HO SURKENEKKA.

..ja ho derre førkja, som av og til fortjener mellomnavnet “syt & bæs”.. Jada..det skal vel ikke store fantasien til, for å skjønne at jeg pratet om meg selv nå.. For seriøøøst.. jeg begynner å bli drittlei meg selv og bæset mitt over tapene jeg har lidd.

Bevares..visst har jeg mista samboer og det livet jeg trodde var staka ut for meg, og bokstavelig talt blitt hjemløs..måttet “flykte” fra landsdelen, for å slippe å bo på gata, og dermed forlate min eneste sønn og mi beste venninne..og si opp jobben…og på toppen av alt, exen innbiller seg at han er verdens navle(lo), og trur han kan behandle meg på lik linje med de andre exene?? (æ får latterkrampe😂)

Jeg er faktisk mye mer verdt, enn å gi opp meg selv..for et menneske som tydeligvis ikke takler å møte kjærlighet og ekte omsorg, og som tydeligvis IKKE har det bra, når han IKKE har noe å klage over..noe som – om noen måneder eller år – i min verden vil virke som bagateller i den store sammenhengen, fordi livet er for kort, til å la seg feie av banen av ting man ikke kan gjøre noe med..

Jeg har innsett nå, at jeg har så utrulig mange, flotte folk rundt meg, som bare vil meg vél. Fra venner og familie i nord-Norge, og bekjentskaper både i midt- og sør-Norge (og Sverige & Danmark), til familie og venner på Østlandet, og et par spesielle venner på Vestlandet..hvor den ene faktisk har hjelpt meg i mange, kinkige situasjoner de siste årene, bare ved sende meg ei mld og spørre om jeg har det bra..han bryr seg, og han er gull verdt ❤️

Så det jeg vil frem til, er.. Æ e velsigna!!!

Ho surkenekka bør ta sæ en bolle, pakke sammen rotet sitt, ta på sæ sandalan, og tusle sæ til svartens med sur-trynet sitt..

..for jeg har bestemt meg for at nå er surketida over. Dette er ikke meg, å gørre seg ned i selvmedlidenhet..jeg er jo egentlig en glad og positiv person, som elsker livet.

Jada, jeg ble veldig glad i han fysakken i nord..og hadde han behandla meg med respekt i stedet for likegyldighet, hadde mange ting vært annerledes. Men veit dåkker ka??? Han e faen mæ ikkje verdt mæ 😉

NEDOVERBAKKE ER NO DRITT..

Dette blir et sånn “midt-i-natta-tanker” innlegg..da hverken Jon Blund, Ole Lukkeøyet eller han Mr. Sandman er interessert i en date med meg (ufine mainnfolk😉) Så da blir det å overause dåkker med mitt personlige jårr..og angående overskriften…ikke bokstavelig talt, da..for da er som regel nedoverbakker lettere å forsere..uansett hvilken variant de kommer i..I værste fall er det bare å sette seg på rauva og la det stå til 😉

Nei dette er de jækla nedoverbakkan som til stadighet dukker opp i livet mitt. Og de nytter det IKKE å ake ned på buksebaken. Har prøvd den varianten, takk..med det resultat at jeg rasa nedover som et løpskt godstog i fritt fall, og kræsjlanda så hardt at det ligna på reine atombombe-ruinene rundt meg. Og brukte søttogførtitusen år på å komme meg tilbake utgangspunktet.. Så takk, men nei takk til mental rumpeaking for mitt vedkommende.

Men seriøst, jeg begynner å bli møkklei disse stadige svingningene..for jeg sverger..hver gang jeg føler at NÅH!! er jeg over den værste kneika, og begynner å øyne et lys i tunnelen..så er det pinadø enda et tog som kommer susende – og ikke åpningen jeg håpa på.

