Enkelte mennesker har tydeligvis så mye penger at de ikke veit hva de skal gjøre med dem.. og et ekstremt eksempel (spør du meg) sto en anonym australsk forretningsmann for i 2009.. altså for 14 år siden.. Da bestilte han en iPhone støpt i 22 karat gull, besatt med 136 diamanter på til sammen 68 karat.
Bildet er lånt fra nettet. Foto: Stuart Hughes
Det var den britiske designeren Stuart Hughes som sto for det spesielle arbeidet med en iPhone 3GS Supreme som det angivelig tok 10 måneder å lage. Og han forlangte ikke mindre enn 1,92 millioner pund, eller cirka 18 millioner norske kroner for jobben.. for en forbaska telefon…og dette var som sagt i 2009. Det mest tidkrevende var i følge Hughes å finne en passende diamant til menyknappen..jadda!
Personlig har jeg store problemer med å se for meg nøyaktig hvor mye penger så store beløp egentlig er. Det blir vel gjerne sånn for oss “vanlige dødelige”. Men ellers er jo historia full av tilfeller der folk har brukt sinnsyke summer på bl.a samlerobjekter. Som sko.. De dyreste samler-joggeskoene som noensinne er solgt er et par prototyper av Nike Air Yeezey 1 som Kanye West brukte på Grammy-utdelingen i 2008. Disse ble solgt for 1,8 millioner dollar – altså 15 millioner norske kroner – direkte til én kunde.
Å sitte og prate i telefonen er noe av det definitivt værste jeg gjør. Jeg rett og slett HATER at folk spør om vi kan ringes. Det er stort sett søstersen jeg kan ringe og sitte å skravle med i timesvis, alle andre inkludert guttungen, brorsan og de få venninnene mine prater jeg ekstremt sjeldent med på telefonen. Jeg foretrekker meldinger, og sånn er det bare. Og å ringe offentlige kontorer??? ..hatehatehater det!!
Men av og til MÅ jeg selvfølgelig ringe rundt, spesielt når det er viktige ting som skal tas tak i. Så i dag har jeg “bodd” i telefonen siden jeg sto opp og til langt på dag.
Har ringa både gammel og ny tannlege og fått ordna opp i ting som har med papirer på munntørrhet å gjøre, ringa legekontoret og avbestilt en time som jeg ikke trenger likevel, samt prata litt med brorsan om livet videre når det gjelder camper’n. Og så måtte jeg jaggu ringe et strømselskap. Jeg fikk nemlig ei purring fra HLK-nett om at jeg fremdeles ikke har valgt kraftleverandør. HLK-nett leverer kun nettleie nemlig, men er pliktig til å levere meg litt dyrere strøm enn andre siden de kun er ment å være midlertidig leverandør.
Eeeh, jeg er jo temmelig sikker på at jeg gjorde det da – fikk meg en kraftleverandør da jeg i november fikk kobla på igjen strømmen på huset etter mora mi..og regninger har både kommet og blitt betalt. Så da måtte jeg selvfølgelig finne ut av hva som har skjedd. Først fant de meg ikke i systemet, men etter litt leiting og bruk av målernummer dukka jeg tydeligvis opp igjen. Dama i andre enden var veldig hyggelig og skulle lage i stand en avtale til meg mens jeg hadde henne på telefonen. Meeeen – plutselig fikk jeg beskjed om at det kan jeg dessverre ikke få, da jeg har betalingsanmerkninger. Jada, veit jo det – men det har liksom ikke vært et problem tidligere – hos noen strømselskaper. Men nå er visst alt blitt ekstra-EKSTRA strengt, og eneste måten jeg kan få kobla meg opp til en avtale på er å forhåndsbetale mange tusen. Noe som IKKE blir å skje, for økonomien er som dere kanskje husker totalt rævva. Så da får bare HLK-nett fortsette å levere meg litt dyrere strøm til de blir lei av meg. Som dama i telefonen sa: “Jeg TROR ikke at de kan stenge av strømmen din selv om du ikke har en egen kraftleverandør”…. Amen!!
God mårra godtfolk.. etter å ha tilbrakt nesten 3/4 døgn i senga våkna jeg i dag opp i et strålende humør. SÅ godt å kjenne at det presset jeg har hatt i hauet så lenge er borte nå.
Hva dagen bringer veit man aldri, men nå på mårran vil jeg bare rett og slett vise dere at jeg er ferdig med å strikke opp det garnet jeg vant hos Strikkekjerring for ei tid tilbake. Jeg har strikka så sakte som bare fy for å ha noe å kose meg med lengst mulig, men nå er jeg i alle fall ferdig med prosjektet som ble et skjerf. Fint, ikke sant?
