MUEN og en FANTASTISK OVERRASKELSE

Heysann folkens…da kommer det et lite livstegn fra meg igjen. For i dag har det vært en helt fantastisk dag. Joda, jeg har hatt mange flotte dager sia forrige innlegg, og har nå stått på en super plass i Rondane siden fredag. Avsidesliggende nok til at jeg fikk kjenne på stillheta..

..men likevel nært nok til “sivilisasjonen” så jeg kunne være usosialt sosial 😉 Hadde til og med naboer eine natta.

Har ikke vært det helt store med bevegelse på meg disse siste dagene, da det for det første har regna en del og jeg har ikke mulighet til å kjøpe regnklær nå, og for det andre har det faktisk vært helt nydelig å bare være hjemme og slappe av og senke skuldrene.

Men så i dag, fant jeg ut at jeg skulle ta meg en tur på Muen, en veldig fin og lett gjenkjennelig topp i Rondane, som rager 1424 meter over havet.

For å komme dit man starter å gå, måtte jeg kjøre ei lita mil tilbake mot Folldalsida fra der jeg sto, så jeg pakka ned bilen og dura avsted. Vel fremme på parkeringa var jeg skitheldig og var faktisk første bil – og DET liker jeg, for jeg får bokstavelig talt angst mellom øran når jeg må parkere og starte turer med søttogførtitusen andre biler og folk.

Men altså, lykkelig som bare det over å være så heldig, heiv jeg meg rundt og fikk skifta klær og stappe litt vått og tørt i sekken. Meeen… Hvor lenge var EGENTLIG Adam i Paradis? For jada, selvfølgelig kom det flere biler…bobiler for å være eksakt, mens jeg gjorde meg klar. Blaaaargh!! tenkte jeg mens jeg gjorde meg ferdig i ei fadelig fart, fikk knytt på meg skoa og slengt sekken på ryggen.. Og stort lenger kom jeg ikke, før det sa “ding-ding-ding” i hue, og jeg bråstoppa. For tenk – i den ene bobilen var jammen Connie aka fruensvilje.

Herrefredogfader, da…snakk om en fantastisk overraskelse. Såååå morsomt 🤩 Gjett om det ble fotografert, ja…hihi.

Jeg har ikke truffet henne før, men man er jo blitt litt kjent via bloggen, og Connie var akkurat en sånn nydelig person som jeg har fått inntrykk av, varm, åpen og hjertegod. Og så var jeg så heldig å få hilse på både mannen hennes og søstera, som begge to virka veldig trivelige.

Etter å ha skravla litt og vist dem the vagabond wagon “live”, starta jeg på turen opp på Muen. De hadde tenkt seg oppover dit de også, så da ble det nesten et sånn “sees seinere” når jeg vinka hadet og traska avsted.

Det var en nydelig dag, og en utrulig godt opptråkka vei store deler av turen.

Men sååå var det ikke mye til sti å følge, akkurat. Det vil si, det gikk nå en form for vei markert med små varder opp..straka vegen opp, faktisk..som Yours Truly selvfølgelig klarte å overse (heeeilt normalt), så jeg havna langt borti hutiheita i stedet, og måtte dermed gå i en bue for å komme rett på toppen.

Men opp kom jeg…først til én varde…

…deretter til en hel haug av dem.

Jeg glemte selvfølgelig å ta bilde av den største varden med postkassa på…men.. Æ tok en selfie, hehe 😁

Og så foreviga jeg litt av utsikta.

Deretter tok jeg for meg av det medbrakte i sekken…og så bygde jeg en minivarde.

Akkurat da jeg var på tur ned igjen, kom Connie og mannen opp..og da ble det mer koselig skravling – og så fortsatte hun å bygge på varden jeg hadde starta på – og seee så flinke vi har vært.

Jeg er ikke SÅÅÅ glad i å gå i steinur aleina med den ankelen min (har tryna før – lite kos!!) så jeg tusla likegodt i hælene på dem ned. Og det ble selvfølgelig mer koselig skravling om alt mulig, før vi vél nede igjen sa farvel og gikk hver til vårt.

Juppziyeppz…fiiiiine dagen 🤩

DYRANUTANE

Som jeg nevnte i forrige innlegget mitt, var jeg på en liten fjelltur i går. Det hadde regna og blåst kraftig hele dagen, men ut mot ettermiddagen letna det litt. Regnet gikk gradvis over til lett yr, for så å stoppe helt og gi rom for et solgløtt og litt blå himmel. Vind var det fremdeles, men ikke mer enn 7-8 i kastene. Så jeg hyra på meg turklær og traska uten mål og mening i vei innover vidda.

Det var så sykt deilig å få strekke på kroppen, og sjøl om jeg fant en sti jeg kunne følge, valgte jeg å gå mest mine egne veier.

Ble faktisk så god temperatur et øyeblikk, at jeg kunne ta av lua.
Rett og slett en nydelig blåfarge på himmelen til tider.
En liten pust i bakken er lov.

Jeg gikk som sagt uten mål og mening – og endte opp på Dyranutane. Det er litt forskjell på høydene på topp-punktene, og jeg stoppa på ca 1324 moh.

Ser du camper’n i det fjerne?

Det høres jo høyt ut, men med tanke på at jeg står parkert på 1194 moh, ble det jo ikke rare høydeforskjellen. 130 høydemeter er ikke mye. Til sammenligning for de som veit hva jeg snakker om, så er det ca 100 høydemeter fra parkeringsplassen på Gansås og opp på Gansåstoppen.

Nå gikk da kun for å strekke på kroppen og lufte hauet, og brukte sikkert dobbelt så lang tid både opp og ned som “normalt”, fordi jeg ikke fulgte ei løype. Screenshot’a kartet da jeg var på toppen, og her ser dere: Jeg står parkert ved den lilla prikken.. Den gule streken er (ca) ruta jeg tok opp, og den grønne ned igjen.

Jeg tok som sagt ei anna rute ned, og da gikk jeg jammen rett på en gjeng med geiter..

