PROTEIN CAFFÉ LATTE

Det er absolutt ikke og laaaangt i fra hver dag at det skjer noe spesielt i livet mitt..i alle fall ikke nok til at jeg har blogga om det. Men etter input fra folk, har jeg jo skjønt at mange vil nok lese skribleriene mine, selv om de ikke er lange innlegg om fantastiske turer..

Så tja, KANSKJE jeg burde bli flinkere til å dele av meg selv – og som en mini-start vil jeg dele ei oppskrift med dere..nemlig en proteinrik Caffé Latte. Jeg ELSKER Caffé Latte, men det blir både dyrt og temmelig usunt å løpe på cafe og kjøpe det. Det skjer yderst sjeldent – sånn ca 3-4 ganger i året. Men det er fullt mulig å lage sin egen,mye sunnere CL hjemme..noe jeg gjorde i går.

Alt jeg trenger er lettmelk, pulverkaffe, proteinpulver og litt kanel.

I går valgte jeg proteinpulver med smak av sjokolade, hasselnøtt og nougat..

Jeg blander 1 toppa ts pulverkaffe med 1 stor scoop proteinpulver..

..og rører det ut i ca 1 dl kokende vann.

Det kan lønne seg å bruke bare halvparten av vannet først, til du får en glatt masse – før du tilsetter resten av det kokende vannet like før du tilsetter 1,5 dl varm melk med skum..som du får du ved å varme melken i en kjele mens du pisker den opp til den skummer mye..

Da gjenstår bare et lite dryss av kanel på toppen, og vips – en nydelig, proteinrik og temmelig sunn Caffé Latte klar til å nytes 😍

 

 

SLØØØØØV

..mhmmm…det finnes faktisk ikkje et anna ord for både den fysiske og psykiske tilstanden min denna søndagen.. Æ er i totalt sløvemodus – og tenke at av og til er vel det også ok.

EGENTELIG hadde jeg tenkt meg ut på tur i dag – men da jeg våkna, var høyre ankel ekstremt grinete. Jøss bevares og joda, vi har vel alle sånne dager – der man våkner opp i et elendig humør uten noen spesiell grunn – og i min verden, kan da virkelig kroppsdelene mine få lov til det samme. Nå skal det sies at akkurat denna ankelen har jeg slitt med humørsvingningene til, siden jeg som 12-13-åring brista den etter et ganske så ugrasiøst svalestup ned en grusbakke. Normalt sett oppfører den seg, men det kaaan hende at det ble ett eller to løft for mye på treninga i går, som gjorde at teknikken på løftene ikke ble helt 100%, og dermed kaaan det hende at jeg overbelasta den bittelitt… Yeppz – mange om og hvis og kanskje her – men skitt au..jeg lar den få surke i fred i dag, og så får den fra i mårra av, vær så god gjøre som alle de andre kroppsdelene mine – og spille på lag med meg, fordi det gagner oss alle til syvende og sist..

Så – i dag blir det (mest sannsynlig) innedag..og jeg har nok å sysselsette meg sjøl med..har ommøblert litt, og laga meg et koselig, kreativt hjørne for å jobbe med bilda, blogging og alt det der..

..og så har jeg vært så heldig å få maaaasse garn hos ei venninna – så jeg akter faktisk – for en gangs skyld, å strikke en genser til meg sjøl. Har ikke noe mønster å følge, men vil ha raglanfelling.. så jeg fant meg ei enkel basis oppskrift for å slippe å bale så alt for mye for å få maskeantallet til å stemme. Ellers regner jeg med at det blir nok i alle fall fletter…eeeh..fletta inn i arbeidet etter hvert..

Men i går fikk jeg i alle fall lufta meg litt. Skal innrømme at etter at jeg hadde vært på trening, kjeda jeg meg noe så inn i hampen, at jeg bokstavelig talt holdt på å gå på veggene. De som kjenner meg – og veit hvordan jeg kan reagere da – ville nok ikke blitt forferdet om jeg sa at jeg nå var halvveis på tur ned til søstersen på østlandet, for å ta en kopp kaffe, hehe..meeen.. jeg PRØVER å “oppføre” meg (og dessuten er økonomien dobbelt så kranglevorn som den før nevnte ankelen), så jeg klarte å motstå fristelsen til å rase ut døra som en anna gærning, med tannbørsten i baklomma, mobillader i eine handa og truseskift i andre handa..og sto han av til de verste riene var over, før jeg kjørte meg en luftetur som til slutt endte opp under Tjeldsundbrua – på Hinnøysida..

Har faktisk aldri vært i fjæra på den sida før – og jeg ble positivt overraska over hvor flott det var der.
En miniholme som man kan gå tørrskodd over til – i alle fall ved fjæra sjy..

Utrulig flotte fjell/steinpartier (som så mykkje kulere ut i virkeligheta)

Og seee..en mini-mini holme..

Fikk plutselig øye på denna også..

.. som jeg er SIKKER på har fungert som Hobbitbolig..men fikk ikke undersøkt den nærmere, da jeg ikke tok sjansen på å gi meg ut i den ukjente, enorme jungelen av høye trær som hvisket seg imellom, gress og blomster som strakte seg etter meg med bittesmå fingrer, og skjulte myrer som garantert inneholdt både fortapte sjela, Nazgul og… okeeey..æ gir mæ..for mykkje LOTR….fantasien kan få ta overhand en anna dag 🙈 Det var rett og slett for vått til at æ gadd å gå dit.. 😂

Veit egentlig ikke hvor lenge jeg surra rundt der i min egen verden og knipsa bilder i hytt & pine..og i denne runden, ble det veldig mye fokus på macro og farger i naturen..som dette.

