AUGUST med futt i..

Hey og hoppsan alle dåkker flotte folkan der ute – yeppz, nu stikk æ hodet frem litt igjen. Den skrivesperra jeg fortalte om i forrige innlegg, er begynt å lette litt – heldigvis..

Normalt sett er jeg blant de som våkner før han Tykje har fått på sæ sokkan & gebisset – men tenke seg til – i mårres sov jeg faktisk helt til litt før halv 7…og det enda jeg la meg før klokka 22 i går kveld. Yeppz..trur kroppen prøvde å fortelle meg noe, hehe

Så i dag har jeg faktisk vært overmåte opplagt – men har likevel valgt å holde meg i ro i heimen. Da jeg sto opp, hadde tåka tatt et godt kvelertak på byen – og jeg har rett og slett ikke økonomi til å kjøre ut på måfå for å finne ut om andre steder hadde sluppet unna en eventuell pågående gisselsituasjon.. æ meine – bærre se – tjukk som graut og totalt i kvelemodus..

Derfor fant jeg ut at jeg skulle skrible noen ord til dere i stedet. Jeg har vært på en god del fjellturer siden sist – og selv om jeg ikke har holdt fokus på å ta bilder, har jeg i alle fall noen få å slenge ved her.. De som følger meg på fjæsboka og Instagram har nok fått med seg en god del av turene – og som nevnt før, ligger alt jeg har posta på Instagram tilgjengelig i mapper. De siste turene ligger i ei mappe kalt Del2.2021 NordN..de nyeste historiene ligger sist – men man kan bla seg fremover, og slipper dermed å måtte se alt..(på telefon blar man frem og tilbake ved å klikke hhv på høyre eller venstre side av selve historien)

Så var det turene mine i ord og bilder her, da..

Jeg har vært to turer oppe på Keipen – et fjell som består av to topper (nord og sør) med gode høydemeter (noe under 500 moh), men som har startpunkt for turen noe over 300 moh – og er dermed en enkel og lett tilgjengelig topp for de aller fleste. Jeg hadde faktisk mora mi med opp til den ene toppen noen år før hun havna på sykehjem – og til og med hun, dårlig til beins som hun var – kom seg uten problemer opp. Vi bare tok tida til hjelp og hadde kosepauser med kaffe fra medbrakt termos underveis.

Men altså – i begynnelsen av august fauk jeg opp til Keipen sør tidlig en mårra, med frokost i sekken og kosa meg masse-masse  med flott utsikt..

…og god og mett tusla jeg meg over fjellryggen til nordsida og utsikt mot Elgen..

..før jeg surra meg ned igjen og starta dagen med nytt pågangsmot.

Andre turen opp dit – med samme ruta, var ikke fullt ei uke seinere..og da var jeg så innmari heldig å ha ei venninne med på lasset. Dessverre var det litt tåke i støytene, men vi fikk likevel nyte både medbrakt mat og en del av turen med flott utsikt

Og så må jeg bare si at jeg er kjempestolt av tøtta, som faktisk har en smule mer høydeskrekk enn det undertegnede har..

I mellom de to Keipen-turene, var jeg på to andre turen. Den første var hjemme på øya hos søstersen & co som var på ferie der (for de som husker de innleggene tidligere) Det var ikke noe fjelltur da, men den ene dagen kom broren vår og sønnen også på besøk, og vi hadde oss ei fantastisk familiestund nede i fjæra, med bålkos og masse skravling..

Den andre turen jeg var på var til HAUKEBØTINDEN på 906 moh.

Det var en nydelig tur i godt vær..og veldig godt merket hele veien, da det er en av 10-på-topp toppene i år. Måtte kjøre…tjaa..en halvtimes tid ut av byen før jeg starta å gå, og må bare si at jeg storkosa meg heile veien..og tok ingen spesielle bilder (foruten til story’ene mine) før jeg var oppe på toppen..

Der oppdaga jeg at det var jo bare noen (temmelig solide) steinkast opp til neste topp – Sætertinden.

Den har egentlig startsted en helt annen plass, men seriøst..det ser jo ut til å være fullt mulig å gå langs ryggen over – sant? Men før jeg engang gadd å prøve, sendte jeg melding til ei tøtta jeg kjenner, som er den sprekeste “fjellgeita” jeg kjenner. Og joda, hun bekrefta at det er fullt mulig – men at det er et ganske luftig parti der eggen er som smaleste. Såååeh…ok…æ prøvde..men ga meg på det aktuelle området, da jeg ikke følte meg trygg nok på min egen balanse der. Så jeg rusla meg tilbake – litt småfrustrert, da jeg var ca halvveis over og det var ikke store området det var snakk om..men glemte det like raskt, da jeg fant et vakkert vann som ropte på oppmerksomhet 😉

Den neste turen ble en topp-til-topp tur, sammen med venninna mi som hadde vært med meg til Keipen.
Det var meldt både litt tåke og regn den dagen, men jeg dro bort til henne om mårran likevel, og etter å ha vurdert litt att og frem, bestemte vi oss for å la det stå til likevel. Vi starta turen fra et sted som heter Sørlia, et kvarters kjøring unna – og derfra gikk vi opp til Korsdalen som ligger ca.400 moh, og tok oss første matpause ved det flotte Korsdalsvatnet med et ikke så alt for ille vær.

Deretter kursa vi oss videre opp og mot nordvest og Middagsfjellet som har høyeste punkt på litt over 560 moh.

Der pausa vi gang nummer 2 ved en stor varde som jeg har lært heter Grønnkollvarden. Jeg for min del hadde allerede klart å lage svømmebasseng i skoene mine – og fikk vrengt av meg de kliss blaute sokkene og lufta tærne litt mens vi kosa oss med kaffen – og de stakkars skoene ble jo ikke akkurat tørrere av at vi dessverre ble overraska av et vanvittig regnskyll mens vi satt der, hehe.. Meeen..ikkje nåkka grunn til surk av den grunn.. Jeg stappa en del dopapir ned i dem, så jeg fikk sugd opp det som lå å flaut opp i der – så fikk undersåttene nye, tørre sokker (noe jeg bestandig har i sekken), før de ble trødd på plass igjen – og vi var atter en gang good to go.

