Dagen i dag har dessverre vært ei lita utfordring til nå. For etter hvert som dagen har skritta frem, har uroa økt og energinivået dalt.
Jeg har sagt det før, men sier det igjen, jeg sliter enormt med å ha et høvelig stabilt energinivå gjennom dagen. En ting er å bli litt ettemiddagstrøtt og småsliten ut mot kvelden, men jeg blir heilt tappa..totalt flatt batteri, på det nivået at det virker som et ork å løfte armene. Normalt skjer dette fra i to – tre-tia på dagen, men i dag har jeg slått mine egne rekorder, da klokka var knapt nok 12 før jeg datt i staver. Faktisk flata jeg ut i senga ei stund i håp om å fylle energilageret litt til det som egentlig skal gjøres i dag. Nemlig å starte jobbinga inni camper’n.
Det var ikke lange stunda jeg klarte å holde senga,da..for når jeg kom under dyna begynte hauet å spinne og uroa i kroppen begynte å melde seg for fullt. Den uroa som vanligvis jager meg ut på veien igjen. Ja – jeg elsker livet på veien!! Men med det sagt er det jævlig slitsom å ikke klare å finne roa. Å ønske å få være “jorda” og i fred ett sted, men å føle seg “jaget” videre etter noen få dager, uten å ha anelse om hva jeg jager mot.. eller fra.
Akkurat nå har jeg både uroa og energinivået under kontroll. Heldigvis! Fikk tvunget tankene mine inn på andre ting, som å spise lunsj og kaste meg over et nytt sudoku-brett.
Men jeg har jaggu ikke engang orka å være innom TikTok med noe nytt..og det er jo totalt mot normalt.
Trur jeg må ha vært temmelig skutt i går, for jeg har sovet som en stein i natt og våkna ikke før 7.30 i mårres. Totalt omtåka i hauet, hehe. Det var sykt godt for kroppen, ingen tvil om det. Men av en eller annen merkelig grunn var ikke hauet mitt innstillt på å møte dagen. Som jeg har sagt før veit jeg aldri når det ekle mørket og den nedadgående spiralen begynner å nappe tak i psyken min. Og i dag hadde jeg en veldig trist følelse inni meg da jeg våkna. En sånn pyton følelse av “Hva er poenget med noe som helst ?”
Nå har jeg opp gjennom årene lært meg en del teknikker for å dra meg sjøl opp når jeg har lyst til å la malstrømmen vinne. Det første jeg gjør er å tvinge frem gode, positive tanker. Hente frem fine øyeblikk som jeg har opplevd, og minne meg sjøl på hvor godt jeg faktisk har det. I dag hjalp dessverre ikke det. Så da er det frem med verktøy nummer to. Meditasjon!
Så jeg slo av alt av lys her inne hos go’venninna, satte på rolig, meditativ musikk i bakgrunnen, satte meg godt til rette , lukka øyne og lot det hvite lyset jobbe med å vaske vekk alt det mørke som hadde tatt bo i meg. Og det fungerte…i dag også. Nå er både kropp og sjel klar til å gjyve laus på dagen… WOHOOO 🤩
Ha en flottersfin dag da alle dåkker flotte folkan her inne ❤️ Og jeg har faktisk lagt ut en TikTok som bl a forklarer den hvitt-lys-meditasjonen min. Den ser du HER
Ja du leste rett..et juleminne..i november. Jeg sa jo i forrige innlegg at jeg hadde et minne som jeg hadde lyst til å dele med dere. Og før jeg forteller videre må jeg nå bare stå med hua i handa og erkjenne at i dag har jeg begynt å høre på julemusikk. Jeg blir så himla glad når jeg hører gamle julemelodier av Bing Crosby, Frank Sinatra, Dean Martin og resten av de herlige folka fra den gang da verden enda ikke hadde begynt å stresse seg sjuke før jul.
I alle fall, det var disse gode, gamle julesangene som henta frem et av de kjæreste juleminnene jeg har. Veit ikke hvor gammel jeg var, men hadde nok ikke begynt på skolen enda, så kanskje 5-6 år. Vi bodde på gården der faren min kom fra og hadde vel bl.a geiter om jeg ikke husker feil. Det var på mårran på selveste julaften og jeg var selvfølgelig nysgjerrig på om nissen hadde spist opp grøten sin som vi hadde satt ute i fjøset kvelden i forveien.
Bildet er lånt fra nettet..sto ikke opphavsrett.
Jeg kunne ikke vente med å komme meg ut og sjekke, men foreldrene mine var opptatt med sitt – naturlig nok – så mora mi ba broren min følge meg.