Motivene er gode nok, men må nok jobbe mye-mye mer med å klare å holde kamera rolig selv om det er vind, for å unngå å få uskarpe og blurry resultat..

Uansett, jeg storkosa meg og hadde det utrulig koselig, men til slutt måtte jeg gi opp, på grunn av den ekstreeeemt sure sydvesten.. og da tenker jeg ikke på den gule tingen du kan tre nedover hodet og som gir i alle fall meg assosiasjoner til fiskebåter og piperøyking..

Yeppz…gårsdagen ble heilt superdupermegafantastisk, den..og det satser æ virkelig på at dagen i dag også blir 😉❤️

FARVEL-PARTY

…NEI, d e IKKJE æ som si farvel atter en gang 😉 Men nå er St.Hans over – og sjøl om sola allerede har pakka sekken og begynt å snike seg av sted på tåspissene, er det nå offisielt at den er på tur å dra sin vei for i år.. Farsken også – men svæært lite man kan gjøre med det, da..

Og med tanke på at jeg og vinteren aldri klarer å komme på godfot med hverandre, er det jo litt merksnodig at jeg frivillig deltar i feiring av nettopp denna dagen da…men feira gjorde jeg i går – sammen med sønnen min, brorsan og sønnen hans – og jeg hadde det absolutt heilt fantastisk.

Vi hadde avtalt å møtes noe over 18.00 på “godplassen” min i fjæra i Toppsundet (dvs guttungen kom seinere) og sida jeg kjeda meg en smule,(what else is new?) kjørte jeg bort dit en god time i forveien for å okkupere parkeringsplasser, plukke litt løv å pynte med, og gjøre i stand bålet vårt til folkan skulle komme..og yeppz..ho Frida er med på lasset som vanlig, hehe 😉

Er vel unødvendig å poengtere, men – BÅLET

..og familien min ❤️

Klargjøring av grill til karan..

..æ for min del gikk for bålmat.. rømmegrøt & spekemat..

Yepperz – farvel-party for sola, med høg kosefaktor og flott utsikt. 😊

HØGFJELLET (615moh)

Joda – er her enda, jeg..sjøl om innleggan har vært veldig sporadiske og til tider fraværende. Det har foregått ekstremt mye rart – og likevel absolutt ingen ting i livet mitt – så veit dåkker det, hehe 😉

Men nååååå kommer det i alle fall et nytt, lite innlegg..fra en aldeles praktfull tur jeg hadde i helga (les: lørdag)

Etter den vanlige kveruleringa mi med meg sjøl over akkurat én kopp kaffe for mye til frokost, der det gjentagende tema er: Ka svarten skal æ finne på i dag? ..fant jeg ut at jeg definitivt IKKE hadde lyst til å rydde i klesskap eller sortere albumene mine på dataen (har ikke mindre enn to nesten fulle, eksterne harddisker på 1 TB hver som trenger en seriøs gjennomgang) Nei – jeg hadde lyst å strekke på beina litt. Så jeg fant fram guruen min – boka Fra Møysalen til Elgens fot..

..og starta jakta på et turmål jeg ikke har vært på. Er selvfølgelig nok av de, da jeg har fullført kun 34 eller 35 av de 123 turene..med unnskyldning om at mange av de er enten i kommuner alt for langt unna – eller er beregna for sykling, og at det vil være ekstremt kjedelig å gå både ei mil og mer til – én vei – før jeg må snu å gå samme, flate ruta hjem igjen..

I alle fall – jeg saumfarte boka, og fant ut at Høgfjellet har jeg ikke vært på. Det ligger i Harstad kommune, men man må kjøre 15-20 minutter ut av selve byen på Fv1, forbi nedkjøringen til Kasfjord og videre mot Skjærstad for å starte turen. (Joda, det finnes flere ruter, men jeg går da etter den som boka mi beskriver. Det er ei ganske bra parkering på venstre side av veien, når man har passert avkjøringa til Rivermont ungdomssenter..og den er ganske lett å kjenne igjen, da det er et stort skilt med info for Grunneierlag Harstad Nord der.

Med samegutten min godt plassert, og en sekk på ryggen som inneholdt både vått & tørt..samt primus, kaffekjelen og litt tørre klær (det småregna da jeg dro, nemlig) tok jeg fatt på veien oppover, og et nytt eventyr.

Etter å ha passert en del hytter, kom jeg plutselig til dette..eeeh..klatrestativet. Yeppz, her må man klatre over i stedet for å gå gjennom..

Vél over, måtte jeg jo ta et bilde nedover også.

Deretter var det bare å traske i vei videre, på god og brei vei..helt til jeg kom hit..

..til en bred skogssti, som lovde en betydelig snarvei rett frem…wohoooo 😁

Siden jeg ikke hadde vært her før, valgte jeg å teste ut den snarveien – og heller ta den lange veien på returen. Jaddah!! En ting er nå at det var ikke mye å se, akkurat – verken oppover eller – som her – nedover..