Nå satte vi kursen en bit tilbake igjen og deretter litt østover – og opp på et nytt fjell som heter Vardheia. Det er med sine godt og vél 600 høydemeter den høyeste toppen på den turen, og har normalt sett en nydelig utsikt til alle kanter. Nå var vi litt uheldige og hadde tåke en god del av tida, og det ble så som så med fotograferinga. Men vi tusla oss ut mot kanten på ene sida, og da foreviga jeg Korsdalsvatnet hvor vi hadde hatt første pausen.

Deretter fortsatte vi i samme retning, og endte opp på turens siste fjell – Lille Hinnstein som er noe under 500 moh. Det fjellet, samt storebroren, selve Hinnstein som et noe over 500 moh, ligger tett i tett, men vi valgte da den laveste toppen. Er ikke noe å si på utsikten herfra heller – men dessverre var det som sagt ikke optimal utsikt fra noen topper denne gangen.

Etter turens siste pause med mat og kaffe, starta vi på nedstigninga – som gikk mot Breivikhaugen..et heeeeilt annet sted enn der vi gikk opp. Guttungen min bor nemlig der – og vi hadde avtalt på forhånd at han skulle kjøre oss tilbake til startstedet så jeg fikk henta bilen..og tru meg det var en fantastisk opplevelse å bare kunne gå og gå, uten å tenke på at man måtte snu og gå samme ruta tilbake..

Neste tur for mitt vedkommende, ble NONTINDEN med startpunkt ca 20 minutters kjøring fra meg.. Det er en fascinerende topp på ikke fullt 650 meter..som ser helt jævlig rå ut fra ene sida, der den går rett opp i en spiss..men som faktisk er mye slakere sett fra andre sider – og som egentlig er utrulig enkel å gå på, tross alt. I sommer har vi vært ekstremt plaget med tåke her nord, og den dagen jeg valgte å gå, var ikke noe unntak.

Faktisk var det så ille, at da jeg kom opp i nærmere 500 moh, vurderte jeg å skippe hele tinden, da den var totalt borte i tåkeheimen. Jeg kursa meg opp på en annen topp som ligger litt unna, Råheia, og tok meg en lengre matpause der mens jeg studerte tåka som rulla att og frem over det opprinnelige målet mitt.
Men på tur ned fra den ekstratoppen igjen, møtte jeg på to tøtter som var på tur opp – og hun ene som hadde vært oppe på Nontind før, mente at det var ikke noe problem da det var veldig godt merka. Så skitt au, tenkt jeg – da skal jeg vel for søtten klare å komme meg dit, jeg også – og dilta i hælene på dem oppover..og passa faktisk på å knipse et par motiver underveis..og godt var det, for på selve toppen var tåka så tjukk at man knapt nok så varden før man var like ved den..

Ellers må jeg si at jeg ble positivt overrasket – fordi det viste seg at det var faktisk folk i fjellheimen fra før – for plutselig oppdaget jeg et par andre langt i det fjerne – i siste innspurt før det flater ut mot toppen. Og tenk, ikke nok med det..to stykker kom nedover – på sykkel!!!! Jeg ble så imponert at jeg fikk hakeslipp, og så antagelig ut som en gispende fisk på land, da de passerte meg, hehe..
Dessuten, på tur ned igjen møtte jeg i alt 13-14 stykker til på tur opp – så yes, æ er søkkimponert over kor flink folk er til å bruke naturen, sjøl i dårlig vær..

Så, etter litt å ha hatt noen rolige dager hjemme (mest fordi guttungen lånte bilen min, mens hans skulle repareres) fikk jeg ganske så nok av meg selv, og bestemte meg for å traske meg en tur opp i Folkeparken – ca 15 minutters gange hjemmefra. Siden jeg veit at jeg aldri kan stole på at jeg gjør det som jeg EGENTLIG har tenkt når det kommer til det å være ute, pakka jeg sekken på vanlig måte med mat, drikke og klesskift, og traska i vei. Og den sekken kom godt med – for jeg endte opp med å ta en ny tur ala den jeg og venninna hadde tatt uka før. Jeg gikk opp mot det som heter Musvannet, og derfra er det ganske grei skuring før man er opp ved Middagsfjellet og Grønnkollvarden som jeg nevnte litt lenger opp. Var heldigvis tørr på føttene denne gangen – men det hadde da gått et par timer siden jeg dro hjemmefra, så jeg slo meg likegodt ned ved varden og spiste lunsj, før jeg traska videre.

Jeg var mye mer heldig med været på denne turen, selv om det så litt truende ut ei stund..

..og for riktig å nyte dagen, tok jeg en liten avstikker til det som heter Snøhammaren, før jeg satte kursen som uka før, først Vardheia, deretter Hinnsteinene..men denne gangen valgte jeg storebroren, hehe.. Det hadde vært en nydelig dag, men da jeg på slutten av turen satt der oppe og drakk siste rest av medbrakt kaffe (og yepp..trødde næring i trynet, as always), kjente jeg at lysta til å gå hele veien tilbake var totalt fraværende. Så hva tror dere skjedde da, da???? Yepperz – jeg fikk guttungen på tråden, og fikk han på trua til å kjøre den stakkars – STAKKARS mora si heim igjen – bare ho fikk knødd sæ ned til han..æ meine – det sku nu ellers bærre mangle, når æ var billaus på grunn av han, tji-hiiii

Når jeg så etter hvert fikk bilen min tilbake – bestemte jeg meg plutselig for at jeg skulle prøve meg på SIRISKOLTEN. Et fjell som ligger på Tjeldøya, en god times kjøring unna, og som har en makshøyde på litt over 650. Jeg har hatt lyst til å gå den turen i mange, mange år – men (og dette er rett og slett teit!) jeg har latt være, fordi jeg en gang ble fortalt at den toppen var TUNG..og at den hadde så mange platåer oppover, at det føltes som om man aldri kom frem. Det utsagnet beit seg fast i meg for over 10 år siden – og i hodet mitt har det da blitt til et skummelt, uoverkommelig fjell. Men nå hadde jeg fått nok av min egen idiotiskap – og gikk på med dødsforakt oppover bakkene..