Til å begynne med trudde jeg det var en saueflokk, men endra raskt meining da jeg så at samtlige hadde andre farger, samt horn.
Det var ikke tvil om at de var nysgjerrig på den skapningen (les:YoursTruly) som virra rundt på deres enemerker, for da jeg sakte men sikkert kursa meg vekk fra synsfeltet deres, kom de piskandø løpende etter og stilte seg på en haug og glodde etter meg… Snakk om å ha DYRisk tiltrekningskraft, hehe

Resten av turen gikk uten de store hendelsesforløpene, og jeg rakk akkurat å komme meg hjem igjen før det begynte å regne igjen. Men da hadde jeg faktisk fått 2 herlige timer ute i frisk luft.

Og helt til slutt her,legger jeg ved en nydelig fargeklatt som jeg gikk rett på like før jeg var hjemme – fantastisk! 🤩

GAMMELT NYTT – SØNDAG PÅ SØRVIKFJELLET

I dag ble ikke dagen helt som jeg hadde tenkt.. Det er et nydelig vær ute – men jeg ligger nå flata ut her på sofa.. Så – for å i det minste ha noe trivelig å by på, deler jeg nå et nytt innlegg fra den gamle bloggen min.
Turen ble gått den 12. august i 2012..og er fra den første turen min på Sørvikfjellet, rett utenfor byen her..

SØNDAG PÅ SØRVIKFJELLET!!

Hærlighet og fader vår for en megabra dag det har vært i dag.. vi har vært på Sørvikfjellet – jeg, guttungen, de to yngste tanteungene mine, gudmora til guttungen, dattera hennes (her må jeg dessverre opplyse at hun gikk brått bort for snart 3 år siden..men det er ikke min historie å fortelle ❤) ei god barndomsvenninne av meg, samt sønnen hennes – og en lånt hund, hehe..

Vi møttes i Sørvika kl.11 og starta turen med godt humør – og et utrolig flott vær..

Her er vi i gang…Sørvikfjellet til høyre.
Traska og trødde i vei oppover, og måtte ha oss en liiiten tenkepause oppi bakkan – hvor skal veien gå videre – følge turløype-merkingen til høyre eller venstre, tro…?
Må jo innrømme at jeg ELSKER venninnene mine – for de er like hakke gærn´ mellom ørene som det jeg er – så gjett tre ganger hvilken vei vi tok opp??? Jepp – korteste strekning – straka vegen åt…øøøhh himmels, eller no´sånt..
Med andre ord – dalsøkket midt i mellom veiene, tji-hi..
Og oppover kravlet vi – særdeles vaklende i gangen i støyten…og jeg med verdens største buksesig (nei – æ VIL ikkje bruke belte!!), så jeg vurderte en stund å ta av meg skoene så jeg kunne klore meg fast med tåneglene i tillegg – men YEZZZZZ!!! Opp kom vi til slutt..
En flott ting med at vi valgte den veien, var at jeg kom over to sommerfugler som jeg kunne forevige..de var veeeeldig fine..
Vel oppe etter klatreseansen vår, hadde vi vår første skikkelige
drikke-og-inntak-av-litt-energigivende-saker-pause…
En flott gjeng – ikke sant? ❤
Nydelig utsikt oppover….
Her begynner vi så smått å nærme oss toppen..
SNØBALLER!!!
Her begynner vi seriøst å nærme oss målet – flinke venninnene mine ❤
Oppe ved det høyeste punktet (607 moh) – kan trygt si det var litt vindfullt der…..
Etter å ha vært på toppen, fant vi oss en lun plass for nistespising – og så tente vi bål og stekte pølser..og for de som lurer på hvor vi fant ved midt oppå snaufjellet – den var medbrakt – hadde fylt halve sekken min med ved før jeg dro hjemmefra – ikke å undres at den sekken var litt tung, hehe.. og så plukket vi litt småved og bark med oss på turen oppover i tillegg.
Gjett om vi storkosa oss!!
(og så fikk jeg også være med på bildet..kult!)
Fine hunden vi hadde lånt med oss.
De to flotte tanteungene mine ❤
Må jo bare si at det var en utrolig nydelig utsikt fra toppen…bare se:
Kilbotn mot høyre i bildet..
Andørja og kirka på Engenes ca.midt i bildet og litt mot høyre..jada-jada..vet det..vanskelig og se..men den ER der…
Mot Tovika..

Jepp – det var i grove trekk turen vår i dag… ble en lang tur, for det skal sies at vi surra nå litt hit og dit – og klarte selvfølgelig IKKE å holde oss på den “smale sti” oppover – men på turen ned igjen, fulgte vi merkingene og klarte ikke å gå oss bort en eneste gang..så det, så..hehe

Så da var enda en fantastisk turdag over.. som avslutning inviterte jeg barndomsvenninna mi og sønnen hennes til å spise middag sammen med oss og tanteungene mine.. det ble en suksess ..

ENDELIG FIKK Æ SETT TOPPEN

..mens jeg satt å skreiv innlegget i går, der jeg sa at jeg ikke hadde idé om hva jeg skulle bruke søndagen til – fikk jeg det for meg at jeg skulle jammen ta prøve meg på en topp som heter Nontinden..jeg har vært der tidligere i år, men da var det så sykt mye tåke at jeg så absolutt ingen ting fra toppen..og den fikk en liten plass i innlegget som heter: “August med futt i”…det finner du HER om du har lyst å lese det..

Men altså – det tar ikke fullt en halv time å kjøre dit som turen starter fra – og siden jeg bestemte meg sånn i all hui & hast at jeg skulle kurse meg opp dit, endte det med at jeg hadde parkert bilen og sto med sekken på ryggen og klar til vandring før klokka hadde bikka 8.30..

Og duuuh for en fantastisk tur æ fikk..

Dette fjellet er det jeg kaller et “lurefjell”..fordi når man ser det fra rette vinkelen, ser det så sykt bratt ut at man får tanken om at bare idioter prøver seg på å klatre opp der.. veit i alle fall at det var min tanke når jeg så det første gangen, hehe..

Bare se…

..men egentlig er det et veldig greit fjell å bestige – for når man begynner å gå, ser plutselig fjellet slik ut..og man går trygt og fint langs ryggen til venstre..

Så jeg traska og trødde oppover med freidig mot, og denne gangen var værgudene virkelig på min side..er lenge siden jeg har hatt en fjelltur jeg har vært SÅ himla fornøyd med 😊

Som sagt var det ganske tidlig på mårran, så fargene var deretter..

