MALINGSFJELLET 714 moh

Yeppz, da var det klart for å gi dere ei lita oppdatering på roadtrip’en jeg starta på i går. Egentlig har jeg ikke brukt dagen på stort annet enn å gå..for etter ei god natts søvn (når æ endelig var ferdig med å flire av århundrets fadese i går kveld, og som du kan lese om i forrige innlegg 😉), fikk jeg i meg frokost akkompagnert av en halv overdose koffein, og så surra jeg meg kun en halvtimes tid videre – og så sto jeg plutselig parkert på Kvænangsfjellet.

Hadde innmari lyst til å strekke på beina, så jeg smurte nistepakke og laga meg en termos med kaffe, og valsa lykkelig som få oppover lia – i pilas retning.

Selve topp-punktet på fjellet er 714 moh, men siden jeg som sagt starta på Kvænangsfjellet, var jeg jo allerede i nesten 400 meters høyde.

Løypa er ikke merket, men jeg har vært oppover der å traska før – og det første punktet jeg så meg ut, var den varden oppi der 😊

..og som har denne utsikten her..

Yeppz…ca midt i bildet står samegutten og vente trofast på ho mor ❤️

Men jeg skulle da altså videre..til å begynne med over den haugen i det fjerne..

..og videre opp..

..til pausestopp nummer 2 😉

Utrulig vakkert 🤩

Og diiiit bort skal jeg.

..og derfra kom jeg, hehe 😁

Dessverre kom tåka snikende lydløst inn på meg, men jeg fikk knipsa litt bilder før den ble alt for bøllete 😉

Kommunegrensa – æ måtte hoppe litt att og frem.. Er det å vente at man føler sæ en smule splitta til tider? 🙈😁

Og så måtte jeg jo få i meg litt vått & tørt..

..inkludert en ekstremt skvisa eplekake-bit..

Før jeg traska meg ned igjen. Fikk knipsa Gildetun også, som åpenbarte seg i tåkeheimen..

Vél nede igjen, fikk jeg skifta til tørre klær – og hengte de våte til tørk 😉

Og nå står jeg parkert for natta et par mil utenfor Alta, i retning Sennalandet..og har fått i meg litt middag, i ganske vakre omgivelser 🤩

Så får vi krysse fingrer & tær for at jeg ikke må tilkalle “mannebesøk” i kveld også 😉😂
Sees i mårra kveld 😊 Tuddeluuu 😘

VENNETUR TIL ELGEN (534 moh)

Jadda – som jeg lovde i går, kommer det nå litt skriblerier fra turen jeg skulle ta opp på “Elgen” sammen med en del venner. Siden stort sett hele dagen gikk med, var nok latmakken alt for viljesterk til at jeg fikk knødd meg til å blogge da jeg kom hjem i går ettermiddag – men NÅH er jeg (nesten) våken og opplagt – og klar til å dele turopplevelsen med dere..
Og du verden for en flott tur vi hadde..

Vi hadde avtalt å møtes klokka 10.30 på parkeringa ved kirka på Elgsnes, og starta turen i et nydelig vær. På tur dit, stoppa jeg først på tur ned av Aunfjellet for å ta et bildet av toppen vi skulle på…som ser jææææækla bratt ut fra en side..

..men som – når man kjører nesten til veis ende og ser den fra ei anna side, faktisk ikke er så ille likevel.

Det var som sagt et nydelig vær, og vi traska & trødde, skravla & flirte – og jeg skal ærlig innrømme at jeg var så opptatt med å kose meg på turen, at jeg tok nok alt for få bilder..og de som er medlem av naturgruppa mi “ASFALTCAMPING OG FRISKLUFTSLIV” har nok sett noen av disse bildene før.. men her er i alle fall ett av tøttene på tur over ei lita steinur vi måtte gjennom før vi kom over tregrensa..

..og derrrr er tøtten på tur oppover de siste høydemetrene – som innebærer litt klatring – før terrenget begynner å flate ut.

En nydelig utsikt 😍

Ganske bratt ned mot den fraflytta bygda Indre Elgsnes

Utsikt ned mot stranda på Elgsnes, og over til Grøtavær på Grytøya..

Dessverre var det en smuuuule vindfullt på toppen – men vi fant oss en lun plass for å innta litt lunsj, like ved varden på toppunktet..

..og yeppz – til og med undertegnede ble fanga på film 😁

Selv om toppunktet er ved den varden vi satt med – er det fremdeles mye annet å få med seg oppå toppen – og etter en ikke så alt for mange minutters ekstra gåtur frem til det ytterste punktet på Elgen, får man en nydelig utsikt mot Aunfjellet..med Litjehornet til venstre og Keipen til høyre.

Og sååååå – var det returen, da..

Største utfordringa ble den biten man må klatre – men heldigvis er det festet et tau der som folk kan holde seg i, for å lette både på klatringa – og for at de med mest høydeskrekk skal føle seg tryggere ❤️

Resten av turen ned gikk uten problemer…det vil si, ho eine tøtta plages med at føttene ville skli litt for mye frem i skoene – så til slutt ga ho nu svarten, og valsa likegodt i sokkelestene den siste kilometeren, hehe.. men for uten om det, var vi alle enige om at det hadde vært en fantastisk flott tur.

Og i dag truuuur jeg at jeg skal holde meg i ro og hvile foten litt. Som jeg nevnte i går, har jeg litt problemer med ene ankelen – jeg datt nemlig så lang jeg var for et par dager siden – på en temmelig flat og tørr skogsvei. Ikke veit jeg hva som skjedde, men plutselig lå jeg i horisontalen – og det smalt så jæklig i ankelen at jeg var brennsikker på at jeg hadde knekt den.. Men da jeg endelig turte å røre litt på den, kjente jeg at brukket var den IKKE..så jeg kom meg opp igjen og humpa meg da først den siste halve kilometeren til jeg var ved turmålet mitt – og deretter tilbake til bilen som sto parkert litt over 3 kilometer unna. Hadde en liten times kjøretur foran meg, men det gikk faktisk ganske greit – men da jeg endelig kom meg hjem og fikk tatt av meg skoen – så jeg ikke særlig klok ut, hehe..og jeg klarte knapt nok stå på foten resten av den dagen.

Men med 1 1/2 døgn med foten (nesten) helt i ro, var det bare å teipe for livet og hive seg ut på tur..

..og det gikk over all forventning. Merka nesten ikke ankelen i det heletatt..men den er enda litt hoven, så som sagt – i dag trur jeg nok at jeg skal ta en velfortjent hviledag 🤔😊

 

 

..NO É DET JAGGU NOK SURK…

God mårra folkens…da har jeg funnet ut at det er på tide med litt oppdatering her igjen. Jeg skal innrømme at jeg sliter enda med den svartens skrivesperra, men nå tenker jeg som så – at kanskje det løsner litt om jeg “tvinger” frem ordene..med andre ord: Helene, slutt å surk!!!! Begynn heller å gjør litt mer av de tingan du faktisk elsker – som å skrive…
Hhmmmm..okey, here we go!