En ting er nå at jeg fremdeles savner han i nord..det er en sak jeg ikke kan gjøre noe med, eller har kontroll over..men så..som nå..jeg trodde jeg hadde ei fin og dritbillig leilighet på handa..men det skar seg..og jeg innser at økonomien tillater knapt nok å leie en hybel. Og med tanke på at det her er vanlig med 25-30000 i depositum…såååeh…æ må bærre fliiiire 🙈😂

Har fått tips om såkalt “Spleis”..og idéen er jo god nok i seg selv. Men jeg føler ikke at det hjelper meg..som faktisk er såpass personlig konkurs, at jeg trenger ei vanvittig drahjelp i lang tid fremover. Og nei, NAV hjelper IKKE!! På papiret har jeg evig nok til å klare meg…for de bryr seg døyten i bl.a personlig gjeld..Så den harde sannheta er, at med mindre det dukker opp et sted til max 2000 i mnd, er de eneste valgene mine å bo på et rom hos søstersen..eller i bilen. Og i ærlighetas navn..for det er det jeg prøver å få vist med denna bloggen..så takler jeg dette veldig dårlig..

Uka mi går med til annen hver dag med trening..og kveldene til å finne fornufta i vindunken..og såpass intelligens har jeg intakt, at jeg veit det bærer reint galt avgårde om jeg ikke sparker meg selv solid i den før nevnte baken.. Men det er dessverre lettere sagt enn gjort..særlig med tanke på at jeg en god times kjøretur unna, får tak i favoritten til 169 kr..i stedet for 340.. 🙉🙊🙈

Nevnte æ at æ e drittlei dissa nedoverbakkan?

 

UTE AV KURS

…da var det jaggu søndag igjen, gitt..og den første uka av mitt nye liv er tilbakelagt..og jeg veit ikke heilt hva jeg skal si.. Kort oppsummert, har det jo gått veldig bra..for jeg er ganske flink til å omstille meg etter hvilken situasjon jeg havner i.. Har laga meg mentale kurver for å sortere alt livet slenger etter meg. Én kurv for sitroner, og én kurv for råtne tomater..og en svær container for pianoer som kommer deisende ned i huet på meg, hehe 😉
Meeen..med det sagt..så jo, det går bra..men fy pokker i mente, så sliter jeg jaggu også. For jeg ANER faktisk ikke hvilken kurs jeg skal legge inn, for å komme videre..trur kompasset mitt er totalt oppfucka..

(bildet hentet fra nettet – fant ikke hvem som har opphavsretten) 

Det er ikke det, altså..jeg stortrives her, sammen med søstersen..og i utgangspunktet er planen å etter hvert finne meg noe eget – så nært henne og minien som overhodet mulig..både fordi jeg er så utrulig glad i dem begge to ❤️ men også fordi jeg føler at jeg kan være til nytte her. Og jeg trenger å føle at det er bruk for meg, for gudane skal vite at jeg føler meg så ubrukelig til tider, at det rekker for flere generasjoner (yezz, der va fremtidige barnebarn berga😉)

Men..Det er et forbaska stort MEN!! her. For alt inni meg protesterer på at det er her jeg skal være (nå tenker jeg både 1 og 3 og 5 år frem i tid).. Og er det noe jeg har lært av katastrofen som ramma meg i nord-Norge, og som jaga meg hit i utgangspunktet..så er det: Lytt for fa.. til magefølelsen din, kjærring!!!
Så jeg tenker og grubler og jakter på søvnen..og parerer vekk så godt jeg kan, små, illsinte vesen som hamrer i vei inni hodet mitt, ved å drefse X antall paracet etter dem i løpet av dagen..

Men så langt har det ikke dukket opp en eneste, fornuftig tanke. Det kjennes ut som jeg står bom fast i ei forbanna mental hengemyr..for midt oppi alt, savner jeg nord-Norge noe så grønnjævlig…sønnen min, jobben min, vennan, fjellan..
Jovisst går detta bra til slutt..det er TROSS ALT kun ei uke siden jeg forlot livet mitt i nord..og jeg lander bestandig på beina..men det hadde vært steike kjekt å føle at man lever og ikkje bare eksister idet man går inn for landing..