Man må følge en traktorvei en god halvtime innover en dal, før man kurser seg opp mot selve fjellheimen.

Første delmål var å komme seg tørrskodd over elva – noe som gikk over all forventning 😉 Deretter bar det oppover og til venstre for åsen i midten..

..og så opp mellom den og fjellene en bit..

Etter hvert får man toppen (som ikke virker fullt så skummel nå) i sikte til høyre..

Måtte bare opp dit før jeg kunne kurse meg mot målet.

Det var skare-sny, og med brodder på beina, syns jeg det var et svusj å komme meg opp..og unte meg en solid pustepause med energipåfyll, med en allerede nå utrolig flott utsikt.

Deretter bar det videre, i et nydelig vær..til neste delmål som var oppå den toppen. Som dere ser, er det godt opptråkka sti å følge.

Bare MÅTTE ta et ekstra bilde sånn halvveis oppi bakken..

Yeppz, daaa var jeg oppå første “kulen” og har varden på toppen av Nontind i sikte ca midt i bildet.. Da er det bare å traske seg over den lille humpen til venstre i bildet..

..og så bar det straka vegen rett frem..over litt mer skare hist og her….

Og derrrr var æ oppe i 645 meters høyde..uten tåka..wohoooo 😊

Nydelige landsdelen min ❤️

Nå da det ikke var den forgrømmade tåka som ødela alt, så jeg jo at det var mulig å gå lenger frem mot ytterpunktet av fjellet..så jeg traska videre og litt ned fra varden..

..og fant meg et flott, lite utspring på fjellet der jeg satte meg ned og tok lunsjen min.

Jada..der nede er veien jeg traska innover dalen.

Etter en lang og god lunsjpause, og temmelig nøyaktig 3 timer etter at jeg hadde parkert kjærra, sto jeg atter med sekken på ryggen og klar til å traske meg ned igjen – etter en – som sagt tidligere – fantastisk tur.. Jeg tok livet med ro, og tok meg faktisk en siste, liten kose-kaffe-pause på en benk som er satt opp ikke så veldig langt unna parkeringa..med Nontind vakker i bakgrunnen, og toppen jeg var på, helt til høyre

Filma også en del – og har du lyst til å se det, finner du turen opp inne på Facebook-gruppa mi ASFALTCAMPING OG FRISKLUFTSLIV (du er hjertelig velkommen til å bli medlem der om du vil )og utsikt fra toppen inne på YouTube-kanalen min.

Bare å trykke på linkene, så burde du komme rett 😉

OPP I HØYDEN LITT

Så var det søndag igjen..djiiiizess så fort ukene raser av sted.. Har absolutt ingen idé om hva jeg skal finne på i dag. Våkna opp med en vond høyrearm – og ikke aner jeg hvorfor den er vanskeligstilt – for jeg har ikke gjort noe som jeg veit om for at den skulle bli sånn. Men jeg akter å ignorere den så godt jeg bare kan – og se om jeg ikke kommer meg ut i alle fall en liten tur i dag, for det tegner til å bli godt vær.. og DET må nytes mens man har det her nord 😉

I går var også en flott dag værmessig..og da laga jeg meg en flott dag ellers også – og traska opp i høyden litt. Var oppe på det som heter Storhornet her i Harstad – et flott fjell på litt over 500 høydemeter, som jeg har skrevet om noen ganger før.

Er vel ikke såååå  mye mer å si om det – så her følger noen bilder i stedet.

Var ganske så langt opp i høyden før jeg begynte å ta bilder, da…

..men da begynte nemlig de vanvittig flotte fargene å vise seg – som et resultat av den lave sola som snaaaart forsvinner en måneds tid..

Som sagt var det en flott dag – men hist og her kom det litt tåke sigende – som over toppen jeg skulle til..

Og tåka gir jo mange, kule motiver da..

Hornvatnet – som nå begynner å bli temmelig igjenfrosset..

Traff på denne koselige gjengen rett før jeg var oppe.. hmmm.. tro om julenissen ligger gjemt baki der et sted?

Nå var det ganske blå himmel og god sikt mot Grytøya mens jeg gikk oppover – meeeen jeg brukte så lang tid på Rudolf og resten av flokken, at da jeg kom på toppen og skulle ta meg kaffepause – var utsikten temmelig “bedugget”….men flott var det nå uansett.

Lørdagskos

Det siste bildet jeg tok på toppen – i motlys..men syns det ble bra likevel, jeg..

Og så ble det jammen et bilde på tur ned også, for å prøve å fange tåka & litt skyer som var farga rosa.

 

FORFULGT av en REGNSKY

Yeppz, sånn føltes det i alle fall i går.. For etter at jeg hadde fått ut blogginnlegget mitt, og gjort meg ferdig meg forsøket på å få koffeinsjokk før lunsj – bare kjente jeg at nå MÅÅÅÅ jeg ut å trø litt. Så får fot være fot. Men heldigvis så har visst alle god-bedring-ønskene fra dere hjulpet, for foten var mye bedre allerede i går..og i dag er den helt fin 😊

Men altså – ut skulle jeg..så jeg pakka litt vått & tørt i sekken, sammen med det sedvanlige klesskiftet – og satte kursen vekk fra heimen, med fjelltur i tankene. I utgangspunktet hadde jeg ingen formeining om hvilket fjell jeg skulle på..så jeg kjørte mot den retninga der det så ut til å være greiest vær..og endte opp med å parkere på tur opp mot Kvæfjordeidet – med Vetefjellet med sine 546 høydemeter som dagens mål.

Og yepp, det var heilt greit vær da jeg parkerte..grått, men opphold og antydning til blå himmel enkelte steder.. (sjøl om det kan være vanskelig å se her..)

