Et lite “heads up” om detta innlegget..det er langt..og uten bilder (foruten det rett under her, da 😉 ..men jeg har skrevet det, fordi jeg føler et behov for min egen del å få satt ord på noe av det som rører seg i hodet mitt for tiden. Og så er det opp til hver og én av dere, om dere gidder å lese alt.
Noen av dere som leser dette – og kjenner meg – vil nok føle seg truffet, og antagelig sende meg meldinger på privaten og spørre: “Var det meg det var myntet på?..men seriøst..jeg håper dere sparer dere selv for bryderiet – for kjenner dere først det stikket om at det KAN dreie seg om dere, er det garantert noe i det..men bare glem det, for det er rett og slett gått for langt for mitt vedkommende, og dermed er det ikke noe å gjøre med. Ting er som de er – og det har jeg endelig akseptert..og enhver form for forsøk på store endringer fra deres side, vil bare føles som en “plaster-på-såret” handling for meg..fordi jeg nå vet at det bare kommer i kjølvannet av dette innlegget.
Det er jo ikke tvil om at de fleste mennesker, i de aller fleste tilfeller ser det man VIL se..og ikke nødvendigvis det som er tilfellet..og man skal være veldig forsiktig med å legge lokk på det faktum at de fleste utfall er et resultat av hvordan man er som menneske – hvordan man ser, tenker og ikke minst føler..så det som “ikke var ment sånn” fra ei side – faktisk blir oppfattet nettopp slik av “mottaker”..enig?
Uansett..det har nå gått opp for meg, at jeg tydeligvis har sett meg selv og mitt forhold til andre, ut fra en helt feil innfallsvinkel. Jeg har vel i alle år “krampholdt” på forholdet til familie og gamle venner – i et desperat håp om å bli 100% akseptert. Og det er vel der det har skjært seg totalt..for jeg innser jo nå, etter så mange år med å holde fokus på ikke bestandig de rette stedene – at jeg ER faktisk akseptert. Helt og holdent!! Alle VET hvordan jeg er, med mine av og til sinnsyke sprell og ganske lite gjennomtenkte handlinger..de VET at jeg kommer aldri til å bli innenfor det A4-formatet som størsteparten av befolkningen velger å holde seg innenfor..de VET DET..og aksepterer at sånn er det. Frem til nå har jeg vært hellig overbevist om at det har vært noe riv, ruskende galt med meg, siden ingen ser ut til å kunne akseptere meg 100%..men nå innser jeg at det der er feil tankegang..for folk aksepterer meg virkelig..det er jeg ikke et sekund i tvil om nå. De aksepterer hvem jeg er og de aksepterer de valgene jeg tar – for i jøssenavn – de har da virkelig andre ting å henge seg opp i, enn hvordan jeg velger å leve livet mitt.
Men hånd i hånd med den oppdagelsen, kom oppvåkningen.
Jeg oppdaget nemlig en annen ting..for tenk!!..det er faktisk ikke det å bli akseptert jeg har jaget etter i alle disse årene.. Nå-nei du..det jeg så desperat har søkt, er å bli INKLUDERT..Tenk det!! Og det er jo noe heeeelt annet.
Men det å bli naturlig inkludert i livet til de det dreier seg om, er like uoppnåelig som hvilket som helst utopia..det er bare rett og slett et fatamorgana jeg har higet etter, og jeg er drittlei av å bedra meg selv. Det gjelder venner – og det gjelder potensiell livsledsager. Jeg har jaktet på veien ut av skyggene hele livet, i håp om å finne den grønne, solfylte lysningen..men jeg innser jo nå at det er ikke der jeg hører hjemme..i alle fall ikke her jeg er nå.
For JA – jeg har hatt et desperat ønske om å bli inkludert av de folkene jeg har omgåts hele livet – men de har – tross alt – sine egne familier, med omgangskretser som er lagt opp til de livene de lever i hverdagen – og der kommer jeg til kort.
Misforstå ikke..det er ikke en oppdagelse jeg gidder å sette meg ned å sørge over. Tvert imot!! Jeg er bare glad for at jeg endelig har skjønt hvorfor jeg – som i alle år har mast på folk om “skal vi gjøre ditt, og skal vi gjøre datt?” Og “kontakt meg nå hvis du/dere har lyst til å…” nå faktisk skjønner hvorfor folk IKKE har kontaktet meg..selv om svarene jeg har fått i alle år, har vært: “JADA..klart vi skal det”
Skal innrømme at jeg mang en gang har sittet ganske uforstående og grublet på hvorfor jeg ikke ble inkludert, når jeg har sett at de har gjort akkurat de tingene jeg har prata om – men sammen med andre.