NUMMEN I SJELA

For mange vil det nok virke både rart og uforståelig at jeg velger å blottlegge så mye av meg selv her på bloggen..men seriøst..hvorfor ikke? Det jeg skriver om, er ting jeg uansett ikke har et problem med å prate om til de som spør om hvordan jeg har det…og resten av livet mitt..ja d hold æ glatt & elegant kjæft om 😉

De som har lest bloggen min den siste uka, har jo fått med seg at jeg plutselig sto på bar bakke, etter at det ble brudd mellom meg og samboeren. I den forbindelse, kan jeg ikke poengtere nok, at jeg akter ikke drive med skyldfordeling..det blir steike feil av meg å bable i vei om mi side av saken, uten å la han fortelle om si..så alt dere trenger å vite, er at det er BESTANDIG to sider å forholde seg til i sånne saker som detta.

Men det jeg vil fortelle om – og som er et faktum – er at jeg i perioder sliter temmelig tungt i etterdønningene av bruddet. Ganske naturlig, vil jeg tro – da det bare er ei knapp uke siden.. Selvfølgelig savner jeg både han og livet vårt sammen..men akkurat nå er det faktum at jeg er hjemløs, det som jeg har tyngst for å fatte. Ting har skjedd så forrykende fort, at hodet mitt har liksom ikke rukket å følge med..snakk om at det er en berg og dalbane – som snurrer rundt på en karusell – inni der til tider, hehe 😉 Og det jeg sitter å kjenner mest på, er at jeg er møkk-førrbainna på mæ sjøl, som ikke fulgte magefølelsen min, da han ba meg om å flytte inn. ABSOLUTT ALT!! inni meg protesterte..at det var reine galemathias å flytte sammen etter knappe 3 mnd. Men han var så sikker..og logikken med at det var tøv å betale på to plasser, var så forlokkende – og så gikk det som det gikk…etter et lite halvår, gikk både følelser og husrom straka vegen åt Helvette..så egentlig er det vel bare “til pass åt mæ”, som er havna i denna situasjonen.

Og nå, når jeg har kommet meg ned til søstersen og fått pustet noen dager, begynner det virkelig å gå opp for meg, at jeg har absolutt ingen ting å komme tilbake til i nord. Det er pokker så dyrt å bo i Harstad, og jeg har ikke på noe som helst vis økonomi til å leie noe nå..sjøl om jeg skulle være så heldig å finne et sted uten innskudd. Og huset på øya, etter mora mi, er rett og slett i for dårlig stand til å bo i..i tillegg til at det er midt uti ødemarka. Så da ville det nok ikke gå lange stunda før jeg klikka i vinkel, og med en hysterisk gal-professor-latter, rasa rundt i skauen, mens jeg river meg i håret og skremmer vettet av av alt av fugle- og dyreliv..nei huff..den står jeg over 🤔😁

Og siden jeg da altså ikke har et sted å bo, får jeg heller ikke jobbet noe de siste månedene av dette året – da NAV trekker 1/3 av trygda mi, fordi jeg på begynnelsen av året måtte oppgi hvor mye jeg TRODDE jeg kunne tjene – ja da sier det seg selv at jeg er temmelig ute å kjøre.

Så ja, jeg sliter..og jeg føler meg rett og slett nummen lengst inni sjela..og har hatt litt problemer med å finne ut av hvordan jeg best skal angripe situasjonen. MEN!! Det kommer til å gå bra, bare jeg får ei lita stund til på meg, til å komme til hektene igjen..det er 100% sikkert.. Noe annet alternativ finnes ikke – for jeg er en fighter, og veit rett og slett ikke hvordan man gir opp..

Og underveis e d bærre å bøtte innpå me koffein…da ordne d meste sæ, hehe 😉🤣

Ha en nydeligvakker dag der ute i verden, folkens ❤️

 

 

OPPVÅKNINGEN..

