God søndag alle sammen. Her er det et nydelig mildvær for øyeblikket, og jeg krysser fingre og tær for at det fortsetter sånn siden jeg skal kjøre til byen i dag. Lover i alle fall godt når man ser på snømengden.
De fleste av dere har kanskje fått med seg at jeg har litt problemer med å trives her jeg er nå, og i dag har jeg på oppfordring lagt ut en liten TikTok om hvorfor jeg sliter så innmari med ikke bare huset etter mora mi, men dessverre heile øya. Det ble bare sånn grovt fortalt siden jeg har kun 3 minutter til rådighet, men essensen er der. Vil du se den videoen er det bare å trykke på linken.
Så..hva er det som plager meg så innmari da? Som jeg sa i videoen er det vanskelig å sette fingeren på én spesiell ting..én spesiell hendelse. Men skal jeg summere det opp i ett ord, må det bli ENSOMHET. For det er et langt liv der jeg dessverre fra barnsben av har måtte føle på det å være ensom fordi jeg har vært annerledes og et mobbeoffer. Selvfølgelig har jeg hatt venninner OG kompiser opp gjennom årene, og som jeg har sagt før har jeg og go’venninna mi kjent hverandre i snart 45 år. Men det betyr ikke at vi har vært tett innpå livet til hverandre til enhver tid. Og selvfølgelig har det vært mange gode opplevelser her på øya også. Men det jeg prøver å få frem her er at dagene i ensomhet og i “krig” mot rykter og de skadene bygdedyret har forårsaket, har vært så mange og så energikrevende at det har skapt et stort mørke i meg som dessverre gjør meg deprimert når jeg prøver å være på øya. Jeg har aldri følt at jeg og min familie har vært godtatt her på øya, og jeg veit at mora mi sleit med samme følelsen. Og om noen øyværinger føler seg tråkka på tærne nå må jeg bare beklage, men dette er mine erfaringer og mine demoner – og hvordan akkurat DU oppfatter at tingene var så har det liten betydning når JEG sitter igjen med vonde og såre erfaringer og minner.
Nå var det ikke meininga at detta skulle bli et deppe-innlegg. Jeg depper i alle fall ikke, tvert imot. Jeg synes det er greit å prøve å sette ord på hva et langt liv med både åpen og skjult mobbing faktisk har gjort med meg – og trur seriøst at det er rein medisin for sjela. Så veit du… jeg oppfordrer faktisk alle til å tørre å være åpen om vonde minner. The truth will set you free, eller no’sånt..så få det ut ❤️
Ha en flottersfin dag videre alle sammen ❤️ CU L8R
Heisann i kveldinga folkens. Er bare innom en liten tur for å si hei & hallo og takk & god natt. Kroppen min har nemlig bestemt seg for å holde Helvete med meg i dag. Har brukt dagen på å farte rundt om kring og gjort unna de siste ærendene før jeg drar til øya, som å kjøpe et par nye røykvarslere + batterier og hamstra litt mat, samt hatt kvalitetstid med guttungen og henta ting som har stått på lagring hos han.
Frem til da var alt helt greit. Men så skulle jeg en tur innom brorsan og på turen dit spiste jeg meg ei pølse for å få i meg litt næring – og fikk en sånn forbaska reaksjon som jeg av og til får på mat. Så turen hos han ble ekstremt kort, og jeg hadde seriøse problemer med å kjøre bilen tilbake til byen. Har jo nevnt denna reaksjonen noen ganger tidligere, og som jeg har sagt før er det ulike matsorter jeg reagerer på fra gang til gang, og jeg har vært igjennom nok undersøkelser til å ha stadfesta at det er ikke noe å gjøre med det. Jeg får bare stå han av så godt det lar seg gjøre. DUSTEKROPP!!!
Akkurat nå ligger jeg utslått i gjestesenga hos go’venninna. Jeg blir nemlig værende her til i mårra. Det ble for seint å kjøre til øya nå i kveld, og bilen og camper’n er så stappa av ting at jeg har ikke plass til å sove der, hehe.
