Yeeey.. i går var det feiring på høgt plan – bokstavelig talt. På et tidspunkt faktisk på nærmere 500 moh.

Og hva feira jeg da? Jo – at jeg etter flere måneder har fått klarsignal til å traske så mye jeg vil i fjellheimen igjen. Noen av dere fikk kanskje med dere innlegget mitt i går om nettopp det, og at jeg da hadde starta feiringa med å koste på meg en koselig lunsj.
Da jeg så kom hjem igjen hadde jeg allerede bestemt meg for at turskoa skulle på, og jeg gleda meg vilt til å komme meg ut å gå i skog og mark. Jeg stakk innom brorsan og hørte om han hadde lyst til å prøve seg på en liten tur han også, noe han takka ja til. I innlegget “FY FAEN FOR ET PÅGANGSMOT”  skreiv jeg om en tur jeg og han hadde i slutten av oktober i fjor, da vi gikk på Keipen Sør. Jeg anbefaler virkelig å lese det innlegget om du ikke alt har gjort det, for der får du vite litt mer om nøyaktig hvor mye han sliter med helsa og hvilken bragd han utførte for 11 måneder siden. Og trangen til å komme seg ut har ikke blitt mindre, så når han takka ja til å prøve seg på tur sammen med meg i går, ønska han at vi skulle gå på Keipen Nord i år.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så da pakka vi mat og drikke samt lue og votter i sekken min, og satte av sted mot Aunfjellet der startpunktet for turen er.
Det er rimelig flatt til å begynne med, men etter hvert blir det naturlig nok litt brattere terreng – og da ble det både en og flere små pust i bakken for at han skulle få henta seg inn igjen.

Det er ikke noe å si på utsikten oppover der i alle fall.
Vi tusla og trødde både lenge og vél..det er ikke en lang tur i seg selv, sånn godt og vél 1,5 km én vei, men vi tok det da veldig med ro oppover så han skulle klare å fullføre. Ja vi satte oss til og med ned og tok oss en liten matbit underveis. Det virka nok lenger enn det var, men plutselig så vi målet rett foran oss. Gjett om det var to som var superglade da altså.

Flotte, flinke broren min ❤️

Det var jo enda noen få meter igjen til sjølve toppunktet, men dit våga ikke han seg. Så mens han tusla litt rundt og knipsa bilder, fauk jeg en lynsnar tur helt på toppen for å forevige litt av den fantastiske utsikten. Ser dere forresten brorsan på bilde nummer 3 under her?

Det var en temmelig sur vind der i høyden, så når vi skulle sette oss ned for å spise resten av nistepakka tusla vi oss først ned en liten bit til et nydelig lite vann – og ble belønna med å kunne sitte litt i solgløttet.

Da vi hadde fått hvilt oss ei stund tusla vi oss gode og mette ned mot bilen igjen. Eneste minuset for meg var at da vi var kommet litt over halvveis ned fikk jeg ei satans krampe i fotbladet på den foten som jeg tråkka over på – men etter litt vifting med tærne og en del massasje roa det seg så jeg klarte å gå igjen. Så da var det bare å tilbakelegge resten av distansen og sette nesa hjemover – skjønt enige i at vi hadde hatt en flott og koselig tur. Ei feiring på høgt plan.

I det innlegget HER fortalte jeg om en fantastisk fjelltur jeg hadde vært på i begynnelsen av august i år. Da nevnte jeg også at jeg ikke lenge etterpå hadde tatt meg en ny tur som virkelig satte spor i meg. Og det er den turen jeg skal fortelle om nå.

Det var faktisk bare to dager etter den forrige turen, men både kroppen og hauet skreik etter å få komme seg opp i høyden igjen. Så da det tegna til å bli en fin dag, bestemte jeg meg for å traske opp på to fjell jeg har vært bare én gang før – nemlig Storhornet og Raudmold/Rødmoldheia i Kvæfjord. Som dere ser av bildet under, bære sistnevnte navnet sitt med rette – den røde molda – eller rettere sagt sanda lyser godt opp i terrenget. Disse fjellene ligger tett på hverandre og det er en flott rundtur å gå først på det ene, deretter det andre og komme ned på samme sted etterpå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så da starter vi turen da, og første topp ble STORHORNET, 722 moh.