Et lite “heads up” om detta innlegget..det er langt..og uten bilder (foruten det rett under her, da 😉 ..men jeg har skrevet det, fordi jeg føler et behov for min egen del å få satt ord på noe av det som rører seg i hodet mitt for tiden. Og så er det opp til hver og én av dere, om dere gidder å lese alt.


 

Noen av dere som leser dette – og kjenner meg – vil nok føle seg truffet, og antagelig sende meg meldinger på privaten og spørre: “Var det meg det var myntet på?..men seriøst..jeg håper dere sparer dere selv for bryderiet – for kjenner dere først det stikket om at det KAN dreie seg om dere, er det garantert noe i det..men bare glem det, for det er rett og slett gått for langt for mitt vedkommende, og dermed er det ikke noe å gjøre med. Ting er som de er – og det har jeg endelig akseptert..og enhver form for forsøk på store endringer fra deres side, vil bare føles som en “plaster-på-såret” handling for meg..fordi jeg nå vet at det bare kommer i kjølvannet av dette innlegget.

Det er jo ikke tvil om at de fleste mennesker, i de aller fleste tilfeller ser det man VIL se..og ikke nødvendigvis det som er tilfellet..og man skal være veldig forsiktig med å legge lokk på det faktum at de fleste utfall er et resultat av hvordan man er som menneske – hvordan man ser, tenker og ikke minst føler..så det som “ikke var ment sånn” fra ei side – faktisk blir oppfattet nettopp slik av “mottaker”..enig?

Uansett..det har nå gått opp for meg, at jeg tydeligvis har sett meg selv og mitt forhold til andre, ut fra en helt feil innfallsvinkel. Jeg har vel i alle år “krampholdt” på forholdet til familie og gamle venner – i et desperat håp om å bli 100% akseptert. Og det er vel der det har skjært seg totalt..for jeg innser jo nå, etter så mange år med å holde fokus på ikke bestandig de rette stedene – at jeg ER faktisk akseptert. Helt og holdent!! Alle VET hvordan jeg er, med mine av og til sinnsyke sprell og ganske lite gjennomtenkte handlinger..de VET at jeg kommer aldri til å bli innenfor det A4-formatet som størsteparten av befolkningen velger å holde seg innenfor..de VET DET..og aksepterer at sånn er det. Frem til nå har jeg vært hellig overbevist om at det har vært noe riv, ruskende galt med meg, siden ingen ser ut til å kunne akseptere meg 100%..men nå innser jeg at det der er feil tankegang..for folk aksepterer meg virkelig..det er jeg ikke et sekund i tvil om nå. De aksepterer hvem jeg er og de aksepterer de valgene jeg tar – for i jøssenavn – de har da virkelig andre ting å henge seg opp i, enn hvordan jeg velger å leve livet mitt.

Men hånd i hånd med den oppdagelsen, kom oppvåkningen.
Jeg oppdaget nemlig en annen ting..for tenk!!..det er faktisk ikke det å bli akseptert jeg har jaget etter i alle disse årene.. Nå-nei du..det jeg så desperat har søkt, er å bli INKLUDERT..Tenk det!! Og det er jo noe heeeelt annet.
Men det å bli  naturlig inkludert i livet til de det dreier seg om, er like uoppnåelig som hvilket som helst utopia..det er bare rett og slett et fatamorgana jeg har higet etter, og jeg er drittlei av å bedra meg selv. Det gjelder venner – og det gjelder potensiell livsledsager. Jeg har jaktet på veien ut av skyggene hele livet, i håp om å finne den grønne, solfylte lysningen..men jeg innser jo nå at det er ikke der jeg hører hjemme..i alle fall ikke her jeg er nå.
For JA – jeg har hatt et desperat ønske om å bli inkludert av de folkene jeg har omgåts hele livet – men de har – tross alt – sine egne familier, med omgangskretser som er lagt opp til de livene de lever i hverdagen – og der kommer jeg til kort.