Det har vært en snodig måned siden forrige innlegg..på mer enn én måte. De som følger meg på fjæsboka og instagram, har nok fått med seg at det for et par uker siden var brann i boligblokka her. Det er egentlig ikke så mye å si om det – den var dessverre påsatt, og politiet jobber enda med saken. Heldigvis gikk det bra med alle beboerne – og vi kunne flytte tilbake i leilighetene våre ganske kjapt.. og jeg personlig tenker ikke noe særlig på hele greia, da jeg er av den oppfatninga at det er aldri en god ting å gå å ruge på noe som har vært. Ikke kan det gjøres om – og det er da svæææært liten sannsynlighet for at det skal skje igjen..så nope – jeg tar frem teflonhjernen i denne sammenhengen (også) 😉

Når det kommer til turlivet, har jeg vært ute på mange, nydelige turer siden forrige innlegg..men det skal også sies at midt oppi alt, har jeg den siste måneden slitt mer med kroppen enn det jeg har gjort til sammen på laaang tid. Først fikk jeg en “smell” på sida av ene kneet/leggen, som gjorde at jeg ble stranda hjemme som en hval på land i flere dager…så – etter å ha fått tatt meg en fantastisk testtur for å sjekke at skanken var funksjonellbar igjen – “smalt” ryggen..Ok – et par nye dager på stranda hjemme (med null ferie-cocktails å se 🤔) …og da jeg ENDELIG kom meg ut på tur igjen – tråkka jeg over, og sliter nå med en kranglevor´n ankel… LOL si bærre æ 😂

Men nå er det en helt ny, og temmelig ubrukt måned som ligger langflat og byr seg frem for meg – og i dag skal jeg faktisk på fjelltur sammen med noen venner. Målet er Elgen, et nydelig fjell som jeg har vært på flere ganger – og som jeg nå har fått æren av å guide tøttene opp på ❤️

Legger ved noen få bilder fra en del av turene jeg har hatt siden sist, slik at det ikke skal bli et helt tomt og gørrkjedelig innlegg – og så (siden det nå skal være slutt på surket) kommer jeg tilbake seinere i dag – eller i mårra – med et innlegg fra venneturen til Elgen.

 

Til å begynne med – et par bilder fra en fantastisk tur til Ramskardvatnan – og den utrulig flotte gammen “Haillbua”

Jada – jeg fyrte opp i ovnene og kosa meg bare værre, hehe

En grå og regntung dag på Solllifjellet – men med en nydelig regnbue som følgesvenn..

..og utsikt mot alpinsenteret vårt – med en bakke som dere aldri, noen sinne EVER!! kommer til å se meg på tur nedover på vinterstid – med mindre det er på buksebaken.. 🙈

En del bilder fra ei fantastisk avslutning på friluftlivets uke – med overnatting i telt for meg og et vennepar. Resten av gjengen satt å kosa seg sammen med oss til laaangt uti mørtna ❤️

Nydelig utsikt, både natt..

..og dag 🤩

Mitt sitt telt..

..og venneparet sitt..

Fra turen opp på Nonstuva..

..med et tappert forsøk på rein..eeeh..drift? Kremt..gløm det 🥴

Og på tampen et glimt fra en koselig lørdagskveld sammen med ei venninna, ved Kasfjordvatnet – ikke lange biten hjemmefra.

 

AUGUST med futt i..

Hey og hoppsan alle dåkker flotte folkan der ute – yeppz, nu stikk æ hodet frem litt igjen. Den skrivesperra jeg fortalte om i forrige innlegg, er begynt å lette litt – heldigvis..

Normalt sett er jeg blant de som våkner før han Tykje har fått på sæ sokkan & gebisset – men tenke seg til – i mårres sov jeg faktisk helt til litt før halv 7…og det enda jeg la meg før klokka 22 i går kveld. Yeppz..trur kroppen prøvde å fortelle meg noe, hehe

Så i dag har jeg faktisk vært overmåte opplagt – men har likevel valgt å holde meg i ro i heimen. Da jeg sto opp, hadde tåka tatt et godt kvelertak på byen – og jeg har rett og slett ikke økonomi til å kjøre ut på måfå for å finne ut om andre steder hadde sluppet unna en eventuell pågående gisselsituasjon.. æ meine – bærre se – tjukk som graut og totalt i kvelemodus..

Derfor fant jeg ut at jeg skulle skrible noen ord til dere i stedet. Jeg har vært på en god del fjellturer siden sist – og selv om jeg ikke har holdt fokus på å ta bilder, har jeg i alle fall noen få å slenge ved her.. De som følger meg på fjæsboka og Instagram har nok fått med seg en god del av turene – og som nevnt før, ligger alt jeg har posta på Instagram tilgjengelig i mapper. De siste turene ligger i ei mappe kalt Del2.2021 NordN..de nyeste historiene ligger sist – men man kan bla seg fremover, og slipper dermed å måtte se alt..(på telefon blar man frem og tilbake ved å klikke hhv på høyre eller venstre side av selve historien)

Så var det turene mine i ord og bilder her, da..

Jeg har vært to turer oppe på Keipen – et fjell som består av to topper (nord og sør) med gode høydemeter (noe under 500 moh), men som har startpunkt for turen noe over 300 moh – og er dermed en enkel og lett tilgjengelig topp for de aller fleste. Jeg hadde faktisk mora mi med opp til den ene toppen noen år før hun havna på sykehjem – og til og med hun, dårlig til beins som hun var – kom seg uten problemer opp. Vi bare tok tida til hjelp og hadde kosepauser med kaffe fra medbrakt termos underveis.

Men altså – i begynnelsen av august fauk jeg opp til Keipen sør tidlig en mårra, med frokost i sekken og kosa meg masse-masse  med flott utsikt..

…og god og mett tusla jeg meg over fjellryggen til nordsida og utsikt mot Elgen..

..før jeg surra meg ned igjen og starta dagen med nytt pågangsmot.

Andre turen opp dit – med samme ruta, var ikke fullt ei uke seinere..og da var jeg så innmari heldig å ha ei venninne med på lasset. Dessverre var det litt tåke i støytene, men vi fikk likevel nyte både medbrakt mat og en del av turen med flott utsikt

Og så må jeg bare si at jeg er kjempestolt av tøtta, som faktisk har en smule mer høydeskrekk enn det undertegnede har..

I mellom de to Keipen-turene, var jeg på to andre turen. Den første var hjemme på øya hos søstersen & co som var på ferie der (for de som husker de innleggene tidligere) Det var ikke noe fjelltur da, men den ene dagen kom broren vår og sønnen også på besøk, og vi hadde oss ei fantastisk familiestund nede i fjæra, med bålkos og masse skravling..

Den andre turen jeg var på var til HAUKEBØTINDEN på 906 moh.

Det var en nydelig tur i godt vær..og veldig godt merket hele veien, da det er en av 10-på-topp toppene i år. Måtte kjøre…tjaa..en halvtimes tid ut av byen før jeg starta å gå, og må bare si at jeg storkosa meg heile veien..og tok ingen spesielle bilder (foruten til story’ene mine) før jeg var oppe på toppen..

Der oppdaga jeg at det var jo bare noen (temmelig solide) steinkast opp til neste topp – Sætertinden.

Den har egentlig startsted en helt annen plass, men seriøst..det ser jo ut til å være fullt mulig å gå langs ryggen over – sant? Men før jeg engang gadd å prøve, sendte jeg melding til ei tøtta jeg kjenner, som er den sprekeste “fjellgeita” jeg kjenner. Og joda, hun bekrefta at det er fullt mulig – men at det er et ganske luftig parti der eggen er som smaleste. Såååeh…ok…æ prøvde..men ga meg på det aktuelle området, da jeg ikke følte meg trygg nok på min egen balanse der. Så jeg rusla meg tilbake – litt småfrustrert, da jeg var ca halvveis over og det var ikke store området det var snakk om..men glemte det like raskt, da jeg fant et vakkert vann som ropte på oppmerksomhet 😉

Den neste turen ble en topp-til-topp tur, sammen med venninna mi som hadde vært med meg til Keipen.
Det var meldt både litt tåke og regn den dagen, men jeg dro bort til henne om mårran likevel, og etter å ha vurdert litt att og frem, bestemte vi oss for å la det stå til likevel. Vi starta turen fra et sted som heter Sørlia, et kvarters kjøring unna – og derfra gikk vi opp til Korsdalen som ligger ca.400 moh, og tok oss første matpause ved det flotte Korsdalsvatnet med et ikke så alt for ille vær.