Så brorsan, som da er 10 år eldre enn meg tok storebror-vervet temmelig seriøst og holdt meg godt i hånda da vi tråkka oss vei i halvmørtna fra huset til fjøsen. Og gjett om jeg ble imponert over at grøtbollen var tom. Tenkte seg til at nissen faktisk hadde funnet oss, langt oppi fjellheimen som vi bodde da. Så husker jeg at brorsan sa at det var lurt å leite litt i høyet, for det hendte at nissen la igjen pakker når han var blitt god og mett og fornøyd. Wow..kan ikke svare for hvordan jeg fresa meg gjennom den der haugen med høy, da – antagelig like ivrig som jeg kan bli den dag i dag – og næmmen…makan!! Det lå sannelig en pakke der. Du godeste!! Jeg er temmelig sikker på at jeg sto å hoppa på stedet, hehe. Broren min var den snilleste broren i VERDEN, han..for han ga meg lov til å åpne pakken der og da. Oooh..jeg var sååå sykt spent at jeg kan kjenne kriblinga i magen enda når jeg tenker på det. Og wow…inni pakken var det et eple og en appelsin.
Bildet lånt fra nettet
Tenke seg til, to frukter bare til meg. Oh lykke!! Men rett skal være rett, stakkars broren min hadde jo ikke fått en egen pakke (tenk at nissen ikkje syns at broren min fortjente en egen pakke), så han fikk den ene frukten. Hvilken husker jeg ikke, men det har da heller ikke noen betydning.
Gjett om det minnet er gull verdt. Når jeg lukker øynene og tenker tilbake kan jeg enda kjenne varmen av storebror-handa og den skarpe følelsen av kald snø i nesa..og jeg kjenner faktisk ekte juleglede over det som for meg der og da var rein magi.
Ha en nydeligvakker kveld videre folkens ❤️ Og god natt og sov godt etter hvert.
Gudd maurnings folkens..en ny dag står for døra..og en ny kamp. Beklager å høres negativ ut, men det ser ut til at det er alt livet mitt dreier seg om. En evig kamp.
I dag var det trygdeutbetaling, og jeg er allerede blakk. Veit at det gjelder mange, så jeg vil prøve å forklare litt nærmere hva JEG mener med ordet blakk.
Jeg veit også at ingen har noe med min private økonomi men velger å være ærlig fordi jeg er dessverre ikke den eneste som sliter sånn som dette. Om jeg ikke er noe som helst annet, så kan jeg i alle fall være et eksempel 😉 Jeg har utbetalt ca 17500 kroner i måneden, og i følge NAV er det evig nok til å klare seg. De tar ikke hensyn til privat gjeld, og det er den som for meg er viktigst å få bukt med. Denne måneden er spesielt ille, fordi det har kommet et par ekstra regninger som til sammen utgjør ca 2000 kroner..bl.a nye bremseklosser som jeg burde hatt allerede før jeg dro fra nord sist. Jeg har nå betalt all den private gjelda for denna måneden, samt det som er kommet inn av vanlige regninger som bl.a telefonen.. men har enda noen regninger som kommer først om noen dager. Så de pengene er lagt til side, pluss penger til drivstoff for å komme meg nordover. Det alene vil koste meg over 5000 kroner. Og så har jeg lagt til side litt som jeg håper dekker den legetimen som venter på meg i nord.
Er det noen som har lyst til å gjette på hvor mye penger som er igjen på kontoen min? Til mat, evt. medisin, gass til varme, dopapir..? og ikke minst penger til drivstoff når jeg kommer til nord?
300 kroner!
Her nytter det nemlig ikke å tenke på hvor mye man har KRAV på å leve for. Livet fungerer ikke sånn. Kun knapt fra hånd til munn, null mulighet til å være sosial og ta seg en kopp kaffe ute, eller kjøpe seg noe ekstra bare fordi”vi fortjener det”. Dette er den jævlige realiteten som gjelder for meg og mange med meg. Selvfølgelig ville nok mange ha skippa å betalt den private gjelda, men sånn er ikke jeg. Ingen skal måtte lide for å ha vært snill og hjulpet meg når jeg har vært på bunnen.
Og før dere foreslår annen, billigere bil – hvor skal jeg hente penger til det? Eller foreslår å flytte og bli fastboende – tenk over hvor dyrt det faktisk er.. Da blir det nemlig Harstad/Kvæfjord og der oppe er folk fette, rape gal på boligmarkedet og kan finne på å ta 5000 for en liten hybel. Jeg vil ikke bo på hybel om jeg må bli fastboende igjen, og det syns jeg ikke er et urimelig krav.