Nå veit jeg at akkurat denna toppen er med på årets 10-på topp her, men de har et annet startsted enn det jeg valgte meg. Jeg starta nemlig ved bommen på en parkeringsplass langt oppi huttiheita forbi bl.a skytebanen på Borkenes.
Det er fin grusvei å gå på til å begynne med, og langs den kan man finne bl.a et historisk bruprosjekt. Utrulig interessant spør dere meg.

Men etter hvert går den breie veien over til å bli en sti, og da begynner også bakkene. PÆS!!! si bærre æ, hehe. De var tykjetunge, men du verden så deilig å få bruke seg litt igjen.

Når jeg var kommet ca 1/3 opp kom jeg til et veiskille, der jeg da tok til høyre siden det var Storhornet jeg skulle på. Tok meg god tid og kosa meg med litt tursnacs og drikke etter hvert, og da jeg kom litt lenger opp i høyden møtte jeg på en trivelig fyr som var ute i samme ærend. Han føyk nå foran meg oppover, noe jeg syns var greit for stien var mer eller mindre borte på enkelte områder og det var kjekt å ha noen som på en måte viste retninga jeg skulle i.

Yepp.. oppover dit skulle jeg – og “veiviseren” kunne fortsatt ses i det fjerne. Ikke det at jeg trengte det lenger, for når jeg var kommet så langt opp var stien blitt både brei og tydelig igjen, og det var utrulig enkelt å gå etter at jeg hadde tilbakelagt det som jeg syns var den bratteste stigninga, nemlig opp til veiskillet.

Oppeee!!!!
Og gjett om det var ei som var i lykkerus altså. Etter å ha surra litt rundt der på toppen og prata nån ord med han fyren som fauk foran meg før han satte kursen nedover igjen, tok jeg noen bilder og kosa meg så med nistepakka og nøt dagen og utsikten.

Da maten var fortært og jeg hadde slappa av ei stund, pakke jeg sammen tingene og heiv sekken på ryggen igjen.
Nå var det RAUDMOLDHEIA, 630 moh neste.

For å komme dit kursa jeg med nedover igjen, men en anna vei enn jeg hadde kommet opp. Veien jeg kom fra går nemlig godt til venstre og til dels bak åsryggen i forhold til vatnet dere ser under her, mens nå skulle jeg holde til høyre i stedet.

Traska og trødde og kosa meg skikkelig, og før jeg visste ordet av det var jeg fremme. Det var et par karer ved varden da jeg nærma meg, men etter å ha utveksla et par høflighetsfraser da jeg kom, dro de og jeg fikk hele området for meg sjøl.

Selv om det kanskje ikke ser sånn ut var det faktisk ikke lange biten å gå fra toppen av Storhornet som dere ser sånn ca midt i bildet under.

Jeg hadde gjemt litt kaffe og ei lita skive av nistepakka mi, og nå satte jeg meg ned for å kose meg med den. Det blåste en god del på denna toppen, men det gjorde absolutt ingen ting. Vinden var mild og god, og jeg hadde en fantastisk utsikt. Under her ser dere bl.a Gapøya, og det nederste bildet viser flotte Kveøya.

Men dessverre – alt har en ende. Og etter gudane veit hvor lang tid kjente jeg på skrotten at det var på tide å starte på returen. Som jeg sa innledningsvis kan dette gåes som en rundtur, og etter å ha tusla meg nedover en god bit kom jeg inn på den samme stien og etter hvert grusveien som jeg hadde starta på.
Det var virkelig en fantastisk tur som absolutt satte spor i meg. Både fordi jeg etter nesten nøyaktig 10 år var tilbake på disse to toppene, men også fordi jeg fikk vondt i foten min igjen etter at jeg kom ned og har ikke fått vært på noen fjellturer etter detta. Nå skal jeg faktisk til legen i mårra for å prøve å finne ut av hvorfor det er sånn, og krysser fingre og tær for at det er “bærre bæs” på meg. Men skjønner jo også at om jeg har vært riktig uheldig og det muligens er en brist i ankelen som må heales, ja da spøker det for at detta var den siste toppturen jeg kom meg på før vinteren setter inn. Så igjen – detta var en tur som virkelig satte spor i meg.

