I dag har jeg vært en tur på Kongsvinger sammen med søstersen & co.
Vi rusla litt rundt og titta, og var bl.a innom Fretex der jeg fant meg et kjekt regnhyre til 50,- kroner. Akkurat det var jo billig – til og med i min verden. Men det som IKKE var billig, var et skjørt som de i utgangspunktet skulle ha 200,- for. Det var ikke prisa, og det de da gjorde var å gå på nettet og google klesmerket. Eeeh..okey? Dama som sto for googlinga fant et tilsvarende skjørt med overdel som kosta 400,- NYTT for hele settet..og så skulle de ha 200,- bare for det brukte skjørtet, lissom. I svarte!!! Det ble absolutt ikke aktuelt, og jeg klarte å prute meg ned en skarve 50-lapp. Beklager, men i min verden er ikke det billig..og eneste grunnen for at jeg tok meg råd til å kjøpe det, er fordi jeg sliter med å finne lange skjørt jeg liker. Bilde av det vil komme etter hvert.
Ellers var vi på DollarStore som åpna her i går. Fy flate så skuffa jeg blei. Det meste var drittdyrt, og de hadde priser som lå over det man finner på “vanlige” butikker. Bare et lite eksempel: Monster kosta 30,- inne på “billigsjappa”..
..og 25,- på Mix-kiosken..
Og sånn var det med ekstremt mye av det de hadde der inne, både spiselig og nips. Som disse hobbygreiene. Hos Nille selger de dem nå for 30,- kroner inkludert et egg ungene kan male på. Makan!!
Etter ei stund måtte husets folk på et møte, så da tok jeg meg en runde på Kongssenteret og vindusshoppa. Prøvde et skikkelig fancy antrekk på ei sjappe – men nei, det ville blitt nærmere 1000,- kroner for hele greia, inkludert den hvite toppen jeg hadde underst. Nope – absolutt ikke billig i min verden.
Så avslutta jeg runden min med å sette meg ned på en café og koste på meg en kopp kaffe. 25,- kr..joda, det går som greit nok – i min verden.
Et lite heads up..om du er ømtålig og ikke takler å se døde dyr, bør du kanskje ikke lese dette innlegget..
Mårn, mårn folkens. I dag ble det jammen en ny, koselig mårratur i skauen på meg. Mildt og godt, men enda skaresnø så det var greit å gå. Trøtt i trynet men sååå førnøyd med livet.
Jeg liker å la tankene vandre fritt, men noen ganger ser og opplever jeg ting som får meg til å filosofere litt ekstra. Som i dag da jeg passerte et område med noe som helt tydelig var hår fra et større dyr. Jeg oppdaga at det var en mørk “haug” litt lenger frem – og joda, der lå kadaveret av et rådyr/dådyr (er ikke flink til å se forskjell.
Jeg blir utrulig fascinert av å se slike ting. For det er naturen på sitt mest ekte. Rått? Ja…men dyr dør og blir føde for andre dyr. Ikke noe menneskelig innblanding, bare rett og slett livets gang. Den enes død blir den andres brød, og det er sånn naturen er ment å være. Det ville bør aldri bli forsøkt temmet!
Jeg posta et lite glimt av dette under mårrabubbelet mitt på TikTok, og etter det jeg fikk lære der er at det nok er ei gaupe som har vært å fått stagga sulten. De fjerner nemlig hår på byttet før de spiser, i motsetning til ulven. Fascinerende!!!
Tusla meg så videre inn i skauen og fant meg en koselig plass for å nyte mårrakaffen.. med koppholder, hihi.
Så i dag er livet mitt bare rolig og godt. Nå skal jeg snart en tur til Kongsvinger sammen med søstersen & co, og det gleder jeg meg til.
De fleste av dere veit vel nå at jeg til tider sliter veldig mentalt, og at jeg i motsetning til veldig mange andre ikke er redd for å si det høyt. Få det ut i det offentlige at det er ingen skam å innrømme at man har mentale problemer. Hva som hjelper for hver og en er veldig individuelt. Personlig har jeg gått i terapi flere ganger, men kan med hånda på hjertet si at det som har hjulpet meg mest er egenterapi i form av å få lov til å si høyt at jeg sliter til venner og familie, uten å føle skam.