Deretter kursa vi oss videre opp og mot nordvest og Middagsfjellet som har høyeste punkt på litt over 560 moh.

Der pausa vi gang nummer 2 ved en stor varde som jeg har lært heter Grønnkollvarden. Jeg for min del hadde allerede klart å lage svømmebasseng i skoene mine – og fikk vrengt av meg de kliss blaute sokkene og lufta tærne litt mens vi kosa oss med kaffen – og de stakkars skoene ble jo ikke akkurat tørrere av at vi dessverre ble overraska av et vanvittig regnskyll mens vi satt der, hehe.. Meeen..ikkje nåkka grunn til surk av den grunn.. Jeg stappa en del dopapir ned i dem, så jeg fikk sugd opp det som lå å flaut opp i der – så fikk undersåttene nye, tørre sokker (noe jeg bestandig har i sekken), før de ble trødd på plass igjen – og vi var atter en gang good to go.

Nå satte vi kursen en bit tilbake igjen og deretter litt østover – og opp på et nytt fjell som heter Vardheia. Det er med sine godt og vél 600 høydemeter den høyeste toppen på den turen, og har normalt sett en nydelig utsikt til alle kanter. Nå var vi litt uheldige og hadde tåke en god del av tida, og det ble så som så med fotograferinga. Men vi tusla oss ut mot kanten på ene sida, og da foreviga jeg Korsdalsvatnet hvor vi hadde hatt første pausen.

Deretter fortsatte vi i samme retning, og endte opp på turens siste fjell – Lille Hinnstein som er noe under 500 moh. Det fjellet, samt storebroren, selve Hinnstein som et noe over 500 moh, ligger tett i tett, men vi valgte da den laveste toppen. Er ikke noe å si på utsikten herfra heller – men dessverre var det som sagt ikke optimal utsikt fra noen topper denne gangen.

Etter turens siste pause med mat og kaffe, starta vi på nedstigninga – som gikk mot Breivikhaugen..et heeeeilt annet sted enn der vi gikk opp. Guttungen min bor nemlig der – og vi hadde avtalt på forhånd at han skulle kjøre oss tilbake til startstedet så jeg fikk henta bilen..og tru meg det var en fantastisk opplevelse å bare kunne gå og gå, uten å tenke på at man måtte snu og gå samme ruta tilbake..

Neste tur for mitt vedkommende, ble NONTINDEN med startpunkt ca 20 minutters kjøring fra meg.. Det er en fascinerende topp på ikke fullt 650 meter..som ser helt jævlig rå ut fra ene sida, der den går rett opp i en spiss..men som faktisk er mye slakere sett fra andre sider – og som egentlig er utrulig enkel å gå på, tross alt. I sommer har vi vært ekstremt plaget med tåke her nord, og den dagen jeg valgte å gå, var ikke noe unntak.

Faktisk var det så ille, at da jeg kom opp i nærmere 500 moh, vurderte jeg å skippe hele tinden, da den var totalt borte i tåkeheimen. Jeg kursa meg opp på en annen topp som ligger litt unna, Råheia, og tok meg en lengre matpause der mens jeg studerte tåka som rulla att og frem over det opprinnelige målet mitt.
Men på tur ned fra den ekstratoppen igjen, møtte jeg på to tøtter som var på tur opp – og hun ene som hadde vært oppe på Nontind før, mente at det var ikke noe problem da det var veldig godt merka. Så skitt au, tenkt jeg – da skal jeg vel for søtten klare å komme meg dit, jeg også – og dilta i hælene på dem oppover..og passa faktisk på å knipse et par motiver underveis..og godt var det, for på selve toppen var tåka så tjukk at man knapt nok så varden før man var like ved den..

Ellers må jeg si at jeg ble positivt overrasket – fordi det viste seg at det var faktisk folk i fjellheimen fra før – for plutselig oppdaget jeg et par andre langt i det fjerne – i siste innspurt før det flater ut mot toppen. Og tenk, ikke nok med det..to stykker kom nedover – på sykkel!!!! Jeg ble så imponert at jeg fikk hakeslipp, og så antagelig ut som en gispende fisk på land, da de passerte meg, hehe..
Dessuten, på tur ned igjen møtte jeg i alt 13-14 stykker til på tur opp – så yes, æ er søkkimponert over kor flink folk er til å bruke naturen, sjøl i dårlig vær..

Så, etter litt å ha hatt noen rolige dager hjemme (mest fordi guttungen lånte bilen min, mens hans skulle repareres) fikk jeg ganske så nok av meg selv, og bestemte meg for å traske meg en tur opp i Folkeparken – ca 15 minutters gange hjemmefra. Siden jeg veit at jeg aldri kan stole på at jeg gjør det som jeg EGENTLIG har tenkt når det kommer til det å være ute, pakka jeg sekken på vanlig måte med mat, drikke og klesskift, og traska i vei. Og den sekken kom godt med – for jeg endte opp med å ta en ny tur ala den jeg og venninna hadde tatt uka før. Jeg gikk opp mot det som heter Musvannet, og derfra er det ganske grei skuring før man er opp ved Middagsfjellet og Grønnkollvarden som jeg nevnte litt lenger opp. Var heldigvis tørr på føttene denne gangen – men det hadde da gått et par timer siden jeg dro hjemmefra, så jeg slo meg likegodt ned ved varden og spiste lunsj, før jeg traska videre.

Jeg var mye mer heldig med været på denne turen, selv om det så litt truende ut ei stund..

..og for riktig å nyte dagen, tok jeg en liten avstikker til det som heter Snøhammaren, før jeg satte kursen som uka før, først Vardheia, deretter Hinnsteinene..men denne gangen valgte jeg storebroren, hehe.. Det hadde vært en nydelig dag, men da jeg på slutten av turen satt der oppe og drakk siste rest av medbrakt kaffe (og yepp..trødde næring i trynet, as always), kjente jeg at lysta til å gå hele veien tilbake var totalt fraværende. Så hva tror dere skjedde da, da???? Yepperz – jeg fikk guttungen på tråden, og fikk han på trua til å kjøre den stakkars – STAKKARS mora si heim igjen – bare ho fikk knødd sæ ned til han..æ meine – det sku nu ellers bærre mangle, når æ var billaus på grunn av han, tji-hiiii

Når jeg så etter hvert fikk bilen min tilbake – bestemte jeg meg plutselig for at jeg skulle prøve meg på SIRISKOLTEN. Et fjell som ligger på Tjeldøya, en god times kjøring unna, og som har en makshøyde på litt over 650. Jeg har hatt lyst til å gå den turen i mange, mange år – men (og dette er rett og slett teit!) jeg har latt være, fordi jeg en gang ble fortalt at den toppen var TUNG..og at den hadde så mange platåer oppover, at det føltes som om man aldri kom frem. Det utsagnet beit seg fast i meg for over 10 år siden – og i hodet mitt har det da blitt til et skummelt, uoverkommelig fjell. Men nå hadde jeg fått nok av min egen idiotiskap – og gikk på med dødsforakt oppover bakkene..

Og gjett hva? Jeg syns ikke det var ille i det hele tatt!! Joda, jøss bevares så var det noen platåer – men da jeg faktisk forstår kart litt mer nå enn for 10 år siden – og ikke minst at formen min er blitt forbedra en masse – så var ikke Siriskolten ei utfordring å snakke om..så wohoooooo 😊

En fantastisk utsikt ned mot Tjeldøy-brua…og heilt bakerst i det fjerne kan man skimte Tjeldsundbrua.

