..jeg tror alle som liker å skrive, på ett eller flere punkt i livet har fått den såkalte skrivesperra.. Og det har jeg nå – til gangs.. (og har vel egentlig hatt en god stund)
De med et våkent øye (og som følger meg på fjæsboka eller Instagram) har nok fått med seg at jeg var på roadtrip nedover Lofoten sammen med sønnen min på tirsdag..og alt burde ligge til rette for i alle fall ett innlegg i typisk Helene-stil i kjølvannet av det.
Men nei!! Jeg har sittet foran laptop´en utallige ganger i over et døgn nå, og klarer ikke få historia ut gjennom fingertuppene. For jeg takler bare IKKE å kun skrive rein informasjon om det jeg opplever – jeg må ha ei fortelling, der jeg “river kjæft” og koser meg, med på kjøpet.
Så beklager – frem til jeg føler at jeg klarer å få den late konduktøren av hjerne-ekspressen opp av godstolen, tar jeg en Time Out fra blogginga.
Jeg bruker pr i dag Instagram til å fortelle litt om dagene mine, for der slipper jeg å tenke lange historier..så de som følger meg der, vil få en del bilder og videosnutter..og de fleste historiene blir lagt i egne “mapper” i historiearkivet (de små, runde bildene som mange av oss har under informasjonsdelen om oss selv😉)
Du finner meg i alle all som “ZoeticWorld” hvis du vil ta en titt 😊
Mange av de samme historiene vil bli delt direkte på Facbook også – men langt i fra alt..
Så da sier jeg bare: Sees seinere en gang..og legger ved et lite glimt fra jeg og guttungen var på vikingtokt 😉
Da det har regna stort sett sia vi kom til øya, har det ikke blitt mye friluftsliv, akkurat..men i går tok vi oss først en liten biltur så minien fikk sove litt – og etterpå kjørte vi til veis ende i den lille bygda vi kommer fra, og tusla litt rundt så minien fikk leke litt.
Var nok veldig spennende for kar’n, som tross alt ikke har vært ved havet sia i fjor sommer 😊
Det er jo ikke akkurat SÅ mye å skrible om fra denna turen, da…så jeg lar heller bildene ta seg av mesteparten av snakkinga 😉
Av og til liker jeg å gjøre ting som absolutt ikke er forventet..som å kjøre halve Norge for å prøve å overraske noen – med sjanse for å kjøre delvis bomtur. (joda, nån vil vel bærre riste på hauet og ikkje bli forfær i det hele tatt 😉) For, skjønner dere..tirsdag starta søstersen å kjøre nordover, sammen med eldste dattera og barnebarnet (yeppz, minien for de av dere som har lest bloggen min før) Og da kjente jeg på det at det hadde vært veeeeldig koselig å kjørt i møte med dem – som en overraskelse.
Så tirsdag formiddag gikk jeg ørten runder med meg selv og telte på krona det litje jeg var kar..eeeeeh..kjærring om, og bestemte meg for at det fikk briste eller bære. Jeg hadde fått inn litt ekstra i form av bursdagsgaver, og hadde jo ikke vært på noen skikkelig langtur på evigheter (jeg prøver virkelig å være forsiktig med de ørene jeg har) ..men dette var noe jeg virkelig ønska – og svusj – 2,5 time seinere var jeg klappa og klar og satt godt parkert på14.30 ferga fra Lødingen til Bognes.
Fascinerende å se vannet som virvla rundt når ferga begynte å bakke.
Må jo innrømme at jeg stoppa stort sett ikke for annet enn å fylle drivstoff før jeg parkerte for natta ved et vann på Korgfjellet..både fordi jeg ville komme lengst mulig ned før jeg prøvde å oppspore søstersen – men også fordi det var regn og grått stort sett hele tiden.
Men et par bilder blei det nå fra der jeg bikka skrotten..knappe 4 times kjøring fra der søstersen tydeligvis hadde slått camp.
Vakkert sjøl om tåka kom sigende 😍
Onsdag var jeg rimelig tidlig på veien igjen – fordi jeg ante jo ikke hvor tidlig søstersen & co ville starte dagen fra der de var – eller hvor de egentlig hadde tenkt å legge ruta. Jeg visste at de var i nærheten av Steinkjer, så jeg kjørte ned til jeg var en liten time unna – og så heiv jeg meg på telefonen. Jeg virka vel som et vandrende mareritt, som melda og ringa dem i tid og utide – med unnskyldning om at jeg kjeda meg såååå mye og var seriøst skravlesjuk. Til slutt fikk jeg beskjed av tantepia mi, at de var like ved Snåsa – og at hun skulle be mora ringe meg opp når hun stoppa neste gang.. Meeen..sida jeg også var bare max 5 minutter unna samme stedet, fant jeg ut at jeg måtte avsløre meg selv for at vi ikke skulle endte opp med å kjøre forbi hverandre..så da bærre braut æ ut av mæ: “skit i det..stopp på storparkeringa ved innkjøringa til Snåsa, så møte æ dåkker der…og fikk med meg et forbausa: “eeeeeh..okey..?” før jeg heiv på røret.