Men det var til jeg var begynt å gå. Da kom det sigende en gråhvit tåkesky, iblandet både regn og sludd..og den fulgte med da stort sett hele veien..og trur du jeg hadde et fint vinterføre å gå på. Nope!!!
Slapseføre store deler av veien – og når jeg begynte å komme litt i høyden, var det enkelte steder såpass dyp snø at jeg grynna til knærne. Og på toppen av det hele, ble jeg møtt av en skikkelig ufin isvind da jeg kom opp i ca. 400 meters høyde.
Skal IKKJE lyge – for de som kjenner meg, veit at jeg er absolutt ikke noen stor tilhenger av vinteren sånn generelt – og hadde noen sett meg, hadde de vel fått seg en god latter, da jeg sto til knes i snø og lira av meg ei god, nordnorsk glosa, mens jeg hytta med knyttneven mot universet, og regn og vind hylte rundt ørene på meg..jaddah!!..hehe..
Men har denna tøtta sagt A – så sier ho jaggu både B og C, og gjerne hele alfabetet med. Så jeg traska og grynna meg heeelt til topps..og endte opp med å ha en fantastisk tur – som jeg absolutt ikke angrer på at jeg tok.

Tross vær og føre, var det utrulig vakkert oppover lia, og jeg tok faktisk en del bilder 😉

Den kjedeligste delen for meg som ikke liker skau – men vakkert likevel..

..og så passerte jeg ei av flere, gamle hytter/skur som står der i området (og det veit jeg, fordi jeg har vært oppover her mange ganger før)

Utrulig deilig – og vakkert – at elva enda ikke er frosset igjen

Ei stund etter at dette bildet var tatt, måtte jeg opp en sånn derre “tykjebakke”, som kan være tøff nok på leggene på en god sommerdag – og i går var det da som sagt slapseføre, noe som gjorde at det føltes ut som om jeg gikk to skritt frem og skled ett tilbake..men opp kom jeg da til slutt – og kunne så smått begynne å skimte bedre terreng i det fjerne.

Snaaart oppe på flata, der jeg skal til høyre og opp på fjellet..

Og sett sånn, der var det jaggu antydning til bart fjell, gitt..

Yeppz, opp til venstre der er toppen – og siden det så ut til å være ganske lite snø langs ryggen..

..tok jeg sikte på den bare flekken til høyre her – og grynna i vei 😉

Wohoo..toppen rett frem – og yesss..det VAR temmelig bart på den fjellryggen, hehe..

OH LYKKE!! Æ nådde toppen uten å hverken regne eller blåse bort 😊

Her oppe var det bare ære-være med vind..brrr…men valsa meg nå litt rundt og klarte å få Treppedalsfjellet i siktet et øyeblikk..

..og Sollifjellet..

Joda – ingen ting å si på skjønnheta i naturen, selv på vinterstid

Som sagt, det blåste noe så grønnjæklig på toppen, så da jeg var ferdig med fotograferinga og hadde fått blåst liv i halvfrosne fingrer igjen – grynna jeg meg tilbake en bit for å ta en lengre pause..og tenke seg til…..mhmmm – DA kom blåfargen til syne over toppen jeg nettopp hadde vært på..

…mens der jeg hadde slått meg ned for å ta pause, hang fremdeles den derre gråhvite regnskyen og dingla over hauet på meg..
Men skitt au – da hadde jeg for leeeenge sida bestemt meg for at jeg ga nå ei blankskurt gamperæv i heile skyen, og gjorde akkurat som jeg pleier på tur.. av med det våte, både på overkroppen og ikke minst på føttene, så jeg kunne beholde varmen i skrotten..

..for så å la undersåttene få hvile seg litt..

..mens jeg kosa meg med vått & tørt – som også ga varme i skrotten, hehe 😉

Så som sagt – jeg endte opp med å ha en aldeles herlig og fantastisk tur, sjøl om jeg var forfulgt av en regnsky.
Og – bærre sånn atte dæfførr, så seeee…den derre blåfargen som begynte å yppe mens jeg satt og pausa, tok jo virkelig over styringa…ETTER at jeg var kommet ned til bilen igjen..

 

MALINGSFJELLET 714 moh

Yeppz, da var det klart for å gi dere ei lita oppdatering på roadtrip’en jeg starta på i går. Egentlig har jeg ikke brukt dagen på stort annet enn å gå..for etter ei god natts søvn (når æ endelig var ferdig med å flire av århundrets fadese i går kveld, og som du kan lese om i forrige innlegg 😉), fikk jeg i meg frokost akkompagnert av en halv overdose koffein, og så surra jeg meg kun en halvtimes tid videre – og så sto jeg plutselig parkert på Kvænangsfjellet.

Hadde innmari lyst til å strekke på beina, så jeg smurte nistepakke og laga meg en termos med kaffe, og valsa lykkelig som få oppover lia – i pilas retning.

Selve topp-punktet på fjellet er 714 moh, men siden jeg som sagt starta på Kvænangsfjellet, var jeg jo allerede i nesten 400 meters høyde.

Løypa er ikke merket, men jeg har vært oppover der å traska før – og det første punktet jeg så meg ut, var den varden oppi der 😊

..og som har denne utsikten her..

Yeppz…ca midt i bildet står samegutten og vente trofast på ho mor ❤️

Men jeg skulle da altså videre..til å begynne med over den haugen i det fjerne..

..og videre opp..

..til pausestopp nummer 2 😉

Utrulig vakkert 🤩

Og diiiit bort skal jeg.

..og derfra kom jeg, hehe 😁

Dessverre kom tåka snikende lydløst inn på meg, men jeg fikk knipsa litt bilder før den ble alt for bøllete 😉

Kommunegrensa – æ måtte hoppe litt att og frem.. Er det å vente at man føler sæ en smule splitta til tider? 🙈😁

Og så måtte jeg jo få i meg litt vått & tørt..

..inkludert en ekstremt skvisa eplekake-bit..

Før jeg traska meg ned igjen. Fikk knipsa Gildetun også, som åpenbarte seg i tåkeheimen..

Vél nede igjen, fikk jeg skifta til tørre klær – og hengte de våte til tørk 😉

Og nå står jeg parkert for natta et par mil utenfor Alta, i retning Sennalandet..og har fått i meg litt middag, i ganske vakre omgivelser 🤩

Så får vi krysse fingrer & tær for at jeg ikke må tilkalle “mannebesøk” i kveld også 😉😂
Sees i mårra kveld 😊 Tuddeluuu 😘

VENNETUR TIL ELGEN (534 moh)

Jadda – som jeg lovde i går, kommer det nå litt skriblerier fra turen jeg skulle ta opp på “Elgen” sammen med en del venner. Siden stort sett hele dagen gikk med, var nok latmakken alt for viljesterk til at jeg fikk knødd meg til å blogge da jeg kom hjem i går ettermiddag – men NÅH er jeg (nesten) våken og opplagt – og klar til å dele turopplevelsen med dere..
Og du verden for en flott tur vi hadde..