Og gjett hva? Jeg syns ikke det var ille i det hele tatt!! Joda, jøss bevares så var det noen platåer – men da jeg faktisk forstår kart litt mer nå enn for 10 år siden – og ikke minst at formen min er blitt forbedra en masse – så var ikke Siriskolten ei utfordring å snakke om..så wohoooooo 😊

En fantastisk utsikt ned mot Tjeldøy-brua…og heilt bakerst i det fjerne kan man skimte Tjeldsundbrua.

Æ bærre rett og slett elsker sånn her terreng 😍

På toppen..og yeppz, er det helg, så er det helg 😁

Ingenting å si på utsikta, nei..og fascinerende nok, hadde det vært åpen sikt litt lenger mot høyre her, hadde jeg sett Lødingen..

Den siste turen jeg var på nå i august, var for fire dager siden, og gikk opp på toppen av ROLLA som ligger på ei av øyene i hjemkommunen min Ibestad. Det er et fjell på godt over 900 høydemeter – noe som ikke er særlig avskrekkende, da – men jeg skal innrømme at det ga meg ei lita utfordring, likevel. Jeg tok ferga som bruker sånn ca 40 minutter over fjorden, og fant frem til startstedet som ligger bare noen få minutters kjøring unna fergeleiet..og starta turen med godt mot i nydelig vær.
Men så – saken er at sjøl om jeg flyr på topper og balanserer både her og der (som f.eks det forsøket på å komme fra Haukebøtinden til Sætertinden) så har jeg et langt liv med sinnsyk høydeskrekk bak meg. Normalt sett har jeg den under kontroll – men den KAN kicke inn av og til, dersom høyder kommer uforberedt på meg..noe det gjorde denne gangen, da en del av ruta var temmelig rett opp – og at jeg på et par partier bokstavelig talt måtte ta armene til hjelp for å klatre meg opp. Ikke veit jeg, kanskje jeg mentalt hadde en sliten dag, for jeg skal innrømme at jeg mer enn én gang oppover der kjente at magen slo kollbøtte og kvalmen stakk frem det ekle hodet sitt, og jeg tenkte: “Herrefred og faaaader, førkja..ka er det du har gitt dæ ut på? Du skal jo NED igjen også…”  Men – heldigvis – i stedet for å la panikken få overtaket og gjøre vendereis, tvang jeg hodet og følelsene på plass ved å bestemme meg for at jeg SKULLE takle returen, om det så innebar både snørr og tårer, og aking på buksebaken nedover lia – og YESSSSSS…jeg fullførte turen..som var absolutt nydelig, med en fantastisk utsikt.

Varden på toppen – i ubetenksomhet tatt i motlys..

Utsikt hjem mot byen…

..og litt sånn rundt om kring..både fra toppen..

..og på tur ned.

For tenk – da jeg skulle ned igjen, hadde jeg klart å akklimatisere meg selv så mye, at det bratte, ekle partiet gikk totalt “smertefritt”…null kvalme og null mage som ville vrenge seg..og da var jeg faktisk så tøff i trynet at jeg fikk tatt noen bilder av det området der jeg på tur opp gikk så klistra inn mot “veggen” at jeg antagelig så ut som jeg var limt fast 🙈

Nå i etterkant må jeg bare få si at jeg utrulig stolt av meg selv som klarte å få tilbake kontrollen, og i dag føler jeg at den erfaringa har vært med på å ta meg opp et nivå i min personlige kamp for å utvikle meg. For jeg trur – med hånda på hjerte og alt det der, at dersom jeg hadde gitt etter for panikken og (antagelig) krøpet baklengs på alle fire ned igjen, hadde det ødelagt veldig mye – og sjansen for at jeg da vil få et nytt panikkanfall neste gang jeg beveger meg i luftig terreng vil bli mye større..så alt i alt – yey for mey..eller no sånt 😉

Foruten den familie-kose-mose-dagen på øya, har jeg også vært på en del andre småturer innimellom fjellturene..som blåbærplukking, skogstur uten noen spesiell stigning i høyden og ikke minst kveldskos i fjæra med bål, sammen med guttungen..så ja, det har vært en august med futt i for min del..

Og selv om vi nå har hatt godt vær de siste par dagene, har jeg likevel valgt å holdt meg i ro for å la kroppen heales etter siste tur i høyden. Menisken i høyre kneet er jo ødelagt, så jeg må være litt forsiktig når jeg går nedover – men jeg har tydeligvis vært alt for fokusert på å skjerme det kneet, og har nok overbelasta det andre en del – så det har protestert høylytt et par dager. I dag har det da uansett tåkete og grått – men gi meg noen dager til, så er jeg vel oppe i høyden igjen…..håper jeg =D

 

SKRIVESPERRE….

..jeg tror alle som liker å skrive, på ett eller flere punkt i livet har fått den såkalte skrivesperra.. Og det har jeg nå – til gangs.. (og har vel egentlig hatt en god stund)

De med et våkent øye (og som følger meg på fjæsboka eller Instagram) har nok fått med seg at jeg var på roadtrip nedover Lofoten sammen med sønnen min på tirsdag..og alt burde ligge til rette for i alle fall ett innlegg i typisk Helene-stil i kjølvannet av det.
Men nei!! Jeg har sittet foran laptop´en utallige ganger i over et døgn nå, og klarer ikke få historia ut gjennom fingertuppene. For jeg takler bare IKKE å kun skrive rein informasjon om det jeg opplever – jeg må ha ei fortelling, der jeg “river kjæft” og koser meg, med på kjøpet.

Så beklager – frem til jeg føler at jeg klarer å få den late konduktøren av hjerne-ekspressen opp av godstolen, tar jeg en Time Out fra blogginga.

Jeg bruker pr i dag Instagram til å fortelle litt om dagene mine, for der slipper jeg å tenke lange historier..så de som følger meg der, vil få en del bilder og videosnutter..og de fleste historiene blir lagt i egne “mapper” i historiearkivet (de små, runde bildene som mange av oss har under informasjonsdelen om oss selv😉)

Du finner meg i alle all som “ZoeticWorld” hvis du vil ta en titt 😊

Mange av de samme historiene vil bli delt direkte på Facbook også – men langt i fra alt..

