Riktig gooood ettermiddag godtfolk. Yeppz, det er søndag og tid for kjole – og i dag har jeg heldigvis ikke samme “problemet” som forrige helg.
Dagens kjole fikk jeg nå nylig av søstersen. Hun hadde den nemlig liggende bortgjemt i et skap her på øya, og så fant jeg den når jeg var i skapet og rota litt. Jeg melda henne for å høre om jeg kunne låne den på ubestemt tid – og fikk til svar “den kan du få”. Heldige meg. I alle fall, jeg kom på at noen av dere liker akkurat dissa innleggene, så jeg huska på å knipse et par bilder i full fart før jeg bytta om til varmekjeldress og føyk ut døra.
Som sagt bytta jeg om til varmekjeldress utpå dagen. Det var fordi jeg og bålmannen min bestemte oss for å ta med oss lunsjen og fiskestanga og traske oss ned på bergan rett nedenfor huset.
Det var opphold når vi gikk ut, men like etter at vi hadde tent bålet, begynte det å både blåse og snø. Men godt hyra som vi var, gjorde det absolutt ikke noe med ei og anna snyeling.
Så mens bålmannen prøvde fiskelykka (uten hell.. og faen ikkje klag på haillet, haha) holdt jeg bålet ved like og fixa lunsjen. Få ting i verden er bedre enn bålmat altså.
Vi hadde ei supertrivelig stund der nede med lunsj på berg-bål, og det var så innmari godt å bare VÆRE. Null stress av noe slag. Det var knapt nok en lyd å høre unntatt bølgeskvulp og våre egne stemmer. Fantastisk! Og selvfølgelig måtte jeg knipse et par bilder innimellom snøelingene.
Nå lurer du kanskje på hva i jøsse navn det er jeg driver på med nå? Klatre inn gjennom vinduet hos folk på den måten? Har jeg kanskje begynt å livnære meg som innbruddstyv nå da?
Vel, hehe.. sjøl om økonomien er under lavmål, er det ikke riktig så ille stilt med meg altså. Nei greia er at i begynnelsen av oktober i fjor, klarte jeg det “kunststykket” å miste nøkkelknippet mitt, med både hus- og bilnøkler. Vi skulle kjøre ut en tur, men like før jeg skulle sette meg inn i bilen til bålmannen fant jeg ut at det var noe jeg skulle gjøre – og hadde tydeligvis, surrete som jeg er slengt de fra meg på panseret på bilen. Vi var kommet temmelig langt før det gikk opp for meg at nøklene ikke var med oss.. for de lokalkjente så var vi faktisk langt nedi Klåpheia på Straum-sida. Vi snudde tvert og kjørte i snilefart tilbake – delvis i feil kjørefelt for å se om vi kunne se de i veikanten..og i et håp om at de hadde falt av med det samme bilen begynte å bevege på seg, kjørte vi heilt tilbake til Årbostad. Men nei. Vi leita og leita i nærområdet, gikk langs veien mot Klåpen og niglodde, kjørte til og med opp på Klåpheia og parkerte og gikk helt ned til der vi hadde snudd – men nei, nøklene mine var borte.
Så da var det liksom ikke noen anna løsning enn å bryte seg inn i eget hjem – for reservenøkkel hadde jeg jo selvfølgelig ikke. (men det har æ no, hehe) Heldigvis hadde vi glemt å stenge baderomsvinduet skikkelig, så da gikk det faktisk greit å komme seg inn. Det største problemet var når vi skulle dra tilbake til fjorden. Hvordan fikk vi låst ytterdøra etter oss? Veeel.. det fiksa vi med at bålmannen min lukket og låste innenfra når jeg og tingene var ute – og så krabba han ut et lite vindu i kjelleren og kilte det fast etter seg på utsida så det ikke vistes at det var åpent. Djiiiisezzz for et styr si bærre æ!!
Bilen min hadde jeg heldigvis reservenøkler til, men måtte låne brorsan sin Årbostad-nøkkel for å få kopiert opp ny til meg selv – pluss reservenøkler.
Detta var som sagt i begynnelsen av oktober. Vi var her borte på øya en tur i midten av desember også, men på grunn av vinteren så hadde jeg akseptert av de nøklene var tapt for alltid. Vi hadde tross alt null peiling på hvor på den flere kilometer lange strekninga de hadde falt av.
