I går fortalte jeg om første del av den 6 dagers lange fotturen jeg nettopp har hatt for å realisere en årelang drøm – og gikk du glipp av det kan du lese om det i innlegget EN DRØM BLIR VIRKELIGHET, del 1.
Dag 4-6:
Det passa så bra å avslutte gårdagens innlegg halvveis i turen, for da hadde jeg akkurat hatt meg en dag i ganske godt vær og hadde fått tørka opp både meg og ting & tang før det var på tide å traske videre.
Jeg hadde jo overnatta like ved Langvatnet, og når jeg så tok fatt på dag 4 gikk ferden videre mot Finnslettheia og ned mot Bjørnhaugen på Storjorda der jeg måtte krysse hovedveien. Det var faktisk opphold mesteparten av veien, og jeg ble temmelig varm i trøya. Så på tur nedover bakkene der kom jeg plutselig på at hmmm… brorsan bor jo tross alt ikke SÅÅÅ langt unna – kanskje jeg kunne lure han til å komme til parkeringa med et glass kald saft til søstera si? Noe han også gjorde.. og ikke bare ett glass, men faktisk to flasker med ferdigblanda solbærsaft uten sukker – wohooo. Gjett om det var godt, hehe. Den eine gikk ned på høykant, mens den andre ble stappa i sekken og ble med på ferden videre. Rett og slett gull verdt.
Da jeg etter litt skravvel forlot han, bar det da over veien og ned mot Storvatnet (Storvann Syd) der det var satt ut noen benker og – av alle rare ting faktisk står et veiskilt..eeeeh..okey?.. og så videre innover mot og gjennom Kongsvikdalen. Det vil si jeg avslutta dagens etappe sånn ca halvveis innover dalen fordi – atter en gang – hadde regn og vind innhenta meg, og jeg begynte å bli temmelig våt i tøyet – igjen! Men det var en grei etappe å gå, fordi DNT har lagt det veldig godt til rette over de fleste myrene på starten av dalen, ved å legge ut klopper – i dette tilfellet planker så man kan gå tørrskodd over de våte områdene. Men før jeg kom så langt at regnet virkelig gjorde sitt inntog fikk jeg sett den vakre dalen folde seg ut foran meg og jeg hadde faktisk opptil flere øyenstikkere som fulgte meg en god bit av veien. Til slutt, før jeg ble alt for blaut fant jeg en koselig plass å campe og var snar med å få skifta til tørre klær og få i meg litt varm mat. Jeg hadde dessverre litt problemer med å få sove den kvelden, men sovne gjorde jeg da til slutt til lyden av regnet som tromma mot taket og vinden som røska i teltet.
Dagen etter – altså dag fem starta på samme viset som jeg nå hadde begynt å bli vant til.. med regn og en del vind. Jeg fant ut at jeg skulle vente an så lenge som overhodet mulig, og til slutt letna det såpass at jeg både fikk traska litt rundt i nærområdet og strekka på beina uten sekken på ryggen OG pakka ned alt av utstyr og traska kanskje en liten kilometer før det begynte å regne igjen. Resten av dagen gikk litt sånn opp og ned værmessig, og det var til tider ekstremt tungt å ta seg frem. For det først var jo skoa mine fremdeles svært våte, og helt tørre sokker var det slutt på nå sjøl om jeg hadde tatt et par med meg i soveposen når jeg la meg i et forsøk på å tørke de litt. I tillegg var det slutt på kloppene så jeg måtte traske i søkkvåt myr, og også her hadde regnet forvandlet det meste av stier til små, gjørmete bekker.