Så da sier jeg bare: Sees seinere en gang..og legger ved et lite glimt fra jeg og guttungen var på vikingtokt 😉

 

ÅRBOSTADFJÆRA

Da det har regna stort sett sia vi kom til øya, har det ikke blitt mye friluftsliv, akkurat..men i går tok vi oss først en liten biltur så minien fikk sove litt – og etterpå kjørte vi til veis ende i den lille bygda vi kommer fra, og tusla litt rundt så minien fikk leke litt.

Var nok veldig spennende for kar’n, som tross alt ikke har vært ved havet sia i fjor sommer 😊

Det er jo ikke akkurat SÅ mye å skrible om fra denna turen, da…så jeg lar heller bildene ta seg av mesteparten av snakkinga 😉

Mini & mamma på skattejakt ❤️

Gammelt og forfallen – men absolutt sjarmerende 😍

 

OVERRASKELSE

Av og til liker jeg å gjøre ting som absolutt ikke er forventet..som å kjøre halve Norge for å prøve å overraske noen – med sjanse for å kjøre delvis bomtur. (joda, nån vil vel bærre riste på hauet og ikkje bli forfær i det hele tatt 😉) For, skjønner dere..tirsdag starta søstersen å kjøre nordover, sammen med eldste dattera og barnebarnet (yeppz, minien for de av dere som har lest bloggen min før) Og da kjente jeg på det at det hadde vært veeeeldig koselig å kjørt i møte med dem – som en overraskelse.
Så tirsdag formiddag gikk jeg ørten runder med meg selv og telte på krona det litje jeg var kar..eeeeeh..kjærring om, og bestemte meg for at det fikk briste eller bære. Jeg hadde fått inn litt ekstra i form av bursdagsgaver, og hadde jo ikke vært på noen skikkelig langtur på evigheter  (jeg prøver virkelig å være forsiktig med de ørene jeg har) ..men dette var noe jeg virkelig ønska – og svusj – 2,5 time seinere var jeg klappa og klar og satt godt parkert på14.30 ferga fra Lødingen til Bognes.

Fascinerende å se vannet som virvla rundt når ferga begynte å bakke.

Må jo innrømme at jeg stoppa stort sett ikke for annet enn å fylle drivstoff før jeg parkerte for natta ved et vann på Korgfjellet..både fordi jeg ville komme lengst mulig ned før jeg prøvde å oppspore søstersen – men også fordi det var regn og grått stort sett hele tiden.

Men et par bilder blei det nå fra der jeg bikka skrotten..knappe 4 times kjøring fra der søstersen tydeligvis hadde slått camp.

Vakkert sjøl om tåka kom sigende 😍

Onsdag var jeg rimelig tidlig på veien igjen – fordi jeg ante jo ikke hvor tidlig søstersen & co ville starte dagen fra der de var – eller hvor de egentlig hadde tenkt å legge ruta. Jeg visste at de var i nærheten av Steinkjer, så jeg kjørte ned til jeg var en liten time unna – og så heiv jeg meg på telefonen. Jeg virka vel som et vandrende mareritt, som melda og ringa dem i tid og utide – med unnskyldning om at jeg kjeda meg såååå mye og var seriøst skravlesjuk. Til slutt fikk jeg beskjed av tantepia mi, at de var like ved Snåsa – og at hun skulle be mora ringe meg opp når hun stoppa neste gang.. Meeen..sida jeg også var bare max 5 minutter unna samme stedet, fant jeg ut at jeg måtte avsløre meg selv for at vi ikke skulle endte opp med å kjøre forbi hverandre..så da bærre braut æ ut av mæ: “skit i det..stopp på storparkeringa ved innkjøringa til Snåsa, så møte æ dåkker der…og fikk med meg et forbausa: “eeeeeh..okey..?” før jeg heiv på røret.
Jeg nådde frem før dem – og når søstersen svinga det grønne lynet sitt inn på parkeringa, viste ho meg finger’n gjennom vinduet, mens ho brølte: “ditt syke menneske!!”…som på vårres søster-språk betyr: “fy faen kor glad æ blei nu” 😉

Og gjett om gjensynsgleden var stor, og det ble delt ut masse klemmer mellom liten og stor.. Trur jaggu at til og med samegutten og Lynet var glade for å møtes igjen, hehe 😁

Etter litt kaffe og en god porsjon skravling, surra vi oss på rekke og rad nordover.. Søstersen & co først, og jeg hakk i hæl. Hadde små stopp både hist og her på grunn av minien, samt ei overnatting på turen – og legger ved noen bilder fra et par – tre av de stoppene vi hadde.

Som her..vi fant oss et nydelig sted rett før Nordlandsporten, hvor vi tok oss et lengre stopp. Vi måtte kjøre en god bit innover en avgiftsbelagt vei, og kom til en fantastisk rasteplass ved et vann..som (ved å google) jeg oppdaga er enormt og strekker seg langt inn i Nordland.

Vi dekka på langbord og hadde reine, skjære festen i (for øyeblikket) godværet.

Og en koselig tusletur med minien måtte til før man dro videre 😊

Og vipps – så var vi hjemme i nord igjen..

Det regna en del – feil..det høljeregna faktisk veeeeldig mye på tur oppover, men vi valgte Villmarksveien likevel..og ble belønna med perioder med et nydelig lys som skapte ei magisk stemning – til stor glede i alle fall for denna førkja..

Sånn ca en liten halvtime før vi var oppe ved Korgen, var det blitt så seint at det var på tide å slå leir. Søstersen & co lå i telt…

..mens jeg valgte senga i den koselige bo-i-bilen min 😉

Ganske grei utsikt til mårrakaffen, tross alt.

Etter ei god natts søvn, var det bare å gjyve laus på resten av veien…og etter en god del ministopp, var vi om bord på ferga mellom Bognes og Skarberget

..og etter en del tima med surring på andre sida av fjorden, med lunsj- og middagsstopp, påfyll av drivstoff og shopping av nødvendig næring til oss tobeinte, hadde vi seint i går kveld endelig brua over til øya vår i sikte.