Som jeg sa lenger opp, er heldigvis ikke alle måneder like ille som denna. Som regel har jeg såpass igjen til mat at jeg slipper å leve på kun knekkebrød og egg. Og jeg har vært veldig velsigna, for jeg har noen engler der ute som vipser meg en hundrings eller to i ny og ne… til litt kos ❤️
Men ja, denna måneden er akkurat bekynt økonomisk og jeg er faktisk blakk allerede. Det finnes garantert ei løsning der ute, jeg må bare bli kvitt den mørke skyen over hauet først… for jeg trur fremdeles at det er ei meining med alt.
Så yeppz, det har vært en faen til mårra. I tillegg er det rått, vått og temmelig kaldt inne, så jeg blir nok å komme meg på landeveien igjen snart 🤔😊
Ha en nydeligvakker torsdag folkens ❤️ og as always ligger det en ny TikTok ute HER
Detta innlegget har jeg gnukka litt på i et par dager, etter at jeg leste et innlegg hos vår alles kjære Frodith.. nemlig “Man er ikke jobben sin” Det hun skreiv der fikk meg virkelig til å tenke. Hvem eller hva er jeg, da?
For det er dessverre sånn at det virker normalt og sosialt akseptert å spørre nye bekjentskaper om hva de gjør, for veldig mange tar det som en selvfølge at alle jobber. For i disse mange sin verden er det å ikke ha et arbeid, synonymt med å ikke være noe.
Og det fikk meg til å tenke, for jeg har mer enn en gang kjent på den ekle, om enn korte pausen som har oppstått når jeg har fortalt at jeg jobber ikke, jeg er ufør. Må jo ile til å si at dette gjelder selvfølgelig ikke alle..mange bryr seg heldigvis ikke.
Men det er akkurat de tilfellene når jeg møter nye mennesker som tydeligvis har livet sitt på stell, og som nesten i første setning spør: “Hva driver du med da?” Det er de tilfellene som enda dessverre sparker beina litt unna meg. Selvfølgelig er trangen der til å svare på Helene-vis “ikkje en gudd dæmm dritt!!” Men jeg KAN oppføre meg i godt selskap, og føler at jeg står med hua i handa og er INGENTING når jeg bekjenner hva jeg er..og dermed setter en merkelapp på hvem jeg er.
Så jeg har tenkt litt. Jeg tror jo de fleste av oss ønsker å fremstå som noe man kan være litt ekstra stolt av. Jeg skjemmes IKKE over å være uføretrygdet, men håper dere følger tankegangen min nå. For hva er jeg egentlig? Er jeg noe som faktisk kan brukes i sammenhengen mellom hvem og hva jeg er? Er jeg noe som kan få disse kule folka med et tilsynelatende fantastisk liv til å se på meg som noe mer enn ingenting?
Da slo det meg… jeg blogger jo, ergo skriver jeg.. dessuten vrenger jeg jo sjela på TikTok daglig. Og begge deler gjør jeg både for egenterapi, MEN også fordi ett av mine høyeste ønsker med alt dette er at jeg skal nå ut til og kanskje gjøre en liten, varig forskjell for om så bare ett menneske før jeg kreperer. Jeg har i mange, mange år prøvd å nå ut til folk med å vise at man kan snu noe negativt til noe positivt om man bare er villig til å ta jobben med å endre tankemønstre..å endre seg sjøl. For det er en sabla jobb, og man kan ikke endre andre uansett hvor mye man ønsker det. Så det å være positiv er vel egentlig den jeg er..mitt varemerke.. Hehe..jeg har enda friskt i minne en gang for mange år siden min kjære brorsan ble irritert på meg og spurte “MÅ du være så kvalmende positiv heile tida??” Det minnet er gull verdt, og det tar jeg frem på dager da ting virker veldig svart..for å minne meg sjøl på at ja, æ må det!
Og nå frem til sakens kjerne..neste gang noen spør meg.. hvem er jeg, basert på hva jeg gjør? Er det for overmodig å kalle meg sjøl blogger OG influenser? Eller vil ikke det fungere, siden jeg tross alt ikke har et navn og er kjendis? Eller tjener store penger med et samarbeid mellom meg og et eller annet firma? Tjener jeg penger på det pr i dag?? Der kan jeg jo faktisk si ja, siden jeg har et samarbeid med Blogg.no – at jeg blir laaaaangt fra rik på det, er jo ei helt anna sak…trur jeg i år har hatt ei snitt-inntekt på 150 kroner måneden, hehe. Hadde jeg vært interessert i å “selge sjela” og drive med reklame for produkter hadde jeg nok tjent mer, men det nekter jeg å gjøre før jeg finner produkter jeg personlig kan gå god for.