Æ bærre rett og slett elsker sånn her terreng 😍

På toppen..og yeppz, er det helg, så er det helg 😁

Ingenting å si på utsikta, nei..og fascinerende nok, hadde det vært åpen sikt litt lenger mot høyre her, hadde jeg sett Lødingen..

Den siste turen jeg var på nå i august, var for fire dager siden, og gikk opp på toppen av ROLLA som ligger på ei av øyene i hjemkommunen min Ibestad. Det er et fjell på godt over 900 høydemeter – noe som ikke er særlig avskrekkende, da – men jeg skal innrømme at det ga meg ei lita utfordring, likevel. Jeg tok ferga som bruker sånn ca 40 minutter over fjorden, og fant frem til startstedet som ligger bare noen få minutters kjøring unna fergeleiet..og starta turen med godt mot i nydelig vær.
Men så – saken er at sjøl om jeg flyr på topper og balanserer både her og der (som f.eks det forsøket på å komme fra Haukebøtinden til Sætertinden) så har jeg et langt liv med sinnsyk høydeskrekk bak meg. Normalt sett har jeg den under kontroll – men den KAN kicke inn av og til, dersom høyder kommer uforberedt på meg..noe det gjorde denne gangen, da en del av ruta var temmelig rett opp – og at jeg på et par partier bokstavelig talt måtte ta armene til hjelp for å klatre meg opp. Ikke veit jeg, kanskje jeg mentalt hadde en sliten dag, for jeg skal innrømme at jeg mer enn én gang oppover der kjente at magen slo kollbøtte og kvalmen stakk frem det ekle hodet sitt, og jeg tenkte: “Herrefred og faaaader, førkja..ka er det du har gitt dæ ut på? Du skal jo NED igjen også…”  Men – heldigvis – i stedet for å la panikken få overtaket og gjøre vendereis, tvang jeg hodet og følelsene på plass ved å bestemme meg for at jeg SKULLE takle returen, om det så innebar både snørr og tårer, og aking på buksebaken nedover lia – og YESSSSSS…jeg fullførte turen..som var absolutt nydelig, med en fantastisk utsikt.

Varden på toppen – i ubetenksomhet tatt i motlys..

Utsikt hjem mot byen…

..og litt sånn rundt om kring..både fra toppen..

..og på tur ned.

For tenk – da jeg skulle ned igjen, hadde jeg klart å akklimatisere meg selv så mye, at det bratte, ekle partiet gikk totalt “smertefritt”…null kvalme og null mage som ville vrenge seg..og da var jeg faktisk så tøff i trynet at jeg fikk tatt noen bilder av det området der jeg på tur opp gikk så klistra inn mot “veggen” at jeg antagelig så ut som jeg var limt fast 🙈

Nå i etterkant må jeg bare få si at jeg utrulig stolt av meg selv som klarte å få tilbake kontrollen, og i dag føler jeg at den erfaringa har vært med på å ta meg opp et nivå i min personlige kamp for å utvikle meg. For jeg trur – med hånda på hjerte og alt det der, at dersom jeg hadde gitt etter for panikken og (antagelig) krøpet baklengs på alle fire ned igjen, hadde det ødelagt veldig mye – og sjansen for at jeg da vil få et nytt panikkanfall neste gang jeg beveger meg i luftig terreng vil bli mye større..så alt i alt – yey for mey..eller no sånt 😉

Foruten den familie-kose-mose-dagen på øya, har jeg også vært på en del andre småturer innimellom fjellturene..som blåbærplukking, skogstur uten noen spesiell stigning i høyden og ikke minst kveldskos i fjæra med bål, sammen med guttungen..så ja, det har vært en august med futt i for min del..

Og selv om vi nå har hatt godt vær de siste par dagene, har jeg likevel valgt å holdt meg i ro for å la kroppen heales etter siste tur i høyden. Menisken i høyre kneet er jo ødelagt, så jeg må være litt forsiktig når jeg går nedover – men jeg har tydeligvis vært alt for fokusert på å skjerme det kneet, og har nok overbelasta det andre en del – så det har protestert høylytt et par dager. I dag har det da uansett tåkete og grått – men gi meg noen dager til, så er jeg vel oppe i høyden igjen…..håper jeg =D

 

Blåfjellet (512 moh) – via FORRAVATNET..

Hey & hoppsann i kveldinga, godtfolk.. yeppz, ble jaggu et innlegg til i dag også – og ekstreeemt mange bilda..det er fordi jeg prøver å komme a jour med meg sjøl, hehe 😁

Så i dag, etter at jeg hadde spist frokosten og fått skrevet ferdig innlegget om Toskevassfjellet, og ellers jårra en masse mainnskit for mæ sjøl – innså jeg at klokka var fremdeles bare 8 på mårran 🙈 (sånn er det når man rulle ut av senga før hinmannen får sokkan på sæ..) Og da var det store spørsmålet: “Hva nu, jævlar..?”

Jeg vurderte først å rase en tur ned på trening for å kjøre noen øvelser på bein og sete, siden jeg tok overkroppen i går..men dagen så ut til å bli helt nydelig, så jeg fant ut at jeg heller ville farte ut og strekke litt på beina i frisk luft.
Så jeg tok frem guruen og bladde litt – og fant et par alternativer.. det første jeg valgte ut, var Blåfjellet her i Harstad. Jeg har vært på absolutt alle de andre fjellene rundt  – men ikke det. Men så kom jeg til å tenke på et sted som heter Forhamn/Forrahamn..et gammelt, nedlagt handelssted ved fjorden rett over Kilbotn utenfor Harstad..og som man bl.a skal kunne nå ved å gå opp fra Nordvikmyra som ligger langs Rv83 sør for Harstad, og så gå langs hele Forravatnet..jada – ser sabla enkelt ut det, så DET bestemte ho Helene seg for å gjøre..

Jeg har vært ved selve Forravatnet utallige ganger, dermed trengte jeg ikke å leite etter hvor jeg skulle kjøre..så jeg hyra på meg sommerhabitten, stappa vått & tørt i sekken og fløy på dør. Tar ikke så alt for lang tid å kjøre bortover, og jeg hadde parkert kjerra litt over klokka 9.. Det er litt vanskelig å forklare nøyaktig hvor man skal kjøre, men jeg tar i alle fall av på den siste avkjøringa til venstre når jeg er nesten på enden av Nordvikmyra, og kjører inn mot høyre, på det som heter Forraveien. Så følger jeg den veien frem til det er merket med gang- og sykkelsti..og da svinger jeg til venstre og kjører opp på toppen av bakken og parkerer.

Veien opp til vannet er kort og ganske lett å finne..da jeg tror det er kun én vei å gå..og ser du dette, er du garantert på rett vei 😉

Det er som sagt ikke lange biten til vannet, og jeg bruker i underkant av 5 minutter opp til der jeg møter på demninga.

Så – vanligvis bruker jeg å følge den stien til høyre, og en liten bit gjennom skogen, for der er det utrulig flott..men i dag skulle jeg altså til venstre..

Joda – det virka lovende til å begynne med..med godt synlig sti..

..meeeen..det forandra seg raskt.. For enten har jeg klart å blingse noe så inn i svarte.. eller så er det bare rett og slett ei løype som er utrulig lite brukt, og dermed helt igjengrodd. For alt jeg fant, var skau..skau..og atter skau.

Og en ting er da visselig sikkert, skal jeg først gå i lavlandet, er det uaktuelt å måtte brøyte meg vei gjennom bushen som et anna villsvin på flukt..så etter ca. et kvarter gjeipa jeg til hele skauen og vendte nesa tilbake til start.