Jeg nådde frem før dem – og når søstersen svinga det grønne lynet sitt inn på parkeringa, viste ho meg finger’n gjennom vinduet, mens ho brølte: “ditt syke menneske!!”…som på vårres søster-språk betyr: “fy faen kor glad æ blei nu” 😉
Og gjett om gjensynsgleden var stor, og det ble delt ut masse klemmer mellom liten og stor.. Trur jaggu at til og med samegutten og Lynet var glade for å møtes igjen, hehe 😁
Etter litt kaffe og en god porsjon skravling, surra vi oss på rekke og rad nordover.. Søstersen & co først, og jeg hakk i hæl. Hadde små stopp både hist og her på grunn av minien, samt ei overnatting på turen – og legger ved noen bilder fra et par – tre av de stoppene vi hadde.
Som her..vi fant oss et nydelig sted rett før Nordlandsporten, hvor vi tok oss et lengre stopp. Vi måtte kjøre en god bit innover en avgiftsbelagt vei, og kom til en fantastisk rasteplass ved et vann..som (ved å google) jeg oppdaga er enormt og strekker seg langt inn i Nordland.
Vi dekka på langbord og hadde reine, skjære festen i (for øyeblikket) godværet.
Og en koselig tusletur med minien måtte til før man dro videre 😊
Og vipps – så var vi hjemme i nord igjen..
Det regna en del – feil..det høljeregna faktisk veeeeldig mye på tur oppover, men vi valgte Villmarksveien likevel..og ble belønna med perioder med et nydelig lys som skapte ei magisk stemning – til stor glede i alle fall for denna førkja..
Sånn ca en liten halvtime før vi var oppe ved Korgen, var det blitt så seint at det var på tide å slå leir. Søstersen & co lå i telt…
..mens jeg valgte senga i den koselige bo-i-bilen min 😉
Ganske grei utsikt til mårrakaffen, tross alt.
Etter ei god natts søvn, var det bare å gjyve laus på resten av veien…og etter en god del ministopp, var vi om bord på ferga mellom Bognes og Skarberget
..og etter en del tima med surring på andre sida av fjorden, med lunsj- og middagsstopp, påfyll av drivstoff og shopping av nødvendig næring til oss tobeinte, hadde vi seint i går kveld endelig brua over til øya vår i sikte.
Tok den siste, lille puste, lufte hauet og tissepause der, før vi tilbakela resten av de få milan før vi var fremme ved huset etter morsan.
Sett sånn, da var jaggu enda ei uke over, og den nye har allerede begynt å ta for seg av den tida den har fått tildelt. Det har vært ei sykt rolig helg – både på grunn av den vanlige, økonomiske krisa som herjer i Heleneland, men også fordi jeg har klart å få besøk av en ny betennelse – denne gangen i venstre overarm. Og da er det ikke stort anna å gjøre, enn å holde armen mest mulig i ro, og stå han av. Fredag var jeg en liten tur ute på den ukentlige fredagsdaten med ei venninnne, men det var ikke noe morro å være bak rattet den dagen, så etter at vi skilte lag, dro jeg bare hjem og parkerte skrotten i sofaen i stedet.. Er det å vente man trøstespiste, hehe 😉
Lørdag var jeg en liten surrerunde ute sammen med sønnen min, og det gikk ganske greit, siden jeg prøvde å unngå å bruke den betente armen mer enn høgst nødvendig. Og i går, søndag…vel…en roooolig dag innaførr hjemmets 4 vegga..fornuftig om enn ikkje særlig morsomt..
Så var det i dag, da.. Joda, da jeg våkna, kjentes det ut som om den var blitt litt bedre..men det var bare til jeg kom meg ut av senga og begynte å bruke den..så trening er utelukka. Det er STOR forskjell på ømt og “ont”..så dessverre får hele treninga være til jeg er blitt enda bedre.
Og til slutt, litt om den sjefsavgjørelsen..