I dag sov jeg lenge..var våken rundt halv 5, men sovna faktisk igjen og sov til rundt halv 7. Om det var fordi jeg la meg seint (rundt 23.00) og hadde litt problemer med å sovne, eller om kroppen bare ga seg for overmakta veit jeg ikke – og det har null betydning. Godt var det uansett.
Ute regner det…og regner. Jeg tok meg en liten tur på eiendommen her for å prøve å ta litt bilder, men kamera på telefonen dugga bare ned. Men ett bilde fikk jeg til..
..og akkurat dette fikk meg til å tenke litt. Hvor vanskelig det kan være å se gjennom “sløret”. Tingene speiler seg jo som vanlig, men det er nesten umulig å se noe som helst. Det kan jo være hva som helst som ligger der.. Og jeg innså plutselig at det er litt sånn jeg har det nå..sånn innvendig. Jeg har dessverre begynt å kjenne på at rastløsheta er begynt å melde seg. Ikke den snille varianten som kommer av at jeg er utålmodig og har lyst til å bli ferdig. Nei dette er den rastløheta som så ofte drar med seg den vonde, nedadgående spiralen. Og jeg trenger bilen min..medisinen min.
Jeg prøver virkelig å få et overblikk over hva som skjer. Hva årsaken til denne…flukten kan være. Jeg ser jo mange rare ting som dukker opp, men de er bare bruddstykker og forvridde og gir ingen mening. Jeg veit garantert hva det er som ligger der, akkurat som speilet på bilen min i dag..men siden jeg ikke ser det klart, lager fantasien sin egen sannhet. Det er ekstremt vanskelig å se gjennom sløret hva som egentlig ligger og venter der inne i mørket mitt. Og ja, om du lurer så har jeg gått i terapi flere ganger..og det blir ikke aktuelt å prøve enda en runde. Alle de sannhetene jeg har klart å avdekke om meg sjøl og livet mitt har jeg gjort på egenhånd – og sånn vil jeg fortsette å ha det.
Wow…dette ble et mye dypere innlegg enn jeg hadde tenkt. Men skitt au, trur dere overlever det 😉
Og hvordan det nå enn er eller ikke er, med vær og vind og anna tull, så MÅ jeg gjøre meg ferdig med plastinga i dag siden bilen skal på avrusing…eeeh…avfukting i mårra. Og daaa er det håp for at jeg kan komme meg på veien igjen før hauet rekker å gjøre alt for mye ugagn.
Ha en flottersfin dag da, alle sammen ❤️ og yepp..du finner en ny TikTok HER.
Ok folkens, jeg har fått så utrulig mange tilbakemeldinger, spørsmål og gode forslag etter innlegget mitt om huset jeg og søsknene mine har arva etter morsan, at nå føler jeg at jeg må skrive litt mer utdypende om hele situasjonen der.
Dette er da som jeg nevnte i det innlegget HER et hus fra slutten av 1960-tallet, og mora mi bodde der til hun ble for dårlig og havna på sykehjem for sånn ca.7 år siden. Frem til da var huset fullstendig beboelig, om enn ikke nytt og fancy. Morsan var veldig flink med både hus og hage, men de siste årene tok dessverre alderen henne og først svant kropp og til dels bevegelse hen, deretter hodet. Hun døde for 5 år siden, og det er etter det at huset har falt mer eller mindre i staver hist og her, fordi det aldri ble gjort noen større reparasjoner der i hennes tid..og vi søsken har ikke hatt mulighet til å ta tak i problemene. Men huset er nedbetalt og det er da arven hennes til oss.
Jeg har faktisk forsøkt å bo der før..for rundt 6 år siden, og da holdt jeg i ca. 7 måneder før jeg måtte gi opp. Da gikk det rimelig greit fordi jeg hadde en jobb på Ibestad sykehjem. Nå veit dere jo litt om hvorfor jeg ikke kommer til å ta noen ny jobb..jeg makter ikke det evige regnestykket til NAV – så la oss bare la det ligge..ok?
Pr i dag er huset som sagt beboelig om man ikke er kravstor. Lekkasjen i kjøkkenet er fullt mulig å fikse, bare man har økonomi til å kjøpe det som trengs. Dessverre er det muggsopp der også – i kjelleren. Og det er et resultat av at det har vært fukt og lite varme over mange år. Det er store råteskader i spesielt gulvene nede i kjelleren, og hvor langt tilbake disse tingene har startet, et umulig å si, men sjansen er veldig stor for at det startet allerede da mamsen bodde der. Som jeg svarte på en kommentar som kom etter første innlegget, så lei mora mi inga nød. Hun hadde det trygdt og godt, varmt og koselig, og hadde tingene sine på stell. Hva som foregår bak vegger og under gulv kan man jo ikke vite uten å være synsk, og vi oppdaga ikke disse tingene sjøl før for ca 2,5 år siden.