Og bare for at akkurat den turen ikke skulle bli en totalt fiasko, trødde jeg likegodt bort til finplassen på andre sida av vatnet og tok litt bilder til dere 😉

Tja-ja..det var DEN turen – men jeg var da jaggu ikke klar til å gi meg..så daaaaa ble det Blåfjellet i stedet. Og for å komme dit, måtte jeg kjøre noen få minutter tilbake mot byen..og fikk det nye turmålet midt i synsfeltet..

På enden av strekka tok jeg av til høyre inn mot Kilbotn – deretter opp til idrettsarenaen der..og parkerte på den store parkeringa som er like før Kilkamhuset..

Det er tydeligvis flere veier som fører opp til Blåfjellet – men jeg valgte å ta den som både sto i boka mi – og som dukka opp på frilufts-app´en min..og da gikk jeg IKKE til venstre og ned mot Kilkamhuset, men tusla meg til høyre herfra..

..og fulgte (antagelig) ei lysløype den første biten..

..sånn ca hit..

Og da var det bare å traske et stykke opp langs grusveien..

..til et tydelig veiskille – og yeppz..inn til høyre i skauen med mæ 😊

Og sett sånn – her var det jaggu godt merka..faktisk var det en av de beste og mest merka turstien jeg har sett på lenge..

Etter å ha traska og trødd i en liten halvtime, begynte mattrollet å grynte litt, og siden jeg i tillegg var halvveis overoppheta i solsteiken, fant jeg meg en fin plass og tok meg et lite 5-minutt..med væske- og energipåfyll..

..og ganske ok utsikt 😊

Så bar det videre..og toppen hildra i det fjerne..

Men nå er det nå engang sånn, at den løypa jeg fulgte, tok meg først helt til høyre – for så å vri seg mot venstre og over hele ryggen bort. Veien var fremdeles heilt fantastisk å følge..og den gikk i jevn stigning, så alt i alt var jeg veldig fornøyd så langt.

Og før jeg visste ordet av det, begynte det å gå over til et mye mer åpent terreng.

Jada..nærme mæ nu..

Vakkert 😍

Se der, ja..der er han..toppen, altså..

Måtte forevige en liten varde som sto å gjorde seg til..

..og derrr va æ oppe 😊

Og denna kassa var det bok – så da var det autograf-tid 😉

Heldigvis hadde jeg ikke en så stor tilhengerskare av fans (les:svartflue) etter meg i dag – men til gjengjeld var det sinnsykt mye klegg som gjorde sitt ytterste for å ete meg opp.. Seriøst, leggene mine ser ut som en dårlig kopi av en sveitserost..

Men skitt au – bagateller, tross alt..og jeg konsentrerte meg heller om å nyte utsikten hele veien rundt meg der jeg sto 😍

Så var det tid for lunsj 😉

Mens jeg satt å dingla med beina.. Veit det ikke ser SÅ høyt ut, men det kilte jaggu litt i magen.

Seee..midt i bildet er Kilkamhuset hvor jeg parkerte..

..og deeer står samegutten og vente på ho mor ❤️

Brukte vel en god time der oppe i friheta, men til slutt pakka jeg sammen og tusla meg ned igjen..og passa på å “plukke” en multeblomst til dere ❤️

Yeppz..gjett om æ er storfornøyd med dagen 😊

 

VARDEN (370/399 moh)

Først – før jeg forteller om det overskrifta antyder, bare MÅ jeg fortelle at jeg hadde bilen min inne på EU-kontroll i dag..og WOHOOOO…han gikk rett gjennom hele greia, uten ei einaste anmerkning. Faktisk fikk jeg fortalt av han som utførte kontrollen, at alt virka veldig bra 😁 Det er første gang æ har opplevd..som regel har det vært feil og mangla som man har måtta utbedra både før og etter kontrollen..men med denna har æ ikkje gjort nåkka anna i forkant enn å skifte ei skiltlys-pære…så æ er søkkimponert over samegutten min ❤️

Så altså..i går – mellom skriblinga av de to innleggene fra lørdagsturen, fant jeg ut at jeg skulle ta meg en liten fjelltur opp til det som kalles Varden i nabokommunen Kvæfjord, for å få på plass en tur til i Guru-boka mi. Det er ikke av de største toppene..i boka står det 370 m.o.h, mens på frilufts-app´en jeg bruker, står det 399..så han mersk veit 😉

Jeg raska i alle fall med meg det vanlige og satte på dør, og parkerte ved Vik skole.

Så heiv jeg sekken på ryggen og traska et par hundre meter tilbake i forhold til den kanten jeg kom fra (til venstre, dersom man står med ryggen til skolen) til jeg fant dette veiskiltet.

Da var det bare å følge veien oppover til den delte seg, for så å holde til høyre og så helt frem til den endte ved en gårdsplass. Der starta en utrulig godt opptråkka og merka sti, som gikk helt frem til varden.

Siden Varden tydeligvis er med i “10 på topp” i år, var det mange av de fine, røde merkene å følge oppover.

…jaaada…port var det her også..og et rødt merke i treet..ingen tvil om at jeg var på rett vei, i alle fall 😉

..men..ei tom postkasse ved sida av porten? Tru om det er her han Hr. Navnlaus bor..? 🤔

Det var en varm og fin dag, og jeg storkosa meg – sjøl om det ikke var favoritt-terrenget mitt..alt for mye skau som sperrer for utsikta..

..men ble nå belønna med litt utsyn hist og her 😊

Okeeeeey…halvveis 😁

Så da traska jeg videre med godt mot og enda bedre humør..

Joda..definitivt godt merka oppover..

Så var det detta terrenget igjen, da.. Og joda, sjøl om jeg foretrekker åpent landskap, syns jeg dette også er utrulig sjarmerende..

Liiiitt mindre påtrengende skau 😁

Hmmmm…nesten så æ plutselig følte mæ overvåka🙈 Men takk, hehe 😂

Yezz..endelig litt opp i høyden

Og ganske bra utsikt..

Småtrallende og skikkelig happy, tok jeg fatt på siste biten..(med en sverm av svartfluer på slep, hehe)

Og bærre så du veit det..støter du på denna, er du litt for langt til høyre 😉..så snu ca 1/4 omdreining til venstre og marsjer litt fremover…

..og TADAAAA!! VARDEN 😊

Med en nydelig utsikt ❤️

Da jeg hadde nytt den flotte utsikten og pausa ei god stund på toppen av varden (med påfyll av væske) kjente jeg at energinivået mitt fremdeles var ganske høyt, og jeg var faktisk ikke sliten i det hele tatt..såååå…jeg visste jo at det skulle være mulig å gå videre til Toskevassfjellet, selv om det visstnok ikke var mye til sti å skryte av. Har vært på det fjellet flere ganger før, men da har jeg gått opp et helt annet sted. Men skitt au – jeg labba i vei mot neste topp – men DEN turen får du vite mer om i neste innlegg, ellers blir det overload av bilder igjen 😉

 

 

HØGFJELLET (615moh)

Joda – er her enda, jeg..sjøl om innleggan har vært veldig sporadiske og til tider fraværende. Det har foregått ekstremt mye rart – og likevel absolutt ingen ting i livet mitt – så veit dåkker det, hehe 😉

Men nååååå kommer det i alle fall et nytt, lite innlegg..fra en aldeles praktfull tur jeg hadde i helga (les: lørdag)

Etter den vanlige kveruleringa mi med meg sjøl over akkurat én kopp kaffe for mye til frokost, der det gjentagende tema er: Ka svarten skal æ finne på i dag? ..fant jeg ut at jeg definitivt IKKE hadde lyst til å rydde i klesskap eller sortere albumene mine på dataen (har ikke mindre enn to nesten fulle, eksterne harddisker på 1 TB hver som trenger en seriøs gjennomgang) Nei – jeg hadde lyst å strekke på beina litt. Så jeg fant fram guruen min – boka Fra Møysalen til Elgens fot..

