MUEN og en FANTASTISK OVERRASKELSE

Heysann folkens…da kommer det et lite livstegn fra meg igjen. For i dag har det vært en helt fantastisk dag. Joda, jeg har hatt mange flotte dager sia forrige innlegg, og har nå stått på en super plass i Rondane siden fredag. Avsidesliggende nok til at jeg fikk kjenne på stillheta..

..men likevel nært nok til “sivilisasjonen” så jeg kunne være usosialt sosial 😉 Hadde til og med naboer eine natta.

Har ikke vært det helt store med bevegelse på meg disse siste dagene, da det for det første har regna en del og jeg har ikke mulighet til å kjøpe regnklær nå, og for det andre har det faktisk vært helt nydelig å bare være hjemme og slappe av og senke skuldrene.

Men så i dag, fant jeg ut at jeg skulle ta meg en tur på Muen, en veldig fin og lett gjenkjennelig topp i Rondane, som rager 1424 meter over havet.

For å komme dit man starter å gå, måtte jeg kjøre ei lita mil tilbake mot Folldalsida fra der jeg sto, så jeg pakka ned bilen og dura avsted. Vel fremme på parkeringa var jeg skitheldig og var faktisk første bil – og DET liker jeg, for jeg får bokstavelig talt angst mellom øran når jeg må parkere og starte turer med søttogførtitusen andre biler og folk.

Men altså, lykkelig som bare det over å være så heldig, heiv jeg meg rundt og fikk skifta klær og stappe litt vått og tørt i sekken. Meeen… Hvor lenge var EGENTLIG Adam i Paradis? For jada, selvfølgelig kom det flere biler…bobiler for å være eksakt, mens jeg gjorde meg klar. Blaaaargh!! tenkte jeg mens jeg gjorde meg ferdig i ei fadelig fart, fikk knytt på meg skoa og slengt sekken på ryggen.. Og stort lenger kom jeg ikke, før det sa “ding-ding-ding” i hue, og jeg bråstoppa. For tenk – i den ene bobilen var jammen Connie aka fruensvilje.

Herrefredogfader, da…snakk om en fantastisk overraskelse. Såååå morsomt 🤩 Gjett om det ble fotografert, ja…hihi.

Jeg har ikke truffet henne før, men man er jo blitt litt kjent via bloggen, og Connie var akkurat en sånn nydelig person som jeg har fått inntrykk av, varm, åpen og hjertegod. Og så var jeg så heldig å få hilse på både mannen hennes og søstera, som begge to virka veldig trivelige.

Etter å ha skravla litt og vist dem the vagabond wagon “live”, starta jeg på turen opp på Muen. De hadde tenkt seg oppover dit de også, så da ble det nesten et sånn “sees seinere” når jeg vinka hadet og traska avsted.

Det var en nydelig dag, og en utrulig godt opptråkka vei store deler av turen.

Men sååå var det ikke mye til sti å følge, akkurat. Det vil si, det gikk nå en form for vei markert med små varder opp..straka vegen opp, faktisk..som Yours Truly selvfølgelig klarte å overse (heeeilt normalt), så jeg havna langt borti hutiheita i stedet, og måtte dermed gå i en bue for å komme rett på toppen.

Men opp kom jeg…først til én varde…

…deretter til en hel haug av dem.

Jeg glemte selvfølgelig å ta bilde av den største varden med postkassa på…men.. Æ tok en selfie, hehe 😁

Og så foreviga jeg litt av utsikta.

Deretter tok jeg for meg av det medbrakte i sekken…og så bygde jeg en minivarde.

Akkurat da jeg var på tur ned igjen, kom Connie og mannen opp..og da ble det mer koselig skravling – og så fortsatte hun å bygge på varden jeg hadde starta på – og seee så flinke vi har vært.

Jeg er ikke SÅÅÅ glad i å gå i steinur aleina med den ankelen min (har tryna før – lite kos!!) så jeg tusla likegodt i hælene på dem ned. Og det ble selvfølgelig mer koselig skravling om alt mulig, før vi vél nede igjen sa farvel og gikk hver til vårt.

Juppziyeppz…fiiiiine dagen 🤩

DYRANUTANE

Som jeg nevnte i forrige innlegget mitt, var jeg på en liten fjelltur i går. Det hadde regna og blåst kraftig hele dagen, men ut mot ettermiddagen letna det litt. Regnet gikk gradvis over til lett yr, for så å stoppe helt og gi rom for et solgløtt og litt blå himmel. Vind var det fremdeles, men ikke mer enn 7-8 i kastene. Så jeg hyra på meg turklær og traska uten mål og mening i vei innover vidda.

Det var så sykt deilig å få strekke på kroppen, og sjøl om jeg fant en sti jeg kunne følge, valgte jeg å gå mest mine egne veier.