I tillegg er det mye som skulle vært gjort der borte, både inne og ute. Taket er ok, og doen er nå en ting, men ellers er alt av dører og vinduer i temmelig elendig forfatning og burde vært bytta ut for mange, mange år siden. Likeså takrennene. Samt at trappa opp til inngangsdøra oppe er både skeiv og skakk og på tur til å råtne opp. Og nede i kjelleren der soppen har begynt å yppe, burde gulvene og kanskje veggene også bli revet opp og lagt nytt..
Men – med det sagt, så har brorsan skaffa et par brukte vinduer vi kan bytte ut det store stuevinduet med, samt en annen do vi kan bruke. Men så var det å få tak i det som trengs for å montere alle disse tingene da. Jeg er nok handy som fy sjøl, så doen bør jeg klare å få til å sette på plass. Men å bytte det store vinduet? Eller rive og legge nytt gulv?? Nææh!! og Nope!! I alle fall når det gjelder vinduer. Der må nok brorsan til pers, og da det tar temmelig lang tid for han å reise bortover til øya, må det planlegges godt – samt at det bør mest sannsynlig være en form for stilas på utsiden fordi det er sabla høyt opp til vinduet..eller? Og DET koster..
Så nei, helt håpløst er det ikke, og det er som sagt fullt mulig å bo der pr i dag uten do og kjøkkenvask.
Som jeg starta med å si her i dag, er at jeg har fått mange gode forslag..
Et av de går på dette med å selge. Det kan vi ikke!! Eller vi KAN, men det vil ikke gagne noen av oss..så å selge er ikke aktuelt, fordi sjøl om det er ei rønne pr i dag, så er det likevel vår rønne og det eneste vi har etter mora vår.
Flere forslag går ut på at jeg flytter dit – og det er absolutt inga problem for noen av oss søsken om en av oss velger å bosette seg der. Det har vi som sagt prøvd før. Og da velger vi å løse det sånn at den som bor der, betaler strøm og kommunale avgifter og fritar de andre for de økonomiske utgiftene. Sånn vil VI ha det. Vi var jo tvunget til å stenge strømmen der i over et år, men nå når den er satt på igjen, deles alt på 3 – frem til en av oss eventuelt velger å flytte dit.
Så hvorfor ikke flytte hjem, da?
Vel – jeg har ikke sagt at jeg IKKE blir å havne der. Men det sitter langt inne. For – og dette er et ekstremt vanskelig tema å ta opp – jeg sliter dessverre veldig i perioder med flashback fra livet mitt på øya. Og det er ikke BARE relatert til huset etter mora mi. Det huset var det tredje og siste stedet vi bodde på øya, og hele kommunen gir meg dessverre en følelse av sorg.. Som jeg nevnte tidligere har jeg da prøvd å bo der før, så jeg veit at det er fullt mulig. Det er ca 1 km til nærmeste nabo, men siden jeg er temmelig introvert plager ikke tanken på aleneheta meg. Det som plager meg er når jeg begynner å føle meg ensom og alle de negative minnene dukker opp. For det gjør de. Sist hadde jeg jo en jobb til å okkupere tankene mine med. Og katter. Men til slutt, fordi huset er så og si fritt for isolasjon og vinduene er AS Gjennomtrekk, endte det opp med at den siste måneden jeg bodde der (desember/januar) måtte bo og leve kun i stua mens jeg sprengfyrte i ovnen. Hadde null sjanse til å holde huset oppvarma på strøm uten å betale halve trygda for det.
Så atter en gang, hvorfor ikke flytte hjem? Veit ikke.. det er faktisk mulig at det er dit jeg er på vei nå…eller kanskje ikke. Jeg må bare gå noen runder med meg sjøl om hvor vidt jeg takler ensomheta og sorgen når den dukker opp, uten å ha noe å ta meg til. Ei foreslo å jage de negative tingene vekk med litt oppussing. Men igjen, det var jo den økonomien da. For sjøl om jeg bor der, har jeg enda gjelda jeg vil prioriter å bli kvitt. Og til slutt må jeg ikke minst finne ut om jeg takler det når psyken min begynner å kødde og jeg trenger å ligge og daffe langs landeveien, og at jeg faktisk kan fortsette å bruke kjøringa til medisin..med tanke på at det vi ta meg nesten en time bare å komme meg vekk fra øya – med ferge enda lenger.
