Ok folkens – som jeg nevnte i forrige innlegg – som bare var quiz til mårrakaffen, hadde jeg ikke den natta i natt, som jeg hadde håpa på.
Det er litt vanskelig å sette ord på hva jeg tenker nå i etterkant, men jeg skal forsøke.. for jeg hadde nemlig MARERITT!! Skikkelig ekkelt, mørkt mareritt – der jeg sleit som faen mot mørket som prøvde å overmanne meg – ta bolig i meg.. og jeg våkna totalt utmatta etter noen timer, med en enorm angst i meg. Når det blir sånn, bare MÅ jeg ha lys.. Ikke fordi jeg trur at noen gjemmer seg i mørket – men fordi jeg er redd for at mørket skal..jeg veit ikke..konsumere meg?? Finner ikke bedre ord.
Så da er det på med flombelysning, til jeg klarer å roe meg såpass at jeg innser at “faren” er over..

Å ha mareritt er jo dessverre temmelig vanlig for mange – men det som er så jævlig her, er at når jeg begynner å få disse marerittene – som regel etter en lengre periode med hodepine, er det fordi jeg VEIT at når mørket truer, er det underbevisstheta mi som  prøver å fortelle meg – eller advare meg mot noe..de gjenspeiler mørket i meg – og advarer om at jeg atter en gang er på feil kurs..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Et par, tre eksempler..
1.Da jeg bodde i den lille, søte gule hytta nede i fjærsteinene for noen år siden (noen husker kanskje det), sleit jeg nesten hver natt med mareritt, og ikke farsken at jeg takla å legge meg med lyset av. Når jeg gikk meg sjøl etter i sømmene, innså jeg at jeg var på totalt feil sted i livet – både når det kom til fokus på ting og hvor jeg bodde. De som var rundt meg, husker kanskje at jeg sa – før jeg engang hadde flytta skikkelig inn – at her kommer ikke jeg til å bli værene. Men jeg prøvde å “overkjøre” meg sjøl..prøvde å trives – og prøvde å ha det bra – men det hjalp ikke.. Og tenke seg til – da jeg sa opp og fikk kjørt vekk & kasta ting, og flytta på meg – alt i løpet av ei uke – forsvant også marerittene.

2. ..(søstersen var vitne til detta, så hun har nok kunnet sagt en ting eller to om “oppførselen” min..)
For noen år siden, mens hun og kjæresten bodde i huset etter morsan, ble det til at jeg bodde der ei stund sammen med dem. Jeg hadde slitt med litt gruble-hodepine i en lengre periode, og mens jeg bodde der, kom mørket og marerittene tilbake.. Hun kunne fortelle meg at jeg hoia og ropte så mye til tider, at hun hørte meg gjennom soveromsveggen..og bare rein lykke at jeg ikke holdt hele huset våkent. Det gikk en periode, men så måtte jeg sette meg ned å tenke over livet mitt igjen – og innså at det var heller ikke der jeg var meint å være..
Ny flytting – og mørket forsvant..

3.. Denne er nok den tyngste å svelge, for den haupina og disse marerittene kom bare noen få uker etter at jeg for et par år siden hadde flytta sammen med han som da var “the one”. Svarte f**n som jeg bala og hoia, og jeg er sikker på at jeg skremte halvveis vettet av kar´n første gangen det skjedde.. og det var ikke få gangene at jeg måtte trekke ned på sofa for å få lyset rundt meg.. Og veit dere? Da han kicka meg ut av forholdet, forsvant også mørket..og akkurat det er litt sårt å tenke på, at underbevisstheta mi faktisk visste hele tida at det var ikke der heller jeg hørte hjemme..

Etter det, har det vært rolig rundt meg..men nå er da marerittene begynt igjen. Egentlig burde jeg vel ikke være så veldig overraska, da jeg i lang tid hatt den haupina som forteller meg at jeg ikke er på rett kurs i livet.
Så hva nå?
De som nå har fulgt meg ei stund, veit jo om denne haupina og grublinga mi..og litt mer grubling blir det nok, men jeg tar det faktisk som et tegn på at nå MÅ noe gjøres..
Jeg har en liten plan for de neste 2 – 3 årene..men det er enda en liten bit igjen før alt der har falt på plass, så nøyaktig hva planen går ut på, får bli et senere innlegg – når (og hvis) jeg får det til sånn som jeg håper..

Huffers..ble et depressivt innlegg detta, da.. men sånn er nå bare engang livet av og til..