Vel – den går rett og slett ut på at jeg har bestemt meg for å IKKE stresse med å komme tilbake til der hvor jeg blogga hver bidige dag om alt mellom himmel og jord. Det føles bare rett og slett ikke ut som noe jeg klarer å leve opp til – og derfor blir bloggen å fortsette som før – i rykk og napp, med mange innlegg når det skjer noe tur- og naturrelatert i livet mitt – men ellers blir det nok temmelig stille i perioder, med litt sporadisk “sånn har æ det nu” innlegg…som det i dag.
Dessuten – og dette er litt viktig å få sagt – jeg er blitt mer og mer glad i å bruke historie-oppdateringene på sosiale medier..spesielt Instagram, men også litt på fjæsboka..og de som følger meg der, vil få med seg myyyye av det som skjer i livet mitt – men som aldri kommer på bloggen..som her..screenshot av dagens mårrahistorie..
Og på Instagram legger jeg de fleste av historiene i navngitte “mapper” under høydepunktene mine, sånn at det faktisk er mulig for folk å gå inn og se hva som har foregått i livet mitt ganske langt tilbake – om de ønsker det..
Vel, dett var dett for denna gangen..nå skal jeg ha meg en seeein frokost..
..mens jeg glaner ut på verden som nå er begynt å våkne skikkelig til livet..i alle fall rett uttafor her 😊
God kveld i stova, godt folk.. I dag har altså latmakken fått lov å regjere litt her – og jeg har kosa meg hjemme nesten hele dagen, med småpjusk som mimring gjennom bildemappene mine, og strikkinga.
Var faktisk ikke våken før litt over 6 i mårres, for jeg hadde litt problemer med å få kroppen til å slutte å være kranglevorn..men sovna gjorde jeg – og trur egentlig det var mest søvn skrotten trengte, for den oppførte seg (nesten) eksemplarisk da jeg skulle komme meg ut av senga.. Så etter å ha nytt en ganske så fin utsikt til frokosten..
..tusla jeg meg et par timer ned på trening. Ble ikke ei sånn der “løft og skyv til du spyr” økt, men heller ei ganske rolig ei, der jeg måtte slite akkurat passe bittelitt for å fullføre 10 repetisjoner på hvert sett av alle øvelsene. Og jeg kjente at det var nok litt lurt, for EGENTLIG hadde jeg mest lyst til å bare legge meg å sove mellom settene, hehe 😂
Men jeg fikk da fullført, og så surra jeg meg hjem og fikk i meg den (nesten) daglige havregrøten med proteinpulver og frukt & bær..
..og har da stort sett bare sløva resten av dagen.
Har som sagt gått igjennom en del gamle bilder – og duuuuh for noen flashbacks jeg har fått. Legger ved noen få av dem, som er tatt rundt om kring i landet de siste par-tre årene..og har du sett noen av de før? ..vel..sorryyy…gammel dame i farta og husken er ikkje det den engang var, hehe 😉
Idyll ved Frysjøen i Grue kommune..
..har ikkje idé på kor detta er.. 🙈
Fergeleie på Sørrollnes
På besøk hos morsan på Engenes kirkegård
Et tappert forsøk på å fange såpebobler 😳
..et eller annet sted på Innlandet/Østlandet
Et eller annet sted på alltid like vakre Haukelifjell ❤️
Gamle Hol kirke.
Hardangervidda 😍
Fredrikstad..
Utsikt fra Årbostadtinden (1179 moh)
Senja…
På UFO-jakt i Hessdalen 👽
Kirka i Grense Jakobselv…og Russland på den borterste åsen..
På tur mot Hamningberg i Finnmarka..
…og mot Berlevåg, på andre sida av Varangerhalvøya 😍
Og seeee ka æ fant ❤️ Kongen min…steike ta kor æ savna han fremdeles 😭❤️ Her er vi en eller anna plass langs Villmarksveien.
Hey & hoppsann i kveldinga, godtfolk.. yeppz, ble jaggu et innlegg til i dag også – og ekstreeemt mange bilda..det er fordi jeg prøver å komme a jour med meg sjøl, hehe 😁
Så i dag, etter at jeg hadde spist frokosten og fått skrevet ferdig innlegget om Toskevassfjellet, og ellers jårra en masse mainnskit for mæ sjøl – innså jeg at klokka var fremdeles bare 8 på mårran 🙈 (sånn er det når man rulle ut av senga før hinmannen får sokkan på sæ..) Og da var det store spørsmålet: “Hva nu, jævlar..?”
Jeg vurderte først å rase en tur ned på trening for å kjøre noen øvelser på bein og sete, siden jeg tok overkroppen i går..men dagen så ut til å bli helt nydelig, så jeg fant ut at jeg heller ville farte ut og strekke litt på beina i frisk luft.