Misforstå ikke..det er ikke en oppdagelse jeg gidder å sette meg ned å sørge over. Tvert imot!! Jeg er bare glad for at jeg endelig har skjønt hvorfor jeg – som i alle år har mast på folk om “skal vi gjøre ditt, og skal vi gjøre datt?” Og “kontakt meg nå hvis du/dere har lyst til å…”  nå faktisk skjønner hvorfor folk IKKE har kontaktet meg..selv om svarene jeg har fått i alle år, har vært: “JADA..klart vi skal det” 

Skal innrømme at jeg mang en gang har sittet ganske uforstående og grublet på hvorfor jeg ikke ble inkludert, når jeg har sett at de har gjort akkurat de tingene jeg har prata om – men sammen med andre. 
Dette er ikke et nytt “fenomen” – for det har faktisk vært slik så lang tilbake som jeg kan huske..var ikke få gangene i barne- og ungdomstida jeg satt og håpa på at mine jevnaldrene ville ha meg med ute i vennegjengen..og ja, jeg skal ærlig innrømme nå, at det har vært felt mange tårer i årene som har vært, fordi jeg har følt meg ubrukelig og verdiløs som venn eller kjæreste. Heldigvis (eller kanskje ikke?) lærte jeg meg ganske tidlig å stenge av den “surke-kranen”, og i dag sliter jeg forferdelig med å vise følelser i form av tårer..det være seg glede eller sorg.
En annen ringvirkning enn tårer, som resultat av det å føle seg utestengt og ubrukelig, er depresjon. Og alle som har slitt og sliter med det, vet at det er noe bedrita jævelskap å ha i bagasjen.
Jeg skal ikke nekte for at jeg fremdeles kjenner en del av symptomene på akkurat DET – men fra det sekundet jeg innså – og aksepterte hvordan tingene er – forsvant store deler av det mørket jeg har levd i så utrulig lenge. Og det er fantastisk deilig, og styrker meg i trua på at jeg faktisk er på rett vei.

Men jøss bevares – SELVFØLGELIG har jeg vært på mange fine turer og gjort mange flotte ting sammen med andre opp gjennom årene. Det er bare det at i de aller, aller fleste tilfellene, er det jeg som har vært initiativtakeren..og noen ganger har det føltes som om jeg har “mast vettet av dem” for å få folk med – og det har gitt en ganske bitter ettersmak i kjeften, når man sitter der og føler at folk ønsket de helst var et annet sted – det kan jeg love dere.
(..og igjen må jeg bare gjenta det jeg starta med – jeg VET at det ikke nødvendigvis er slik det har vært ment fra folk sin side – men det er slik det har blitt oppfattet av meg..)

Så det å bli AKSEPTERT er jo slettes ikke det samme som å bli INKLUDERT..og det er som sagt der “oppvåkningen” som jeg har kalt dette innlegget, kommer inn. Jeg har faktisk skjønt poenget om at like barn, leker best – og jeg er rett og slett ikke et naturlig innslag i hverdagen til hverken den ene eller den andre her. Og i min hysteriske kamp for å bli inkludert der jeg ikke har hørt hjemme, har jeg nok dessverre støtt fra meg noen nye bekjentskap som kanskje kunne blitt veldig positive for meg. Og der kan jeg bare bøye meg i støvet og si unnskyld.. Jeg skjønner jo nå at (kanskje) det sitter et par stykker å lurer på hvorfor JEG ikke vil ha noe med DEM å gjøre..men jeg har bare rett og slett ikke klart å knytte meg til nye mennesker – fordi – jeg pr.i dag ikke stoler et sekund på at det ikke blir samme runddansen enda en gang..klarer faktisk ikke stole på at de faktisk vil inkludere meg fordi det er MEG de ønsker å være sammen med som førstevalg – ikke bare bruke meg som et substitutt, når alle andre er opptatt.