Jeg måtte bare koste på meg et ‘dessverre’ i overskrifta, for jeg syns det har vært så godt å ha noe å henge fingrene i igjen. Jeg har jo liksom bestandig gjort NOE.. Sy og lappe klær, brodere, hekle..og strikke. For det er nok der håndarbeidshjertet mitt ligger, hehe. Strikka min første voksen-genser da jeg var 10, og etter det har det blitt talløse prosjekter både til meg og mine og på bestilling. Alt fra votter, lester og anna småstrikk til større prosjekter som kofter og barnebunader. Nå er det mange år siden jeg slutta å strikke på bestilling, men gjett om jeg savner å strikke og kjenner nå på hvor sykt lyst jeg har til å bare rase ut og kjøpe meg garn til en ny genser til våren. Sukk!!
Etter at jeg var hos tannlegen tidligere i dag, kjørte jeg meg en lang tur og stoppa på Nupen for å strekke litt på beina og lufte hauet i blåstet. For de som ikke veit hva og hvor Nupen er, så er det et utkikkspunkt i Kvæfjord kommune, akkurat på grensa til Harstad kommune. Der er det satt opp verdens kuleste gapahuk spør du meg, samt ei bålgrue og litt benker her og der.
Og dissa stilige blomstrene som man faktisk kan sitte på.
Det er et ekstremt populært sted på fine sommerkvelder for å nyte utsikten av midnattssola. I dag var det overskya og grått og en sabla vind, men vakkert likevel.
Ellers er det ikke mye som har skjedd her akkurat. Da jeg kom tilbake til venninna mi etter lufteturen, gikk jeg beint å la meg. Var faktisk utkjørt etter dagens begivenheter..å få ut den vonde tanna fikk jammen kroppen til å kollapse litt – på en god måte. Og nå har jeg vært oppe en liten times tid – men trur faktisk ikke det skal bli så sabla seint før jeg køyer igjen.
Ha i alle fall en riktig flottersfin kveld videre alle sammen ❤️ og ei riktig god natt etter hvert.
Juppziyeppz og halleluja si bærre æ!! Da var første runde unnagjort og jeg har overlevd min første tannlegetime på gudane veit hvor mange år. Obs, er du “vømmølmaga” er det et ekkelt bilde nederst.
Jeg hadde time 9.30, men siden jeg er en rastløs sjel som hater å komme i seineste laget var jeg på plass på venterommet i god tid.
Skal innrømme at jeg både gleda og grua meg, og var veldig takknemlig for at jeg kom inn på minuttet så jeg slapp å sitte å vente. Det var ei veldig behagelig dame som behandla meg, og vi ble enig om at i dag skulle jeg ta bilder og trekke verstingen..ei rot som sto igjen nede på eine sida. Som sagt så gjor. Selve trekkinga gikk på et øyeblikk, og 15 minutter etterpå valsa jeg ut derifra igjen – med ei tann mindre og over 2000 kroner fattigere.
Hun lovde at hun skal fikse prisoverslaget og sende meg det på mail i mårra, men noen ny time hadde de ikke til meg før i midten av neste uke. Så da er spørsmålet: Hva gjør jeg i tida frem til da tru? Bli i byen eller kjøre tilbake til øya? Æ må tenk!!
Ha en riktig fin dag videre alle sammen ❤️
Dagens mårrabubbel på TikTok finner du HER og litt “etter tannlegen”bubbel finner du HER.
Regn på et blikktak rytmisk og melodiøst. Regn på et blikktak trommer hardt.. trommer mykt Regn på et blikktak lyden av mektig natur Regn på et blikktak Øyne lukket tanker i fritt svev Regn på et blikktak
Huff.. jeg veit jo hvor sabla lett det er å misforstå spesielt det skrevne ord. Men til og med når man snakker er det så utrulig fort gjort at ting kommer frem på feil måte.
Tidligere i dag posta jeg et innlegg med overskrifta ENSOMHET – og jeg ser at den egentlige meninga med det innlegget ble borte for veldig mange. Og jeg har kun meg sjøl å takke!! Jeg glemte av at jeg MÅ gjenta meg sjøl hele tiden fordi jeg kan ikke forvente at alle får med seg alt jeg sier eller skriver, langt mindre klarer å huske alt jeg øser ut av meg. I tillegg glemte jeg at det er tross alt flere nye lesere her på bloggen som nok aldri har sett tidligere innlegg om akkurat detta temaet. Yeppz, har totalt meg sjøl å skylde for at det dukka opp misforståelser.