..men du grønnsalte småjævla, så bratt det var..naturlig nok, da man tilbakelegge X antall høydemeter på 1/3 av den distansen man ville gjort på den andre veien. Dobbelt jaddah & huffamædah!! i tillegg.. Tjukkleggene mine var gnaillsure og grinete som fy på meg – men seeee..på sida der stien slutter seg til den vanlig veien igjen..en benk venta på toppen av tykjebakken 😍

Nå skal det sies at jeg er blant de som foretrekker å hvile stående når jeg er ute på tur – men slang nå bakenden nedpå et øyeblikk – bare sånn for å vite at jeg har testa den, hehe

Deretter bar det videre oppover..og oppover på en (fremdeles) brei og fin vei, med flott utsikt tross ekstremt skiftende vær.

I boka står det at man skal følge først vei og deretter sti frem til Skjærstadvatnet/Skjærstaddalvatnet.. Hmm..ja det er jo enkelt å si for de som har vært der før – for i alle fall ett sted skal jeg innrømme at jeg stussa litt på hvor jeg egentlig skulle gå. Her deler nemlig veien seg i to like brede veier – og jeg valgte høyre..

..etter å ha resonnert meg frem til at jakter man på fjellvann, bør man gå mot elver og fosser – og jeg syns virkelig jeg kunne se et lite fossefall mot høyre. (og for å være ekstra sikker, sjekka æ kartet)

Ellers var det spesielt én gang når jeg kom lenger opp i dalsøkket før jeg nådde vannet at det var flere stier, og jeg lurte på hvilken jeg skulle velge..men også da valgte jeg å kurse meg nærmest mulig elva. Utenom det, var det egentlig greit å finne frem. Liiiitt vel vått i enkelte områda, men ikkje så mykkje at æ trengte flåte for å ro mæ over 😉

Her har jeg kommet såpass opp i høyden at jeg fikk en flott utsikt over Skjærstaddalen…

..men joda, måtte værsågod traske enda lenger opp for å finne det dærre vannet, ja.. Og traska gjorde jeg, mens jeg lytta til stillheta – som nå og da ble avbrutt av litt humlesus og fuglekvitter – og et småfrustrert mattroll som forlangte energipåfyll.. Dessuten var jeg blitt ganske så blaut på føttene, så tanken på å finne det derre vannet for å ta seg en god matpause der, begynte å virke ganske forlokkende..

Og joda – ikke så aaalt for lenge etterpå kom jeg da frem – men ble egentlig litt skuffa. For når jeg runda den siste bakketoppen, begynte det å blåse noe helt sinnsykt – så alle bildene jeg tok av “første møte” ble helt elendige. Det eneste som ble sånn nogen lunde, var dette – der jeg zooma inn ei hytt/skur på andre sida.

Derfor satte jeg meg bare ned et lunt sted litt lenger nede langs elva, og fikk endelig laga meg lunsj – og kaffe..

Veit ikke hvor lenge jeg satt der – men hadde det i alle fall veldig trivelig med å høre vinden som herja litt i bakgrunnen, og studere elva som rant forbi meg og banet seg vei under isen litt lenger frem.

Og så fikk jeg lufta undersåttene litt, før de fikk nye tørre sokker – i våte sko..fungerer bærre lækkert, det..

Etter ei stund løya vinden, og god og mett tok jeg fatt på veien videre mot toppen. I følge boka skulle jeg nå straka vegen rett vest..i alle fall i ei rett linje mot venstre i forhold til der man kommer opp til vannet..noe som vil si at jeg kursa meg inn mot dalsøkket i midten der.

Det var forbausende lettgått terreng, med svært lite stigning..og jeg begynte å lure på hvor langt det egentlig var igjen til toppen.
Vel – da jeg kom meg opp i det dalsøkket, fant jeg fort ut av det – for deeer til venstre i bildet er den. Oh du godeste, hehe.. Nå er det nå engang sånn, at avstandene ute i skog og mark kan virke litt villedende – for ved første øyekast så det laaangt ut..

Men siden jeg veit at det som regel er mye kortere enn det ser ut til, tok jeg meg en ekstra slurk med vann, trakk pusten dypt og gjøyv på i sakte kino. Og du verden for en nydelig utsikt som åpenbarte seg etter hvert..
Det ene av to Høgfjellvatnan – og litt av fjellet Elgen i det fjerne.

Så jeg traska lystig videre, skikkelig oppløfta av alt det vakre rundt meg – og se, toppen nærma seg med stormskritt..

..og før jeg visste ordet av det, var jeg kommet så langt at jeg kunne begynne å kurse meg oppover i terrenget igjen..

Yeppz – der i dalsøkket kom jeg fra..

Og oppover bar det. Nå uten noen merkbart synlig sti – men hey – oppover er oppover, sant??

Måtte selvfølgelig ta meg noen pauser på tur opp – og fikk bl.a knipset dette nydelige vannet på andre sida av der jeg sto.. I følge kartet er det Sjurfjellvatnet..

Litt mer trasking, nå – og seee..der i midten..final destination in sight!!

OOOOOG YEZZZZZ!!! Der var æ jaggu på toppen av Høgfjellet..WOHOOOOO

Ord kan ikke beskrive den følelsen jeg hadde, da jeg valsa meg rundt der oppe – for værgudene oppførte seg, og utsikten var bare rett og slett til å ta pusten fra en..
I bakgrunnen ser man litt av Grytøya (der har jeg enda ikke vært å gått..) Men alle de andre fjellene i bildet her, har jeg vært på.. Til venstre er Nupenfjellet, rett frem er da Elgen, mens den lange åsryggen til høyre er Keipen (nord og sør)

Og her er ( i bakgrunnen) resten av Grytøya til venstre, og Andørja med bl.a Årbostadtinden litt til høyre for midten.
Mens den toppen midt i bildet, er Storhornet i Harstad – som jeg skreiv om for et par innlegg siden..
Nærmest til venstre er Kasfjorden, vannet i midten er Kasfjordvatnet, og det lille til høyre er Botnvatnet/Grunnvatnet..og ja – veien opp følger hele åsryggen fra høyre mot venstre..