Så jeg tok frem guruen og bladde litt – og fant et par alternativer.. det første jeg valgte ut, var Blåfjellet her i Harstad. Jeg har vært på absolutt alle de andre fjellene rundt – men ikke det. Men så kom jeg til å tenke på et sted som heter Forhamn/Forrahamn..et gammelt, nedlagt handelssted ved fjorden rett over Kilbotn utenfor Harstad..og som man bl.a skal kunne nå ved å gå opp fra Nordvikmyra som ligger langs Rv83 sør for Harstad, og så gå langs hele Forravatnet..jada – ser sabla enkelt ut det, så DET bestemte ho Helene seg for å gjøre..
Jeg har vært ved selve Forravatnet utallige ganger, dermed trengte jeg ikke å leite etter hvor jeg skulle kjøre..så jeg hyra på meg sommerhabitten, stappa vått & tørt i sekken og fløy på dør. Tar ikke så alt for lang tid å kjøre bortover, og jeg hadde parkert kjerra litt over klokka 9.. Det er litt vanskelig å forklare nøyaktig hvor man skal kjøre, men jeg tar i alle fall av på den siste avkjøringa til venstre når jeg er nesten på enden av Nordvikmyra, og kjører inn mot høyre, på det som heter Forraveien. Så følger jeg den veien frem til det er merket med gang- og sykkelsti..og da svinger jeg til venstre og kjører opp på toppen av bakken og parkerer.
Veien opp til vannet er kort og ganske lett å finne..da jeg tror det er kun én vei å gå..og ser du dette, er du garantert på rett vei 😉
Det er som sagt ikke lange biten til vannet, og jeg bruker i underkant av 5 minutter opp til der jeg møter på demninga.
Så – vanligvis bruker jeg å følge den stien til høyre, og en liten bit gjennom skogen, for der er det utrulig flott..men i dag skulle jeg altså til venstre..
Joda – det virka lovende til å begynne med..med godt synlig sti..
..meeeen..det forandra seg raskt.. For enten har jeg klart å blingse noe så inn i svarte.. eller så er det bare rett og slett ei løype som er utrulig lite brukt, og dermed helt igjengrodd. For alt jeg fant, var skau..skau..og atter skau.
Og en ting er da visselig sikkert, skal jeg først gå i lavlandet, er det uaktuelt å måtte brøyte meg vei gjennom bushen som et anna villsvin på flukt..så etter ca. et kvarter gjeipa jeg til hele skauen og vendte nesa tilbake til start.
Og bare for at akkurat den turen ikke skulle bli en totalt fiasko, trødde jeg likegodt bort til finplassen på andre sida av vatnet og tok litt bilder til dere 😉
Tja-ja..det var DEN turen – men jeg var da jaggu ikke klar til å gi meg..så daaaaa ble det Blåfjellet i stedet. Og for å komme dit, måtte jeg kjøre noen få minutter tilbake mot byen..og fikk det nye turmålet midt i synsfeltet..
På enden av strekka tok jeg av til høyre inn mot Kilbotn – deretter opp til idrettsarenaen der..og parkerte på den store parkeringa som er like før Kilkamhuset..
Det er tydeligvis flere veier som fører opp til Blåfjellet – men jeg valgte å ta den som både sto i boka mi – og som dukka opp på frilufts-app´en min..og da gikk jeg IKKE til venstre og ned mot Kilkamhuset, men tusla meg til høyre herfra..
..og fulgte (antagelig) ei lysløype den første biten..
..sånn ca hit..
Og da var det bare å traske et stykke opp langs grusveien..
..til et tydelig veiskille – og yeppz..inn til høyre i skauen med mæ 😊
Og sett sånn – her var det jaggu godt merka..faktisk var det en av de beste og mest merka turstien jeg har sett på lenge..
Etter å ha traska og trødd i en liten halvtime, begynte mattrollet å grynte litt, og siden jeg i tillegg var halvveis overoppheta i solsteiken, fant jeg meg en fin plass og tok meg et lite 5-minutt..med væske- og energipåfyll..
..og ganske ok utsikt 😊
Så bar det videre..og toppen hildra i det fjerne..
Men nå er det nå engang sånn, at den løypa jeg fulgte, tok meg først helt til høyre – for så å vri seg mot venstre og over hele ryggen bort. Veien var fremdeles heilt fantastisk å følge..og den gikk i jevn stigning, så alt i alt var jeg veldig fornøyd så langt.
Og før jeg visste ordet av det, begynte det å gå over til et mye mer åpent terreng.
Jada..nærme mæ nu..
Vakkert 😍
Se der, ja..der er han..toppen, altså..
Måtte forevige en liten varde som sto å gjorde seg til..