Tok den siste, lille puste, lufte hauet og tissepause der, før vi tilbakela resten av de få milan før vi var fremme ved huset etter morsan.

 

BETENNELSE & SJEFSAVGJØRELSE

Sett sånn, da var jaggu enda ei uke over, og den nye har allerede begynt å ta for seg av den tida den har fått tildelt. Det har vært ei sykt rolig helg – både på grunn av den vanlige, økonomiske krisa som herjer i Heleneland, men også fordi jeg har klart å få besøk av en ny betennelse – denne gangen i venstre overarm. Og da er det ikke stort anna å gjøre, enn å holde armen mest mulig i ro, og stå han av. Fredag var jeg en liten tur ute på den ukentlige fredagsdaten med ei venninnne, men det var ikke noe morro å være bak rattet den dagen, så etter at vi skilte lag, dro jeg bare hjem og parkerte skrotten i sofaen i stedet.. Er det å vente man trøstespiste, hehe 😉

Lørdag var jeg en liten surrerunde ute sammen med sønnen min, og det gikk ganske greit, siden jeg prøvde å unngå å bruke den betente armen mer enn høgst nødvendig. Og i går, søndag…vel…en roooolig dag innaførr hjemmets 4 vegga..fornuftig om enn ikkje særlig morsomt..

Så var det i dag, da.. Joda, da jeg våkna, kjentes det ut som om den var blitt litt bedre..men det var bare til jeg kom meg ut av senga og begynte å bruke den..så trening er utelukka. Det er STOR forskjell på ømt og “ont”..så dessverre får hele treninga være til jeg er blitt enda bedre.

Og til slutt, litt om den sjefsavgjørelsen..
Vel – den går rett og slett ut på at jeg har bestemt meg for å IKKE stresse med å komme tilbake til der hvor jeg blogga hver bidige dag om alt mellom himmel og jord. Det føles bare rett og slett ikke ut som noe jeg klarer å leve opp til – og derfor blir bloggen å fortsette som før – i rykk og napp, med mange innlegg når det skjer noe tur- og naturrelatert i livet mitt – men ellers blir det nok temmelig stille i perioder, med litt sporadisk “sånn har æ det nu” innlegg…som det i dag.

Dessuten – og dette er litt viktig å få sagt – jeg er blitt mer og mer glad i å bruke historie-oppdateringene på sosiale medier..spesielt Instagram, men også litt på fjæsboka..og de som følger meg der, vil få med seg myyyye av det som skjer i livet mitt – men som aldri kommer på bloggen..som her..screenshot av dagens mårrahistorie..

Og på Instagram legger jeg de fleste av historiene i navngitte “mapper” under høydepunktene mine, sånn at det faktisk er mulig for folk å gå inn og se hva som har foregått i livet mitt ganske langt tilbake – om de ønsker det..

Vel, dett var dett for denna gangen..nå skal jeg ha meg en seeein frokost..

..mens jeg glaner ut på verden som nå er begynt å våkne skikkelig til livet..i alle fall rett uttafor her 😊

SLØVEDAG med FLASHBACK

God kveld i stova, godt folk.. I dag har altså latmakken fått lov å regjere litt her – og jeg har kosa meg hjemme nesten hele dagen, med småpjusk som mimring gjennom bildemappene mine, og strikkinga.

Var faktisk ikke våken før litt over 6 i mårres, for jeg hadde litt problemer med å få kroppen til å slutte å være kranglevorn..men sovna gjorde jeg – og trur egentlig det var mest søvn skrotten trengte, for den oppførte seg (nesten) eksemplarisk da jeg skulle komme meg ut av senga.. Så etter å ha nytt en ganske så fin utsikt til frokosten..

..tusla jeg meg et par timer ned på trening. Ble ikke ei sånn der “løft og skyv til du spyr” økt, men heller ei ganske rolig ei, der jeg måtte slite akkurat passe bittelitt for å fullføre 10 repetisjoner på hvert sett av alle øvelsene. Og jeg kjente at det var nok litt lurt, for EGENTLIG hadde jeg mest lyst til å bare legge meg å sove mellom settene, hehe 😂

Men jeg fikk da fullført, og så surra jeg meg hjem og fikk i meg den (nesten) daglige havregrøten med proteinpulver og frukt & bær..

 

..og har da stort sett bare sløva resten av dagen.
Har som sagt gått igjennom en del gamle bilder – og duuuuh for noen flashbacks jeg har fått. Legger ved noen få av dem, som er tatt rundt om kring i landet de siste par-tre årene..og har du sett noen av de før? ..vel..sorryyy…gammel dame i farta og husken er ikkje det den engang var, hehe 😉

Idyll ved Frysjøen i Grue kommune..

..har ikkje idé på kor detta er.. 🙈

Fergeleie på Sørrollnes

På besøk hos morsan på Engenes kirkegård

Et tappert forsøk på å fange såpebobler 😳

..et eller annet sted på Innlandet/Østlandet

Et eller annet sted på alltid like vakre Haukelifjell ❤️

Gamle Hol kirke.

Hardangervidda 😍

Fredrikstad..

Utsikt fra Årbostadtinden (1179 moh)

Senja…

På UFO-jakt i Hessdalen 👽

Kirka i Grense Jakobselv…og Russland på den borterste åsen..

På tur mot Hamningberg i Finnmarka..

…og mot Berlevåg, på andre sida av Varangerhalvøya 😍

Og seeee ka æ fant ❤️ Kongen min…steike ta kor æ savna han fremdeles 😭❤️ Her er vi en eller anna plass langs Villmarksveien.

Sukk…for et liv æ har 😍❤️

Blåfjellet (512 moh) – via FORRAVATNET..