Men nok utenomsnakk..måtte jo driste meg litt frem og prøve på litt nærbilder for å få rette høydefølelsen..

Før jeg satte meg på ei steinhylle og drakk resten av (nå ganske kald) kaffen jeg hadde fylt på termokoppen min etter lunsj, og gomla nøtteblanding. Og mens jeg satt der og kosa meg, begynte hodet å fungere litt – for tenk..der nede var det noe som virka litt kjent….så jeg måtte zoome inn litt…joda….

..etter å ha zooma enda mere inn, ser jeg det. Der – nesten midt i bildet, er jaggu parkeringa jeg stoppa på..og jeg kan så vidt skimte rævva av samegutten der bak noen trær.. Fascinerende – at på alle de timene siden jeg forlot han, så var jeg likevel ikke kommet lenger unna..🙈

Selv om jeg hadde fått på meg tørt på overkroppen da jeg kom opp, ble det til slutt ganske kjølig å sitte der i til tider temmelig sterke vindkast. Så jeg pakka sammen og starta på turen ned igjen. Jeg bestemte meg temmelig raskt for at jeg kom IKKE til å følge samme veien ned, da jeg hadde sett på terrenget at det  utmerket gikk an å gå temmelig rett nedover, bare jeg kom meg tilbake til det dalsøkket jeg sto i, etter at jeg hadde gått fra lunsjpause-vannet..

Som tenkt, så gjort – og det ga meg bl.a et greit utsyn til nettopp det vannet, så jeg fikk tatt et lite bilde.

Deretter var det bare å traske i vei – og som dere ser, er det jo et nydelig terreng å gå i.

Her er jeg kommet meg temmelig langt ned igjen, og på tur ut av selve dalen..men måtte ta et bilde av Nontinden, som var temmelig tåkelagt da jeg var på tur oppover.

Og yeppppppp…The Bench

..og krysset mellom tykjebakken og laaaangveien. Som tenkt til å begynne med, valgte jeg da den lengste veien ned.. Både fordi jeg var nysgjerrig på hvordan det så ut langs den – men også på grunn av den ødelagte menisken min..den er IKKE glad i alt for bratte nedoverbakker..

Skal innrømme at det var ikke så veeeldig spennende å gå den veien, akkurat. Men fikk nå tatt et bilde av toppen jeg hadde vært på..og nabotoppen Lågfjellet nærmest.

…hmmm…da jeg var kommet nesten helt ned, oppdaga jeg plutselig disse.. Hvor de leder om man følger de, aner jeg ikke..jeg kan i alle fall – definitivt si at jeg så ikke en eneste en på tur opp.. (joda, æ treng brilla men likevel..)

Og såååå var jeg nede igjen – med et siste bilde av Høgfjellet, sett fra veien der jeg starta.

Så bare MÅ jeg få ut litt frustrasjon her på slutten.. Jeg googla fjellet for å se andre sin mening om turen – og jeg blir så innmari provosert når jeg kommer over innlegg der forfatteren tydeligvis ikke gidder å ta høyde for at vi er ikke alle topptrente turgåere som spiser 1000-meters topper til frokost.. Jeg siterer: Som en rask, liten ettermiddagstur, passer Høgfjellet utmerket som turmål.

Æ meine – ka svarten er det for nåkka??? Hadde han i det minste tatt seg bryderiet med å poengtere at dersom du er svært tur-vant, er dette en enkel topp.. Men sannheta er jo at en stor prosentandel av befolkningen, er ikke det..og en stor del av dem igjen, har ikke verken kondis eller helse til å rase en rask, liten ettermiddagstur opp der. Men JA!!!! Veldig, veldig mange vil glatt klare den turen – dersom de tar livet med ro og ikke får prestasjonsangst fordi de (som jeg) bruker både dobbelt så langt tid og mere til på en tur enn det som står oppført som “normalt”..

Så ja – jeg blir provosert på både mine og andre sine vegne. Om jeg hadde lest kun hans innlegg før jeg valsa meg oppover, hadde jeg blitt ekstremt skuffa og lei meg, fordi hans beskrivelse passet IKKE med det jeg opplevde. Jeg går ikke kjapt, men jeg er “seig”..det vil si jeg kan gå i timevis uten problem..men den jækla, kjappe ettermiddagsturen hans, brukte jeg (i rein gå-tid) 4,5 time på..og med fotografering og matpauser, 6 timer. Kar´n kan være glad æ ikkje veit kæm han er, for da har æ garantert kommet til å gitt han et skikkelig spark på skinnleggen neste gang æ så han.. Fnys!!!!!

..SKULLE DU SETT SÅNN..

..for tenke seg til..da jeg hadde sittet å glodd ut på en ganske regntung himmel i mårres (mulig vinduan gjorde den meir grå enn det den var..) og latt krafta fra mårrakaffen gjøre sitt – Feel the Force, Luke.. kom jeg plutselig på at: Hey – æ har jo flere severdigheta æ ikkje har vist dåkker her på bloggen.