Siden det er temmelig lenge sia sist jeg var aktiv med blogginga, er det en del ting jeg kunne tenke meg å dele med dere fra sommeren som var. Noen glimt fra årets fantastiske fjellturer. Som denna, i begynnelsen av juni da det endelig var så snøfritt at jeg kom meg opp for å spise lunsj mellom Årbostadtinden og Rundtinden hjemme på øya mi.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå har jeg dessverre ikke fått vært på så mange turer som jeg ønska, for ikke så veldig lenge etter den turen mellom tindene tråkka jeg over og satt i ukesvis med en vond og hoven ankel.

Men..etter nesten 2 måneder følte jeg meg klar for å traske meg litt i høyden igjen, så i begynnelsen av august heiv jeg sekken på ryggen og kursa meg opp mot fjellheimen via Korsdalen i Harstad. Der ble det en aldri så liten topp-til-topptur, som starta med mat og kaffestopp på Vardheia med en fantastisk utsikt. For de lokalkjente er “Humpen” rett ned på bildet baksida av Hinnsteinen med sine (ca) 560 moh.

Etter ei koselig stund der i godværet ble det en svipptur via det høgste punktet på Middagsfjellet, før jeg traska videre til Grønnkolltuva – for så å avslutte med siste rest av matpakka på Steinsåsen før jeg satte nesa hjemover igjen..sååå fornøyd med dagen.

Siden jeg ikke blogga på den tida, konsentrerte jeg meg jo ikke om å ta særlig med bilder.. men her er i alle fall noen glimt fra traskinga mellom toppene.

Detta var en fantastisk og veldig etterlengta tur som veide mye opp for den stillstanden jeg ufrivillig har hatt i sommer. Og bare et par dager etter kom jeg meg ut på enda en nydelig tur som virkelig satte spor i meg. Men den tenker jeg får komme i et eget innlegg – kanskje allerede i mårra.

Det er rart å tenke på, men detta er siste dagen jeg kommer til å sitte akkurat her for å lage et lite blogginnlegg. De to ukene her sammen med bålmannen min har bare flydd av sted, og i mårra er det på tide å vinke farvel til Amadores og Gran Canaria igjen. Mye har jeg fått sett og opplevd, og sjøl om jeg har nytt alle dagene våre her, var nok gårdagen en absolutt en høydare. Jeg elsker jo å traske rundt i fjellheimen, og her er det i utgangspunktet fjell nok å ta av. Problemet har vært at vi har hatt litt vanskelig med å for det første få føyd det inn på dagsordenen, og for det andre å klare å finne steder som var mest mulig folketomme uten å måtte reise aaalt for langt med buss eller bil. Jeg liker som dere kanskje veit IKKE å traske i hælene på fremmede mennesker når jeg skal på fjellet.
Men i går krøyp jeg til korset og gikk med på å teste ut den veien som går til den såkalte Norskeplassen, et populært sted som har vært og blir besøkt av ekstremt mange nordmenn.

Så uten å vite hva vi egentlig gikk til, tok vi en drosje til nærmeste utgangspunkt for turen som i vårt tilfelle var i Puerto Rico. Deretter heiv vi (bålmannen) sekken på ryggen og traska i vei på en brei og temmelig støvete grusvei.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det tok kortere tid enn forventa å komme opp til målet for turen – sånn ca 45 minutter, så da vi hadde fått i oss litt vått og tørt bestemte vi oss for å traske videre til neste mål som er en topp på nesten 400 høydemeter kalt Sukkertoppen. Derfra var det en fantastisk utsikt altså.
Og når vi var ferdig med å beundre den før nevnte fantastiske utsikten, fant vi ut at det var bare tøv å snu og gå tilbake. Så derfor kursa vi oss like greit ned til Arguineguin, hvor vi spiste oss en god middag før vi kosta på oss ei drosje tilbake til Amadores.

Det var en utrulig flott tur som tok godt og vél 3,5 time fra vi starta til vi var nede i Arguineguin. Da vi var kommet oss tilbake til Amadores bar det opp på en populær haug en liten halvtimes gange fra der vi bor, hvor vi avslutta dagen med nydelig utsikt utover Taurodalen og gomla seranoskinke mens vi venta på solnedgangen.