Så skjønner dere..en dag tett før jul mens vi satt og spiste frokost, skulle bålmannen sjekke fjæsboka.. og plutselig begynte han å småhumre og sa han hadde noe å vise meg som jeg ville bli glad for. Og tenke seg til, der på ei Andørja-side lå jammen et bilde av nøkkelknippet mitt. Wooow & wohoooo!! Det var ei tøtta som hadde vært ute på tur oppi “heia” og funnet de. Tenk at det er mulig. Jeg sliter som dere kanskje har skjønt med det jeg kaller “menneske-frykt”, og tanken på å ta kontakt med et vilt, fremmed menneske virka jævlig skummelt. Men bålmannen min forbarma seg over meg, og tok kontakt med henne. Vi hadde jo ikke mulighet til å bare hive oss i bilen og hente dem, så de ble enige om at hun skulle legge nøklene hos mora si og så kunne vi hente de når det passa.
I går passa det, og nå er nøkkelknippet jeg trudde var tapt for evig og alltid tilbake der det hører hjemme.
Tusen, hjertelig takk til deg som fant nøklene og tok vare på de, og til deg som hadde de i oppbevaring så lenge.
Halloisen godtfolk..tenker at jeg hiver ut et lite innlegg nå med min tolking av medblogger Utifriluft sin helgeutfordring som denna gangen er PÅ PINNE.
Er jo mye rart jeg kunna posta nå, men de tingene som poppa først opp i bildearkivet mitt var et flagg på pinne.
I går er det mulig at jeg var vitne til menneskelig grusomhet.. virkelig ekte, horribel og hjerteskjærende grusomhet. Jeg håper virkelig at jeg tar feil, men altså: Som jeg sa i det forrige innlegget mitt så dro jeg og bålmannen min til øya i går. Det tok selvfølgelig si tid, og vi hadde noen stopp under veis. Heldigvis!! For på et sted der vi kjørte av hovedveien for å lage oss en kopp kaffe & te med någo attåt, fikk vi begge et vanvittig sjokk. Det sto en trailer der da vi kom, og når jeg gikk ut for å hente noe bak i kassa på pickup’en kom han bort til meg og begynte å snakke til meg på engelsk for å vise meg noe. Og tenke seg til, der under trailerhenger’n hoppa denna lille kar’n att og frem og så veldig fortapt ut. En nydelig, liten dvergvedder etter det jeg kan se.
Det var nærmere 14 kuldegrader ute, og jeg regner med stakkaren hadde gjemt seg under bilen for å prøve og få litt varme av den. Han trailersjåføren hadde forsøkt å lokke den til seg, og da hadde den prøvd å gnage på fingrene hans. Mest sannsynlig utsulta, stakkars liten.
Og det er her jeg må stille spørsmål hvor vidt den var en rømling som hadde stukket av fra eieren sin der på utkjøringa, eller om den virkelig var blitt plassert der for å dø? Jeg vil ikke dømme noen, for jeg VEIT ikke årsaken til at kaninen havna der, men dessverre frykter jeg det siste, for muligheten for at den hadde stukket av hjemmefra nekter jeg å tro på, da detta var en parkeringsplass laaangt unna nærmeste bebyggelse.
Faen også sier bare jeg. I alle fall, trailersjåføren kunne naturlig nok ikke ta den, og å la et dyr i stikka er faktisk heilt uaktuelt for både meg og bålmannen min… så det lille nurket ble selvfølgelig med oss, og vi fiksa han litt frukt å spise temmelig kjapt. Men nå ble vi plutselig satt i et lite dilemma, for meininga var at vi skulle ta oss en svipptur til Sverige for litt Harryhandel før vi kjørte til øya – men det er jo ikke lov å ha med dyr over grensa uten å ha vaksiner og papirer i orden. Så hvordan i huleste løyste vi det problemet? Vel, vi kursa oss inn mot Bjerkvik for en matpause og sendte litt melding og snakka med noen av de lokale for muligens å kunne finne et sted der vår nye kompis kunne være et par timer mens vi føyk over grensa – men nei.. ingen hjelp å få. Så da tok Yours Truly en sjefsavgjørelse. Jeg skaffa ei lita pappeske som søtnosen kunne være i under kjøreturen, bålmannen ofta eine buksa si for at den skulle ha det mykt og godt oppi eska… og så smugla vi kar’n ca 1,7 km over grensa og tilbake igjen, hehe. Jeg tenker at svarte heller, kaninen var aldri utenfor bilen så den der kunne jeg krangla på til jeg spydde om vi hadde blitt stoppa. Og med tanke på at jeg faktisk ikke KAN spy fysisk, vil det si at jeg kunne krangla på kaninens vegne temmelig lenge. I mitt hode var det nemlig to scenarioer som kunne utspille seg dersom vi blei stoppa: 1 – vi ville få ei helvetes bot, og den var vi innstilt på å ta.. eller 2 – i værste fall ville de ta kaninen fra oss og få den avliva. Selvfølgelig ville det vært hjerteskjærende, men likevel – det ville blitt ei human avliving..å sulte og fryse ihjel skulle den i allefall slippe, så selvfølgelig tok vi den med.