Så folkens..først av alt må jeg skynde meg å si at jeg har INGENTING VONDT å si om øyfolket pr i dag. At det garantert finnes et bygdedyr der den dag i dag tviler jeg ikke på, men har ingen tru på at det bryr seg særlig mye om min ringe person. Ikke er det pr i dag folk der som mobber meg heller. Det jeg snakka om i forrige innlegg er de minnene jeg sitter med etter erfaringene jeg har hatt med fortidens mobbere og bygdedyr. Ja, jeg er ensom.. men det er jeg jevnt over hele tiden. Har gudane veit hvor mange ganger skrevet innlegg om at jeg noen ganger våkner opp om mårran og føler ensomheta gnage i sjela – og det er uavhengig av hvor i verden jeg befinner meg. Men det som er saken med å være på øya er at minnene fra fortida forsterker ensomhetsfølelsen når jeg er der, og får meg til å føle at jeg befinner meg i et konstant vacuum der jeg verken er sett eller hørt. Jeg kan ikke forklare det bedre, men det er mørket og tomrommet fra tidligere år som innhenter meg – ikke folkene i seg sjøl. Mange av de som bor der i dag veit vel knapt hvem jeg er.
En annen ting som dessverre ikke kom frem i forrige innlegg (fordi jeg har snakka om det så mange ganger før) er at jeg HAR bearbeida disse tingene..disse traumene. Både aleina og sammen med profesjonelle. Jeg har tatt en haug med kurs og kan alle mulige slags teknikker..og jeg veit i dag at det er ikke mer å bearbeide. Jeg bærer ikke nag til folk og jeg sitter ikke å depper over ting som har vært. Tvert imot. Det jeg PRØVDE å forklare er bare hvorfor jeg ikke får det til å fungere å bo på øya. Jeg trenger som sagt ikke mer terapi for å skjønne hvor skoen trykker. Det har bare rett og slett blitt for store skader i fortida som gjør at noe viktig mangler pr i dag. Som gjør at jeg aldri vil kunne føle meg hjemme på øya. Det er begrensa for hvor mye som lar seg reparere når hullene blir for store. Så i stedet for å fortsette å tvinge meg sjøl til ting og få dårlig samvittighet når det enda en gang ikke fungerer, trur jeg at jeg trenger vel egentlig bare å akseptere at det blir aldri å skje. Øya mi er ikke øya mi, enkelt og greit. Jeg (og flere med meg) trenger å akseptere at noen ganger blir ting så ødelagt at det beste man kan gjøre er å gi slipp.
Veit ikke om dere blei noe klokere..og sjøl om jeg nå atter en gang har prøvd å forklare hva jeg tenker og føler er jeg temmelig sikker på at det nok dukker opp flere misforståelser..
God søndag alle sammen. Her er det et nydelig mildvær for øyeblikket, og jeg krysser fingre og tær for at det fortsetter sånn siden jeg skal kjøre til byen i dag. Lover i alle fall godt når man ser på snømengden.
De fleste av dere har kanskje fått med seg at jeg har litt problemer med å trives her jeg er nå, og i dag har jeg på oppfordring lagt ut en liten TikTok om hvorfor jeg sliter så innmari med ikke bare huset etter mora mi, men dessverre heile øya. Det ble bare sånn grovt fortalt siden jeg har kun 3 minutter til rådighet, men essensen er der. Vil du se den videoen er det bare å trykke på linken.
Så..hva er det som plager meg så innmari da? Som jeg sa i videoen er det vanskelig å sette fingeren på én spesiell ting..én spesiell hendelse. Men skal jeg summere det opp i ett ord, må det bli ENSOMHET. For det er et langt liv der jeg dessverre fra barnsben av har måtte føle på det å være ensom fordi jeg har vært annerledes og et mobbeoffer. Selvfølgelig har jeg hatt venninner OG kompiser opp gjennom årene, og som jeg har sagt før har jeg og go’venninna mi kjent hverandre i snart 45 år. Men det betyr ikke at vi har vært tett innpå livet til hverandre til enhver tid. Og selvfølgelig har det vært mange gode opplevelser her på øya også. Men det jeg prøver å få frem her er at dagene i ensomhet og i “krig” mot rykter og de skadene bygdedyret har forårsaket, har vært så mange og så energikrevende at det har skapt et stort mørke i meg som dessverre gjør meg deprimert når jeg prøver å være på øya. Jeg har aldri følt at jeg og min familie har vært godtatt her på øya, og jeg veit at mora mi sleit med samme følelsen. Og om noen øyværinger føler seg tråkka på tærne nå må jeg bare beklage, men dette er mine erfaringer og mine demoner – og hvordan akkurat DU oppfatter at tingene var så har det liten betydning når JEG sitter igjen med vonde og såre erfaringer og minner.
