Å skynde seg sakte ja.. hva betyr nå egentlig det? Det finnes nok mange tolkninger av den setninga vil jeg tru, og for meg betyr det å få gjort mye og ha progresjon uten å slite seg ut eller bli lei. Første gangen jeg hørte den setninga var da guttungen gikk i barneskolen. Han var veldig lettlært og i enkelte fag fresa han igjennom pensumet mye raskere enn de fleste, noe som resulterte i at han fikk ekstraoppgaver for å ha noe å gjøre. Noen av de oppgavene var henta fra klassetrinnet over, og i den sammenhengen var det at en lærer sa de ordene om å skynde seg sakte. Selvfølgelig kunne han fortsette å gi kar’n oppgaver fra stadig høyere klassetrinn, men han var redd for at han da skulle ende opp med å gå fri for utfordringer og miste interessen for både fagene og skolen. Derfor ble det til at han måtte roe ned tempoet litt fagmessig, og sånn som jeg kjenner guttungen nå når han er voksen er jeg ikke i tvil om at det var den rette veien å gå for han.. han skynda seg sakte gjennom skoletida.
Enn du og jeg da? Er vi flinke til å skynde oss sakte? Jeg PRØVER å leve etter den “regelen” både på lang sikt og i hverdagen.
Det er absolutt ikke enkelt for ei som i utgangspunktet er så utålmodig at alt hun gjør egentlig skulle vært ferdig i går – men med årene har jeg skjønt at dersom jeg klarer å roe meg ned og ta mange pauser underveis, så får jeg gjort veldig mye uten å være dønn sliten etterpå. Og om jeg ikke rekker å komme gjennom lista med oppgaver jeg har satt meg fore, så har jeg en annen regel som er min definitivt største ledestjerne, nemlig: Alt skjer av en grunn, sjøl om man ikke ser meininga med det der og da.
Så i går blei en sånn dag da jeg virkelig skynda meg sakte. Jeg starta som så ofte før dagen med kaffe ute i kozekroken som nå begynner å bli skikkelig koselig altså.
Deretter fikk jeg måka vekk nattas snøfall, festa trådene på et skjerf jeg har strikka og hatt fremme alle juleeskene for å leite frem alt av duker og gardiner – OG skylt opp nesten alt så det bare gjenstår å stryke de.
I tillegg fikk jeg også laga meg kveldskos, da jeg etter min evige leiting etter noe å stappe i truten plutselig kom over en pakke gelé som hadde gjemt seg unna (ufine faen altså, hehe)
Jeg brukte store deler av dagen til detta, for så snart jeg kjente antydning til ubehag i enten hånda eller andre steder i kroppen tok jeg meg en pause i stedet for å bare peise på som jeg ville gjort tidligere. Og resultatet ble at jeg kom igjennom heile lista med gjøremål som jeg hadde i hauet – pluss litt til (geléen) uten å føle meg som ei brukt vasketua etterpå.
Hva med deg da? Er du flink til å skynde deg sakte?
Okey, jeg regner med at dere er ikke SÅ interesserte i hva jeg setter til livs hver dag – men av og til tenker jeg at det går greit å dele det også. Så derfor vil jeg nå opplyse om at jeg i dag sto på huet i fryser´n for å finne ett eller annet som jeg kunne bruke til middag. Og tenke seg til, der var jo en av de derre pakkene med oumph som jeg kjøpte tidligere i år da jeg og guttungen var en tur over i Sverige. Det er vegetarmat som er laget av soyaproteiner(bønner) – og tru meg, det er utrulig mye bedre enn det kan høres ut. Sånn på sidelinja kan jeg jo si at det finner så utrulig mange varianter av vegetarmiddager, fra burgere, pølser og farse til fileter, nuggets og snitzler laget av forskjellige råvarer – ikke bare soya, og veldig mange av disse produktene er faktisk utrulig gode – om man bare tør å teste de ut med et åpent sinn.
I alle fall, den pakken jeg henta opp fra fryser´n i dag var pulled bbq chunks, altså biter i barbecue-saus og kunne på mange måter minne om den kanskje mer kjente kjøttretten pulled pork når det kommer til konsistens – og faktisk litt i smak også.
Så altså – her er da dagens middag. Er for tida fri for det aller meste i både skuffer og skap, men fant faktisk et hvitløksbrød i fryser´n som jeg stekte og hadde til, og sammen med litt oliven og fetaost blei det et nydelig måltid om jeg skal si det sjøl.