Ble faktisk så god temperatur et øyeblikk, at jeg kunne ta av lua.
Rett og slett en nydelig blåfarge på himmelen til tider.
En liten pust i bakken er lov.

Jeg gikk som sagt uten mål og mening – og endte opp på Dyranutane. Det er litt forskjell på høydene på topp-punktene, og jeg stoppa på ca 1324 moh.

Ser du camper’n i det fjerne?

Det høres jo høyt ut, men med tanke på at jeg står parkert på 1194 moh, ble det jo ikke rare høydeforskjellen. 130 høydemeter er ikke mye. Til sammenligning for de som veit hva jeg snakker om, så er det ca 100 høydemeter fra parkeringsplassen på Gansås og opp på Gansåstoppen.

Nå gikk da kun for å strekke på kroppen og lufte hauet, og brukte sikkert dobbelt så lang tid både opp og ned som “normalt”, fordi jeg ikke fulgte ei løype. Screenshot’a kartet da jeg var på toppen, og her ser dere: Jeg står parkert ved den lilla prikken.. Den gule streken er (ca) ruta jeg tok opp, og den grønne ned igjen.

Jeg tok som sagt ei anna rute ned, og da gikk jeg jammen rett på en gjeng med geiter..

Til å begynne med trudde jeg det var en saueflokk, men endra raskt meining da jeg så at samtlige hadde andre farger, samt horn.
Det var ikke tvil om at de var nysgjerrig på den skapningen (les:YoursTruly) som virra rundt på deres enemerker, for da jeg sakte men sikkert kursa meg vekk fra synsfeltet deres, kom de piskandø løpende etter og stilte seg på en haug og glodde etter meg… Snakk om å ha DYRisk tiltrekningskraft, hehe

Resten av turen gikk uten de store hendelsesforløpene, og jeg rakk akkurat å komme meg hjem igjen før det begynte å regne igjen. Men da hadde jeg faktisk fått 2 herlige timer ute i frisk luft.

Og helt til slutt her,legger jeg ved en nydelig fargeklatt som jeg gikk rett på like før jeg var hjemme – fantastisk! 🤩

DEN NAVNLØSE

Den navnløse, ja… Det jeg snakker om nå, er da et fjell.. For altså, uansett hvor mye jeg søkte på kartene mine, fant jeg ikke et eget navn på toppen rett over der jeg bor nå.
Men i alle fall, midt mellom alt det andre jeg surra og kosa meg med i går, fant jeg plutselig på at jeg skulle jammen ta lunsjen utenfor heimen..og lempa litt vått & tørt i sekken og labba meg (nesten) straka vegen opp mot den navnløse. Var ikke noen sti fra der jeg starta – men terrenget var veldig lettgått.

Heldigvis hadde jeg hatt vett nok mellom øra til å ta på meg kortbuksa og t-skjorte, for det var sykt varmt. Men duuuuh så herlig 🤩

Etter ei lita stund kom jeg inn på en vei som gjorde det enda enklere å gå..

..og trur faktisk ikke jeg brukte mer enn en god halvtime før jeg var ved varden.

Yeppz, selfietime 😁

Vél oppe på toppen, som viste seg å være en tusentopp, altså over 1000 høydemeter (ikke så rart, da jeg står parkert temmelig høgt i fjellheimen), ble jeg gående å tusle og bare nyte. Knipsa et par bilder..


..og så var det på tide å få i seg den lunsjen.

Deretter tusla jeg litt mer, og knipsa noen bilder til før jeg satte nesa hjemover igjen.

Alle bildene under viser deler av Aursjøen.. Svær ja?


Yeppz..der var æ heime igjen 😊

Ha en flottersfin lørdag folkens…her skal livet nytes ❤️

UTSIKT FRA ÅRBOSTAD-TINDEN

..en av drømmene jeg har for meg selv, er å klare å komme meg opp på minst 10 topper over 1000 meter. Jeg har hittil vært på kun én..men den har jeg til gjengjeld vært på flere ganger..nemlig Årbostad-tinden på Andørja, hjemstedet mitt.

Siste gang jeg var der oppe, filmet jeg – og la det ut på YouTube..den videoen har jeg nå flyttet over på zoeticWorld-kanlen min som jeg har der..og nå legger jeg den ut her…med litt baktanker, hehe..
Det blir nemlig nå en helt ny kategori her – i håp om at jeg skal inspirere og pushe meg selv til å komme meg opp på flere 1000-topper og filme, så dere kan få se 😉

Jag mæ ut & Wish me luck =D

#blogg #video #videoblogg #natur #fjell #fjelltur #fottur #topptur #utsikt #årbostadtinden #ibestad #troms #nordnorge