..og derrr va æ oppe 😊
Og denna kassa var det bok – så da var det autograf-tid 😉
Heldigvis hadde jeg ikke en så stor tilhengerskare av fans (les:svartflue) etter meg i dag – men til gjengjeld var det sinnsykt mye klegg som gjorde sitt ytterste for å ete meg opp.. Seriøst, leggene mine ser ut som en dårlig kopi av en sveitserost..
Men skitt au – bagateller, tross alt..og jeg konsentrerte meg heller om å nyte utsikten hele veien rundt meg der jeg sto 😍
Så var det tid for lunsj 😉
Mens jeg satt å dingla med beina.. Veit det ikke ser SÅ høyt ut, men det kilte jaggu litt i magen.
Seee..midt i bildet er Kilkamhuset hvor jeg parkerte..
..og deeer står samegutten og vente på ho mor ❤️
Brukte vel en god time der oppe i friheta, men til slutt pakka jeg sammen og tusla meg ned igjen..og passa på å “plukke” en multeblomst til dere ❤️
Hey & hoppsann, der ute =) Hvis du fikk med deg det forrige innlegget mitt, lovde jeg jo at jeg skulle fortelle om turen min opp til Toskevassfjellet på søndag. Fikk du IKKE med deg det innlegget – og ikke gidder å “gå tilbake i tid” for å lese det, så er det da fortsettelsen på en tur det jeg hadde gått opp til et litt mindre fjell som heter Varden i nabokommunen min, Kvæfjord.
Såååå altså..etter å ha pausa litt, med en nydelig utsikt – bestemte jeg med da for å prøve å komme meg opp til Toskevassfjellet. Jeg har jo vært oppe der et par – tre ganger før, men har gått opp fra et annet sted – men i følge Guruen (boka mi), skulle det være mulig å komme opp dit fra Varden også – men på litt dårligere merka sti.
SELVFØLGELIG hadde jeg ikke tatt med meg bokji – så jeg måtte bare gjette meg til hvor det ble best å gå..og fant ut at fjellet ligger jo rett bak der, som er Ramnskardheia..
.. derfor valgte jeg å gå en litt utydelig sti som leda mot venstre – altså videre i fra den retninga jeg var kommet fra..og som viste seg å være stikk motsatt av hva Guruen hadde foreslått. Yeppz, jeg skulle tydeligvis gått mot den derre plast-pinne-tinge-tangen som hang å dingla i et tre lenger bort, og som jeg i forrige innlegg ba dere om å snu ved, for å komme til Varden.
Meeeen pyttsann..jeg var ved godt mot, og til å begynne med så det veldig bra ut, for det var noe som kunne ligne på gamle meringer et par plasser.
I ettertid har jeg tenkt at det antagelig var gamle meringer for orienteringsløp, men skitt au – det var nå en for for sti – hist & her og stykkevis & delt, og selv om jeg endte opp med å gå nedover igjen i høydemeter for så å gå rundt heia og så opp igjen..
..så skulle du sett på makan – til slutt havna jeg på den stien jeg vanligvis har brukt – og da var det straka vegen øppøver.
Jeg hadde egentlig tenkt å ta meg god tid og bare tusle, fordi det er det jeg liker aller best..men den der fansen (les:svartfluen) var altså noe så grønnjæklig innpåslitne. Ikke nok med at de som hang ved meg opp til Varden, fulgte med på veien – men de tilkalte jo antagelig absolutt alt av svartfluer og klegg som eksisterte i mils omkrets..og jeg sverger (sorry mamsen, æ veit d e stygt å sverge – fysj!) at hver gang jeg prøvde å stoppe for å ta et bilde, tok det nøyaktig 3 sekunder før armene mine var svarte av fluer, og flere av de prøvde seg på samtlige åpninger man har over skuldernivå – og et par ganger endte jeg opp med å få inn litt ekstra proteiner jeg godt kunne vært foruten, hehe 😁 Og i tillegg ble det en masse svarte flekker og skygger på nesten alle bildene..så yepp..jeg gikk – og jeg gikk – bråstoppa og holdt pusten i 10 sekund mens jeg knipsa i villa, og trava så videre som en anna gærning oppover bakkan med en svart tordensky-wannabe over hauet.
Men her er i alle fall de få bildene som ble flue-fri 😉
Der nede vises litt av det eine av Ramnskardvatnan, der jeg i vinter var et døgn i Haillbua (for de som husker det)
YEEEEEY…æ begynne å nærme mæ favoritt-terreng..
Toppen i sikte..midt i bildet..
Fascinerende 😍
Jada…nærmere deg min…eeeh…gløm det 🙈
Trakk pusten godt og hadde et litt lengre stopp her..ved et bittelite vann jeg ikke fant noe navn på..