Så jeg tok et dypdykk i arkivet mitt, og fant ut at i dag vil jeg vise dere en aldeles fantastisk foss jeg kom over.

Det var – som vanlig – ikke en planlagt tur dit, men da jeg surra i sneglefart langs veiene nordover fra søstersen for noen uker siden, og kjørte for ørtende gang til siden for å slippe biler forbi meg, oppdaga jeg plutselig et skilt som pekte ned mot ei ny severdighet..som skulle vise seg å være Trøndelags høyeste fossefall – Henfallet.

Det var en god bit å kjøre innover – på temmelig smale veier her og der. Nå er jeg ikke spesielt bekymra for egen del, da bilen min godt kan kjøre ned i ikke alt for bratte skråninger – men det kan være kjekt å være obs på hvem man eventuelt møter som IKKE kan det..

Da jeg kom frem til parkeringa, var det første som fenga oppmerksomheta mi en utedass.. og som ei som digger alt som har med store kjøretøy å gjøre, leste jeg naturlig nok John Deere…æ meine..dåkker ser det, dåkker også??

Kremt!! I alle fall..det var ei stor parkering, som også hadde et rasteplass-bord..

..og ei oppslagstavle med litt info om hva jeg kunne forvente meg her…i det som faktisk er et naturreservat.

Som vanlig skumleste jeg gjennom alt – og så begynte jeg å rusle meg bortover en kort og utrulig godt tilrettelagt vei. Utrulig spennende – å rusle i sakte tempo, mens jeg hørte suset fra fossen bli stadig sterkere etter hvert som jeg nærmet meg.

Og jeg ble ikke akkurat skuffa over synet som møtte meg

For å få komme meg nærmest mulig, vandra jeg litt nedover i terrenget langs en sti som gikk fra der selve utkikkspunktet er..

Det var en fascinerende opplevelse – som anbefales..
Legger ved et lite klipp jeg filma av fossen, og som ligger på YouTube-kanalen min.

..og en link dersom noen vil lese litt mer om HENFALLET.

STORHORNET – IGJEN…

I går ettermiddag satt jeg som vanlig å funderte på hva jeg skulle bruke resten av dagen på – og selv om det var en smule grått og hustrig ute, bestemte jeg meg for at jeg skulle ta meg en tur opp på Storhornet (510 moh) her i Harstad. Det er på en måte blitt favoritt-fjellet mitt, fordi jeg syns det er en passe grei tur med vekselsvis korte og lengre bakker og flere flate partier som er enkle å gå. Blir liksom akkurat passe sliten og god etter å ha traska opp dit..

Veit jo jeg har laga i alle fall et par innlegg før om akkurat det fjellet – men denne gangen blir det litt annerledes – da jeg har konsentrert meg om å ta mest mulig bilder – hele veien opp.. (å æ kan love dæ det blei mange bilda..) Dessverre – siden det veksla mellom strålende sol, regn og en vanvittig vind, var det klin umulig å få en jevn kvalitet på bildene. Én ting er å stoppe gudane veit hvor mange ganger for å knipse litt – men skulle jeg brukt mye tid på å finne rette innstillinger på kamera, hadde jeg vel ikke kommet ned enda, hehe 😁

Så..jeg starta turen i fra det som kalles Høgda, når man har tatt av fra Fv1 og er på tur Fv2 opp mot Aunfjellet. Der er det ei flott busslomme på høyre side oppe på første bakketoppen, rett nedenfor et rødt hus – hvor jeg da valgte å parkere kjærra..

..det røde huset..og yepp, man går den veien som er klistra inntil husveggen..

Deretter er det bare å følge en god og brei vei oppover..

Når man har gått en liten bit, må man gjennom denne porten – husk å lukke den etter deg 😉

..og så er det bare å fortsette å følge veien oppover..

Og deeer er målet for turen.. Det virker kanskje ikke så veldig langt, men i og med at man her går en vei som følger åsryggen du ser til høyre, blir det en litt lang – men mye enklere tur enn om man skulle gått mer rett opp som man kan gjøre på venstre side av fjellet.

Det er en del stikkveier her og der – men jeg tror dette er den eneste plassen man virkelig kan lure på om man skal velge høyre eller venstre. Nå vet jeg faktisk ikke om begge veiene fører opp til toppen – så jeg holder meg konsekvent til høyre, der jeg har gått i alle år.

Stedvis begynner det å tynnes litt ut i vegetasjonen når man ser oppover..

..i alle fall om man ser seg tilbake og tenker over hvor mye skau man egentlig har valsa gjennom.

Og målet kommer stadig nærmere..

Etter hvert endrer terrenget seg – naturlig nok – og det begynner å dukke opp litt mer stein..men fremdeles er det overvekt av trær – som nå begynner å ligne de trærne jeg liker best – nemlig den lille, vær-tøffe fjellbjørka..

Sett sånn, da var jeg sånn ca halvveis oppe, vil jeg tru.. og akkurat dette området med “minitoppen” har sitt eget navn – er ikke hundre prosent skråsikker og kranglevorn, men meiner det heter Høystakkan eller no sånt…

..og vakkert og bra med utsikt er det i alle fall i området.. mot Kasfjorden bakerst, Kasfjordvatet i midten og Botnvatnet/Grunnvatnet nærmest.