..og starta jakta på et turmål jeg ikke har vært på. Er selvfølgelig nok av de, da jeg har fullført kun 34 eller 35 av de 123 turene..med unnskyldning om at mange av de er enten i kommuner alt for langt unna – eller er beregna for sykling, og at det vil være ekstremt kjedelig å gå både ei mil og mer til – én vei – før jeg må snu å gå samme, flate ruta hjem igjen..

I alle fall – jeg saumfarte boka, og fant ut at Høgfjellet har jeg ikke vært på. Det ligger i Harstad kommune, men man må kjøre 15-20 minutter ut av selve byen på Fv1, forbi nedkjøringen til Kasfjord og videre mot Skjærstad for å starte turen. (Joda, det finnes flere ruter, men jeg går da etter den som boka mi beskriver. Det er ei ganske bra parkering på venstre side av veien, når man har passert avkjøringa til Rivermont ungdomssenter..og den er ganske lett å kjenne igjen, da det er et stort skilt med info for Grunneierlag Harstad Nord der.

Med samegutten min godt plassert, og en sekk på ryggen som inneholdt både vått & tørt..samt primus, kaffekjelen og litt tørre klær (det småregna da jeg dro, nemlig) tok jeg fatt på veien oppover, og et nytt eventyr.

Etter å ha passert en del hytter, kom jeg plutselig til dette..eeeh..klatrestativet. Yeppz, her må man klatre over i stedet for å gå gjennom..

Vél over, måtte jeg jo ta et bilde nedover også.

Deretter var det bare å traske i vei videre, på god og brei vei..helt til jeg kom hit..

..til en bred skogssti, som lovde en betydelig snarvei rett frem…wohoooo 😁

Siden jeg ikke hadde vært her før, valgte jeg å teste ut den snarveien – og heller ta den lange veien på returen. Jaddah!! En ting er nå at det var ikke mye å se, akkurat – verken oppover eller – som her – nedover..

..men du grønnsalte småjævla, så bratt det var..naturlig nok, da man tilbakelegge X antall høydemeter på 1/3 av den distansen man ville gjort på den andre veien. Dobbelt jaddah & huffamædah!! i tillegg.. Tjukkleggene mine var gnaillsure og grinete som fy på meg – men seeee..på sida der stien slutter seg til den vanlig veien igjen..en benk venta på toppen av tykjebakken 😍

Nå skal det sies at jeg er blant de som foretrekker å hvile stående når jeg er ute på tur – men slang nå bakenden nedpå et øyeblikk – bare sånn for å vite at jeg har testa den, hehe

Deretter bar det videre oppover..og oppover på en (fremdeles) brei og fin vei, med flott utsikt tross ekstremt skiftende vær.

I boka står det at man skal følge først vei og deretter sti frem til Skjærstadvatnet/Skjærstaddalvatnet.. Hmm..ja det er jo enkelt å si for de som har vært der før – for i alle fall ett sted skal jeg innrømme at jeg stussa litt på hvor jeg egentlig skulle gå. Her deler nemlig veien seg i to like brede veier – og jeg valgte høyre..

..etter å ha resonnert meg frem til at jakter man på fjellvann, bør man gå mot elver og fosser – og jeg syns virkelig jeg kunne se et lite fossefall mot høyre. (og for å være ekstra sikker, sjekka æ kartet)

Ellers var det spesielt én gang når jeg kom lenger opp i dalsøkket før jeg nådde vannet at det var flere stier, og jeg lurte på hvilken jeg skulle velge..men også da valgte jeg å kurse meg nærmest mulig elva. Utenom det, var det egentlig greit å finne frem. Liiiitt vel vått i enkelte områda, men ikkje så mykkje at æ trengte flåte for å ro mæ over 😉

Her har jeg kommet såpass opp i høyden at jeg fikk en flott utsikt over Skjærstaddalen…

..men joda, måtte værsågod traske enda lenger opp for å finne det dærre vannet, ja.. Og traska gjorde jeg, mens jeg lytta til stillheta – som nå og da ble avbrutt av litt humlesus og fuglekvitter – og et småfrustrert mattroll som forlangte energipåfyll.. Dessuten var jeg blitt ganske så blaut på føttene, så tanken på å finne det derre vannet for å ta seg en god matpause der, begynte å virke ganske forlokkende..

Og joda – ikke så aaalt for lenge etterpå kom jeg da frem – men ble egentlig litt skuffa. For når jeg runda den siste bakketoppen, begynte det å blåse noe helt sinnsykt – så alle bildene jeg tok av “første møte” ble helt elendige. Det eneste som ble sånn nogen lunde, var dette – der jeg zooma inn ei hytt/skur på andre sida.

Derfor satte jeg meg bare ned et lunt sted litt lenger nede langs elva, og fikk endelig laga meg lunsj – og kaffe..

Veit ikke hvor lenge jeg satt der – men hadde det i alle fall veldig trivelig med å høre vinden som herja litt i bakgrunnen, og studere elva som rant forbi meg og banet seg vei under isen litt lenger frem.

Og så fikk jeg lufta undersåttene litt, før de fikk nye tørre sokker – i våte sko..fungerer bærre lækkert, det..

Etter ei stund løya vinden, og god og mett tok jeg fatt på veien videre mot toppen. I følge boka skulle jeg nå straka vegen rett vest..i alle fall i ei rett linje mot venstre i forhold til der man kommer opp til vannet..noe som vil si at jeg kursa meg inn mot dalsøkket i midten der.

Det var forbausende lettgått terreng, med svært lite stigning..og jeg begynte å lure på hvor langt det egentlig var igjen til toppen.
Vel – da jeg kom meg opp i det dalsøkket, fant jeg fort ut av det – for deeer til venstre i bildet er den. Oh du godeste, hehe.. Nå er det nå engang sånn, at avstandene ute i skog og mark kan virke litt villedende – for ved første øyekast så det laaangt ut..

Men siden jeg veit at det som regel er mye kortere enn det ser ut til, tok jeg meg en ekstra slurk med vann, trakk pusten dypt og gjøyv på i sakte kino. Og du verden for en nydelig utsikt som åpenbarte seg etter hvert..
Det ene av to Høgfjellvatnan – og litt av fjellet Elgen i det fjerne.

Så jeg traska lystig videre, skikkelig oppløfta av alt det vakre rundt meg – og se, toppen nærma seg med stormskritt..

..og før jeg visste ordet av det, var jeg kommet så langt at jeg kunne begynne å kurse meg oppover i terrenget igjen..

Yeppz – der i dalsøkket kom jeg fra..

Og oppover bar det. Nå uten noen merkbart synlig sti – men hey – oppover er oppover, sant??

Måtte selvfølgelig ta meg noen pauser på tur opp – og fikk bl.a knipset dette nydelige vannet på andre sida av der jeg sto.. I følge kartet er det Sjurfjellvatnet..

Litt mer trasking, nå – og seee..der i midten..final destination in sight!!

OOOOOG YEZZZZZ!!! Der var æ jaggu på toppen av Høgfjellet..WOHOOOOO

Ord kan ikke beskrive den følelsen jeg hadde, da jeg valsa meg rundt der oppe – for værgudene oppførte seg, og utsikten var bare rett og slett til å ta pusten fra en..
I bakgrunnen ser man litt av Grytøya (der har jeg enda ikke vært å gått..) Men alle de andre fjellene i bildet her, har jeg vært på.. Til venstre er Nupenfjellet, rett frem er da Elgen, mens den lange åsryggen til høyre er Keipen (nord og sør)

Og her er ( i bakgrunnen) resten av Grytøya til venstre, og Andørja med bl.a Årbostadtinden litt til høyre for midten.
Mens den toppen midt i bildet, er Storhornet i Harstad – som jeg skreiv om for et par innlegg siden..
Nærmest til venstre er Kasfjorden, vannet i midten er Kasfjordvatnet, og det lille til høyre er Botnvatnet/Grunnvatnet..og ja – veien opp følger hele åsryggen fra høyre mot venstre..