..like under toppen.
Yeppz, der var både æ og fansen oppe 😉
Vél oppe på toppen, var det heldigvis litt vind – så jeg fikk vrengt av meg på føttene for å lufte tærne, satt skoene på tørk i solsteiken (jada – denna tøtta klare å trø sæ våt uansett kor ho er..) snudd t-skjorta med fronten bakover så jeg fikk tørt på ryggen, og så fant jeg meg en trivelig plass i sol & vind for å innta litt lunsj..
God og mett – og med en ganske så redusert tordensky over hauet, rusla jeg litt rundt og tok litt bilder.
Ikkje bærre er dæm steike god – men dæm er jo steike nusselig også 😍
Og når skoene var tørka, skifta jeg til tørre sokker og rusla meg i rolig tempo nedover. Av en eller anna merkelig grunn, var det lettere å ha fansen hengende etter seg nedover i forhold til oppover…hmmm…så jeg tok meg god tid, og i stedet for å gå tilbake til Varden, valgte jeg å gå ned til der jeg vanligvis har gått opp..(sånn ca..)
Fikk til og med knipsa et par bilder, før jeg var nede på hovedveien, som jeg da fulgte tilbake til der jeg hadde parkert.
..vi har nu dårlige veia i nord – men nei, detta er ikkje hovedveien 😉😂
Først – før jeg forteller om det overskrifta antyder, bare MÅ jeg fortelle at jeg hadde bilen min inne på EU-kontroll i dag..og WOHOOOO…han gikk rett gjennom hele greia, uten ei einaste anmerkning. Faktisk fikk jeg fortalt av han som utførte kontrollen, at alt virka veldig bra 😁 Det er første gang æ har opplevd..som regel har det vært feil og mangla som man har måtta utbedra både før og etter kontrollen..men med denna har æ ikkje gjort nåkka anna i forkant enn å skifte ei skiltlys-pære…så æ er søkkimponert over samegutten min ❤️
Så altså..i går – mellom skriblinga av de to innleggene fra lørdagsturen, fant jeg ut at jeg skulle ta meg en liten fjelltur opp til det som kalles Varden i nabokommunen Kvæfjord, for å få på plass en tur til i Guru-boka mi. Det er ikke av de største toppene..i boka står det 370 m.o.h, mens på frilufts-app´en jeg bruker, står det 399..så han mersk veit 😉
Jeg raska i alle fall med meg det vanlige og satte på dør, og parkerte ved Vik skole.
Så heiv jeg sekken på ryggen og traska et par hundre meter tilbake i forhold til den kanten jeg kom fra (til venstre, dersom man står med ryggen til skolen) til jeg fant dette veiskiltet.
Da var det bare å følge veien oppover til den delte seg, for så å holde til høyre og så helt frem til den endte ved en gårdsplass. Der starta en utrulig godt opptråkka og merka sti, som gikk helt frem til varden.
Siden Varden tydeligvis er med i “10 på topp” i år, var det mange av de fine, røde merkene å følge oppover.
…jaaada…port var det her også..og et rødt merke i treet..ingen tvil om at jeg var på rett vei, i alle fall 😉
..men..ei tom postkasse ved sida av porten? Tru om det er her han Hr. Navnlaus bor..? 🤔
Det var en varm og fin dag, og jeg storkosa meg – sjøl om det ikke var favoritt-terrenget mitt..alt for mye skau som sperrer for utsikta..
..men ble nå belønna med litt utsyn hist og her 😊
Okeeeeey…halvveis 😁
Så da traska jeg videre med godt mot og enda bedre humør..
Joda..definitivt godt merka oppover..
Så var det detta terrenget igjen, da.. Og joda, sjøl om jeg foretrekker åpent landskap, syns jeg dette også er utrulig sjarmerende..
Liiiitt mindre påtrengende skau 😁
Hmmmm…nesten så æ plutselig følte mæ overvåka🙈 Men takk, hehe 😂
Yezz..endelig litt opp i høyden
Og ganske bra utsikt..