Nå var det ikke meininga at detta skulle bli et deppe-innlegg. Jeg depper i alle fall ikke, tvert imot. Jeg synes det er greit å prøve å sette ord på hva et langt liv med både åpen og skjult mobbing faktisk har gjort med meg – og trur seriøst at det er rein medisin for sjela. Så veit du… jeg oppfordrer faktisk alle til å tørre å være åpen om vonde minner. The truth will set you free, eller no’sånt..så få det ut ❤️
Ha en flottersfin dag videre alle sammen ❤️ CU L8R
Jeg er av de menneskene som reagerer veldig om det blir for store konsentrasjoner av støv. Som eksempelvis å rote gjennom søppelsekker med gamle, avlagte klær. Jeg elska å gjøre sånt i oppveksten, ta dypdykk i hauger med glemte skatter og se og bruke alt det fine, gamle. Men jo eldre jeg ble, jo mer tydelig er det blitt at skal jeg unngå å få utslett som gjør at jeg holder på å klø meg forderva, bør jeg også unngå gamle ting før det er vaska.. eller skrubba ned.
Nå har jeg ikke vært å rota i noen søppelsekker med gamle klær, og ikke har jeg vært å egla meg innpå gamle, nedstøva møbler. Men noe har jeg tydeligvis vært borti, for i dag oppdaga jeg at jeg ser nesten “spedalsk” ut på ryggen.
Det starta allerede for et par dager siden når jeg skulle klø meg i nakken. Kjente et par, tre små kuler men tenkte egentlig bare at det er sånn som kan komme når man har langt hår og svetter i nakken. Ingen ting som ikke såpe og vann får bukt med. Vel…der tenkte jeg tydeligvis feil, for kulene har hatt en sabla formerings-fest og nå kan jeg snart lese livshistoria mi i blindeskrift ned over ryggen.
Det vises ikke så godt på bildet, men tro meg kulene er der. Men det snodige er at de klør ikke unntatt nå når jeg har oppdaga de og ikke klarer å la de være. Så hmmm…hva nå da? Er det ei uke i et totalt nedstøva hus som viser seg, eller er det enda en måte for psyken min å overbevise meg sjøl om at denna plassen kommer til å bli min undergang? Akkurat det veit jeg ikke.. men derimot så veit jeg at jeg har absolutt null sjanse i Helvete til å skrubbe ned hele kåken. Jeg vil faktisk ikke sette mine bein innpå noen av de avstengte rommene om jeg ikke må, så detta skal bli morsomt..
Nåkka skal det no pinadø være!!
Ha en flottersfin og kløfri dag videre alle sammen ❤️
God mårra alle sammen.. jeg skal IKKE buble en masse nå om natta som var. I stedet skal jeg komme med ei gladmelding (for meg i alle fall) Jeg har endelig klart å spore opp en tannlege som er temmelig rimelig i forhold til andre, OG som ikke har ukesvis – ja til og med måneder med ventetid. Yeppz, nå er det håp i det fjerne.
Jeg var nemlig så heldig å få time allerede mandag mårra kl 9.30. Så planen nå er å kjøre bortover til go’venninna i mårra og være der til det værste styret er over. Noe sier meg at jeg får ikke fiksa så veldig mye på én gang. Jeg skal selvfølgelig få et kostnadsoverslag, men ut over det veit jeg at det er i alle fall 2 “stumper” som bør trekkes ut fortere enn fy. De holder bokstavelig talt på å drive meg til vanvidd akkurat nå. En ting er at jeg ikke kan spise eller drikke på den ene sida fordi det gjør så vondt, men jeg er plutselig avsperret fra fysisk aktivitet. Det oppdaga jeg i går da jeg måkka sny. Blodet pumpa selvfølgelig raskere og hardere da, og fy flate i Hel**te for en verk jeg fikk etterpå. Hele kvelden og natta har gått med til å knaske smertestillende. Og i dag da jeg prøvde meg på mårrayoga var det bare noen få tøy og bøy før det begynte å pulsere i kjeften igjen. Så heilt seriøst, i dag akter jeg ikke å bevege meg en millimeter mer enn nødvendig.. inkludert å la sny få være sny.