Vi hadde avtalt å møtes klokka 10.30 på parkeringa ved kirka på Elgsnes, og starta turen i et nydelig vær. På tur dit, stoppa jeg først på tur ned av Aunfjellet for å ta et bildet av toppen vi skulle på…som ser jææææækla bratt ut fra en side..

..men som – når man kjører nesten til veis ende og ser den fra ei anna side, faktisk ikke er så ille likevel.

Det var som sagt et nydelig vær, og vi traska & trødde, skravla & flirte – og jeg skal ærlig innrømme at jeg var så opptatt med å kose meg på turen, at jeg tok nok alt for få bilder..og de som er medlem av naturgruppa mi “ASFALTCAMPING OG FRISKLUFTSLIV” har nok sett noen av disse bildene før.. men her er i alle fall ett av tøttene på tur over ei lita steinur vi måtte gjennom før vi kom over tregrensa..

..og derrrr er tøtten på tur oppover de siste høydemetrene – som innebærer litt klatring – før terrenget begynner å flate ut.

En nydelig utsikt 😍

Ganske bratt ned mot den fraflytta bygda Indre Elgsnes

Utsikt ned mot stranda på Elgsnes, og over til Grøtavær på Grytøya..

Dessverre var det en smuuuule vindfullt på toppen – men vi fant oss en lun plass for å innta litt lunsj, like ved varden på toppunktet..

..og yeppz – til og med undertegnede ble fanga på film 😁

Selv om toppunktet er ved den varden vi satt med – er det fremdeles mye annet å få med seg oppå toppen – og etter en ikke så alt for mange minutters ekstra gåtur frem til det ytterste punktet på Elgen, får man en nydelig utsikt mot Aunfjellet..med Litjehornet til venstre og Keipen til høyre.

Og sååååå – var det returen, da..

Største utfordringa ble den biten man må klatre – men heldigvis er det festet et tau der som folk kan holde seg i, for å lette både på klatringa – og for at de med mest høydeskrekk skal føle seg tryggere ❤️

Resten av turen ned gikk uten problemer…det vil si, ho eine tøtta plages med at føttene ville skli litt for mye frem i skoene – så til slutt ga ho nu svarten, og valsa likegodt i sokkelestene den siste kilometeren, hehe.. men for uten om det, var vi alle enige om at det hadde vært en fantastisk flott tur.

Og i dag truuuur jeg at jeg skal holde meg i ro og hvile foten litt. Som jeg nevnte i går, har jeg litt problemer med ene ankelen – jeg datt nemlig så lang jeg var for et par dager siden – på en temmelig flat og tørr skogsvei. Ikke veit jeg hva som skjedde, men plutselig lå jeg i horisontalen – og det smalt så jæklig i ankelen at jeg var brennsikker på at jeg hadde knekt den.. Men da jeg endelig turte å røre litt på den, kjente jeg at brukket var den IKKE..så jeg kom meg opp igjen og humpa meg da først den siste halve kilometeren til jeg var ved turmålet mitt – og deretter tilbake til bilen som sto parkert litt over 3 kilometer unna. Hadde en liten times kjøretur foran meg, men det gikk faktisk ganske greit – men da jeg endelig kom meg hjem og fikk tatt av meg skoen – så jeg ikke særlig klok ut, hehe..og jeg klarte knapt nok stå på foten resten av den dagen.

Men med 1 1/2 døgn med foten (nesten) helt i ro, var det bare å teipe for livet og hive seg ut på tur..

..og det gikk over all forventning. Merka nesten ikke ankelen i det heletatt..men den er enda litt hoven, så som sagt – i dag trur jeg nok at jeg skal ta en velfortjent hviledag 🤔😊

 

 

..NO É DET JAGGU NOK SURK…

God mårra folkens…da har jeg funnet ut at det er på tide med litt oppdatering her igjen. Jeg skal innrømme at jeg sliter enda med den svartens skrivesperra, men nå tenker jeg som så – at kanskje det løsner litt om jeg “tvinger” frem ordene..med andre ord: Helene, slutt å surk!!!! Begynn heller å gjør litt mer av de tingan du faktisk elsker – som å skrive…
Hhmmmm..okey, here we go!

Det har vært en snodig måned siden forrige innlegg..på mer enn én måte. De som følger meg på fjæsboka og instagram, har nok fått med seg at det for et par uker siden var brann i boligblokka her. Det er egentlig ikke så mye å si om det – den var dessverre påsatt, og politiet jobber enda med saken. Heldigvis gikk det bra med alle beboerne – og vi kunne flytte tilbake i leilighetene våre ganske kjapt.. og jeg personlig tenker ikke noe særlig på hele greia, da jeg er av den oppfatninga at det er aldri en god ting å gå å ruge på noe som har vært. Ikke kan det gjøres om – og det er da svæææært liten sannsynlighet for at det skal skje igjen..så nope – jeg tar frem teflonhjernen i denne sammenhengen (også) 😉

Når det kommer til turlivet, har jeg vært ute på mange, nydelige turer siden forrige innlegg..men det skal også sies at midt oppi alt, har jeg den siste måneden slitt mer med kroppen enn det jeg har gjort til sammen på laaang tid. Først fikk jeg en “smell” på sida av ene kneet/leggen, som gjorde at jeg ble stranda hjemme som en hval på land i flere dager…så – etter å ha fått tatt meg en fantastisk testtur for å sjekke at skanken var funksjonellbar igjen – “smalt” ryggen..Ok – et par nye dager på stranda hjemme (med null ferie-cocktails å se 🤔) …og da jeg ENDELIG kom meg ut på tur igjen – tråkka jeg over, og sliter nå med en kranglevor´n ankel… LOL si bærre æ 😂

Men nå er det en helt ny, og temmelig ubrukt måned som ligger langflat og byr seg frem for meg – og i dag skal jeg faktisk på fjelltur sammen med noen venner. Målet er Elgen, et nydelig fjell som jeg har vært på flere ganger – og som jeg nå har fått æren av å guide tøttene opp på ❤️

Legger ved noen få bilder fra en del av turene jeg har hatt siden sist, slik at det ikke skal bli et helt tomt og gørrkjedelig innlegg – og så (siden det nå skal være slutt på surket) kommer jeg tilbake seinere i dag – eller i mårra – med et innlegg fra venneturen til Elgen.