Men nok utenomsnakk..måtte jo driste meg litt frem og prøve på litt nærbilder for å få rette høydefølelsen..

Før jeg satte meg på ei steinhylle og drakk resten av (nå ganske kald) kaffen jeg hadde fylt på termokoppen min etter lunsj, og gomla nøtteblanding. Og mens jeg satt der og kosa meg, begynte hodet å fungere litt – for tenk..der nede var det noe som virka litt kjent….så jeg måtte zoome inn litt…joda….

..etter å ha zooma enda mere inn, ser jeg det. Der – nesten midt i bildet, er jaggu parkeringa jeg stoppa på..og jeg kan så vidt skimte rævva av samegutten der bak noen trær.. Fascinerende – at på alle de timene siden jeg forlot han, så var jeg likevel ikke kommet lenger unna..🙈

Selv om jeg hadde fått på meg tørt på overkroppen da jeg kom opp, ble det til slutt ganske kjølig å sitte der i til tider temmelig sterke vindkast. Så jeg pakka sammen og starta på turen ned igjen. Jeg bestemte meg temmelig raskt for at jeg kom IKKE til å følge samme veien ned, da jeg hadde sett på terrenget at det  utmerket gikk an å gå temmelig rett nedover, bare jeg kom meg tilbake til det dalsøkket jeg sto i, etter at jeg hadde gått fra lunsjpause-vannet..

Som tenkt, så gjort – og det ga meg bl.a et greit utsyn til nettopp det vannet, så jeg fikk tatt et lite bilde.

Deretter var det bare å traske i vei – og som dere ser, er det jo et nydelig terreng å gå i.

Her er jeg kommet meg temmelig langt ned igjen, og på tur ut av selve dalen..men måtte ta et bilde av Nontinden, som var temmelig tåkelagt da jeg var på tur oppover.

Og yeppppppp…The Bench

..og krysset mellom tykjebakken og laaaangveien. Som tenkt til å begynne med, valgte jeg da den lengste veien ned.. Både fordi jeg var nysgjerrig på hvordan det så ut langs den – men også på grunn av den ødelagte menisken min..den er IKKE glad i alt for bratte nedoverbakker..

Skal innrømme at det var ikke så veeeldig spennende å gå den veien, akkurat. Men fikk nå tatt et bilde av toppen jeg hadde vært på..og nabotoppen Lågfjellet nærmest.

…hmmm…da jeg var kommet nesten helt ned, oppdaga jeg plutselig disse.. Hvor de leder om man følger de, aner jeg ikke..jeg kan i alle fall – definitivt si at jeg så ikke en eneste en på tur opp.. (joda, æ treng brilla men likevel..)

Og såååå var jeg nede igjen – med et siste bilde av Høgfjellet, sett fra veien der jeg starta.

Så bare MÅ jeg få ut litt frustrasjon her på slutten.. Jeg googla fjellet for å se andre sin mening om turen – og jeg blir så innmari provosert når jeg kommer over innlegg der forfatteren tydeligvis ikke gidder å ta høyde for at vi er ikke alle topptrente turgåere som spiser 1000-meters topper til frokost.. Jeg siterer: Som en rask, liten ettermiddagstur, passer Høgfjellet utmerket som turmål.

Æ meine – ka svarten er det for nåkka??? Hadde han i det minste tatt seg bryderiet med å poengtere at dersom du er svært tur-vant, er dette en enkel topp.. Men sannheta er jo at en stor prosentandel av befolkningen, er ikke det..og en stor del av dem igjen, har ikke verken kondis eller helse til å rase en rask, liten ettermiddagstur opp der. Men JA!!!! Veldig, veldig mange vil glatt klare den turen – dersom de tar livet med ro og ikke får prestasjonsangst fordi de (som jeg) bruker både dobbelt så langt tid og mere til på en tur enn det som står oppført som “normalt”..

Så ja – jeg blir provosert på både mine og andre sine vegne. Om jeg hadde lest kun hans innlegg før jeg valsa meg oppover, hadde jeg blitt ekstremt skuffa og lei meg, fordi hans beskrivelse passet IKKE med det jeg opplevde. Jeg går ikke kjapt, men jeg er “seig”..det vil si jeg kan gå i timevis uten problem..men den jækla, kjappe ettermiddagsturen hans, brukte jeg (i rein gå-tid) 4,5 time på..og med fotografering og matpauser, 6 timer. Kar´n kan være glad æ ikkje veit kæm han er, for da har æ garantert kommet til å gitt han et skikkelig spark på skinnleggen neste gang æ så han.. Fnys!!!!!

STORHORNET – IGJEN…

I går ettermiddag satt jeg som vanlig å funderte på hva jeg skulle bruke resten av dagen på – og selv om det var en smule grått og hustrig ute, bestemte jeg meg for at jeg skulle ta meg en tur opp på Storhornet (510 moh) her i Harstad. Det er på en måte blitt favoritt-fjellet mitt, fordi jeg syns det er en passe grei tur med vekselsvis korte og lengre bakker og flere flate partier som er enkle å gå. Blir liksom akkurat passe sliten og god etter å ha traska opp dit..

Veit jo jeg har laga i alle fall et par innlegg før om akkurat det fjellet – men denne gangen blir det litt annerledes – da jeg har konsentrert meg om å ta mest mulig bilder – hele veien opp.. (å æ kan love dæ det blei mange bilda..) Dessverre – siden det veksla mellom strålende sol, regn og en vanvittig vind, var det klin umulig å få en jevn kvalitet på bildene. Én ting er å stoppe gudane veit hvor mange ganger for å knipse litt – men skulle jeg brukt mye tid på å finne rette innstillinger på kamera, hadde jeg vel ikke kommet ned enda, hehe 😁

Så..jeg starta turen i fra det som kalles Høgda, når man har tatt av fra Fv1 og er på tur Fv2 opp mot Aunfjellet. Der er det ei flott busslomme på høyre side oppe på første bakketoppen, rett nedenfor et rødt hus – hvor jeg da valgte å parkere kjærra..

..det røde huset..og yepp, man går den veien som er klistra inntil husveggen..

Deretter er det bare å følge en god og brei vei oppover..

Når man har gått en liten bit, må man gjennom denne porten – husk å lukke den etter deg 😉

..og så er det bare å fortsette å følge veien oppover..

Og deeer er målet for turen.. Det virker kanskje ikke så veldig langt, men i og med at man her går en vei som følger åsryggen du ser til høyre, blir det en litt lang – men mye enklere tur enn om man skulle gått mer rett opp som man kan gjøre på venstre side av fjellet.

Det er en del stikkveier her og der – men jeg tror dette er den eneste plassen man virkelig kan lure på om man skal velge høyre eller venstre. Nå vet jeg faktisk ikke om begge veiene fører opp til toppen – så jeg holder meg konsekvent til høyre, der jeg har gått i alle år.

Stedvis begynner det å tynnes litt ut i vegetasjonen når man ser oppover..

..i alle fall om man ser seg tilbake og tenker over hvor mye skau man egentlig har valsa gjennom.

Og målet kommer stadig nærmere..