Så – summa summarium – muligheta for å flytte hjem er der. Og om du nå har flere gode tanka og råd, må jeg som i et tidligere innlegg be deg om å tenke over om rådene du gir er basert på hva som vil være best for deg og den mennesketypen du er om du var i denne situasjonen – eller om du gir meg råd ut i fra hvem jeg er og hva jeg trenger 😉
Da er det 31.oktober og for veldig mange betyr det Halloween feiring – en skikk som sikkert alle nå veit ikke er norsk, så jeg gidder ikke skrible om det. Men det jeg vil dele med dere er mine tanker om denna dagen, fordi den er faktisk veldig viktig for meg.
Bildet er lånt fra nettet.
De som har fulgt meg over en del år veit vel nå at jeg er paganist. Hva det er? Det finnes nok like mange forklaringer på det, som det finnes folk. En hedning..en ikke-troende… For meg er det grovt sagt en som respekterer og prøver å leve i pakt med naturen, som gjør hva h*n vil så lenge det ikke skader andre, og som har akseptert at det er mer mellom himmel og jord enn det man ser. Jeg tilhører ingen spesifikk religion/trosretning som f.eks Wicca, men henter mine inspirasjoner fra flere steder som keltisk, norrøn og samisk religion…og har ellers ei klokkeklar tro på at universet leder meg rett.
Så til det som er poenget med dette innlegget..mitt syn på dagen i dag. Når det kommer til den nye “høytida” Halloween, så ELSKER jeg den. Jo mere skrekk & gru jo bedre.
Men i tillegg symboliserer dette starten på en ny årssyklus for meg. Nå starter alt på nytt.. Vinter, vår, sommer og høst.
Bildet er lånt fra nettet.
Så dagen i dag går til veldig mye refleksjoner og ettertanke. Til å se tilbake på de syklusene som har vært og glede seg til de nye som kommer. Noen år feirer jeg ved å trø meg en tur ut i skauen, tenne bål og litt rensende røkelse..mens andre år er jeg bare hjemme og koser meg…og Halloween blir bestandig markert i tillegg.
Yeppz, det var litt tanker fra meg om en dag som noen elsker, noen hater og noen bare rett og slett finner ubetydelig.
Ellers ligger det faktisk 2 nye TikTok’er ute nå. En fra i går HER og en fra i dag HER.
På oppfordring fra Strikkekjerring (for en del dager siden) om å skrive litt om oss selv for at både lesere og medbloggere skal bli litt bedre kjent med oss, kommer nå et lite hvem, hva, hvor og hvorfor det om Yours Truly.. Jeg innser at jeg har hatt et enormt innholdsrikt og turbulent liv til nå – og hadde store problemer med å dra frem bare litt.. dessuten fant jeg så og si ingen bilder å bruke, da alt av gamle albumer ligger på øya, over 20 mil unna…
Men altså..
Jeg er født 16 juli 1968, og hadde periodevis oppvekst på hele Andørja, ei lita øy i havgapet utenfor Harstad.
Når jeg sier periodevis, er det fordi faren min dro familien min land og strand rundt. Før jeg fylte 7 år og kunne begynne på skolen, hadde jeg allerede vært med på 7 eller 8 “forflytninger”, og bodd fra nord til sør og nord igjen.. inkludert en kortere periode i et bebodd geitefjøs i Alta (ikkje mykkje barnevern da), til ei gammel trehytte uten strøm og vann på Bjørnfjell, som i dag er revet. Jeg fortsatte å bli flytta på etter det også, og det året jeg fylte 10 klarte morsan endelig å komme seg vekk fra fyren, og jeg og søstersen havna på barnehjem i Tromsø i 5 måneder.
På verandaen på barnehjemmet, 17 mai 1978Oppstilling på barnehjemmet…æ så ikkje heilt fornøyd ut 🤔
Dessverre er det nå engang sånn at man nok adopterer diverse ting fra oppveksten, og jeg tenker at det er vel litt av grunnen for at jeg er så rastløs som jeg er. Jeg har jo fortsatt å flytte på meg i voksen alder også, og før jeg flytta i camper’n i juni i år, hadde jeg flytta i alt 48 eller 49 ganger.