Derfor – i en alder av 50 føler jeg at jeg endelig begynner å våkne..at jeg endelig er begynt å gi meg inn på den rette veien for å komme meg opp og ut av den hengemyra jeg har traska i hele livet. I stedet for å fortsette å kjempe så fortvilt om å få innpass i livene til “de gode, gamle”, har jeg begynt å lure på om at det kanskje er mer fornuftig å snu ryggen til alt det som er og har vært, og heller se meg om etter det livet jeg innbiller meg faktisk er ment for meg..om jeg finner det, eller om jeg er for langt ute på en sidevei å roter til å finne det? ..tja..DET er ikke godt å vite..men jeg er bare EN vanskelig avgjørelse unna å kunne gjøre store endringer i livet mitt..og det er DEN avgjørelsen jeg nå prøver å være tøff nok til å ta..

Wow..ble mye, dette..og jeg kjenner at det er en smule skummelt å faktisk poste dette. Hvis noen tar anstøt av det, og føler seg uglesett eller uthengt, må jeg bare beklage – for innlegget er ikke ment for å få noen til å få dårlig samvittighet eller bli lei seg..Nei dette er bare noe jeg kjenner at jeg må gjøre for min egen del – få satt ord på ting – for å klare å gå videre. 
Hva fremtida bringer, vet jeg ikke..men at det blir endringer? Ja, så absolutt. Og jeg er ganske sikker på at jeg kommer IKKE til å bli boende her.
Hvor jeg blir å havne, gjenstår å se…men i dag er det absolutt ingen ting for meg her nord, annet enn at sønnen min bor her..og han er tross alt voksen, så jeg kan ikke fortsette å legge opp livet mitt etter hva han gjør og hvor han er..

Og til deg som har fått med deg hele innlegget – tusen takk for at du tok deg tid til å lese til slutten <3

 

#tanker #refleksjoner #livet #livetmitt #mittliv #sorg #glede #følelser #aksept #inkludere #venner #endringer 

BLESSED LITHA – SOMMERSOLVERV

Jeg har over flere år levd som paganist – men pr.dags dato må jeg si at jeg er ganske skuffet over hvordan en del av de “alternative” med-søstre..og brødre, mistolker en god del ting..noe som vel egentlig er ganske vanlig for alle type “religion”..hvis man kan kalle det for det.

I dag har jeg ingen bås jeg setter meg selv i – jeg tror på naturen, og har ei klokkeklar tro på at Universet tar vare på meg..og at det er ei mening med alt som skjer meg – selv om jeg ikke bestandig forstår hvorfor..i alle fall ikke til å begynne med.

Men..da jeg enda feiret de 8 høytidene som hører til en paganistisk trosretning, så feiret jeg da bl.a sommersolverv..eller Litha som det også kalles. I den forbindelse hadde jeg en fotoshoot  sammen med søstera mi på Litha for 2 år siden..hun tok bilder, og jeg jåla meg til, hehe =P

Litt ymse på kvaliteten, da de er tatt med en av de gamle mobiltelefonene mine..og litt redigert i form av skyggelegging og justering av lys/mørke..

Syns i alle fall det er litt morsomt å se disse bildene nå, et par år etter – og derfor vil jeg dele de med dere i dag.. 🙂

 

 

 

 

 

HA ET FANTASTISK SOMMERSOLVERV – for de som eventuelt feirer det..og Blessed Be <3

 

#blogg #hverdagsblogg #hverdag #hverdagsliv #onsdag #sommersolverv #litha #pagan #paganist #feiring #hyllest #foto #fotoshoot 

GI MEG I DAG MITT DAGLIGE EGG

Ja for det er faktisk sånn..jeg spiser (minimum) ett egg – hver eneste dag. Og da som regel til frokost – på et knekkebrød med kaviar.

Men ikke fordi jeg nødvendigvis er så steike glad i kokt egg..men fordi jeg “må”..