Hva med deg? Har du smakt oumph i en eller annen variant?
Da er det jaggu søndag igjen – og hva betyr det for denna førkja da tro? Om du gjetta kjolesøndag så yeppz, det er dags for meg å valse rundt i kjole igjen. Nå skal det sies at jeg i perioder faktisk er flink til å hyre på meg kjole eller skjørt ellers i uka også, men på søndager er det blitt et “must”.
Etter å ha starta mårran på vanlig måte med å nyte dagens første kopp med kaffe ute i frisk luft, var jeg først litt i tenkeboksen over hvilken kjole som skulle få komme ut av skapet denna gangen. Men det tok ikke lange stunda før jeg hadde bestemt meg og endte opp med en nykommer som jeg arva av fredagsdate-venninna mi da jeg var på kaffebesøk der i begynnelsen av uka.
Noe av det jeg syns er superkoselig på denna tida av året er å studere småfuglene som flyr att og frem på leting etter mat.. og ikke minst å se på at de koser seg når de finner noe godt å spise. Derfor bruker jeg når jeg har mulighet til det å henge opp en eller annen form for fuglebrett som jeg har laga sjøl – som regel av en tom melkekartong. Og her er årets matstasjon for de søte, små.
Tok rett og slett å spraylakka den denna gangen, enkelt og raskt. Deretter fylte jeg opp med havregryn og så bandt jeg den fast med åpningen innover mot vinduet mitt.
Dette både fordi det selvfølgelig er koselig å ha utsikt rett mot de når de spiser, men også fordi jeg av erfaring veit at da er det minst sjanse for at åpningen fylles med snø alt for raskt.
I tillegg bruker jeg å lage meiseboller og henge ut – noe jeg akter å gjøre i år også bare trygda kommer rullende inn på kontoen så jeg kan kjøpe matfett og “snacks” til de, i form av rosiner, tranebær og nøtter. Hvem veit – kanskje jeg lager et innlegg av det også når den tid kommer.
Ja hvordan var nå det der med alle de der bekkene..de gjorde vel en stor å? Og siden en å er ei elv, betyr det jo at mange små og kanskje ubetydelige bekker kan lage ei stor, flott elv når de kommer sammen. Blir jo som vi mennesker det.. om hver og én av oss er som en liten bekk som kanskje i utgangspunktet ikke er i stand til å gjøre den store forskjellen i verden, kan man faktisk få til noe veldig stort og flott om man bare jobber sammen.
Hvis du nå lurer på hvorfor jeg skriver om bekker i dag, så har det ei logisk forklaring. Medblogger Utifriluft sin helgeutfordring denna gangen har nemlig det som tema..altså bekk, og siden jeg er veeeldig glad i alt som har å gjøre med rennende vann i naturen bare MÅTTE jeg hive meg til med noen bidrag.
Nå fant jeg dessverre ikke så mange bilder av bekker i arkivet mitt.. men hmmm.. om mange nok av oss poster noen få bilder av bekker små til henne – betyr det da at den godeste Margrethe får seg en hel å før helga er over?? Hah!! Kor kult hadde ikkje det vært, hehe.
I går, fredag, blei det en kvalmende god kveld for meg. Jeg har nemlig klatra opp de få kronene jeg hadde igjen på kontoen på å kjøpe litt smågodt til helga..og kremt..godt og vél halvparten gikk ned på høykant mens jeg satt godt sammenkrølla i sofakroken og glodde på tv, nærme bestemt NRK.
Og yeppz..jeg sa både tv & NRK.. noe som de som kjenner meg godt veit at jeg vanligvis ikke gjør. Tv’n – ja.. men da er det som regel et eller anna på Netflix eller YouTube, eller en film på den gamle blueray-spilleren min.
Men altså, i går rota jeg meg jaggu inn på NRK. Jeg har jo hørt litt om denna nye serien “Ekspedisjonen” som går på fredagskveldene, men ikke gidda å brydd meg om den tidligere. Men så fikk jeg det for meg at jeg skulle sjekke den ut – og siden det allerede hadde gått 3 episoder måtte jeg ha Ekspedisjon-maraton hele kvelden for å få sett alle episodene, inkludert den nyeste.
For meg som er sååå glad i fjell og natur syns jeg faktisk det var en heilt grei serie, og tenker at yeppz, jeg skal få med meg de resterende episodene også etter hvert bare for å få sett den fantastiske naturen.