Det er ingen hemmelighet at jeg temmelig tidlig begynte å skille meg ut fra “normalen”, og har gått gjennom utrulig mange faser utseendmessig – fra “sminkedukke” som MÅTTE ha litt make-up hver dag, og som ønska siste mote (noe som aldri lot seg gjøre på grunn av mamsen sin mangel på økonomi) til å være en pønker som ga blanke faen i hvordan hun så ut. Trur favorittperioden min på begynnelsen av 80-tallet var da jeg løp rundt med svartmalte øyer, håret i virvarr og tollekniv i beltet..noe som ved tilbakeblikk i dag, får meg til å innse at jeg så ut som en dårlig kombinasjon av Gry Jannicke Jarlum og Lars Monsen 🤣
Skolegang har det blitt lite med etter 9-årig som det var i den tida. Både fordi jeg hadde “skulka” og herja meg gjennom ungdomsskolen, men også fordi jeg fant det mye mer behagelig å bare bedøve meg vekk fra å tørre å leve. Så det ble et par avbrutte forsøk på videregående, og ellers hadde jeg en del strøjobber.. på fiskebruk og en periode som støttekontakt…samt reinhold, dagmamma og andre varianter av svartarbeid.
Mitt første seriøse forhold varte i ca 1,5 år..da var jeg 18 og han 41. Neste seriøse greia varte i 3 år..da var jeg 20 og han 18. Begge disse er gått bort i dag..noe jeg har skrevet om i et tidligere innlegg.
Det året jeg fylte 25 ble jeg sammen med han som er far til guttungen. Han var da 32 (ble 33) og vi holdt sammen i vél 20 år, og var gift i 13 av de årene. I den perioden var jeg temmelig “landfast” og vi flytta i alt 4 ganger på de 20 årene. Siste gang vi flytta, var til eget hus som vi kjøpte og totalrenoverte..eneste som var igjen av det gamle huset var røysverket..
Der bodde vi da i ca. 12 år, og i den perioden satte jeg meg på skolebenken igjen – først tok jeg allmennfagene på 1 år, deretter tok jeg en del kurs som ga meg litt papirer..som medisinsk sekretær (uten kurset for å kunne sette sprøyter) og interiørkonsulent.. (litt av en forskjell, hehe). I tillegg tok jeg en haug med minikurs, i alt mulig fra kalligrafikurs og plakatskrift til grafikk- og akvarellkurs.. Og på fritida elsket jeg å drive med håndarbeid og å styre ute i hagen min – vi hadde STOR hage – og jeg satt også som vara i Harstad Hagelag en periode. Yepp..har egentlig en interesse for det meste.. Men det ble aldri til at jeg jobba med noe som var relatert til disse interessene – og en eller annen gang i 40-årene ble jeg uføretrygda på grunn av flere diagnoser – fibromyalgi og spondylolistese – samt syklig overvekt.
Den siste der er jeg da heldigvis blitt kvitt, etter at jeg tok en gastric bypass for over 10 år siden, og har gått ned over 90 kilo siden da..
Etter vekttapet ble jeg vanvittig interessert i alt som hadde med trening å gjøre.. fra treningssenter, jogging og sykling til å fly på fjellet. Og i 2013 deltok jeg i Tour de Andørja, der jeg 3 dager på rad deltok i hhv. løping, sykling og tindebestigning. Det var nemlig første gangen jeg var på Årbostadtinden som rager 1178 moh.
Sååå happy, på tur opp i høyden.
Det året var også det året jeg flytta fra han jeg var gift med. Jeg tok med meg sønnen min, de personlige tingene våre, samt bilen min og lot eksen overta huset, fritt fram til å gjøre hva han ville med det. Jeg ville ikke ha ei krone av han – alt jeg ville var å få starte livet mitt på scratch. Jeg til og med fikk ei venninne til å klippe meg steike kort for å være sikker på at alt skulle “starte på nytt”
Etter det bodde jeg sammen med sønnen min mens han gikk siste året på ungdomsskolen, og brukte dagene til trening og jobbing..da som demo-konsulent for Retail 24. Men da han begynte på videregående, sa jeg opp leiligheta, solgte og ga bort 90% av alt jeg eide, pakka resten i og oppå bilen og kjørte ned til søstersen på østlandet.
Meninga var at jeg skulle bo på hybel hos henne og typen, men dessverre skjer livet – og etter et par måneder der var jeg ute på veien – og der og da begynte det livet jeg lever pr. i dag. År etter år med å bo noen måneder her, og noen måneder der. Litt i leiligheter, litt på rom hos venner, litt i huset etter mora mi, litt i bilen, litt i telt og litt i ei campingvogn jeg lånte hos brorsan. Da var jeg heldig og fikk hente strøm hos ei venninne som bodde i nabohuset, så den vinteren fraus jeg IKKE 😉
Akkurat i de månedene da jeg bodde i campingvogna fikk jeg “tvunget” NAV til å dekke noen kurs for meg, så jeg bodde ei uka i bilen min på en camping i Tromsø, mens jeg tok kursene: Sikkerhetskurs for sjøfolk og Krise og passasjerhåndtering.