Jeg hadde en Gastric Bypass for 6 år siden, og da er det veldig viktig å få i seg nok proteiner hver dag. “Men det må da finnes andre måter å få i seg proteiner på, enn kokt egg?” spør du.. åh ja..men med årene har kroppen min utviklet seg til å få “hysterisk anfall” hver gang jeg gir den noe å spise.. og dess mer rene proteiner – jo kraftigere er reaksjonen. Får ei “boble” oppunder brystbeinet som føles som den eser ut – og stopper jeg ikke å spise med én gang da, risikerer jeg i verste fall å spy, og så bli sengeliggende i flere timer. Har sjekka det att & frem og opp & ned..men de finner ikke ut hvorfor. Så jeg spiser med andakt – og det er her det daglige egget kommer inn. 

Bank i bordet – men det er stort sett det eneste jeg tåler uten å bli syk i det hele tatt..men det må være kokt. Stekt eller eggerøre og sånt – da kommer reaksjonen etter et par-tre tugger. Litt kjipent, fordi nå reagerer jeg sånn på det meste – og det kunne vært kjekt å kunne spise et måltid uten hele tiden måtte være på vakt for om jeg tør ei tugge til..men-men..jeg angrer ikke et sekund på operasjonen, og har egentlig ingen ting å klage på..vet jo om ting, så da er det bare å passe seg, da.

Men en snodig ting..når jeg lager meg mat ute i det fri, kan jeg (fremdeles bank i bordet) spise det meste uten å ligge flata ut..forklar det, den som kan 😉

Men nå er det slutt på mårra-surket fra meg..litt mer kaffe nå..

Og så er det å fyke avgårde å hjelpe venninna mi (jajaja..hun med huset, hehe 😉 
Er enda en del ting som skal gjøres der, før huset er ferdig til salg..så vrom-vrooom..here I go =D

#blogg #hverdag #hverdagsblogg #hverdagsliv #fredag #helg #mat #egg #proteiner #syk #gastricbypass  

TING DU IKKE VET-TRENDEN..

..sitter her og kjeder meg noe så grønnjævlig..bilen er fullasta av stæsj, så jeg vil ikke ta den ut å kjøre med den før jeg drar i mårra tidlig..og jeg gidder ikke å traske rundt i distriktet her, heller. Fordrar ikke å gå for mye på asfalt! Jeg har jo selvfølgelig Gangsåstoppen, en flott, liten “haug” rett bak her jeg bor – som tar 20 minutter å gå opp til toppen på, i rolig tempo – men har flydd opp der så mange ganger, at jeg gidder ikke. Pluss at i dette fine været, kryr det nok av folk opp og ned der også..så nei..

Derfor tenkte jeg å hive meg på den trenden jeg ser rundt om på forskjellige blogger – ting du ikke visste om meg..så ok – her er:

5 TING DU IKKE VISSTE OM MEG!

1. Jeg spiller Pokémon Go når jeg kjeder meg
2. Jeg elsker å mikse mat..en favoritt er å legge sammen to brødskiver..ei med peanøttsmør og ei med nugatti – og så et par brunostskiver i mellom
3. Jeg må ha sorte lakris-snorer når jeg er på kino – og knyter bestandig mange knuter på de, før jeg spiser de.
4. Et av de vakreste dyrene jeg vet om, er flaggermusen
5. Jeg har faktisk papirer for å kunne reise på båt..sikkerhetskurs for sjøfolk, krise & passasjerhåndtering OG sjømanns-attesten..hvorfor?..hvorfor ikke 😉

..skive med peanøttsmør, nugatti og brunost..ikke døm det, før du har prøvd det, hehe 😉

 

#blogg #hverdag #hverdagsliv #hverdagsblogg #lørdag #hjemmekveld #kjedelig #kjedermeg #tingduikkevet #vaner #rarevaner

 