I mårres skreiv jeg litt om at jeg i dag hadde en temmelig tung start fordi jeg våkna til et tomrom inni meg som raskt kan utvikle seg til en depresjon om jeg ikke tar grep. Noe jeg gjorde, og nå er jeg helt oppegående og full av futt & fart og optimisme igjen.
Men…men, men, men.. Det som har slått meg i dag mens jeg har sittet her og filosofert litt, er at alle (ja jeg velger å si ALLE) sliter til eller fra. Om det er noen av dere som mener at dere aldri har følt på depressive tanker og tungsinn, skulle jeg ønske dere kunne fortelle om hvordan det er å ha et sånt liv.. For ellers trur jeg som sagt hver og en sliter i større og mindre grad, og jeg tror det er like mange varianter av depressive tanker som det er folk.
Bildet er lånt fra nettet.
Det som også har slått meg er hvor rask enkelte er med å dømme. Det er liksom ikke “godtatt” å si at du sliter mentalt om det ikke har med fortid, traumer eller sykdom å gjøre. Det jeg tror mange ikke tenker over er hvordan spesielt dette med økonomi kan virke inn på folk. Joda, det er vel blitt mer godtatt nå at du har “lov” til å si at du sliter mentalt om du er totalt raka fant og ikke eier nåla i veggen. Men jeg vil faktisk slå et slag for de som veldig mange mener bare surker og ikke har”lov” til å slite. Som pengesterke folk. For jeg trur ikke (les: jeg veit) at de slipper unna tunge tanker eller depresjon. Jeg skal være den første til å rekke opp hånda og innrømme at jeg har tenkt den tanken sjøl i tidligere år. H*N har da penger nok, så hva slags problemer kan den personen ha, lissom? Og det er nettopp der jeg har gått fem på og vært rett og slett dust. Deres problemer er selvfølgelig på et annet nivå enn hvordan de skal ha råd til smør på brødskiva.. men det betyr ikke at ikke de ikke har mørke tanker og problemer som er veldig reelle og viktige. Å ha flust med penger betyr ikke at man automatisk har et sundt selvbilde. En annen ting er utseendet. Å ha et “modellpent” utseende betyr heller ikke at man automatisk har egenkjærlighet eller selvsikkerhet. Uten å utlevere noen kan jeg nevne at i forbindelse med en av rundene mine i psykiatrien traff jeg ei fantastisk flott og hjertegod tøtta, som jeg hadde mye å gjøre med i tiden etterpå. Men første gangen jeg så henne og hun satt ute på venterommet, så hun så vakker og selvsikker ut at jeg kunne ikke fatte og begripe hva hun hadde der å gjøre. HAH!! Gjett om jeg fikk meg en lærepenge der altså, for hun hadde reelle problemer i massevis som hun sleit med.
Før jeg nå roter meg helt bort her, og for å komme tilbake til overskriften.. hvor var det egentlig at ting gikk galt for folk? Jeg synes som sagt at det virker som om absolutt alle sliter med et eller annet mentalt, og jeg lurer – har det bestandig vært sånn? Nå tenker jeg så langt tilbake som til de første menneskene, altså.. Eller er det et nyere fenomen som er kommet etter at vi som rase begynte å utvikle oss med tanker, følelser – og konkurranseinstinkt? Konkurransen er jo ekstem i dagens samfunn, ikke bare fysisk i form av idrett og sånne ting – men vel så mye når det kommer til status og kjøpepress. Selv hvor vanskelig det kan være å skjønne, trur jeg vi alle bør legge bredsida til for å prøve å forstå at uansett hvor bagatellmessig VI syns det er at noen får depressive tanker om å føle seg utilstrekkelig fordi de ikke har råd til å kjøpe ting vennegjengen har, så er det høyst virkelig, vanskelig og beint ut grusomt for de det gjelder.
Så atter en gang tenker jeg – hvor pokker var det at det begynte å gå galt den mentale helsa til hele verden? Har vi gradvis ødelagt oss sjøl med stress, kaos og presentasjonsangst? Eller er vi gradvis blitt formørket i sinnet og fått ødelagt evnen til å tenke klart og resonere fornuftig av alle de elektroniske duppedittene som flere og flere MÅ ha for å klare seg i hverdagen? Fra selvtenkende kjøkkenmaskiner til biler som gjør at man slipper å konsentrere seg. Stadig flere jager etter nettopp disse statussymbolene, fordi man blir fortalt at man trenger det for å ha et enkelt og problemfritt liv.. men seriøst, er det ikke sånn at jo mer lettvint man får det, jo mer unyttig blir man – og bare DET må da gjøre noe med psyken.. eller?