Trur jeg har søkt på en zillion jobber på båt etter det – fra Hurtigruta til fiskebåter og fabrikktrålere, men absolutt ingen vil ha ei halvgammel kjærring med på lasset. Og nå er dessverre de kursene gått ut på dato for vél et år siden, så båtdrømmen har jeg gitt opp.
Ellers har jeg jo jobba en del på sykehjem i disse årene, og tok bl.a kurs for å ha lov å gi medisin. Men de som har fulgt meg her på bloggen veit jo hvordan det med jobbinga gikk til slutt..og det er på mange måten en faktor som spiller en ganske stor rolle for hvordan jeg havna her jeg er i dag.. med å bo fulltid i en hjemmebygd pickup-camper som jeg og broren min har bygd..
Yeppz, det var lynkjapt om meg.. som sagt utrulig vanskelig å vite hva man bør dra frem og ikke..
Ellers ligger det en ny TikTok ute, og den finner du HER
God mårra og god lørdag alle sammen..
I dag er en ny sånn derre sløøøv mårra, der hjernen nekter å fungere helt med det samme – så jeg bestemte meg for at da får det bli en ny runde med noen kjappe spørsmål og svar.
Kanskje litt kjedelig? Men skitt au – da har jeg i allefall noe å bryne hauet med så jeg våkner, mens jeg forsøker å finne svarene, hihi.
Som så ofte før har jeg vært på raid hos Veralynn – og hennes svar kan du lese HER:
Spørsmål 1: Hvilken matrett kan du ikke leve uten? Svar: Hmm.. helt seriøst veit jeg ikke hva det skal være.. Nå er jeg temmelig hekta på det derre knekkebrødet mitt med kaviar og egg som jeg spiser hver bidige dag – og DET kan bli litt rart å ikke få.
Ellers, noe jeg ikke kan leve uten? Nææh.. jeg blir som regel sjuk av det meste som har med varm mat ala middag å gjøre, så jeg kan faktisk se for meg å leve uten det. Men skal jeg trekke frem noe spesielt her, trur jeg det må bli…..eeeh..øøh.. lungemos. Resten av livet uten lungemos & potet – eller stekt på skiva med speilegg, det kan jeg vel ikke helt se for meg 🤔
Spørsmål 2: Hva er den dummeste måten du har skadet deg på? Svar: Oh hjelpes, det veit jeg ikke. Er ekspert på å dunke & slå meg på de mest merksnodige måter, så hva som rangerer øverst på “dum”lista, veit jeg ikke.
Eksempler: Gikk rett i ei glassdør så den knustes og fikk kutt i panna.. gikk rett på en stokk/bjelke og fikk flis inn på øyet.. gikk ut av senga og klarte på ett eller annet vis å skvise leggen opp etter ei knekt antenne på en radio, så jeg fikk et kutt i leggen.. “sklei” ut av bakdøra på patrolen jeg hadde, og traff slepekroken så hele høyre fot fra kneet og ned var et eneste stor blåmerke.. gikk rett på eine jernstanga på camperbygget – 2 ganger på rad – og fikk dermed to lange kutt i tinningen..
Spørsmål 3: Hvilken farge har du på tannbørsten? Svar: Hvit & grønn..
Spørsmål 4: Hva er det andre gjør så lett som bare det, men som er vanskelig for deg? Svar: Av og til kjennes det ut som om alle klarer alt så lett som bare det, mens jeg blir stående å stange huet i veggen og ikke få noe til. Men det er de dårlige dagene som snakker. Eller – når det kommer til praktiske ting, veit jeg ikke helt hva jeg skal si.. fordi at for meg – det jeg sliter mest med her i livet, er å forholde meg til andre mennesker. Det virker kanskje ikke slik, siden jeg har en tendens til å rive kjæften over ørene til ei hver tid – men seriøst – å leve som normal blant folk er mitt verste mareritt!!! Jeg føler at jeg kan ikke “oppføre” meg, og føler støtt og stadig at alle andre fikser det der såååå mye bedre enn meg.
Spørsmål 5: Om du fikk et fallskjermhopp i bursdagsgave, hopper du da? Svar: JA!! absolutt, da det å hoppe i fallskjerm er noe som står på “to do” ønskelista mi 🤩
Jepp.. det var litt mer om meg sånn på mårran.
Ha en flottersfin dag videre – her blir det å fortsette med camperprosjektet etter hvert.