I alle fall, skoa kom på føttene og sekken på ryggen og ruta nå ble å gjøre seg ferdig med Kongsvikdalen for så å kurse meg opp i høyden igjen mot fjellet i Jonsheimen der Haakonsbu ligger. Jeg akta jo ikke å ligge på noen hytte da, men det var målet mitt for dagen å komme meg dit – noe jeg også gjorde. Det er null dekning for internett der oppe i fjellheimen, så det endte med at jeg gikk en god bit forbi “bua” før jeg campa, fordi jeg ville finne et område med såpass nett at jeg fikk sendt ut ei melding for å si ifra til bålmannen min hvor jeg befant meg i verden. Akkurat der det var dekning var det ikke mulig å slå opp teltet, så jeg gikk da videre en bit – og akkurat i det jeg skulle slå opp teltet var det som om det ble slått på en bryte og det som før hadde vært småregn inni støytene gikk over til å bli reine flommen som kom styrtende fra oven. I tillegg begynte det å blåse noe så inni granskauen jævlig at jeg hadde litt problemer med å få satt opp teltet. Når det endelig var oppe var jeg så innmari søkke blaut at det rant av meg, og jeg hadde faktisk problemer med å dra av meg de våte klærne inni teltet fordi de satt klistra til kroppen. Men skifta fikk jeg gjort, og deretter var det å få laga meg noe varmt fordi jeg kjente at jeg hadde fått skikkelig kjyll i skrotten. Det var blitt temmelig seint før jeg fikk campa denna dagen, men da jeg endelig hadde fått skifta, laga mat og krøpet i posen ble jeg liggende ei god stund utover å bare lese og høre på uværet som raste på utsida. For ja, den natta var det skikkelig ille. Jeg fikk ikke sjekka været siden jeg ikke hadde internett, men jeg er brennsikker på at det var liten storm ute og at temperaturen var ned mot nullpunktet. Det hagla nemlig en periode, og på toppen av alt klarte vinden å røske opp den ene teltbardunen mens jeg sov, noe som aldri har skjedd før – og jeg har jaggu brukt det telt i seriøst uvær før. Og nettopp fordi den bardunen ble røska opp kom høljeregnet inn i forteltdelen og gjorde absolutt alt av klær, og ting – pluss sekken min søkke blaut. Akk ja! Men sov godt – ja det gjorde jeg.. noe som var veldig kjekt med tanke på at jeg hadde store planer om å komme meg ned til sivilisasjonen dagen etter.
Juppsiyeppz – da var det klart for dag 6.. og som jeg sa så var jeg veldig bevisst på at nå måtte jeg pelle meg ned i sivilisasjonen igjen. Ikke fordi jeg MÅTTE måtte, da jeg i utgangspunktet som sagt hadde beregna minst ei uke – men med tanke på vær og vind og hvor søkke blaut både jeg og alt av klær, anså jeg det som strengt tatt nødvendig. Jeg nevnte jo at regnet hadde kommet inn i løpet av natt og gjort alt bløtt – så mens jeg venta på at vinden skulle løye litt ut over formiddagen lot jeg primusen stå på og prøvde så godt jeg kunne å tørke i alle fall sokkene og sålene litt. Om det hjalp noe særlig? Næh, egentlig ikke. Så her var det bare å hyre på seg våte sokker og søkkblaute sko og la det stå til.
Heldigvis roa både vinden og regnet seg etter hvert, og jeg fikk en fantastisk dag i fjellheimen. Ruta nå gikk da først mot Toralfsbu og deretter videre over fjellet og ned i Kanstadbotn der bålmannen skulle komme og hente meg. Jeg hadde mange stopp underveis, både for å knipse bilder og prøve å få i meg næring. Og i tillegg ble jeg tatt igjen av fire flotte, friske fruer som var på tur fra Haakonsbu mot nettopp Toralfsbu. Jeg skravla litt med de, og fikk tillatelse til å ta bilde av de og legge ut her på bloggen, noe jeg syns er kjempetrivelig.
Turen til Toralfsbu gikk veldig greit i nydelig terreng, men på slutten begynte jeg å merke at jeg sleit litt vel mye med eine hofta. Og når jeg hadde kommet meg forbi den “bua” og begynte på oppoverbakker igjen, begynte jeg dessverre å slite med å belaste høyrefoten. Men svarten heller, jeg er ikke ei som surker for mye, så jeg tenkte bare “haltepinken lenge leve” og så brukte jeg primært venstre fot oppover og dro den andre mer eller mindre etter meg. Litt av et syn vil jeg tru, hehe. Men opp kom jeg, og da jeg kom så langt at jeg skulle begynne på nedstigninga mot Kanstadbotn ble det en sist matpause før jeg kom meg ned til sivilisasjonen og bålmannen min.
Så yeppz, det var min 6 dagers lange tur på Hinnøya i grove trekk. Nå har jeg fått hvilt ut og hofta er nesten gulle god igjen, og jeg er så sinnsykt glad for at jeg klarte å fullføre turen – en årelang drøm er blitt virkelighet. Ikke ofte jeg skryter av meg sjøl, men akkurat detta er jeg faktisk faen så stolt over å ha klart.
Ha en riktig flottersfin lørdag da alle sammmen ❤ Vi ses når vi ses.