Hey & hoppsann i kveldinga, godtfolk.. yeppz, ble jaggu et innlegg til i dag også – og ekstreeemt mange bilda..det er fordi jeg prøver å komme a jour med meg sjøl, hehe 😁

Så i dag, etter at jeg hadde spist frokosten og fått skrevet ferdig innlegget om Toskevassfjellet, og ellers jårra en masse mainnskit for mæ sjøl – innså jeg at klokka var fremdeles bare 8 på mårran 🙈 (sånn er det når man rulle ut av senga før hinmannen får sokkan på sæ..) Og da var det store spørsmålet: “Hva nu, jævlar..?”

Jeg vurderte først å rase en tur ned på trening for å kjøre noen øvelser på bein og sete, siden jeg tok overkroppen i går..men dagen så ut til å bli helt nydelig, så jeg fant ut at jeg heller ville farte ut og strekke litt på beina i frisk luft.
Så jeg tok frem guruen og bladde litt – og fant et par alternativer.. det første jeg valgte ut, var Blåfjellet her i Harstad. Jeg har vært på absolutt alle de andre fjellene rundt  – men ikke det. Men så kom jeg til å tenke på et sted som heter Forhamn/Forrahamn..et gammelt, nedlagt handelssted ved fjorden rett over Kilbotn utenfor Harstad..og som man bl.a skal kunne nå ved å gå opp fra Nordvikmyra som ligger langs Rv83 sør for Harstad, og så gå langs hele Forravatnet..jada – ser sabla enkelt ut det, så DET bestemte ho Helene seg for å gjøre..

Jeg har vært ved selve Forravatnet utallige ganger, dermed trengte jeg ikke å leite etter hvor jeg skulle kjøre..så jeg hyra på meg sommerhabitten, stappa vått & tørt i sekken og fløy på dør. Tar ikke så alt for lang tid å kjøre bortover, og jeg hadde parkert kjerra litt over klokka 9.. Det er litt vanskelig å forklare nøyaktig hvor man skal kjøre, men jeg tar i alle fall av på den siste avkjøringa til venstre når jeg er nesten på enden av Nordvikmyra, og kjører inn mot høyre, på det som heter Forraveien. Så følger jeg den veien frem til det er merket med gang- og sykkelsti..og da svinger jeg til venstre og kjører opp på toppen av bakken og parkerer.

Veien opp til vannet er kort og ganske lett å finne..da jeg tror det er kun én vei å gå..og ser du dette, er du garantert på rett vei 😉

Det er som sagt ikke lange biten til vannet, og jeg bruker i underkant av 5 minutter opp til der jeg møter på demninga.

Så – vanligvis bruker jeg å følge den stien til høyre, og en liten bit gjennom skogen, for der er det utrulig flott..men i dag skulle jeg altså til venstre..

Joda – det virka lovende til å begynne med..med godt synlig sti..

..meeeen..det forandra seg raskt.. For enten har jeg klart å blingse noe så inn i svarte.. eller så er det bare rett og slett ei løype som er utrulig lite brukt, og dermed helt igjengrodd. For alt jeg fant, var skau..skau..og atter skau.

Og en ting er da visselig sikkert, skal jeg først gå i lavlandet, er det uaktuelt å måtte brøyte meg vei gjennom bushen som et anna villsvin på flukt..så etter ca. et kvarter gjeipa jeg til hele skauen og vendte nesa tilbake til start.

Og bare for at akkurat den turen ikke skulle bli en totalt fiasko, trødde jeg likegodt bort til finplassen på andre sida av vatnet og tok litt bilder til dere 😉

Tja-ja..det var DEN turen – men jeg var da jaggu ikke klar til å gi meg..så daaaaa ble det Blåfjellet i stedet. Og for å komme dit, måtte jeg kjøre noen få minutter tilbake mot byen..og fikk det nye turmålet midt i synsfeltet..

På enden av strekka tok jeg av til høyre inn mot Kilbotn – deretter opp til idrettsarenaen der..og parkerte på den store parkeringa som er like før Kilkamhuset..

Det er tydeligvis flere veier som fører opp til Blåfjellet – men jeg valgte å ta den som både sto i boka mi – og som dukka opp på frilufts-app´en min..og da gikk jeg IKKE til venstre og ned mot Kilkamhuset, men tusla meg til høyre herfra..

..og fulgte (antagelig) ei lysløype den første biten..

..sånn ca hit..

Og da var det bare å traske et stykke opp langs grusveien..

..til et tydelig veiskille – og yeppz..inn til høyre i skauen med mæ 😊

Og sett sånn – her var det jaggu godt merka..faktisk var det en av de beste og mest merka turstien jeg har sett på lenge..

Etter å ha traska og trødd i en liten halvtime, begynte mattrollet å grynte litt, og siden jeg i tillegg var halvveis overoppheta i solsteiken, fant jeg meg en fin plass og tok meg et lite 5-minutt..med væske- og energipåfyll..

..og ganske ok utsikt 😊

Så bar det videre..og toppen hildra i det fjerne..

Men nå er det nå engang sånn, at den løypa jeg fulgte, tok meg først helt til høyre – for så å vri seg mot venstre og over hele ryggen bort. Veien var fremdeles heilt fantastisk å følge..og den gikk i jevn stigning, så alt i alt var jeg veldig fornøyd så langt.

Og før jeg visste ordet av det, begynte det å gå over til et mye mer åpent terreng.

Jada..nærme mæ nu..

Vakkert 😍

Se der, ja..der er han..toppen, altså..

Måtte forevige en liten varde som sto å gjorde seg til..

..og derrr va æ oppe 😊

Og denna kassa var det bok – så da var det autograf-tid 😉

Heldigvis hadde jeg ikke en så stor tilhengerskare av fans (les:svartflue) etter meg i dag – men til gjengjeld var det sinnsykt mye klegg som gjorde sitt ytterste for å ete meg opp.. Seriøst, leggene mine ser ut som en dårlig kopi av en sveitserost..

Men skitt au – bagateller, tross alt..og jeg konsentrerte meg heller om å nyte utsikten hele veien rundt meg der jeg sto 😍

Så var det tid for lunsj 😉

Mens jeg satt å dingla med beina.. Veit det ikke ser SÅ høyt ut, men det kilte jaggu litt i magen.

Seee..midt i bildet er Kilkamhuset hvor jeg parkerte..