God mårra og god torsdag folkens. Dessverre hadde jeg en ekstremt tungrodd start på dagen, der jeg våkna opp med den ekle tomheta igjen. Men etter å ha tilbrakt ei god stund under dyna og bare filosofert litt, karra jeg meg opp og ut. Jeg veit jo at å bruke naturen hjelper veldig på, og sjøl om jeg er hos søstersen betyr det ikke at jeg ikke kan utfolde meg litt – snarere tvert imot. Så jeg tok med meg kaffekoppen, henta resten av veden jeg hadde i bilen og så tente jeg meg et bål – og her sitter jeg enda et par timer etterpå.
Den første timen gikk egentlig med til å kun kose meg foran bålet. Men når kaffekoppen var tom, henta jeg likegodt kaffekjelen og så tok jeg frokosten også ute.
Og nå har jeg akkurat fresa noe kjøtt jeg hadde liggende i kjøleskapet her. Var litt redd for at det skulle bli ødelagt, men nå er det i alle fall stekt og jeg kan bruke det til lunsj eller middag seinere – eller i mårra.
Det er så fantastisk med sånne dager som dette, der jeg kan være ute hele tiden uten å snø eller regne ned. Det er rein medisin, og nå føles alt så mye bedre.
Ha en riktig flottersfin og magisk dag alle sammen ❤️ CU L8R
Som dere nok har fått med dere nå, har jeg kræsja hos søstersen ei stund. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å være bare ei natt eller to og så kjøre nordover igjen, for å få fiksa senga bak i bilen. Men så har det seg sånn at det er et fantastisk vær her om dagene, og det er meldt bare strålende sol fremover. I tillegg har jeg jo savna søstera mi masse-masse. Så da tenker jeg at HVORFOR skal jeg stresse? For å komme oppover og sitte i snø og anna tullskap borte på ei øy hvor jeg ikke akkurat stortrives?
Takk, men nei takk sier bare jeg. Jeg akter å omfavne kunsten å kunne nyte livet her og nå til fulle, så jeg nekter å rikke meg en millimeter vekk herfra med det første. Bare kose meg i sola mens jeg har sjansen – og i dag ble det til og med til lyden av et knitrende bål i tillegg.
Ellers har jeg vært veldig mye i tenkeboksen om veien videre. Det er nå bare en gang sånn at selv om jeg i utgangspunktet holder fast ved den opprinnelige planen min om å bli kjappest mulig gjeldsfri, betyr det ikke at jeg ikke både kan og vil endre delmålene mine under veis. Noe jeg faktisk ser meg nødt til å gjøre nå. Hva det i praksis innebærer er enda ikke helt klart, men jeg er som sagt i tenkeboksen og dere får selvfølgelig vite hva jeg kommer frem til når jeg er ferdig å gruble.
Ha en riktig flottersfin kveld videre alle sammen ❤️ Husk å nyte og si JA til livet!
Dere husker kanskje at på mandag da jeg var på Hamar sammen med søstersen & co fikk jeg kjøpt meg hårfarge? Og i dag fikk jeg endelig brukt den. Så med god hjelp fra søstersen ble dette..
God onsdag alle sammen..i dag har jeg vært heilt på jordet.. bokstavelig talt.
Mye mulig at surrehuet mitt er “på jordet” rett som det er, men i dag røska jeg med meg kaffekoppen og starta dagen med en solid traskerunde over jorder..
Og så traska jeg videre gjennom litt skog, før jeg satte meg ned for å nyte kaffen.
Jeg skikkelig storkosa meg der i stillheta, og det var mye spennende å se..fra vårtegn til en overivrig hakkespett i toppen av et tre.
Klarer du å se hakkespetten?
Det var heldigvis ikke mye menneskelig aktivitet å se inni skogen, men nok av dyrespor. Kun mitt fotavtrykk som vitna om “inntrengere”.
Det var en fantastisk start på dagen, og da jeg kom tilbake var husets folk også stått opp. Jeg sjekka skrittelleren og tenk, jeg hadde faktisk tilbakelagt nesten 2,5 km på mi vandring over jorder og gjerder.