Jeg tok selvfølgelig en masse bilder i tillegg til de dere ser over her. Nå skal det sies at det ble ekstremt mange blomster- og trærbilder da, men de skal jeg ikke prakke på dere nå. I stedet kommer det en haug med litt utsiktsbilder som dere ser under her. Litt tekst innimellom, men ellers sier vel bildene i seg selv det meste tenker jeg.

Varden rett før Norskeplassen i sikte.

En flott plass med mange benker – som garantert er enda flottere når det er sesong og de pynter rundt om kring.

Yeppz..Sukkertoppen i sikte..

Som sagt så var det en skikkelig flott utsikt fra toppen..men dessverre var det der (som stort sett over alt) master og strenger som ødelegger motivene.

Da vi starta på turen ned mot Arguineguin så vi store områder med dyrka mark – bl.a plommetrær.

Motorveien sett fra oven. Ikke noe tull her nei.

Det var en temmelig smal og kronglete vei vi måtte ned..og trur dere jaggu ikke vi blei tatt igjen av en bil midt oppi lia. Hørte sikkert til på den plantasjen vi hadde passert tidligere.

Og derrrrr var man nede i siviliserte strøk igjen.

Nydelig middag på en liten gaterestaurant i Arguineguin.

Yeppz, det var det jeg hadde for denne gang.  Nå er det på tide å starte siste dagen vår her for fullt.

Detta blir som sagt det siste innlegget herfra, og jeg tenker at det tar nok noen dager før jeg kommer innom igjen. Så ha en riktig flottersfin dag da alle sammen ❤️ og så ses vi når vi ses.

Heisann – hoppsann og riktig god søndag alle sammen. Det er som vanlig kjolesøndag for meg, men i dag skipper jeg å ta noen “fisefine” kopp- og kjolebilder og hopper heller rett til å fortelle dere om en superfantastisk dag jeg hadde i går.
Det er utrulig mange flotte fjell rundt om kring her i “fjorden”, og første gangen jeg var her inne ble jeg presentert for Gullhornet, et nydelig fjell som vises godt fra flere steder. Akkurat det fjellet består vel egentlig av TO topper, nemlig det øverste punktet på selve Gullhornet (der den varden står til høyre i bildet) som er 740 moh, samt en fascinerende spiss topp noen få steinkast unna som heter Nakketinden og som er 757 moh.

I alle fall, i går hadde jeg og bålmannen min bestemt oss for at vi skulle ta oss en tur opp på Gullhornet og litt utpå dagen var sekken ferdig pakka og vi var i full marsj oppover mot toppen.

Han har vært der oppe flere ganger før, selv om det er mange år siden sist – og han advarte meg at det var temmelig bratt i starten. Bratt?? Haha.. det var faen ta meg bare fornavnet!! Jeg har gått mange steder de siste årene og møtt på såkalte “tykjebakker” som har holdt hælvet med de stakkars leggene mine, men samtlige av de har jo ikke vært SÅ lange som den derre bakken jeg pæsa meg oppover i går. Den tok jo ALDRI slutt!! Vel joda, den gjorde jo det da etter hvert – og da var det et fantastisk terreng som åpenbarte seg. Litt steinur her og der, men det var null problemer. Men gjett om jeg kjempa en innbitt kamp for å komme opp til ca 400 høydemeter der det begynte å flate ut litt. Bålmannen er jo temmelig langbeint i forhold til meg, og spratt spenstig oppover bakkene i forhold til YoursTruly som virka meir som et avkom av en bompibjørn og LilleTrille der jeg kava meg oppover. Akk ja, hehe.

Men som sagt, terrenget flata ut etter hvert og ble temmelig lettgått, og etter mange små stopp – inkludert kaffe- og matpause, nådde vi toppen og fikk en fantastisk utsikt.

Bålamannen er ikke like glad i høyder som meg og har tross alt vært ute ved varden tidligere, så han surra litt rundt ellers og knipsa litt bilder her og der mens jeg deiga meg til for meg sjøl i 740 meters høyde, hehe.

Sjekk det nydelige, klare vatnet som lå nedi ura. I følge kartet heter det Trollvantet.

