o.l og var klar til å gå. Det sto et par biler der fra før, og det gikk greit. Men så kom det en bil til og parkerte før jeg kom meg avgårde..og da frika jeg totalt ut. Jeg venta til folkene i den bilen hadde gått og var ute av synet, så kledde jeg av meg turskoene og kjørte hjem igjen.
Det som er felles for disse to tilfellene er at jeg hadde ikke mulighet til å bare sette meg bak et ratt og kjøre meg vekk fra panikken. Så det jeg gjorde var å dra hjem og spise, spise, spise. Da jeg enda var gift, skjulte jeg spisinga så godt jeg kunne, spesielt fra sønnen min men også fra gubben. Tror nok han forsto til en viss grad hva jeg dreiv på med, men jeg trur nok han i lag med de aller fleste tenkte at det er jo det tjukke folk gjør..de spiser.. og veldig få tenker over at det kan være en grunn for at de spiser.
Har du lest “Jeppe på Bjerget” av Ludvig Holberg? Sitat: “De sier at Jeppe drikker, men ikke HVORFOR han drikker..” Regner med dere skjønner hvor jeg vil hen..
Når jeg i dag velger å dele detta, er det som sagt ikke for å få sympati. Håpet mitt er tvert imot at kanskje bare ETT menneske skal få en aha-opplevelse og innse at h*n er ikke alene om å ha det sånn. For meg kom aha-opplevelsen via ei nydelig ungjenta jeg har fått kontakt med via snap. Hun sliter med ekstremt mye av det samme som jeg, og takket være at hun har valgt å gå ut og prate om ting offentlig, har jeg mota meg opp til å gjøre det samme. For jeg veit nå at jeg er ikke aleine..
Å bli kvitt en spiseforstyrrelse er ikke gjort over natta – eller ved hjelp av en aha-opplevelse. Jeg kan kun snakke for meg sjøl og den lidelsen jeg har. Jeg veit at jeg må fortsette som jeg har begynt, å være ærlig overfor meg sjøl og innrømme situasjoner og traumer etterhvert som de dukker opp. For å bli normalvektig fjerner ikke automatisk det som ligger i hodet vårt. Jeg har pr i dag angst og panikk for mye. Jeg sliter fremdeles med å være for lenge i huset etter mora mi, og det har gitt seg utslag i en form for panikk som har ført til at jeg har overspist ekstremt mange ettermiddager og kvelder siden jeg begynte å være der. Jeg kjente på panikken for å flytte hit jeg bor nå… med ei rungende stillhet..og ja, jeg har overspist nesten hver ettermiddag og kveld den uka jeg har bodd her. Unntakene er 17.mai da jeg var ute og kjørte hele dagen, samt i går da jeg også klarte å kjøre av meg den akutte panikken jeg fikk. Kanskje dere la merke til at jeg sier at jeg overspiser om ettermiddagene og kveldene? Det stemmer.. for hver dag starter jeg på nytt. Med blanke ark gjyver jeg laus på utfordringa om at i dag er dagen da jeg klarer å snu galskapen, og så er jeg sunnheta sjøl..i noen timer. Så innhenter situasjonen meg, og plutselig innser jeg at jeg er i full eting igjen. Ikke hver dag, men ofte. Man skulle ikke tro at jeg med min gastric bypass klarte å bryte innpå så veldig mye, men det går jo over timer..de tøffeste dagene er nemlig de som består av å spise, sove, spise, sove, grine, spise, grine, spise, sove.. og eineste grunnen for at jeg ikke har lagt på meg sinnsykt mye, er fordi jeg tar det igjen de dagene når jeg enten kjører, eller ikke har angst og panikk..da underspiser jeg nemlig.. yeppz, detta er ekstremt vondt, ekkelt og flaut! Men det er sannheta.
Atter en gang må jeg få lov til å poengtere at detta innlegget er ikke for å få sympati. Det er heller ikke for å få masse velmenende råd og kommentarer fra folk som ikke helt forstår hva dette dreier seg om. Helt ærlig, sliter du med tvangsspising veit du hva jeg snakker om og forhåpentligvis får du en aha- opplevelse. Sliter du ikke med detta, har du ikke grunnlag for å uttale deg heller.. for det ER ikke å BARE å gjøre sånn og sånn, eller prøve sånn og sånn. Og tro meg, vi som tvangsspiser har garantert hørt alt du har å mene om dette, før. Det går ikke på at vi ikke vet eller forstår.. Satt på spissen, man kan aldri fullt ut forstå eller hjelpe en som røyker.. eller en alkoholiker, om man ikke røyker eller drikker sjøl..
Og for de som nå har veldig lyst til å komme meg ordene “gå i terapi”. Been there, done that..flere ganger, og aldri mer! Jeg VEIT hva som trigger min angst så jeg begynner å overspise.. jeg har innrømmet det for meg sjøl, nå gjenstår det bare å tørre å si det høyt..og det kommer nok etter hvert det også.. håper jeg.
Det ble et langt innlegg detta, og all ære til deg som orka å lese gjennom alt. Ha en riktig flottersfin dag alle sammen ❤️ og jeg hadde satt veldig pris på om du hadde delt detta innlegget.. det er et viktig tema tenker jeg.