Småtrallende og skikkelig happy, tok jeg fatt på siste biten..(med en sverm av svartfluer på slep, hehe)
Og bærre så du veit det..støter du på denna, er du litt for langt til høyre 😉..så snu ca 1/4 omdreining til venstre og marsjer litt fremover…
..og TADAAAA!! VARDEN 😊
Med en nydelig utsikt ❤️
Da jeg hadde nytt den flotte utsikten og pausa ei god stund på toppen av varden (med påfyll av væske) kjente jeg at energinivået mitt fremdeles var ganske høyt, og jeg var faktisk ikke sliten i det hele tatt..såååå…jeg visste jo at det skulle være mulig å gå videre til Toskevassfjellet, selv om det visstnok ikke var mye til sti å skryte av. Har vært på det fjellet flere ganger før, men da har jeg gått opp et helt annet sted. Men skitt au – jeg labba i vei mot neste topp – men DEN turen får du vite mer om i neste innlegg, ellers blir det overload av bilder igjen 😉
Yeppz, her kommer andre og siste del fra roadtrip’en min i går. Når jeg avslutta forrige innlegg, hadde jeg fått et illsint mattroll på nakken, og begynte leitinga etter en fin plass for å slå meg ned og få stagga sulten. Og jeg trengte ikke kjøre så veldig langt tilbake, før jeg fant et nydelig sted nede ved en innsjø som i følge Googlemaps heter Iptojávri.
Prøvde meg på å ta bilder sånn at dere får en slags tilnærma 360 graders tur..
Som dere ser, er det ikke lange biten ned – så jeg hanka sammen litt turting og tusla meg ned til vannkanten.
Akkurat der bestemte jeg meg for å slå meg ned..
Og så vrengte jeg av meg både på føtter og overkropp..(nope, ikkje topplaus 😉)
..og nøyt dagen til fulle, mens middagen sto å godgjorde seg på primusen.
Brukte skikkelig lang tid der nede ved vannet, og studerte et ganske yrende liv rundt meg..som disse to..
De kom valsende fra hver sin kant, og gjorde et skikkelig show av et rituale for å hilse på hverandre..før den ene valsa videre – og den andre fløy vekk. Yeppz, det var jaggu flygemaur. 😊
Til slutt fant jeg ut at det var på tide å surre videre, så jeg pakka sammen og rusla meg opp til bilen igjen..og begynte å tenke på returen.
Men da jeg kom ned til krysset ved Skjomenbrua, bestemte jeg meg for at jeg hadde nok drivstoff til å surre litt til – og da visste jeg nøyaktig hvor jeg skulle..
Å beskue den vakre Stetinden 😍
Det er det vakreste synet jeg veit..og jeg har såååå innmari lyst til å komme meg heilt opp dit en gang. Jeg veit at man kan komme seg nesten hele veien opp på kun føtter – men problemet er de siste høydemetrene som man må ha klatreutstyr. Og ja, jeg har faktisk vurdert kurs flere ganger – men er nå enda ikke kommet meg så langt..hmmm..
Knipsa også et par bilder andre veien, ut over fjorden..
..og så surra jeg videre. I utgangspunktet tenkte jeg å kjøre kun til fergeleiet i Kjøpsvik (der ferga går over til Drag) Men da jeg kom dit, fant jeg ut at jeg skulle kjøre en vei som gikk videre derfra – for den der bortigjønna hadde jeg slettes ikke vært. Så jeg kjørte..og kjørte..og til slutt begynte jeg å lure på om jeg var havna totalt ute i ødemarka..
Men neida, det var både hus og hytter der i massevis..og faktisk ganske vakkert..og (jada-jada..i følge Googlemaps) var jeg kommet til et sted som heter Kjelkvik.
Da jeg fikk snudd ved veis ende (noe som ikke var bare-bare må vite) satte jeg nesa straka vegen (nesten) hjemover. Fordi jeg bare måååtte bortom det andre fergeleiet (Skarberget, med ferge til Bognes) også for å snu..og passa på å stoppe litt underveis, for å strekke på føtter’n og knipse noen siste bilder før jeg dro hjem – etter en aldeles nydeligvakker dag langs landeveien 😊
Yeppz..du leste rett..del 1.. For æ fikk den eminente bakdelen min ut på en liten roadtrip i går (og tru mæ – det trengtes, hehe) og jeg klarte selvfølgelig det kunststykket å ta så innmari mange bilda som jeg vil vise dere, at det ville blitt verdens lengste innlegg om jeg tok med alle her.
Jeg bestemte meg da for å bruke noen ører av krise-kassa mi, og ta meg en litt lengre kjøretur. Det var jo et nydelig vær – og jeg gjorde som jeg pleier – raska med meg litt av både vått og tørt, sala gampen og satt nesen ut av byen, uten å ane hvor jeg skulle..
Første utfordring var å se hvilken arm i rundkjøringa i Tjeldsundet som lokka mest – og det ble over brua og mot Bjerkvik i første omgang. Neste utfordring ble om jeg skulle kurse meg over Gratangsfjellet og videre nordover – eller mot Narvik.. men samegutten min hadde tydeligvis ikke lyst til å bevege seg opp mot hjemlige trakter denne gangen – så han insisterte på å holde kursen rett frem i den rundkjøringa (nei – vi kjørte ikkje over heile rundkjøringa) og så vi surra oss en bit forbi Bjerkvik, før vi tok oss et lite kose-stopp..