Som jeg nevnte til å begynne med er det to topper der, men den siste toppen – Nakketinden er en topp som krever mer klatring for å komme opp på, så selv om jeg for min del vurderte veeeldig sterkt å ta meg en klatretur opp din, valgte jeg å stå over. For meg var målet å komme meg opp på selve Gullhornet, og jeg er strålende fornøyd med å ha klart det for det var som sagt en tung tur til å begynne med. I tillegg hadde jeg en nydelig dag sammen med en fantastisk turkompis, så nei, jeg bryr meg ikke en millimeter om at jeg ikke gikk på en ekstra topp der oppe.

Ha en riktig flottersfin søndag da, alle sammen ❤ Vi ses når vi ses

God mårra og god torsdag folkens. Her har natta vært god – med unntak av akkurat da jeg holdt på å sovne i går kveld, innså jeg plutselig: “Faen!! Æ har glømt å henge opp klean i maskinen”.. Tja..da var det bare å få deigrævva med seg ut av senga igjen og få gjort jobben.

Dagen i går var også god, og jeg fikk gjort unna stort sett alt som sto på lista mi over gjøremål.. fra innhenting av priser til innkjøp av alt fra gassbokser til sokker, hehe. Men akkurat DET kommer i et seinere innlegg, fordi da skal jeg også fortelle dere litt om høstplanen min.

Det ble langt ut mot ettermiddagen før jeg kom meg hjem fra byturen, og da kjente jeg at jeg var veeeeldig gira på å få trødd meg en tur ut i frisk luft. Starta med å sjekke om go´venninna var tilgjengelig – noe hun ikke var, så da tok jeg likegodt å heiv på meg turskoa og kjørte opp på Storjorda som ligger bare noen steinkast unna der jeg bor – og så traska jeg meg en kjapp ettermiddagstur opp på Stakketinden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ble ikke så mange bilder denna gangen, nettopp fordi jeg rasa opp og rasa ned.. men det er en nydelig utsikt. På bildet under ser du helt fremst Dagborvatnet/Aurvatnet til venstre og Hesjevatnet til høyre, det store i midten er Storvann Syd, og lengst bak er faktisk havet.

Her ser du Steinvatnet til venstre og Gunnarvatnet til høyre.

Noen husker kanskje at jeg var på den toppen for en tid tilbake, og hadde en RUNDTUR I FJELLHEIMEN. Gikk du glipp av det innlegget er det bare å klikke på den blå linken.
I går ble det bare en sånn “opp og snu t-skjorta” tur uten mat eller drikke, og lurer du på hva det betyr så er det rett og slett at samma f´en hvor mye prøver å komme i form, svetter jeg som en gris (veldig urettferdig overfor griser, for de svetter faktisk ikke..) og blir søkke blaut på ryggen – og i stedet for å dra med meg ei tørr t-skjorte over alt, snur jeg den jeg har på så det tørre partiet kommer på ryggen og det fuktige tørker på turen ned.

En kjapp men nydelig tur – og siden jeg vanligvis prøver å raske med meg snyltekoppen min på sånne korte turer, ble det jaggu litt å drikke på meg både oppover og nedover.

Ha en riktig flottersfin dag da, alle sammen CU L8R

Egentlig har jeg flere ting jeg kunne skrevet om akkurat nå, men tenker at jeg tar det siste først – nemlig litt om en fantastisk fjelltur jeg hadde i går. Jeg var fast bestemt på å ta meg en ny runde med tungt lasta sekk for å fortsette å trene opp ryggen til høsten – men hadde null ide om hvor ferden skulle gå. Det tegna til å bli en god dag værmessig, og etter å ha studert kartet litt att og frem, endte jeg opp med å velge meg Salfjellet i Kvæfjord kommune.

Etter forrige testtur da jeg fant ut at den minste sekken min var et elendig valg til å bære tungt med, henta jeg frem den “mellomste bukken bruse” og lasta den til sammen tett på 15 kilo og strauk på dør.
Jeg har vært på Salfjellet en gang før, og starta turen fra samme sted denna gangen også – bare noen steinkast unna brua over til Kveøya.
Det er i utgangspunktet ikke et høyt fjell, bare 569 moh., men det er såpass bratt i fronten at ruta går forbi fjellet og innover en dal, forbi Salvatnet, opp ei anna fjellside og så tilbake mot toppen. Jeg skal innrømme at det var en smuuule tungt til å begynne med å labbe gjennom tjukk skau og blaut myr, men etter hvert fikk jeg kontroll over både balansen og sekken, og da gikk det krute godt.