 

Til å begynne med – et par bilder fra en fantastisk tur til Ramskardvatnan – og den utrulig flotte gammen “Haillbua”

Jada – jeg fyrte opp i ovnene og kosa meg bare værre, hehe

En grå og regntung dag på Solllifjellet – men med en nydelig regnbue som følgesvenn..

..og utsikt mot alpinsenteret vårt – med en bakke som dere aldri, noen sinne EVER!! kommer til å se meg på tur nedover på vinterstid – med mindre det er på buksebaken.. 🙈

En del bilder fra ei fantastisk avslutning på friluftlivets uke – med overnatting i telt for meg og et vennepar. Resten av gjengen satt å kosa seg sammen med oss til laaangt uti mørtna ❤️

Nydelig utsikt, både natt..

..og dag 🤩

Mitt sitt telt..

..og venneparet sitt..

Fra turen opp på Nonstuva..

..med et tappert forsøk på rein..eeeh..drift? Kremt..gløm det 🥴

Og på tampen et glimt fra en koselig lørdagskveld sammen med ei venninna, ved Kasfjordvatnet – ikke lange biten hjemmefra.

 

AUGUST med futt i..

Hey og hoppsan alle dåkker flotte folkan der ute – yeppz, nu stikk æ hodet frem litt igjen. Den skrivesperra jeg fortalte om i forrige innlegg, er begynt å lette litt – heldigvis..

Normalt sett er jeg blant de som våkner før han Tykje har fått på sæ sokkan & gebisset – men tenke seg til – i mårres sov jeg faktisk helt til litt før halv 7…og det enda jeg la meg før klokka 22 i går kveld. Yeppz..trur kroppen prøvde å fortelle meg noe, hehe

Så i dag har jeg faktisk vært overmåte opplagt – men har likevel valgt å holde meg i ro i heimen. Da jeg sto opp, hadde tåka tatt et godt kvelertak på byen – og jeg har rett og slett ikke økonomi til å kjøre ut på måfå for å finne ut om andre steder hadde sluppet unna en eventuell pågående gisselsituasjon.. æ meine – bærre se – tjukk som graut og totalt i kvelemodus..

Derfor fant jeg ut at jeg skulle skrible noen ord til dere i stedet. Jeg har vært på en god del fjellturer siden sist – og selv om jeg ikke har holdt fokus på å ta bilder, har jeg i alle fall noen få å slenge ved her.. De som følger meg på fjæsboka og Instagram har nok fått med seg en god del av turene – og som nevnt før, ligger alt jeg har posta på Instagram tilgjengelig i mapper. De siste turene ligger i ei mappe kalt Del2.2021 NordN..de nyeste historiene ligger sist – men man kan bla seg fremover, og slipper dermed å måtte se alt..(på telefon blar man frem og tilbake ved å klikke hhv på høyre eller venstre side av selve historien)

Så var det turene mine i ord og bilder her, da..

Jeg har vært to turer oppe på Keipen – et fjell som består av to topper (nord og sør) med gode høydemeter (noe under 500 moh), men som har startpunkt for turen noe over 300 moh – og er dermed en enkel og lett tilgjengelig topp for de aller fleste. Jeg hadde faktisk mora mi med opp til den ene toppen noen år før hun havna på sykehjem – og til og med hun, dårlig til beins som hun var – kom seg uten problemer opp. Vi bare tok tida til hjelp og hadde kosepauser med kaffe fra medbrakt termos underveis.

Men altså – i begynnelsen av august fauk jeg opp til Keipen sør tidlig en mårra, med frokost i sekken og kosa meg masse-masse  med flott utsikt..

…og god og mett tusla jeg meg over fjellryggen til nordsida og utsikt mot Elgen..

..før jeg surra meg ned igjen og starta dagen med nytt pågangsmot.

Andre turen opp dit – med samme ruta, var ikke fullt ei uke seinere..og da var jeg så innmari heldig å ha ei venninne med på lasset. Dessverre var det litt tåke i støytene, men vi fikk likevel nyte både medbrakt mat og en del av turen med flott utsikt

Og så må jeg bare si at jeg er kjempestolt av tøtta, som faktisk har en smule mer høydeskrekk enn det undertegnede har..

I mellom de to Keipen-turene, var jeg på to andre turen. Den første var hjemme på øya hos søstersen & co som var på ferie der (for de som husker de innleggene tidligere) Det var ikke noe fjelltur da, men den ene dagen kom broren vår og sønnen også på besøk, og vi hadde oss ei fantastisk familiestund nede i fjæra, med bålkos og masse skravling..

Den andre turen jeg var på var til HAUKEBØTINDEN på 906 moh.

Det var en nydelig tur i godt vær..og veldig godt merket hele veien, da det er en av 10-på-topp toppene i år. Måtte kjøre…tjaa..en halvtimes tid ut av byen før jeg starta å gå, og må bare si at jeg storkosa meg heile veien..og tok ingen spesielle bilder (foruten til story’ene mine) før jeg var oppe på toppen..

Der oppdaga jeg at det var jo bare noen (temmelig solide) steinkast opp til neste topp – Sætertinden.