Men altså.. turen over grensa gikk greit – heldigvis, og da følte jeg meg trygg på at denna lille skapningen var meint å komme til oss. Derfor hadde vi et par stopp i hhv Bjerkvik og på Sjøvegan for å shoppe skikkelig mat til han før vi satte nesa mot øya og huset etter mora mi.
Der fant han seg fort til rette under kjøkkenbenken, hehe.
Siden vi ikke under noen omstendigheter hadde sett for oss at vi plutselig skulle bli kanin-foreldre på turen har vi måtta løse detta på best mulig måte. Heldigvis sto det et gammelt bur her på øya som det har bodd gnagere i før, og med et håndkle oppi det fikk han seg både soveplass i eska si og do. Det tenker jeg får klare seg i helga og til vi kommer oss tilbake til fjorden.
Og nå på slutten av innlegget har jeg noen få ting til på hjertet. Vi valgte å kalle nurket for Shadow, både fordi vi ikke visste om det var jente eller gutt, men også fordi han var jo mest som en skygge de første timene siden vi måtte gjemme han litt bort. I alle fall, Shadow er nå innlemmet i vår lille familie som ellers består av 2 katter, 2 høns og en hane, og vi er allerede blitt kjempeglad i han. Nå veit vi jo ikke enda hvor gammel han er, men han er veldig rolig og har en god del grå hår i pelsen, så han er nok mer gammel enn ung. Vi veit jo heller ikke enda om han har noen sykdommer som han vil trenge behandling for, men uansett om han lever en dag, ei uke, en måned – eller flere år, så skal han få det godt hos oss.
På slutten vil jeg likevel gi forhenværende eier en liten sjanse dersom det skulle vise seg at kaninen faktisk HADDE stukket av der på parkeringa. Om dere kan hjelpe meg å dele detta sånn at rette personen(e) ser det, skal han/hun få den tilbake OM de kan vise frem et bilde av han så vi ser at han faktisk er deres OG kan fortelle meg hvor de har mistet han. Hvis ikke, er Shadow vår resten av livet hans.
I et tidligere innlegg der jeg skreiv om første frokosten i nytt hjem sa jeg at vi skulle fyke avsted noen dager seinere. Og nå ER det noen dager seinere, hehe.. så nå fyker vi avsted til øya og huset etter mora mi.
Regner med at de fleste av dere kanskje skjønte det da. I utgangspunktet tar det jo en god del timer å kjøre dit, og det blir nok både en del stopp og litt eksta fyking på oss først før vi kommer oss dit, men dere som kjenner meg veit jo hvor stor pris jeg setter på å være på veien. Så yeppz, vi fyker avsted – og gjett om jeg storkoser meg.
Som dere veit har jeg nå flytta fra ei leilighet på mange titalls kvadrat til ei campingvogn på.. tja.. ca12 kvadrat..noe som betyr at jeg må planlegge veldig nøye hva jeg kan ta med meg til det nye hjemmet mitt. Jeg har fått på plass det meste av det jeg føler jeg vil ha og trenger der av kjøkken/stue/soverom og baderomsting, og fått satt resten på lagring. Og i dag tok jeg fatt på klær og sko. Djiiiisezzz si bærre æ!! Det var jo snakk om flere sekker med bukser, gensere, kjoler og skjørt, sommerklær, vinterklær, turklær, ullklær og andre uteklær i tillegg til pensko og tursko. Er det faktisk mulig at jeg har blitt en hamstrer disse to årene jeg bodde fast under ett og samme tak hvor det har vært greit med lagringsplass? Liker ikke å innrømme det, men det ser faktisk sånn ut ja..huff.