Normalt sett bruker jeg å ha meg en liten pustepause akkurat her – men siden jeg allerede hadde hatt så himla mange stopp for å forevige turen – traska jeg likesågodt videre med freidig mot..og støtte på det første området med snø til nå. Det var en smule vått, og sida jeg hadde vært så intelligent (not!) til å ta kun joggesko, ble det litt hopping og spretting utenfor allfarvei..

..og PRØVDE å ta bilde av Trollvatnet som man kan se fra stien man følger.. det gikk IKKE bra – men dere får nå ei aning..

..og videre oppover bar det..i temmelig variert terreng – fra småsteinete og spredte klynger med trær..

..til reine, skjære alléen..

Men såååååå, skjønner du..da jeg så den steinen til høyre der – da visste jeg at nå er enden nær – eeh.. enden på turen, altså..

Jeg måtte bare valse gjennom litt mer skau – med toppen i sikte i det fjerne..

Deretter over et flatt – men ganske søkkvått lyng og mose-parti, før jeg tok fatt på de siste åsene opp.. og seeee..en regnbue i det fjerne..

Ekstra mini-foto-pause for å nyte utsikta.

…blaaaargh!! der var det vått, gitt…..så ho frk. Fredriksen brøyta seg vei gjennom treklynga – uten større hell – for jeg var ikke akkurat tørrskodd når jeg nådde andre sida..

Nå er det ikke SÅ langt igjen… og OOOOOOH… en pip-pip

Og nåååå er det SLETTES ikke langt igjen.. Hornvatnet ligger like under toppen, og når man kommer dit kan man velge om man vil gå den litt lengre men slakere veien til høyre..

..eller den litt knappere veien til venstre..

Og for å få flest mulig bilder til dere, valgte jeg den ene (venstre) opp, og den andre ned..
For å slippe å eventuelt måtte grynne meg vei, valgte jeg å gå utenfor selve stien – så jeg havna oppfor snøpartiene..og fikk en ganske fin utsikt mot Hornvatnet – og den andre veien opp..

Etter å ha tusla meg rundt i en halvsirkel, kom jeg på undersiden av snøen igjen..

..og valgte så en litt brattere vei opp – også nå for å unngå å måtte gi meg ut på brevandring.. Hvis dere ser godt etter, ser dere deler av stien som kurser seg inn sånn ca midt på det snødekte området.

Og seeee så flott utsikt jeg fikk nå..før jeg tok en dypt magadrag og spratt opp de siste høydemetrene..

..til toppen.. WOHOOOOO

Det er en fantastisk utsikt som venter en der oppe.. Nå skal det sies at det blåste sinnsykt mye når jeg var der, så jeg hadde problemer med å holde telefonen stødig nok til å få særlig klare bilder – men litt får dere vel med dere..

Med halvveis neglesprett – men oooh så lykkelig – starta jeg på nedturen – og yepp..der var det jaggu et annet menneske som var på tur opp..

En nydelig utsikt fra denne siden også, da..

..og deeer ser dere hvor jeg tusla på oversida av snøen på tur opp..

Nesten nede ved “veiskillet” igjen..

Den store regnbuedagen.. vakkert 😍

Og så var det bare å traske i vei samme ruta ned igjen..med et siste, lite foto-stopp…kun til ære for dere 😘

 

GRØNN TORSDAG

..alle har vel hørt uttrykket blåmandag? Regna med det, ja.. men hva med grønntorsdag? Hehe..nei den var ny for meg også. Men altså..med utgangspunkt i den blåe mandagen – som slettes ikke har vist meg særlig mye blått, virket det som om dagen i går faktisk, bokstavelig talt var farga i grønt.

Det starta med at jeg skulle over til brorsan en tur..fordiiiiii jeg hadde vært så himla sverr å oversett den rette tanken under panseret, da jeg skulle – for første gang siden jeg kjøpte bilen – fylle mer vindusspylevæske..og hadde den likesågodt på beholderen til frostvæska.. Yepp..absolutt alle bilene jeg har eid, har hatt den beholderen inne i motorrommet et sted – så da jeg så en rimelig stor og hvit tanke, gikk jeg automatisk for den. For du veit, når man er så pokka lat at man ikke gidder å lese på lokket – eller som i dette tilfellet, korken..så har man bare seg selv å takke. Og at det ikke ringa ei bjelle når jeg måtte skru av en kork, er jo temmelig utrulig – for alle som har fylt vindusspylevæske veit jo at den tanken har et lokk du bare “flipper” opp – ikke skurlokk (så vidt jeg veit, i alle fall..)

Rakk å få fylt på nærmere 1, 5 liter før hjernen endelig klarte å løsrive seg fra hva i huleste det nå engang var den var okkupert med – og da jeg den selvfølgelig over til å leite frem en hel armada av, gode nordnorske bannskapsord som da sto i kø for å komme frem og fortelle meg en ting eller tre..