..jauda..er det lørdag, så er det lørdag 😁
Deretter bar det videre – og ene og alene på grunn av at jeg hadde fått innvilga kun én tanke drivstoff, ble det brua over til Narvik, i stedet for gammelveien. Jeg er jo ikke noe for å fly rundt på kjøpesenter og sånt i tid og u-tide, og definitivt ikke når jeg er på roadtrips – så derfor var det en smal sak å bare sige gjennom hele byen og videre mot Ballangen.
Men SÅ skjønner du..når jeg kom til Skjomenbrua, så jeg jo veien innover mot bl.a Skjomendalen..og DER har jeg IKKE vært før..så yeppz..ut på nye eventyr i ukjent terreng. DET lika ho Helene
Og du vide verden så flott det var der.. Jeg hadde små stopp både hist og her for å knipse litt..
Sjekk det fjellet 😍 Nån som veit ka det heter?
..det var nu ikkje så værst detta heller..
Men da jeg kom til til det som jeg fant ut på kartet heter Litlefallet, bare måtte jeg ta meg en lengre pause.
Det var rasteplassbord..
..og et tydelig skilt som til og med jeg forsto..vannsklie rett forut..eller kanskje ikkje, tji-hi…
Æ meine…seeeee..
Etter gudane veit hvor lang tid, fant jeg i alle fall ut at det var på tide å trille videre mot ukjente mål..og kom etter hvert til en vei som gikk temmelig i sikk-sakk oppover..og oppover. Jeg måtte sette meg et målmerke på Googlemaps, bare sånn at dere kan se hva jeg snakker om..
Og jeg skal innrømme at nå begynte jeg å bli skikkelig gira, for det minte meg såååå om tidligere roadtrips, som opp fra Øvre Årdal mot Tindevegen, og opp til Høvringen i Rondane.. oooh..jaah..for ikke å snakke om veien opp til Aurlandsfjellet når man kjører fra Aurlandsvangen..
..okey…nå snakka jeg meg bort – igjen.. Så altså..oppover og oppover bar det – og jeg fikk nesten hakeslepp når jeg kom oppå fjellet..for fy pokker for et nydelig område.
Jeg tenkte egentlig ikke over om det var noe spesielt navn på selve fjellet jeg kom opp på – men ved å halvveis hive meg over et par som hadde parkert og gjorde seg klar til å gå på fjelltur, fikk jeg tak i navn som Rundtinden og Durmålsfjellet..at det er et stort, flott vann “rett oppi bakkan”, og at jeg befant meg i over 500 meters høyde. Kult ❤️
Etter å ha takka pent for deling av informasjon, surra jeg meg videre. Det var en helt grei vei jeg var på..
..så jeg fulgte den videre..og videre..og plutselig var jeg ved veis ende..
…eller i alle fall enden på akkurat den veien, for det var så utrulig mange sideveier jeg kunne følge – men deeet får bli en annen gang.
Jeg parkerte kjerra og gikk på litt oppdagelsesferd – og oppdaget noe som kunne ligne på ei spennende grotte.
Vel – i mitt hode kunne det godt ha vært et gjemmested for Dracula når han er på nord Norge-besøk, for jeg hadde ingen problemer med å se for meg flaggermus komme myldrende ut av åpningen, mens en dyp MOAH-HA-HAAA latter runget inne fra mørket.. Men nei..ved nærmere ettersyn, innså jeg at den fantasien min kan bli vél livlig til tider – og det var kun ei kjedelig dør å skue i det fjerne. (Selvfølgelig – det er innaførr DER han er..)
For de som har fulgt meg lenge nok til å vite at jeg spiser sånn ca en million ganger per dag, vil kanskje lure på hvorfor det ikke har vært mer enn kun det sukker-kick-bildet her enda.. Vel..enkelt sagt – jeg storkosa meg så innmari, at jeg glemte helt å spise.. men plutselig fikk mattrollet kontakt med meg..hylende & skrikende, sånn ca. 6 timer etter frokost..og det trollet er ikke bare-bare å ignorere, så da var det bare å begynne å lete etter den perfekte plassen for å innta litt mer næringsrikt enn den sabla muffinsen..og vaffel´n..
Men deeet (samt resten av turen) kommer i neste innlegg..enten i kveld eller i mårra tidlig..for det var en så flott plass jeg fant, at jeg klikka bananas med fotograferinga 🙈😁