Jeg hadde meg en bitteliten pustepause ved det før nevnte Salvatnet og en mer solid pause der jeg kokte meg kaffe og nøt litt av nistepakka mi ved et lite vann – som i følge kartet heter(eller ligger på) Snøkofta..

Deretter var det å traske seg forbi Salfjellvatnet og så bar det straka vegen opp på selve Salfjellet, som har en fantastisk utsikt mot Kveøya og Borkenes. Der ble det en god times pause og mer nyting av både mat, drikke og utsikt før jeg starta på tilbaketuren.

På returen la jeg plutselig merke til at det gikk en ganske godt opptråkka sti ned mot Straumsbotn-sida, og i min iver etter å slippe å gå samme ruta tilbake tenkte jeg at: “Hmmmm… der blir det nok spennende å gå” Joda.. jøsses-og-bevares, spennende nok i massevis. Den godt opptråkka stien forsvant jo etter hvert, og da var det å begynne å studere kartet som lovde bedre tilstander bare jeg kom meg litt lenger ned. Så jeg traska og trødde i et strålende humør med en gjeng innpåslitne svartfluer på slep, gjennom alt fra tett, makkbefengt skog til åpne myrområder og kom til slutt inn på en god sti som etter hvert gikk over i en skikkelig traktorvei.

Jeg endte da til slutt opp innerst inni Straumsbotn, og kunne valgt å fulgt den noen kilometer lange turstien/veien langs fjorden bortover mot dit brorsan bor og deretter de resterende kilometerne bort til bilen min.. men i ærlighetas navn hadde jeg da – etter ca 7 timers trasking i fjellheimen klart å gått musklene skikkelig sure – så jeg ringa brorsan og lurte på om han kunne komme bortover å hente meg og kjøre meg til bilen..noe han da gjorde.

Så ja, i går var jeg virkelig i farta og skikkelig storkosa meg. Sliten som bare pokker da jeg kom hjem – men SÅ utrulig fornøyd fordi både ryggen og føttene hadde takla de 15 kiloene med oppakning. Så neste gang satser vi på..tjaa..kanskje 18 kilo. Veit jeg nok må opp i noe over 20, men detta går jo bærre lækkert.

Her følger da en god del bilder fra turen. Starter med å legge ved en liten oversikt over ruta mi.. jeg starta ved det grønne punktet og fulgte den røde linja opp.. og den blå linja ned.

Yeppz, det var litt (okey, masse) fra turen i går. I dag er jeg i skrivende stund hos han bålmannen og skal litt sankthansfeiring..så ha en riktig god midtsommerdag og kveld videre alle sammen.

For en fantastisk dag denna mandagen har vært. Etter frokost bestemte jeg meg for at jeg ville ta meg en tur ut for å få frisk luft, så jeg heiv på meg turklærne, laga meg nistepakke og fylte en stor termokopp med kaffe før jeg føyk på dør.

Jeg hadde bestemt meg for å satse på Stakketinden, en ganske lettgått topp på litt under 500 høydemeter der man går opp bare ei lita mil unna der jeg bor. Dagen var varm og god, og jeg traska og trødde med godt mot opp i høyden, og ignorerte totalt både grønn- og svartmakk som til stadighet klistra seg på både klærne og i trynet mitt før jeg kom over tregrensa. Det tar ikke SÅ lang tid å komme på toppen, så jeg bestemte meg raskt for at jeg skulle forlenge turen litt og gå over til det litt høyere Steinvassfjellet for å spise lunsjen min. Noe jeg da også gjorde. Det var bare det at når lunsjen var fortært og jeg var ferdig med å studere skyene som jeg skreiv om i det innlegget HER, så hadde jeg absolutt IKKE lyst til å returnere. Derfor fortsatte jeg å traske rund oppi fjellheimen, og endte opp i nærheta av femte- og sjettevann på Melåa for de mer lokalkjente. Der begynte jeg dessverre å få problemer med eine hælen min – jeg har enda ikke fått gått inn nyskoa mine skikkelig, så da bestemte jeg meg for at ok – på tide og returnere. Jeg somla og drunta en del for å forlenge tida ute i naturen maks, Og før jeg var kommet meg tilbake til bilen hadde det jaggu gått nærmere 5 1/2 time. Snakk om lykke, altså.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her følger en del bilder – uten stedsbeskrivelser, men håper dere koser dere med de likevel.