Så hva i huleste gjorde man så? Vel – jeg starta med å ringe brorsan, for han er fremdeles det menneske jeg stoler aller-aller mest på når det kommer til eldre biler..og han mente at (selvfølgelig nok) måtte jeg få tappa ned tanken og fylt på nytt, men at det burde ikke gjøre så veldig mye å kjøre bittelitt med bilen – det er tross alt alkohol i spylevæska,og det vil kanskje bare rense systemet litt ekstra…men for å være på den sikre sida, ble vi enige om at jeg skulle ringe verkstedet og få en second opinion..som stemte heeeelt overens med vår, hehe.. Og siden brorsan har et eget miniverksted for seg selv, med alt mulig av utstyr – som bl.a en svær bakke for å ha under bilen når man tømmer den for forskjellige kropsvæsk..eeeh… ja, olje og sånt, veit dåkker..så – som jeg starta med – dro jeg da bortover til han en tur. Han var imidlertid ikke hjemme akkurat da jeg kom, så mens jeg venta lokaliserte jeg først den rette beholderen for vindusspylevæske – som sitter i mellomrommet mellom radiatoren og grillen..(heia hauet!) og deretter tusla jeg meg en runde på eiendommen hans og tok litt bilder – for duuuuh så grønn den dagen var..

Eine venninna mi bor rett over fjorden, og måtte jo bare zoome inn huset hennes litt – ellers blir jeg vel tjære & fjær neste gang jeg ser henne, hehe..

Og deeer kom brorsan hjem..

Etter litt trivelig skravvel, var det bare å hive seg til..og yeppz, samegutten min har verken rødt eller blått blod..men grønt.. (som styrker min teori om at æ og han hører sammen, da han også egentlig må komme fra planeten Glopknork – der æ, ( i følge en barndomskompis av guttungen), tydeligvis kommer fra..(nope, æ har ikkje grønt blod.. 🤔)

Æ meine, seeee den kule fargen 😍

Etter å ha fått tappa ned systemet og fylt på vann (av økonomiske grunner), og tatt en testtur for å sjekke at temperaturen var slik den skulle, kunne vi glad og lykkelig surre oss videre i livet.

Og utpå kveldingen – da rastlausheta tok meg – igjen – tok vi oss en liten luftetur mot Tjeldsundet. Dro til et nedlagt fergeleie og satte meg ytterst på en molo der, og lot vinden rive og røske i meg, mens tankene fikk fly fritt.. Og sett på makan, da..der var det jaggu enda mer grønt å finne..

Fantastisk 😍

 

 

NES KIRKERUIN

Nå om dagene har jeg en “stille stund” i heimen – og rett og slett øver meg på det å være alene hjemme mer enn 12 timer om gangen (huffers..) og faktisk få gjort unna sånne kjedelige ting som klesvask. I teorien kunne jeg selvfølgelig satt på en maskin med klær og så dratt ut – men siden jeg bor som jeg bor, og har felles vaskerom med alle de andre beboerne – får jeg meg ikke til å okkupere en vaskemaskin eller tørketrommel mer enn nødvendig. Det er da dessverre nok av de andre som gjør det – setter på klær om mårran før de drar på jobb, og dermed opptar flere maskiner hele dagen.. Meeen..sånt får ikke jeg meg til å gjøre – og dermed trenger jeg i alle fall en dag eller to i hjemmets lune rede, for å få gjort unna de mer huslige syslene.

Så her sitter jeg da – med den sedvanlige kaffekoppen og glor ut gjennom vinduet.. En av grunnene for at jeg elsker den lille hybelleilighta mi, er at jeg får liksom alt av utsikt her.. Fra ene sida av spisebordet mitt ser jeg ganske bra med liv og røre, da jeg har utsikt mot sykehuset (yeppz, bak busken der)

..og på den andre sida, ved å heve blikket litt, har jeg utsyn mot hav og fjell..deriblant øya mi, Andørja..

Når jeg har disse dagene, prøver jeg samtidig å få gjort noe produktivt (les: kreativt) med skrivinga mi.. Noe som ikke bestandig blir som jeg håper – og da er det veldig greit å ha bloggen å falle tilbake på..for her veit jeg at det faktisk er åpent for å skrible ned det mest av det jårret som foregår i hodet mitt..
(Hey, slapp av – æ har heldigvis ikkje behov for å tyne vettet av dåkker med alt for mykkje bubbel i dag, hehe..) Men jeg tenkte at jeg lovde jo at jeg skulle bli litt flinkere til å få lagt ut severdigheter jeg dumper borti..og ruinen etter gamle Nes kirke er det sikkert mange av dere som både har hørt om og vært ved. Selv har jeg vært der én gang tidligere, for et par år siden – men da skrev jeg bare om det i en liten bi-setning i et annet innlegg.

Så i dag tenkte jeg at jeg skulle dedikere et helt, lite innlegg kun til det. Og yeppz, dette er noen uker siden, da jeg enda var nede hos søstersen. Det var en varm og god søndag, og vi kjørte en av de sedvanlige turene for at minien skulle få sove i bilen. (Joda, søstersen er nesten like gal etter å kjøre bil som det æ er..) Ingen av oss var vel helt bevisst på hvor vi hadde tenkt oss, men vi kursa oss da forbi Kongsvinger og mot Viken..og fikk oss en helt fantastisk dag.

PS…som dere kommer til å se, er mange av bildene annerledes i fargene..jeg har nemlig lagt på et filter, som forhåpentligvis hjelper dere med å få den magiske følelsen jeg hadde, da jeg vandra blant de vakre og spennende ruinene fra fordums tid, og som virkelig satte fantasien i sving 😉👻

Det første man møter på, er litt info..

Selv om jeg konsentrerte meg kun om ruinene, er det tydeligvis mye mer spennende ting å se der, om man vil..

Som sagt – her blir det kun om kirkeruinen..og jeg huska faktisk på å ta litt bilder av området rundt også..