Etter hvert endrer terrenget seg – naturlig nok – og det begynner å dukke opp litt mer stein..men fremdeles er det overvekt av trær – som nå begynner å ligne de trærne jeg liker best – nemlig den lille, vær-tøffe fjellbjørka..

Sett sånn, da var jeg sånn ca halvveis oppe, vil jeg tru.. og akkurat dette området med “minitoppen” har sitt eget navn – er ikke hundre prosent skråsikker og kranglevorn, men meiner det heter Høystakkan eller no sånt…

..og vakkert og bra med utsikt er det i alle fall i området.. mot Kasfjorden bakerst, Kasfjordvatet i midten og Botnvatnet/Grunnvatnet nærmest.

Normalt sett bruker jeg å ha meg en liten pustepause akkurat her – men siden jeg allerede hadde hatt så himla mange stopp for å forevige turen – traska jeg likesågodt videre med freidig mot..og støtte på det første området med snø til nå. Det var en smule vått, og sida jeg hadde vært så intelligent (not!) til å ta kun joggesko, ble det litt hopping og spretting utenfor allfarvei..

..og PRØVDE å ta bilde av Trollvatnet som man kan se fra stien man følger.. det gikk IKKE bra – men dere får nå ei aning..

..og videre oppover bar det..i temmelig variert terreng – fra småsteinete og spredte klynger med trær..

..til reine, skjære alléen..

Men såååååå, skjønner du..da jeg så den steinen til høyre der – da visste jeg at nå er enden nær – eeh.. enden på turen, altså..

Jeg måtte bare valse gjennom litt mer skau – med toppen i sikte i det fjerne..

Deretter over et flatt – men ganske søkkvått lyng og mose-parti, før jeg tok fatt på de siste åsene opp.. og seeee..en regnbue i det fjerne..

Ekstra mini-foto-pause for å nyte utsikta.

…blaaaargh!! der var det vått, gitt…..så ho frk. Fredriksen brøyta seg vei gjennom treklynga – uten større hell – for jeg var ikke akkurat tørrskodd når jeg nådde andre sida..

Nå er det ikke SÅ langt igjen… og OOOOOOH… en pip-pip

Og nåååå er det SLETTES ikke langt igjen.. Hornvatnet ligger like under toppen, og når man kommer dit kan man velge om man vil gå den litt lengre men slakere veien til høyre..

..eller den litt knappere veien til venstre..

Og for å få flest mulig bilder til dere, valgte jeg den ene (venstre) opp, og den andre ned..
For å slippe å eventuelt måtte grynne meg vei, valgte jeg å gå utenfor selve stien – så jeg havna oppfor snøpartiene..og fikk en ganske fin utsikt mot Hornvatnet – og den andre veien opp..

Etter å ha tusla meg rundt i en halvsirkel, kom jeg på undersiden av snøen igjen..

..og valgte så en litt brattere vei opp – også nå for å unngå å måtte gi meg ut på brevandring.. Hvis dere ser godt etter, ser dere deler av stien som kurser seg inn sånn ca midt på det snødekte området.

Og seeee så flott utsikt jeg fikk nå..før jeg tok en dypt magadrag og spratt opp de siste høydemetrene..

..til toppen.. WOHOOOOO

Det er en fantastisk utsikt som venter en der oppe.. Nå skal det sies at det blåste sinnsykt mye når jeg var der, så jeg hadde problemer med å holde telefonen stødig nok til å få særlig klare bilder – men litt får dere vel med dere..

Med halvveis neglesprett – men oooh så lykkelig – starta jeg på nedturen – og yepp..der var det jaggu et annet menneske som var på tur opp..

En nydelig utsikt fra denne siden også, da..

..og deeer ser dere hvor jeg tusla på oversida av snøen på tur opp..

Nesten nede ved “veiskillet” igjen..

Den store regnbuedagen.. vakkert 😍

Og så var det bare å traske i vei samme ruta ned igjen..med et siste, lite foto-stopp…kun til ære for dere 😘

 

FEIRING I 938 meters høyde

Dagen i dag har vært fantastisk..med masse frisk luft og sinnsykt mange inntrykk. Det kommer til å bli et aaaaalt for langt innlegg om jeg skulle ta med alt, så jeg blir å dele med dere det som gjorde definitivt størst inntrykk.

Jeg trur ikke jeg skreiv det i går, men jeg er da endelig på tur hemmat etter nesten 6 uker på østlandet hos søstersen, med kos og masse flotte turer.
I går var jeg egentlig på tur over Dovrefjell, men jeg er nå engang meg, da..så god og mett etter den fantastiske middagen og desserten, fant jeg ut at: “Ne-hei..detta gidder jeg IKKE”…og så gjorde jeg helomvending og kjørte mot Røros-traktene hvor jeg da var i natt.
Etter en god frokost i deilig vær, surra jeg meg videre “bakveien” nordover..det vil si jeg gjorde som jeg nesten bestandig gjør, og fikk Google-maps til å leite meg ei alternativ rute uten motorveier og bomstasjoner. Og for fabelaktig rute den fant. Jeg har kjørt deler av den før, men i dag ble jeg leda opp på Langsvola…eller Nørdre Langsvola i følge kartet..

Jeg parkerte kjærra og pakka sekken med diverse ting og tang..og så hyra jeg på meg varmekjeledressen, for det var en syyykt kald vind der..og så labba jeg meg opp og litt videre innover i fjellheimen.

Etter hvert fant jeg meg en fin plass med litt ly for vinden, hvor jeg satte meg ned og kokte meg primus-kaffe og spiste et par brødskiver…

.. og etterpå ble det litt kake til ære for storebroren min som har bursdag i dag.. WUHUU & gratulerer til han i 938 meters høyde ❤️

God og mett lente jeg meg godt tilbake, lukket øynene og fokuserte på lyd og lukter..

..først…den nydelige, myke stillheta med lukten av krøkebærlyng.. Ikke den berusede lukta fra varme sommerdager, men den fascinerende rå lukta av fuktig vårlyng som nettopp har kommet seg fri fra vintersneen. Så.. lyden av vindsus blant lykkelige gresstuster som har stukket seg frem.. Ryper som “raller”, fuglekvitter og vingeslag..knepplyder fra ukjente insekt.. Rett og slett LIVET ❤️

Kan man ha det bedre, tro 🤔

 

SOLTUR TIL STORHORNET

Da jeg våkna i mårres, kjentes kroppen ut som om den endelig hadde bestemt seg for å slutte å krangle – og jeg bare VISSTE at jeg måtte komme meg ut døra og opp i fjellet. Så etter frokost, hadde jeg litt kaffe på en termos, og stappa den i en allerede ferdig pakka sekk (alltid beredt 😉) og fløy på dør. Har hatt så sykt lyst på en tur til på Storhornet (510 moh) her i Harstad (har blogga om akkurat det fjellet, sikkert 2-3 ganger før) Det er et ganske lettgått fjell – men jeg har aldri vært der på vinteren før..så i dag aktet jeg å gjøre noe med det 😁

Jeg tok litt bilder på tur opp..og tro meg, jeg var nærmest i ekstase, da jeg innså at jeg skulle få se sola etter hvert ❤️

I tillegg bestemte jeg meg for å prøve noe nytt i dag.. Da jeg hadde bare noen få minutter igjen til toppen, filma jeg resten av turen. Har lastet den opp på YouTube-kanalen min – og håper at jeg fikk til å legge den til, nede i innlegget her.. Tar gjerne imot ros og ris, her..tenker da spesielt på konseptet, for jeg VEIT filminga er elendig. Men til mitt forsvar, så holdt jeg på å fryse fingrene av meg 😂

Kos dere med solturen min 😊

..og så – de siste minuttene opp mot toppen (håpe æ!!) 😁