Juppsiyeppz og med fare for å gjenta meg sjøl – fyttiskjiten for en fantastisk dag jeg har hatt.

Ha en riktig flottersfin kveld videre alle sammen ❤️ og ei riktig god natt etter hvert.

God ettermiddagskveld alle dåkker flotte folkan der ute. Nå må jeg bare få sagt at denna dagen ble så utrulig mye bedre enn jeg hadde håpa på da jeg tok veien fatt i formiddag. I natt som sto jeg jo parkert på et sted med skrekkelig mye bilstøy, og i tillegg var det tjukk skau over alt hvor jeg satte blikket. Var et stykke forbi Snåsa, og de som er litt kjent i landet veit hva det betyr. Jeg takler veldig dårlig for mye tett skog på en gang, så når jeg begynte å kjøre videre nordover så jeg antydning til fjell her og der. Når jeg nærma meg Namsskogan, fikk jeg den glupe ideen om å google fjellturer i området der..og yeeey, jeg fant- jeg fant noe som så ut til å kunne være et bra alternativ, nemlig Lindsetmofjellet like sør for Trones.

Her er infoen jeg fant på nettet. Jeg ble litt forvirra over at det nevnes Osvatnet, for det lå lenger opp langs den veien jeg fulgte vekk fra hovedveien og ikke langs den ruta jeg gikk. Men når jeg bare ble enig med meg sjøl om nøyaktig hvor jeg skulle parkere og fant den traktorveien, var det en fantastisk tur.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som dere ser er den traktorveien temmelig så som så enkelte steder. Ruta gikk nesten bare oppoverbakke, og det var faktisk kjekt å ha den veien å følge. Det var temmelig tett med skog også hele veien, så det ble ikke tatt så veldig mange bilder på tur opp.

Terrenget begynte ikke å åpne seg skikkelig før jeg var oppe med den derre linken for mobilmast.

Jeg hadde enda noen få meter igjen før jeg var på det høgste punktet, på andre sida av masta..

..og du verden for et vakkert skue som åpenbarte seg. Den var det virkelig verdt å traske seg gjennom gjørme og tjukk skau for.

Rett og slett nydelig. Hadde selvfølgelig med nistepakken opp, som ble nytt i godt selskap av alt fra ivrige maur til flagrende sommerfugler.

Men nå har jeg ikke bare kjørt videre, men funnet meg en perfekt plass for natta – et sted jeg har stått mange ganger opp gjennom årene. Det er så lite trafikkert her at jeg kan nesten telle på fingrene antall biler jeg har sett passere her tilsammen på alle disse årene. Jeg kan si såpass at jeg er hjemme i nord-Norge..og de som kjenner meg godt burde ikke ha SÅ store problemer med å skjønne hvor jeg er. En storfavoritt når jeg er ute på tur. Avsløring kommer i mårra, hihi.

Ha en riktig flottersfin kveld videre alle sammen ❤️ og ei riktig god natt etter hvert.

De to andre innleggene mine fra i dag, finner du under her:

En god mårra 

Snakk om å være sverr i hauet

Jada folkens, da har jeg kommet meg til et sted med dekning – og som jeg lovde dere tidligere,  kommer det nå noen bilder fra den flotte fjellturen jeg hadde i går, et eller annet sted mellom Folldal og Hjerkinn.

Det er vel egentlig ikke så mye å fortelle… tenker at bildene sier alt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Okey.. det ble kanskje litt i overkant av bilder, men jeg storkosa meg så innmari mye og hadde lyst til å vise dere hele turen, hehe. Snakk om super avslutning på pinsa for min del.

Ha en riktig flottersfin kveld videre alle sammen ❤️ Tviler sterkt på at jeg kommer innom noe mer i dag, men hvem veit.