MEG + KING BLAZE = ZOETIC WORLD

Heisan der..mitt navn er Helene, og jeg er ei godt voksen “kjærring” fra nord-Norge, som siden sommeren 2014 har hatt en livsstil som ikke er helt innen A4-formatet. Da var sønnen min, som jeg da hadde vært alenemor for i ett år, så gammel at han skulle på videregående – og jeg var dritt-lei av tingenes tilstand. Jeg klarte ikke lengre tanken på å leve og gjøre som alle andre forventet av meg, så jeg tok en sjefs-avgjørelse, om at nok er nok! Jeg sa opp leiligheta jeg bodde i, solgte og ga bort 90% av alt jeg eide, pakket resten i bilen, satte meg bak rattet og kjørte vekk fra det livet som hadde hengt over meg i alle år, og prøvd å ta kvelertak på meg.

Jeg har vel bestandig vært glad i friluftsliv, men livet mitt har liksom aldri blitt lagt opp til at jeg kunne dyrke den interessen. Det ble en og annen tur i løpet av årene – men absolutt ikke det store. Faktisk begynte ikke den siden av meg å ta av, før rundt 2011-2012..men da innså jeg raskt at jeg er definitivt et “natur-barn”, som elsker å fly ute i skog og mark, og leve primitivt. I perioder er jeg faktisk så “innrøkt” med bål-lukt, at den nesten ikke forsvinner etter kun én dusj, hehe. 

I alle fall..da jeg satte meg i bilen og kjørte vekk fra nord-Norge og mitt gamle liv i 2014, var det meninga at jeg skulle bo på hybel hos ene lillesøstera mi på Østlandet – men ting utvikler seg ofte i en heeelt annen retning enn det man planlegger. Så da vinteren kom, var jeg plutselig tilbake i nord-Norge..og bodde i campingvogn i et halvt år.. DET var kult, det.. =)
Deretter gjorde jeg et forsøk på å bo i hjemmet etter moren min, som er på sykehjem pr.i dag. Men – meg på ei lita øy, med et veldig gjennomsiktig samfunn, og min sterke motstand mot å føye meg etter de reglene som gjelder i slike samfunn..nei! Det gikk ikke! Jeg holdt i et halvt års tid, og så var det å flytte på seg igjen. Og da ble det noen måneder med å bo litt hos den ene, og litt hos den andre av vennene mine – for så å ende opp på er rom hos broren min i (sjokk) et nytt, halvt års tid.

Pr i dag bor jeg i ei leid leilighet i Harstad, og har bodd her (hehe…tro det eller ei) ca.et halvt år nå. Det er usikkert hvor lenge jeg kan bli boende, for dette er bare ei nødløsning. Dattera i huset bodde her før meg, og det er meninga at hun skal ha tilbake leiligheta når hun er ferdig med skolegang. Men – jeg storkoser meg så lenge det varer, og tar situasjonen som den kommer, på strak arm. Jeg har de beste husvertene som det er mulig å ha, og de siste par ukene har sønnen min – som tar lærlingtiden sin nå – bodd her sammen med meg. Yess..livet er toppers, og jeg har absolutt ingen grunn til å henge med leppa.

Så var det alle de tids-hullene mellom de “faste” bostedene mine. Vel – da har jeg bodd i bilen min, og i telt. Og jeg simpelthen ELSKER de periodene. Jeg har kjørt Norge og Sverige på kryss & tvers og opp & ned, gudane vet hvor mange ganger. Jeg har sett de mest utrulige naturfenomener under veis, og fått sett steder jeg nesten ikke har funnet igjen på kartet etterpå.
Både spennende og lærerikt – og det er her bloggen min kommer inn i bildet.

Målet med zoeticworld – som betyr noe slikt som den levende, vitale verden – er å dele med dere så mye jeg kan fra disse periodene mine. Både når jeg stryker “gatelangs” gjennom landet – men også fra alle turene mine i skog og mark..og håper den kan bli til glede og inspirasjon =D