Detta innlegget har jeg gnukka litt på i et par dager, etter at jeg leste et innlegg hos vår alles kjære Frodith.. nemlig “Man er ikke jobben sin” Det hun skreiv der fikk meg virkelig til å tenke. Hvem eller hva er jeg, da?
For det er dessverre sånn at det virker normalt og sosialt akseptert å spørre nye bekjentskaper om hva de gjør, for veldig mange tar det som en selvfølge at alle jobber. For i disse mange sin verden er det å ikke ha et arbeid, synonymt med å ikke være noe.
Og det fikk meg til å tenke, for jeg har mer enn en gang kjent på den ekle, om enn korte pausen som har oppstått når jeg har fortalt at jeg jobber ikke, jeg er ufør. Må jo ile til å si at dette gjelder selvfølgelig ikke alle..mange bryr seg heldigvis ikke.
Men det er akkurat de tilfellene når jeg møter nye mennesker som tydeligvis har livet sitt på stell, og som nesten i første setning spør: “Hva driver du med da?” Det er de tilfellene som enda dessverre sparker beina litt unna meg. Selvfølgelig er trangen der til å svare på Helene-vis “ikkje en gudd dæmm dritt!!” Men jeg KAN oppføre meg i godt selskap, og føler at jeg står med hua i handa og er INGENTING når jeg bekjenner hva jeg er..og dermed setter en merkelapp på hvem jeg er.
Så jeg har tenkt litt. Jeg tror jo de fleste av oss ønsker å fremstå som noe man kan være litt ekstra stolt av. Jeg skjemmes IKKE over å være uføretrygdet, men håper dere følger tankegangen min nå. For hva er jeg egentlig? Er jeg noe som faktisk kan brukes i sammenhengen mellom hvem og hva jeg er? Er jeg noe som kan få disse kule folka med et tilsynelatende fantastisk liv til å se på meg som noe mer enn ingenting?
Da slo det meg… jeg blogger jo, ergo skriver jeg.. dessuten vrenger jeg jo sjela på TikTok daglig. Og begge deler gjør jeg både for egenterapi, MEN også fordi ett av mine høyeste ønsker med alt dette er at jeg skal nå ut til og kanskje gjøre en liten, varig forskjell for om så bare ett menneske før jeg kreperer. Jeg har i mange, mange år prøvd å nå ut til folk med å vise at man kan snu noe negativt til noe positivt om man bare er villig til å ta jobben med å endre tankemønstre..å endre seg sjøl. For det er en sabla jobb, og man kan ikke endre andre uansett hvor mye man ønsker det. Så det å være positiv er vel egentlig den jeg er..mitt varemerke.. Hehe..jeg har enda friskt i minne en gang for mange år siden min kjære brorsan ble irritert på meg og spurte “MÅ du være så kvalmende positiv heile tida??” Det minnet er gull verdt, og det tar jeg frem på dager da ting virker veldig svart..for å minne meg sjøl på at ja, æ må det!
Og nå frem til sakens kjerne..neste gang noen spør meg.. hvem er jeg, basert på hva jeg gjør? Er det for overmodig å kalle meg sjøl blogger OG influenser? Eller vil ikke det fungere, siden jeg tross alt ikke har et navn og er kjendis? Eller tjener store penger med et samarbeid mellom meg og et eller annet firma? Tjener jeg penger på det pr i dag?? Der kan jeg jo faktisk si ja, siden jeg har et samarbeid med Blogg.no – at jeg blir laaaaangt fra rik på det, er jo ei helt anna sak…trur jeg i år har hatt ei snitt-inntekt på 150 kroner måneden, hehe. Hadde jeg vært interessert i å “selge sjela” og drive med reklame for produkter hadde jeg nok tjent mer, men det nekter jeg å gjøre før jeg finner produkter jeg personlig kan gå god for.
Hmmmm… Hva tenker du? 🤔
Eg er også ufør og det skjemmes eg ikke over i det hele tatt. Og eg er yngre enn deg. Man kan selvsagt jobbe litt ved siden av trygden og det har eg gjort i noen år, men når kroppen og helsa sier stopp er ikke noe man gjøre så mye med. Kanskje dagene blir noe lange, men det er en vanesak sånn som alt annet her i verden.
Har jo aldri sagt at jeg skjemmes..tvert imot, og jeg har vært uføretrygda i nærmere 15 år snart. Og har jobba i tillegg når jeg har klart. Så dette var ikke et angrep på det å være ufør, jeg veit veldig godt at når kroppen ikke klarer så klarer den ikke 😊
Jeg liker ikke at folk spør om hva en jobber med, som om det er en selvfølgelighet at folk MÅ jobbe. Verden er ikke roserød. For min del er det enda mer irriterende at det faktisk er min kjære samboer som setter i gang dette hver gang vi er i en setting med nye folk. «Hva jobber du/dere med», og da er jo det i gang. «Enn du/dere da?» Jeg driter i det, for min del, men jeg synes det er unødvendig da jeg vet hvordan det var i begynnelsen å bli spurt. Altså etter jeg måtte gi fra meg jobben og all elendigheta.