..og så er det på tide å tre inn i fortida 😉

Og i det søstersen og minien var på tur å tre inn i historien..

..tok jeg meg en runde på utsida – som sannelig også hadde vanvittig mye å by på av historisk sus..

Bare rett og slett utrulig fascinerende 😍 Og yeppz, huska på å ta et bilde av litt av utsikten på baksiden av ruinen også..

Og dobbelt yeppz…en lin for de som har lyst til å lese mer om KIRKERUINEN

 

..ÆRLIG TALT, CAPTAIN MORGAN..

Etter at jeg forlot vakkerplassen som jeg skreiv om i går, tok ferden meg videre på gamle trakter..og en av de plassene jeg passerte har ei ganske kul severdighet..

Det er blant annet en del morsomme figurer spredt utover området..

..meeen…hva i alle dager hadde skjedd der siden sist jeg var å gløtta? Mulig de driver med renovering før sesongen starter for fullt – men for meg så det rett og slett ut som ei slagmark..

Æ meine, ærlig talt Captein Morgan..har du og han Jack D hatt dåkker en hællsprettens fyllefest her, eller? 🙈

…uansett..siden jeg stort sett ALDRI får med meg ting som skjer utenfor “bobla” mi – kanskje noen kan fortelle meg hva som egentlig har skjedd??

Og vet du svært lite eller ingen ting om Morgans Skip, kan du lese litt om det og se hvordan det EGENTLIG skulle sett ut her

VAKKERPLASSEN

Jeg skal innrømme at da jeg våkna i går mårres (lørdag), var verken kropp eller sjel i den forfatning som jeg foretrekker. Men så..etter å ha fått rulla skrotten ut av senga og brøtte innpå et par tønner med kaffe – fant jeg ut at: “Hey – ingen ting blir bedre av at du sitt her og jårre mainnskit, så kom dæ ut og opplev verden”

Og som tenkt, så gjort..og siden jeg har alt jeg trenger i bo-i-bilen min, var det kun å raske med seg litt mat fra kjøleskapet og frese av sted.

Til å begynne med, satte jeg kursen ut av Harstad-byen og “under brua” (lokal info) mot Grov(fjord), et lite sted i Tjeldsund kommune. Det er ca en times kjøretur, og sjøl om det var grått og tåkete rundt meg, kosa jeg meg med kjøringa. Meeen, skjønner du – like før man er fremme, kommer man til en tunnel – og der hadde de fått det for seg at de skulle jobbe litt – og dermed var veien blokkert, og man måtte vente litt for å komme igjennom..
Vente?? Høres det ut som mæ?? PØH!!!!! Har ikkje tid til sånt, hehe.. Så jeg bokstavelig talt snudde i veigrøfta og dura lykkelig tilbake i den retninga jeg kom. Og nå hadde jeg virkelig fått det for meg at jeg skulle mot de traktene jeg først hadde tenkt – så jeg valgte “the long road home” – det vil da si at jeg kjørte E10 mot Bjerkvik/Narvik, og tok så av veien til venstre, midt oppå fjellovergangen. Jeg vil si Herjangsfjellet, men er faktisk ikke sikker på om den avkjøringa hører til der, eller om det fjellet kommer liiiitt senere.. I alle fall, alle veier fører til.. eeh..hvor enn jeg nå har tenkt meg, så jeg tok da av fra hovedveien, og kom meg til Grov(fjord) likevel (etter nesten 3 tima 🙈) med en utrulig fascinerende utsikt underveis..bærre seee..ei øy i himmel´n 😁

Men nei – det var jo tydeligvis ikke det endelige målet mitt, for jeg hadde absolutt null behov for å stoppe der..så jeg humpa meg videre.. mot Gratangen kommune.
Etter hvert begynte mat-trollet å hyle & skrike noe aldeles forferdelig – derfor fant jeg ut at det var på tide å leite etter en kul plass å brødfø masekråka. Det var selvfølgelig mange, flotte utkjøringer – men, kresen som man av og til kan være, var ingen plasser liksom gode nok.. Så..etter ei stund kom jeg til et skilt som lovet en rasteplass.. og fant ei avkjøring som kun var en middels stor parkeringsplass. Hmm..lite spennende det der, da..men sia sulten gnagde bare værre, bestemte jeg meg for å rett og slett bare stoppe der, og ta lunsjen bak i bilen som så ofte før.. Og det gjorde jeg rett i.. For tenk.. det var en mini-ås mellom rasteplassen og havet..

..og da jeg traska meg en runde på oppdagelsesferd, åpenbarte det seg et aldeles nydelig område som passer til alt fra å tenne bål, til fisketur..ja jeg vil til og med si det er plass til i alle fall ett telt for å campe der også…

Bare seeee ka æ fant 😍

Måtte litt klatring til, men på ene sida var det bl.a noen flotte berg som passa utmerket til å stå å fiske fra..

..mens på andre sida kom man ned til mer sånn der stupbratte, rett ned i havet berg.. Men flott? Oh jah 😊

Brukte goood tid på vakkerplassen, og bare måtte forevige en “bukett” med bekkeblom til de flotte leserne mine 😉❤️

Og øøøøh…jaaaah…veit dåkker ka anna æ fant??? Æ meine, detta MÅ jo være plassen der han Davy Jones har fortøyd the Flying Dutchman 😁🏴‍☠️

..hæ?..sett for mykkje Pirates of the Caribbean?? Skjønne IKKJE ka dåkker snakker om 🙈😁