Så i dag har jeg bretta opp ermene og sortert en masse-masse. Og det endte opp med at 2 nesten fulle sekker av 6 forsvinner fra mitt eie. 1 sekk med slitte og flekkete plagg som bålmannen kan bruke til filler i garasjen, og 1 sekk med klær som jeg håper de vil ta imot på brukten. Et par sekker med diverse klær og sko skal få plass i et klesskap her i fjorden og resten – et par sekker skal da til mitt nye hjem.
Jeg tenker at til og med det jeg har valgt å ta vare på nå, er mer enn nok. Jeg liker absolutt ikke tanken på at jeg har gått i fella og blitt en liten hamstrer. Så derfor tenker jeg at jeg skal holde et lite øye med meg selv fremover, og det jeg eventuelt ikke har tatt i bruk frem til januar neste år – det blir gitt bort. Bare tøv å okkupere en masse plass med ting og klær man likevel ikke bruker tenker jeg.
Har du det sånn at du kjenner på akkurat DEN følelsen noen ganger? Vel, det regner jeg med..men hva er akkurat DEN følelsen da? Den kan jo være både positiv og negativ..god og vond.. fylt av stolthet eller også skam. Jeg tenker at DEN følelsen varierer vel fra situasjon til situasjon og følger nok følelsespekteret til den som føler følelsen og dermed er DEN følelsen like forskjellig som vi mennesker er. Hmmm.. jaja, det var nok filosofering på formiddagsmårran, og avslutter med å fortelle om min siste DEN følelsen.. nemlig DEN følelsen når jeg etter å ha viska ut det siste sudoku-brettet gudane veit hvor mange gangen ENDELIG klarte det etter nesten 5 daga. DEN følelsen var en rein seiersfølelse over å ikke ha mista tålmodigheta og juksa eller kasta boka i ovnen, hehe.
I dag tok vi oss tid til å trykke på pauseknappen ei stund.
Når vi var ferdig med alt av ærend unntatt ett, hadde vi såpass god tid på oss at vi valgte å ta oss en enkel kafé-lunsj. Favorittstedet på Sortland, Duus er dessverre nedlagt, men vi testa ut Kulturfabrikken sin kafé – Kafé Pause – og ble såpass fornøyde med både lokalet og utvalg/pris at dit går vi nok flere ganger.
Riktig god mårra godtfolk. I dag er vi tidlig på’n, og var ute av døra og på veien rundt hal8 i mårres. Jeg er mest med for å komme meg ut litt, men har et par ærend som jeg skal få unnagjort (som å kjøpe relé til Anti), men bålmannen hadde et ærend først – og mens jeg satt i bilen og venta på at han skulle bli ferdig, tenkte jeg å lese noen blogger. Og hva ser jeg? Joda nesten samtlige av de hadde flere bilder jeg ikke fikk sett. Æ meine..ka er greia med det? Jeg veit at jeg sjøl ikke får sett mine egne bilder lenger når jeg blogger på telefonen, og derfor må holde tunga veldig rett i munnen når jeg har lasta de opp og skal sette de inn i bloggen.. og det går også som regel lang tid før jeg får se bildene i mine egne innlegg når de er posta. Men jeg har ikke tidligere hatt problemer med å se andre sine bilder i deres innlegg – før nå. Og nå lurer jeg veldig på om det er bare meg som er “bildeløs” og ikke ser bildene sine med det samme de er lasta opp? ..eller ikke ser alt av bilder på innleggene som er publisert? Jeg har jo absolutt ikke fått med meg alt som er blitt posta her, og lurer derfor på om det er noen av dere som har tatt opp detta tidligere og eventuelt veit hva greia er?
I alle fall.. nå er det vrooom videre, og legger ved et lite øyeblikksbilde..som jeg håper dere ser.
Heisann igjen kveldinga folkens. Da er jeg kommet meg tilbake til fjorden igjen, og det er faktisk på tide å si natti-natt herfra. Og det tenke jeg å gjøre med en nydelig melodi på YouTube av Mari Boine… Go buolašidja savkala (Whispers of Frost) som kom ut i desember i fjor.
Nyt musikken og ha ei riktig god natt alle sammen.