Angående ordlyden/tituleringen ‘blogger’ og ‘influenser’, bloggere i dag er ikke influensere, med få unntak, se på topplisten, AndreaSveinsdottir er influenser, men hun blogger ikke, det er bare etterslep av gamle innlegg. Fra den tid bloggere VAR influensere. Der er et par til på lista, etterslep og reklame holder også dem der. Men de holder på med andre større ting som gjør dem til influensere.
Til nød er Doc&Dask og Mammapåhjul små influensere, men ellers er vi bloggere. MonicaVederhus kaller seg influenser, hehe, og hun kaller oss andre for sine konkurrenter. Hun kan ikke stave engang, så la henne kalle seg hva hun vil så lenge jeg ikke blir assosiert i samme livbøye.
En annen ting er at bloggere anses ikke som noe kult i dag, tvert imot, så da blir ihvertfall ordlyden/tittelen ‘influenser’ helt feil, hehe.. gå inn på FB-grupper og les regler. Da finner du forbud mot blogg nesten overalt. I kommentarfelt finner du stadig å være ‘blogger’ som noe nedsettende. Da er det nesten bedre å være ufør. *ler*
Vi kan jo fortsette prøve å påvirke med bloggene våre, men å kalle oss influensere er å ta det langt, og inntil ‘blogger’ ikke er noe ‘lavmåls’ så bruker jeg heller noe annet. Jeg er uføre. Men hallo, mye annet en kan si. Jeg kan si jeg er homo, da snur samtalen raskt. Men både du og jeg kan jo også si at vi er ‘kunstnere’. Faktisk allmenn akseptert i dag, men ikke i eldre tider. I dag vet man aldri hvem som plutselig slår an som kunstner, og da er det litt kjipt å være den som sa noe ufint. Folk vil være woke 🤪😂
Takk… veldig glad for at du tok deg tid til å faktisk svare på alt innlegget handla om..ikke bare den første delen. Jeg er ikke sjøl særlig interessert i å vite hva folk driver med, før jeg faktisk lærer dem å kjenne bedre. Ser om energiene stemmer, og at det er noen som jeg kunne tenke meg å ha i livet mitt videre..og da har det ingen betydning om de jobber eller ikke. 😊 Dessverre er det ikke til å unngå at man blir spurt, og jeg veit at jeg ikke burde reagere på det spørsmålet..og som regel går det bra. Men når jeg “blir stilt til veggs” når jeg i utgangspunktet er i en svart tunnel og har problemer med å se min egen verdi, skal jeg innrømme at jeg ønsker å ha noe annet som første presentasjon av meg sjøl 🙈 Men er jo for så vidt både klar over og enig i at blogger er nok ikke det rette å slå i bordet med, hehe. Og yeppz, det har jeg fått med meg at det er en del folk der ute som nok ikke er influensere i ordets rette betydning. Så nei, trur jeg holder meg unna begge og konkluderer med at dagens tankespinn er nettopp bare det – tankespinn.😉😊
Mange mener nok at det å ha en jobb definerer hvem de er, men det er feil. Vi er alle så mye mer enn det. Jeg spør ikke folk jeg møter, nye bekjentskaper eller gamle, om hva det gjør eller jobber med. Tenker at om de har lyst å dele det så gjør de det, og hvis ikke har det egentlig ingen betydning. Jeg er mer opptatt av selve menneske, og hvordan den/de er mot meg når vi sitter å snakker. Jeg har jo venner som er uføre, og jeg har jo sett reaksjonen i ansiktet til personen de har snakket med når de sier akkurat det. Har lurt på hva som går igjennom hode på dem i det øyeblikket, og om de tenker at dette er en person som er lat og som ikke gidder å jobbe. For jeg vet at enkelte tenker at det er sånn 🙈
Jeg så et intervju for et par måneder siden, hvor vedkommende påsto at vi mennesker er ikke en person på jobb og en person privat. Det er jo så feil som det kan få bli. Jeg er definitivt ikke samme person på jobb som hjemme, heldigvis vil jeg si. For jeg føler ikke at jeg kan vise mitt sanne meg på jobb, og det er egentlig veldig synd.
Ønsker deg en fin tirsdag, klems 🤗
Er jo heilt enig med deg her.. men poenget mitt er bare at det er jo slik, enten man ønsker det eller ikke. Og da er det veldig sårt for de som ikke klarer å være stolt av den de er.. særlig i møte med de som man faktisk ser er imot uføre og “navere”. Har en følger på TikTok som åpent innrømmet at han så ned på navere før.. men fikk seg en ubehagelig oppvekker da han havna i systemet sjøl. Å innrømme sånt står det respekt av spør du meg 😊
En riktig fin tirsdag videre til deg 🥰
Etter å ha jobbet i mange år, ble jeg ufør i år. Det er var ikke vår skyld at kroppen ikke lenger fungerer på arbeid. Men vi kan fortsatt gjøre en del ting, inspirere og motivere andre på en positiv måte gjennom sosial media, ute hjelp der mam kan osv.
Tja, hvem er jeg? Jeg tror folk har ulike definisjon av meg og jeg har også en definisjon av meg selv:)
Du har så rett i det, det er ikke vår skyld. Men vi kan fremdeles gjøre ting 😊 og å prøve å inspirere andre er en veldig god ting.
Ja vi blir nok definert på mange måter alle sammen 😊