..og deeer står samegutten og vente på ho mor ❤️

Brukte vel en god time der oppe i friheta, men til slutt pakka jeg sammen og tusla meg ned igjen..og passa på å “plukke” en multeblomst til dere ❤️

Yeppz..gjett om æ er storfornøyd med dagen 😊

 

TOSKEVASSFJELLET (501 moh)

Hey & hoppsann, der ute =) Hvis du fikk med deg det forrige innlegget mitt, lovde jeg jo at jeg skulle fortelle om turen min opp til Toskevassfjellet på søndag. Fikk du IKKE med deg det innlegget – og ikke gidder å “gå tilbake i tid” for å lese det, så er det da fortsettelsen på en tur det jeg hadde gått opp til et litt mindre fjell som heter Varden i nabokommunen min, Kvæfjord.

Såååå altså..etter å ha pausa litt, med en nydelig utsikt – bestemte jeg med da for å prøve å komme meg opp til Toskevassfjellet. Jeg har jo vært oppe der et par – tre ganger før, men har gått opp fra et annet sted – men i følge Guruen (boka mi), skulle det være mulig å komme opp dit fra Varden også – men på litt dårligere merka sti.
SELVFØLGELIG hadde jeg ikke tatt med meg bokji – så jeg måtte bare gjette meg til hvor det ble best å gå..og fant ut at fjellet ligger jo rett bak der, som er Ramnskardheia..

.. derfor valgte jeg å gå en litt utydelig sti som leda mot venstre – altså videre i fra den retninga jeg var kommet fra..og som viste seg å være stikk motsatt av hva Guruen hadde foreslått. Yeppz, jeg skulle tydeligvis gått mot den derre plast-pinne-tinge-tangen som hang å dingla i et tre lenger bort, og som jeg i forrige innlegg ba dere om å snu ved, for å komme til Varden.

Meeeen pyttsann..jeg var ved godt mot, og til å begynne med så det veldig bra ut, for det var noe som kunne ligne på gamle meringer et par plasser.

I ettertid har jeg tenkt at det antagelig var gamle meringer for orienteringsløp, men skitt au – det var nå en for for sti – hist & her og stykkevis & delt, og selv om jeg endte opp med å gå nedover igjen i høydemeter for så å gå rundt heia og så opp igjen..

..så skulle du sett på makan – til slutt havna jeg på den stien jeg vanligvis har brukt – og da var det straka vegen øppøver.

Jeg hadde egentlig tenkt å ta meg god tid og bare tusle, fordi det er det jeg liker aller best..men den der fansen (les:svartfluen) var altså noe så grønnjæklig innpåslitne. Ikke nok med at de som hang ved meg opp til Varden, fulgte med på veien – men de tilkalte jo antagelig absolutt alt av svartfluer og klegg som eksisterte i mils omkrets..og jeg sverger (sorry mamsen, æ veit d e stygt å sverge – fysj!) at hver gang jeg prøvde å stoppe for å ta et bilde, tok det nøyaktig 3 sekunder før armene mine var svarte av fluer, og flere av de prøvde seg på samtlige åpninger man har over skuldernivå – og et par ganger endte jeg opp med å få inn litt ekstra proteiner jeg godt kunne vært foruten, hehe 😁 Og i tillegg ble det en masse svarte flekker og skygger på nesten alle bildene..så yepp..jeg gikk – og jeg gikk – bråstoppa og holdt pusten i 10 sekund mens jeg knipsa i villa, og trava så videre som en anna gærning oppover bakkan med en svart tordensky-wannabe over hauet.

Men her er i alle fall de få bildene som ble flue-fri 😉

Der nede vises litt av det eine av Ramnskardvatnan, der jeg i vinter var et døgn i Haillbua (for de som husker det)

YEEEEEY…æ begynne å nærme mæ favoritt-terreng..

Toppen i sikte..midt i bildet..

Fascinerende 😍

Jada…nærmere deg min…eeeh…gløm det 🙈

Trakk pusten godt og hadde et litt lengre stopp her..ved et bittelite vann jeg ikke fant noe navn på..

..like under toppen.

Yeppz, der var både æ og fansen oppe 😉

Vél oppe på toppen, var det heldigvis litt vind – så jeg fikk vrengt av meg på føttene for å lufte tærne, satt skoene på tørk i solsteiken (jada – denna tøtta klare å trø sæ våt uansett kor ho er..) snudd t-skjorta med fronten bakover så jeg fikk tørt på ryggen, og så fant jeg meg en trivelig plass i sol & vind for å innta litt lunsj..

God og mett – og med en ganske så redusert tordensky over hauet, rusla jeg litt rundt og tok litt bilder.

Ikkje bærre er dæm steike god – men dæm er jo steike nusselig også 😍

Og når skoene var tørka, skifta jeg til tørre sokker og rusla meg i rolig tempo nedover. Av en eller anna merkelig grunn, var det lettere å ha fansen hengende etter seg nedover i forhold til oppover…hmmm…så jeg tok meg god tid, og i stedet for å gå tilbake til Varden, valgte jeg å gå ned til der jeg vanligvis har gått opp..(sånn ca..)

Fikk til og med knipsa et par bilder, før jeg var nede på hovedveien, som jeg da fulgte tilbake til der jeg hadde parkert.

..vi har nu dårlige veia i nord – men nei, detta er ikkje hovedveien 😉😂

 

 

VARDEN (370/399 moh)

Først – før jeg forteller om det overskrifta antyder, bare MÅ jeg fortelle at jeg hadde bilen min inne på EU-kontroll i dag..og WOHOOOO…han gikk rett gjennom hele greia, uten ei einaste anmerkning. Faktisk fikk jeg fortalt av han som utførte kontrollen, at alt virka veldig bra 😁 Det er første gang æ har opplevd..som regel har det vært feil og mangla som man har måtta utbedra både før og etter kontrollen..men med denna har æ ikkje gjort nåkka anna i forkant enn å skifte ei skiltlys-pære…så æ er søkkimponert over samegutten min ❤️

Så altså..i går – mellom skriblinga av de to innleggene fra lørdagsturen, fant jeg ut at jeg skulle ta meg en liten fjelltur opp til det som kalles Varden i nabokommunen Kvæfjord, for å få på plass en tur til i Guru-boka mi. Det er ikke av de største toppene..i boka står det 370 m.o.h, mens på frilufts-app´en jeg bruker, står det 399..så han mersk veit 😉

Jeg raska i alle fall med meg det vanlige og satte på dør, og parkerte ved Vik skole.