Den har egentlig startsted en helt annen plass, men seriøst..det ser jo ut til å være fullt mulig å gå langs ryggen over – sant? Men før jeg engang gadd å prøve, sendte jeg melding til ei tøtta jeg kjenner, som er den sprekeste “fjellgeita” jeg kjenner. Og joda, hun bekrefta at det er fullt mulig – men at det er et ganske luftig parti der eggen er som smaleste. Såååeh…ok…æ prøvde..men ga meg på det aktuelle området, da jeg ikke følte meg trygg nok på min egen balanse der. Så jeg rusla meg tilbake – litt småfrustrert, da jeg var ca halvveis over og det var ikke store området det var snakk om..men glemte det like raskt, da jeg fant et vakkert vann som ropte på oppmerksomhet 😉

Den neste turen ble en topp-til-topp tur, sammen med venninna mi som hadde vært med meg til Keipen.
Det var meldt både litt tåke og regn den dagen, men jeg dro bort til henne om mårran likevel, og etter å ha vurdert litt att og frem, bestemte vi oss for å la det stå til likevel. Vi starta turen fra et sted som heter Sørlia, et kvarters kjøring unna – og derfra gikk vi opp til Korsdalen som ligger ca.400 moh, og tok oss første matpause ved det flotte Korsdalsvatnet med et ikke så alt for ille vær.

Deretter kursa vi oss videre opp og mot nordvest og Middagsfjellet som har høyeste punkt på litt over 560 moh.

Der pausa vi gang nummer 2 ved en stor varde som jeg har lært heter Grønnkollvarden. Jeg for min del hadde allerede klart å lage svømmebasseng i skoene mine – og fikk vrengt av meg de kliss blaute sokkene og lufta tærne litt mens vi kosa oss med kaffen – og de stakkars skoene ble jo ikke akkurat tørrere av at vi dessverre ble overraska av et vanvittig regnskyll mens vi satt der, hehe.. Meeen..ikkje nåkka grunn til surk av den grunn.. Jeg stappa en del dopapir ned i dem, så jeg fikk sugd opp det som lå å flaut opp i der – så fikk undersåttene nye, tørre sokker (noe jeg bestandig har i sekken), før de ble trødd på plass igjen – og vi var atter en gang good to go.

Nå satte vi kursen en bit tilbake igjen og deretter litt østover – og opp på et nytt fjell som heter Vardheia. Det er med sine godt og vél 600 høydemeter den høyeste toppen på den turen, og har normalt sett en nydelig utsikt til alle kanter. Nå var vi litt uheldige og hadde tåke en god del av tida, og det ble så som så med fotograferinga. Men vi tusla oss ut mot kanten på ene sida, og da foreviga jeg Korsdalsvatnet hvor vi hadde hatt første pausen.

Deretter fortsatte vi i samme retning, og endte opp på turens siste fjell – Lille Hinnstein som er noe under 500 moh. Det fjellet, samt storebroren, selve Hinnstein som et noe over 500 moh, ligger tett i tett, men vi valgte da den laveste toppen. Er ikke noe å si på utsikten herfra heller – men dessverre var det som sagt ikke optimal utsikt fra noen topper denne gangen.

Etter turens siste pause med mat og kaffe, starta vi på nedstigninga – som gikk mot Breivikhaugen..et heeeeilt annet sted enn der vi gikk opp. Guttungen min bor nemlig der – og vi hadde avtalt på forhånd at han skulle kjøre oss tilbake til startstedet så jeg fikk henta bilen..og tru meg det var en fantastisk opplevelse å bare kunne gå og gå, uten å tenke på at man måtte snu og gå samme ruta tilbake..

Neste tur for mitt vedkommende, ble NONTINDEN med startpunkt ca 20 minutters kjøring fra meg.. Det er en fascinerende topp på ikke fullt 650 meter..som ser helt jævlig rå ut fra ene sida, der den går rett opp i en spiss..men som faktisk er mye slakere sett fra andre sider – og som egentlig er utrulig enkel å gå på, tross alt. I sommer har vi vært ekstremt plaget med tåke her nord, og den dagen jeg valgte å gå, var ikke noe unntak.

Faktisk var det så ille, at da jeg kom opp i nærmere 500 moh, vurderte jeg å skippe hele tinden, da den var totalt borte i tåkeheimen. Jeg kursa meg opp på en annen topp som ligger litt unna, Råheia, og tok meg en lengre matpause der mens jeg studerte tåka som rulla att og frem over det opprinnelige målet mitt.
Men på tur ned fra den ekstratoppen igjen, møtte jeg på to tøtter som var på tur opp – og hun ene som hadde vært oppe på Nontind før, mente at det var ikke noe problem da det var veldig godt merka. Så skitt au, tenkt jeg – da skal jeg vel for søtten klare å komme meg dit, jeg også – og dilta i hælene på dem oppover..og passa faktisk på å knipse et par motiver underveis..og godt var det, for på selve toppen var tåka så tjukk at man knapt nok så varden før man var like ved den..

Ellers må jeg si at jeg ble positivt overrasket – fordi det viste seg at det var faktisk folk i fjellheimen fra før – for plutselig oppdaget jeg et par andre langt i det fjerne – i siste innspurt før det flater ut mot toppen. Og tenk, ikke nok med det..to stykker kom nedover – på sykkel!!!! Jeg ble så imponert at jeg fikk hakeslipp, og så antagelig ut som en gispende fisk på land, da de passerte meg, hehe..
Dessuten, på tur ned igjen møtte jeg i alt 13-14 stykker til på tur opp – så yes, æ er søkkimponert over kor flink folk er til å bruke naturen, sjøl i dårlig vær..

Så, etter litt å ha hatt noen rolige dager hjemme (mest fordi guttungen lånte bilen min, mens hans skulle repareres) fikk jeg ganske så nok av meg selv, og bestemte meg for å traske meg en tur opp i Folkeparken – ca 15 minutters gange hjemmefra. Siden jeg veit at jeg aldri kan stole på at jeg gjør det som jeg EGENTLIG har tenkt når det kommer til det å være ute, pakka jeg sekken på vanlig måte med mat, drikke og klesskift, og traska i vei. Og den sekken kom godt med – for jeg endte opp med å ta en ny tur ala den jeg og venninna hadde tatt uka før. Jeg gikk opp mot det som heter Musvannet, og derfra er det ganske grei skuring før man er opp ved Middagsfjellet og Grønnkollvarden som jeg nevnte litt lenger opp. Var heldigvis tørr på føttene denne gangen – men det hadde da gått et par timer siden jeg dro hjemmefra, så jeg slo meg likegodt ned ved varden og spiste lunsj, før jeg traska videre.

Jeg var mye mer heldig med været på denne turen, selv om det så litt truende ut ei stund..