Dette er ikke et nytt “fenomen” – for det har faktisk vært slik så lang tilbake som jeg kan huske..var ikke få gangene i barne- og ungdomstida jeg satt og håpa på at mine jevnaldrene ville ha meg med ute i vennegjengen..og ja, jeg skal ærlig innrømme nå, at det har vært felt mange tårer i årene som har vært, fordi jeg har følt meg ubrukelig og verdiløs som venn eller kjæreste. Heldigvis (eller kanskje ikke?) lærte jeg meg ganske tidlig å stenge av den “surke-kranen”, og i dag sliter jeg forferdelig med å vise følelser i form av tårer..det være seg glede eller sorg.
En annen ringvirkning enn tårer, som resultat av det å føle seg utestengt og ubrukelig, er depresjon. Og alle som har slitt og sliter med det, vet at det er noe bedrita jævelskap å ha i bagasjen.
Jeg skal ikke nekte for at jeg fremdeles kjenner en del av symptomene på akkurat DET – men fra det sekundet jeg innså – og aksepterte hvordan tingene er – forsvant store deler av det mørket jeg har levd i så utrulig lenge. Og det er fantastisk deilig, og styrker meg i trua på at jeg faktisk er på rett vei.
Men jøss bevares – SELVFØLGELIG har jeg vært på mange fine turer og gjort mange flotte ting sammen med andre opp gjennom årene. Det er bare det at i de aller, aller fleste tilfellene, er det jeg som har vært initiativtakeren..og noen ganger har det føltes som om jeg har “mast vettet av dem” for å få folk med – og det har gitt en ganske bitter ettersmak i kjeften, når man sitter der og føler at folk ønsket de helst var et annet sted – det kan jeg love dere.
(..og igjen må jeg bare gjenta det jeg starta med – jeg VET at det ikke nødvendigvis er slik det har vært ment fra folk sin side – men det er slik det har blitt oppfattet av meg..)
Så det å bli AKSEPTERT er jo slettes ikke det samme som å bli INKLUDERT..og det er som sagt der “oppvåkningen” som jeg har kalt dette innlegget, kommer inn. Jeg har faktisk skjønt poenget om at like barn, leker best – og jeg er rett og slett ikke et naturlig innslag i hverdagen til hverken den ene eller den andre her. Og i min hysteriske kamp for å bli inkludert der jeg ikke har hørt hjemme, har jeg nok dessverre støtt fra meg noen nye bekjentskap som kanskje kunne blitt veldig positive for meg. Og der kan jeg bare bøye meg i støvet og si unnskyld.. Jeg skjønner jo nå at (kanskje) det sitter et par stykker å lurer på hvorfor JEG ikke vil ha noe med DEM å gjøre..men jeg har bare rett og slett ikke klart å knytte meg til nye mennesker – fordi – jeg pr.i dag ikke stoler et sekund på at det ikke blir samme runddansen enda en gang..klarer faktisk ikke stole på at de faktisk vil inkludere meg fordi det er MEG de ønsker å være sammen med som førstevalg – ikke bare bruke meg som et substitutt, når alle andre er opptatt.
Derfor – i en alder av 50 føler jeg at jeg endelig begynner å våkne..at jeg endelig er begynt å gi meg inn på den rette veien for å komme meg opp og ut av den hengemyra jeg har traska i hele livet. I stedet for å fortsette å kjempe så fortvilt om å få innpass i livene til “de gode, gamle”, har jeg begynt å lure på om at det kanskje er mer fornuftig å snu ryggen til alt det som er og har vært, og heller se meg om etter det livet jeg innbiller meg faktisk er ment for meg..om jeg finner det, eller om jeg er for langt ute på en sidevei å roter til å finne det? ..tja..DET er ikke godt å vite..men jeg er bare EN vanskelig avgjørelse unna å kunne gjøre store endringer i livet mitt..og det er DEN avgjørelsen jeg nå prøver å være tøff nok til å ta..
Wow..ble mye, dette..og jeg kjenner at det er en smule skummelt å faktisk poste dette. Hvis noen tar anstøt av det, og føler seg uglesett eller uthengt, må jeg bare beklage – for innlegget er ikke ment for å få noen til å få dårlig samvittighet eller bli lei seg..Nei dette er bare noe jeg kjenner at jeg må gjøre for min egen del – få satt ord på ting – for å klare å gå videre.
Hva fremtida bringer, vet jeg ikke..men at det blir endringer? Ja, så absolutt. Og jeg er ganske sikker på at jeg kommer IKKE til å bli boende her.
Hvor jeg blir å havne, gjenstår å se…men i dag er det absolutt ingen ting for meg her nord, annet enn at sønnen min bor her..og han er tross alt voksen, så jeg kan ikke fortsette å legge opp livet mitt etter hva han gjør og hvor han er..
Og til deg som har fått med deg hele innlegget – tusen takk for at du tok deg tid til å lese til slutten <3
#tanker #refleksjoner #livet #livetmitt #mittliv #sorg #glede #følelser #aksept #inkludere #venner #endringer