Så heiv jeg sekken på ryggen og traska et par hundre meter tilbake i forhold til den kanten jeg kom fra (til venstre, dersom man står med ryggen til skolen) til jeg fant dette veiskiltet.

Da var det bare å følge veien oppover til den delte seg, for så å holde til høyre og så helt frem til den endte ved en gårdsplass. Der starta en utrulig godt opptråkka og merka sti, som gikk helt frem til varden.

Siden Varden tydeligvis er med i “10 på topp” i år, var det mange av de fine, røde merkene å følge oppover.

…jaaada…port var det her også..og et rødt merke i treet..ingen tvil om at jeg var på rett vei, i alle fall 😉

..men..ei tom postkasse ved sida av porten? Tru om det er her han Hr. Navnlaus bor..? 🤔

Det var en varm og fin dag, og jeg storkosa meg – sjøl om det ikke var favoritt-terrenget mitt..alt for mye skau som sperrer for utsikta..

..men ble nå belønna med litt utsyn hist og her 😊

Okeeeeey…halvveis 😁

Så da traska jeg videre med godt mot og enda bedre humør..

Joda..definitivt godt merka oppover..

Så var det detta terrenget igjen, da.. Og joda, sjøl om jeg foretrekker åpent landskap, syns jeg dette også er utrulig sjarmerende..

Liiiitt mindre påtrengende skau 😁

Hmmmm…nesten så æ plutselig følte mæ overvåka🙈 Men takk, hehe 😂

Yezz..endelig litt opp i høyden

Og ganske bra utsikt..

Småtrallende og skikkelig happy, tok jeg fatt på siste biten..(med en sverm av svartfluer på slep, hehe)

Og bærre så du veit det..støter du på denna, er du litt for langt til høyre 😉..så snu ca 1/4 omdreining til venstre og marsjer litt fremover…

..og TADAAAA!! VARDEN 😊

Med en nydelig utsikt ❤️

Da jeg hadde nytt den flotte utsikten og pausa ei god stund på toppen av varden (med påfyll av væske) kjente jeg at energinivået mitt fremdeles var ganske høyt, og jeg var faktisk ikke sliten i det hele tatt..såååå…jeg visste jo at det skulle være mulig å gå videre til Toskevassfjellet, selv om det visstnok ikke var mye til sti å skryte av. Har vært på det fjellet flere ganger før, men da har jeg gått opp et helt annet sted. Men skitt au – jeg labba i vei mot neste topp – men DEN turen får du vite mer om i neste innlegg, ellers blir det overload av bilder igjen 😉

 

 

EN DAG PÅ VEIEN – DEL 2

Yeppz, her kommer andre og siste del fra roadtrip’en min i går. Når jeg avslutta forrige innlegg, hadde jeg fått et illsint mattroll på nakken, og begynte leitinga etter en fin plass for å slå meg ned og få stagga sulten. Og jeg trengte ikke kjøre så veldig langt tilbake, før jeg fant et nydelig sted nede ved en innsjø som i følge Googlemaps heter Iptojávri.

Prøvde meg på å ta bilder sånn at dere får en slags tilnærma 360 graders tur..

Som dere ser, er det ikke lange biten ned – så jeg hanka sammen litt turting og tusla meg ned til vannkanten.

Akkurat der bestemte jeg meg for å slå meg ned..

Og så vrengte jeg av meg både på føtter og overkropp..(nope, ikkje topplaus 😉)

..og nøyt dagen til fulle, mens middagen sto å godgjorde seg på primusen.

Brukte skikkelig lang tid der nede ved vannet, og studerte et ganske yrende liv rundt meg..som disse to..

De kom valsende fra hver sin kant, og gjorde et skikkelig show av et rituale for å hilse på hverandre..før den ene valsa videre – og den andre fløy vekk. Yeppz, det var jaggu flygemaur. 😊

Til slutt fant jeg ut at det var på tide å surre videre, så jeg pakka sammen og rusla meg opp til bilen igjen..og begynte å tenke på returen.

Men da jeg kom ned til krysset ved Skjomenbrua, bestemte jeg meg for at jeg hadde nok drivstoff til å surre litt til – og da visste jeg nøyaktig hvor jeg skulle..

Å beskue den vakre Stetinden 😍

Det er det vakreste synet jeg veit..og jeg har såååå innmari lyst til å komme meg heilt opp dit en gang. Jeg veit at man kan komme seg nesten hele veien opp på kun føtter – men problemet er de siste høydemetrene som man må ha klatreutstyr. Og ja, jeg har faktisk vurdert kurs flere ganger – men er nå enda ikke kommet meg så langt..hmmm..

Knipsa også et par bilder andre veien, ut over fjorden..

..og så surra jeg videre. I utgangspunktet tenkte jeg å kjøre kun til fergeleiet i Kjøpsvik (der ferga går over til Drag) Men da jeg kom dit, fant jeg ut at jeg skulle kjøre en vei som gikk videre derfra – for den der bortigjønna hadde jeg slettes ikke vært. Så jeg kjørte..og kjørte..og til slutt begynte jeg å lure på om jeg var havna totalt ute i ødemarka..

Men neida, det var både hus og hytter der i massevis..og faktisk ganske vakkert..og (jada-jada..i følge Googlemaps) var jeg kommet til et sted som heter Kjelkvik.

Da jeg fikk snudd ved veis ende (noe som ikke var bare-bare må vite) satte jeg nesa straka vegen (nesten) hjemover. Fordi jeg bare måååtte bortom det andre fergeleiet (Skarberget, med ferge til Bognes) også for å snu..og passa på å stoppe litt underveis, for å strekke på føtter’n og knipse noen siste bilder før jeg dro hjem – etter en aldeles nydeligvakker dag langs landeveien 😊