..og for riktig å nyte dagen, tok jeg en liten avstikker til det som heter Snøhammaren, før jeg satte kursen som uka før, først Vardheia, deretter Hinnsteinene..men denne gangen valgte jeg storebroren, hehe.. Det hadde vært en nydelig dag, men da jeg på slutten av turen satt der oppe og drakk siste rest av medbrakt kaffe (og yepp..trødde næring i trynet, as always), kjente jeg at lysta til å gå hele veien tilbake var totalt fraværende. Så hva tror dere skjedde da, da???? Yepperz – jeg fikk guttungen på tråden, og fikk han på trua til å kjøre den stakkars – STAKKARS mora si heim igjen – bare ho fikk knødd sæ ned til han..æ meine – det sku nu ellers bærre mangle, når æ var billaus på grunn av han, tji-hiiii

Når jeg så etter hvert fikk bilen min tilbake – bestemte jeg meg plutselig for at jeg skulle prøve meg på SIRISKOLTEN. Et fjell som ligger på Tjeldøya, en god times kjøring unna, og som har en makshøyde på litt over 650. Jeg har hatt lyst til å gå den turen i mange, mange år – men (og dette er rett og slett teit!) jeg har latt være, fordi jeg en gang ble fortalt at den toppen var TUNG..og at den hadde så mange platåer oppover, at det føltes som om man aldri kom frem. Det utsagnet beit seg fast i meg for over 10 år siden – og i hodet mitt har det da blitt til et skummelt, uoverkommelig fjell. Men nå hadde jeg fått nok av min egen idiotiskap – og gikk på med dødsforakt oppover bakkene..

Og gjett hva? Jeg syns ikke det var ille i det hele tatt!! Joda, jøss bevares så var det noen platåer – men da jeg faktisk forstår kart litt mer nå enn for 10 år siden – og ikke minst at formen min er blitt forbedra en masse – så var ikke Siriskolten ei utfordring å snakke om..så wohoooooo 😊

En fantastisk utsikt ned mot Tjeldøy-brua…og heilt bakerst i det fjerne kan man skimte Tjeldsundbrua.

Æ bærre rett og slett elsker sånn her terreng 😍

På toppen..og yeppz, er det helg, så er det helg 😁

Ingenting å si på utsikta, nei..og fascinerende nok, hadde det vært åpen sikt litt lenger mot høyre her, hadde jeg sett Lødingen..

Den siste turen jeg var på nå i august, var for fire dager siden, og gikk opp på toppen av ROLLA som ligger på ei av øyene i hjemkommunen min Ibestad. Det er et fjell på godt over 900 høydemeter – noe som ikke er særlig avskrekkende, da – men jeg skal innrømme at det ga meg ei lita utfordring, likevel. Jeg tok ferga som bruker sånn ca 40 minutter over fjorden, og fant frem til startstedet som ligger bare noen få minutters kjøring unna fergeleiet..og starta turen med godt mot i nydelig vær.
Men så – saken er at sjøl om jeg flyr på topper og balanserer både her og der (som f.eks det forsøket på å komme fra Haukebøtinden til Sætertinden) så har jeg et langt liv med sinnsyk høydeskrekk bak meg. Normalt sett har jeg den under kontroll – men den KAN kicke inn av og til, dersom høyder kommer uforberedt på meg..noe det gjorde denne gangen, da en del av ruta var temmelig rett opp – og at jeg på et par partier bokstavelig talt måtte ta armene til hjelp for å klatre meg opp. Ikke veit jeg, kanskje jeg mentalt hadde en sliten dag, for jeg skal innrømme at jeg mer enn én gang oppover der kjente at magen slo kollbøtte og kvalmen stakk frem det ekle hodet sitt, og jeg tenkte: “Herrefred og faaaader, førkja..ka er det du har gitt dæ ut på? Du skal jo NED igjen også…”  Men – heldigvis – i stedet for å la panikken få overtaket og gjøre vendereis, tvang jeg hodet og følelsene på plass ved å bestemme meg for at jeg SKULLE takle returen, om det så innebar både snørr og tårer, og aking på buksebaken nedover lia – og YESSSSSS…jeg fullførte turen..som var absolutt nydelig, med en fantastisk utsikt.

Varden på toppen – i ubetenksomhet tatt i motlys..

Utsikt hjem mot byen…

..og litt sånn rundt om kring..både fra toppen..

..og på tur ned.

For tenk – da jeg skulle ned igjen, hadde jeg klart å akklimatisere meg selv så mye, at det bratte, ekle partiet gikk totalt “smertefritt”…null kvalme og null mage som ville vrenge seg..og da var jeg faktisk så tøff i trynet at jeg fikk tatt noen bilder av det området der jeg på tur opp gikk så klistra inn mot “veggen” at jeg antagelig så ut som jeg var limt fast 🙈

Nå i etterkant må jeg bare få si at jeg utrulig stolt av meg selv som klarte å få tilbake kontrollen, og i dag føler jeg at den erfaringa har vært med på å ta meg opp et nivå i min personlige kamp for å utvikle meg. For jeg trur – med hånda på hjerte og alt det der, at dersom jeg hadde gitt etter for panikken og (antagelig) krøpet baklengs på alle fire ned igjen, hadde det ødelagt veldig mye – og sjansen for at jeg da vil få et nytt panikkanfall neste gang jeg beveger meg i luftig terreng vil bli mye større..så alt i alt – yey for mey..eller no sånt 😉

Foruten den familie-kose-mose-dagen på øya, har jeg også vært på en del andre småturer innimellom fjellturene..som blåbærplukking, skogstur uten noen spesiell stigning i høyden og ikke minst kveldskos i fjæra med bål, sammen med guttungen..så ja, det har vært en august med futt i for min del..

Og selv om vi nå har hatt godt vær de siste par dagene, har jeg likevel valgt å holdt meg i ro for å la kroppen heales etter siste tur i høyden. Menisken i høyre kneet er jo ødelagt, så jeg må være litt forsiktig når jeg går nedover – men jeg har tydeligvis vært alt for fokusert på å skjerme det kneet, og har nok overbelasta det andre en del – så det har protestert høylytt et par dager. I dag har det da uansett tåkete og grått – men gi meg noen dager til, så er jeg vel oppe i høyden igjen…..håper jeg =D