Og bare så det er sagt, det var ikke SÅ mye smågodt jeg hadde i den posen altså, men siden jeg ikke er vant med å spise så mye sånt endte det med at jeg blei skikkelig smågodt-kvalm altså… men gjett om det var verdt det, hehe.
Riktig god mårra og god torsdag alle sammen. Tenkte bare å stikke innom en snartur og gi et lite livstegn fra meg. Har jo ikke vært på bloggen sia søndag, så da er det kanskje på tide.
Det har vært ei god uke til nå, og dagene har bare flydd. Mandag hadde jeg koselig kveldsbesøk av go’venninna mi, tirsdag var jeg en tur innom fredagsdate-venninna på formiddagskaffe og så kom bålmannen min hit på ettermiddagskvelden. Og i går laga vi litt førjulsstemning rundt vogna nede i Lykkelia som jeg har valgt å døpe plassen.
Fra før av har vi jo laga gjerde og bord av paller, og satt en gammel trestige opp langs det største treet der – og jeg fikk skikkelig julekortfølelse av å se hvor flott det ble med fakkellys på bordet og lys i stigen.
Vi fikk arve et gammelt juletre samt masse lys hos snille brorsan, og jeg syns det ble sååå koselig.
Bålmannen styra og bala med å bygge oss et lite inngangsparti – selvfølgelig av paller, og selv om det ble litt for mørkt til at det vises på bildene ble det veldig trivelig inni den huken også da vi hadde pynta med resten av lysene vi arva.
Og i tilfelle dere lurer – selvfølgelig båla vi, hehe.
Okey..kanskje en rar måte å si det på, men nei, kjolesøndagen er absolutt ikke død.. tvert imot lever den i beste velgående og jeg truuur jeg kan telle på ei hånd de gangene jeg ikke har brukt kjole på søndager etter at jeg starta det konseptet for ganske lenge sia. Husker ikke nøyaktig når, men meiner det blir 2 år til våren.
Så mange søndager har kommet og gått, og mange kjoler har jeg hatt på – både inne i hus og heim, og ute i allslags vær i både hagen, fjæra og skauen.. jeg har bare ikke skrevet om alle tilfellene. Og nå er det søndag igjen, og tenker at i dag skal jeg vise frem kjolen min. Med tanke på at vinteren har gjort sitt inntog nå, og jeg i dag har laga sesongens første snømann som du kan lese om i innlegget HALLO vinter, ble det et naturlig valg å kle seg i den fine snømann-kjolen jeg fikk av bålmannen min i fjor.
I utgangspunktet var det jo meininga å ha detta som ei litt “fisefin” greie, men jeg oppdaga snart et par-tre ting.. ikke har jeg nok fisefine kjoler.. ikke har jeg nok mange fisefine kopper.. og ikke er jeg nok fisefin til å være fisefin HVER uke. Så nå er kjolegreia blitt min måte å gjøre søndagen litt ekstra spesiell på..og skal nå kose meg med en god søndagslunsj – som heller ikke er spesielt fisefin.
I natt har det kommet litt snø her.. hvit & kald.. men likevel herlig frisk og veldig velkommen. (..nei, æ har ikkje blitt steike, fette rape gal, hehe) For sjøl om jeg ikke er tilhenger av tonnevis med snø eller det uunngåelige holke- og/eller slapseføre, så syns jeg verden plutselig blei så mye reinere nå. Lukta av snø kilte i nesa og det var liksom så lett å puste når jeg tusla meg ut med mårrakaffen.
Og så gir jo snø oss en mulighet til å leke seg litt. Så etter at den første koppen med kaffe var satt til livs, heiv jeg meg til og laga denna forventningsfulle kar’n. Joda.. fingrene blei både stive og frosne – men oooh så morsomt det var, wohoooo.
Skal innrømme at jeg er veldig glad i snømenn generelt da, og de jeg har stående (hengende) i kozekroken min fikk også komme til liv nå i mårres.
Hvis æ kunne male med ord.. Da ville æ male dåkker et bilde av: frostklare vinternetter, der en blåsvart himmel er fylt av tusentalls stjerner som gnistrer om kapp, og en magisk, hvit måne sprer sølv over uberørt sne og rimdekte trær..
Og dåkker.. sommerens farga får vi fra blomstran – men vinterens farga ligg i fantasien vårres, så da er det bærre å ta fantasien i bruk tenker æ.