I dag har jeg en sånn dag der jeg kjenner at jeg har mest lyst til å legge ned alt av SoMe som jeg ellers er aktiv på. Regner med at de fleste av dere bloggere i alle fall kjenner dere igjen. Hodet er helt tomt og det virker klin umulig å finne på noe fornuftig å skrive om. Jeg er jo i tillegg på TikTok, Snap og Instagram, og sliter med å komme med noe fornuftig på noen av stedene.
Det ryr inn meldinger og kommentarer fra hyggelige folk over hele landet, og jeg ønsker virkelig å klare å svare alle sammen. I tillegg driver jeg ei fotogruppe (Facebook-gruppe) som trenger en god del oppmerksomhet for å få den til å gå rundt sånn som jeg ønsker, samt en YouTub-kanal som IKKE får den oppmerksomheta jeg ønsker å gi den.. Helt seriøst så føles det av og til som en fulltidsjobb – bare med den forskjellen at jeg får ikke betalt. Det vil si jeg får jo noen ører fra samarbeidet med Blogg.no, men det er ikke mange kronene i løpet av året.
Så akkurat nå sitter jeg her da, og føler meg SVÆRT intelligent (not) som blogger om at jeg sliter med å blogge, haha. Men tenker at alle har vel lov til å ha sånne dager. Poenget er vel at jeg faktisk klarer å pushe meg sjøl til å få lagt ut NOE. Har null peiling på om jeg får ånden over meg seinere i dag, men hvis ikke får dere ha en riktig fin ettermiddag og kveld.
God mårra alle finingan der ute. Håper natta har behandla dere pent. Sjøl har jeg sovet godt og ganske lenge. Hauet ville ikke spille helt på nett til å begynne med, mange tanker som hang igjen fra gårdagen. Så sjøl om det var -13 ute når jeg var kommet meg på beina, hyra jeg på meg varme klær, røska med meg mårrakaffen og traska meg opp til det gamle, falleferdige huset i nærheten av der søstersen bor. Jeg elsker jo å sitte på den gamle trappa der og bare se utover området.
Sola varmer godt nå, og jeg har faktisk sittet her i allefall en time.. kanskje halvannen. Bare nyter et øyeblikk i sola.
I dag har jeg vært en tur på Hamar sammen med søstersen, og nå er vi på tur tilbake til henne. Jeg sitter i passasjersetet i dag og bare koser meg med å titte ut av vinduet og se verden fyke forbi.
Det har vært en god dag, der jeg har fått kjøpt meg både hårfarge og en ny overdel OG vært på café, takket være noen snille sjeler som vipsa meg noen ører. Men det har vært en veldig sår dag også. For i dag kjente jeg veldig på et savn jeg ikke var forberedt på å kjenne. Et savn etter det livet jeg hadde frem til i fjor vår. Etter å kunne trene, pusle rundt og stulle & stelle i heimen, å av og til surre rundt på et senter og kjøpe litt nytt stæsj, ta en kopp kaffe med ei venninne.. kjøpe meg et og annet nytt plagg.. stelle hud og hår..omgi meg med blomster..og ta meg en kort eller lang tur rundt omkring når hodet krever det. Jeg har kjempa så innmari hard i snart et år nå, for å prøve å ordne opp i det økonomiske kaoset mitt, og få unna den private gjelda mi. Men i dag kjente jeg på hvor mye jeg faktisk har måtta gitt slipp på for å kunne gjøre det. Ja, jeg trives på landeveien – det veit nok de fleste nå. Men livet mitt i så måte har tatt ei heilt anna vending enn det jeg så for meg for et år siden. Det var ikke på dette viset det skulle være, at jeg skulle ende opp i kassa på picku’en min. Jeg prøver hele tida å se det positive i absolutt alt, og gjøre det beste ut av enhver situasjon. Men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ende opp med å tusle rundt som en pengeløs fillefrans, som kjenner fra dag til dag hvordan egenkjærligheta daler. Så ja, det var veldig sårt å rusle rundt på senteret i dag og se så mange vakre ting rundt meg, og føle meg som ei jævla “sjettporka” hver gang jeg passerte ei reflekterende overflate. Gjett om selvfølelsen gleder seg til å få farga det håret.
Akk ja! Det var bare litt tanker fra passasjersetet. Trur jeg er nødt til å bite i det sure eplet og revurdere ting snart..