Skal prøve å bevege litt på meg om ei stund i håp om at det går bra. Men erfaringsmessig går ikke dette over før jeg har fått sove litt. Med andre ord i mårra.
God mårra alle sammen og god midt-i-uka. Eller lillelørdag som det også heter. Tingenes tilstand her er ikke så veldig mye annerledes enn i går. Sovna før midnatt og sov av og på til 8. Og einaste grunnen for at jeg sto opp da var fordi jeg nekter å bruke Pampers og MÅTTE på do, hehe.
Hva dagen i dag bringer skal bli spennende å se. Jeg har jo nevnt at jeg har lagt en plan for ei midlertidig løsning, men vil ikke si så veldig mye før brorsan er ferdig med sitt sånn at vi kan starte. Han er – som vanlig – ganske viktig i detta prosjektet.
I stedet kan jeg jo fortelle det samme som jeg bubla om på TikTok i mårres.. nemlig en lynrask oversikt over hva jeg tror er en stor medvirkende faktor til at jeg er så rastløs som jeg er. For en urolig barndom kan gi ei rastløs sjel.
Noen av dere husker kanskje dette fra tidligere innlegg, men skribler det nå ned likevel til eventuelle nye lesere. Det jeg fortalte på TT var den superkorte versjonen frem til jeg var 10 år og mamsen endelig klarte å frigjøre seg fra faren min som i denne ekstremt korte versjonen ikke var noe annet enn en rastløs drømmer og en stor tyrann. I ei bisetning må jeg si at han gjorde aldri meg eller søstersen noe fysisk, julinga var det morsan som fikk. Men den psykiske mishandlinga av det man var vitne til er noe helt annet. Men altså, brorsan er 10 år eldre enn meg og på den tida var det jo vanlig at ungdommen gikk rett ut i jobb etter ungdomsskolen, så han kom seg heldigvis unna til slutt. Men jeg, morsan og etter hvert søstersen ble da halt opp & ned og att & frem i årevis. Noen dager og uker her, noen måneder der. Alt med pakka snippsekk og det for øyet at vi skulle flytte for at alt skulle bli så mye bedre. Men vi endte bestandig opp tilbake ved utgangspunktet – Segelstein på Andørja.
Så frem til bursdagen min det året jeg fylte 10 hadde vi bodd på sykt mange steder, og de som kanskje har gjort størst inntrykk er da vi oppholdt oss i en bebodd geitefjøs da jeg var bare noen få år, et av de gamle små husene som sto/står der Tinja Fjellgård på Bjørnfjell er i dag..det var det året jeg fylte 7 og skulle begynne på skolen. Og sist men ikke minst på barnehjem i Tromsø det året jeg fylte 10.
I tillegg – og det sa jeg ikke på TikTok, så er jeg vokst opp med å få høre at jeg har både flyttsameblod og taterblod i årene. Om det stemmer har jeg aldri forska på, men jeg tenker at sannsynligheta for at det stemmer er stor..og helt ærlig, ingenting gleder meg vel egentlig mer enn å være av et vandrende folk.
Bildet er lånt fra nettet. Kunstner: Lennart Karlson.
Ha en flottersfin dag folkens ❤️ CU L8R
Og det mårrabubbelet mitt på TikTok finner du HER.
I går kveld skreiv jeg et innlegg om det at jeg oppdaga at halsbrannen jeg trodde kom av en spesiell type saft, viste seg å være en reaksjon mellom ibuprofen og akkurat den safta. Og i dag når jeg våkna ser jeg på gudana veit hvor mange kommentarer at advarslene om ibux har hagla inn. Først – takk for at dere bryr dere om meg, jeg setter veldig stor pris på det. Men folkens – jeg VEIT at ibux ikke er bra. Det betyr IKKE at jeg lar være å spise det likevel, da det frem til nå er det eneste som tar tannverken, inkludert alternative ting som bl.a nellik. Og av en eller annen grunn var det ingen som reagerte på at jeg sa at halsbrannen kom i kombinasjon med safta.. jeg sa IKKE at jeg får halsbrann hver gang jeg spiser ibuprofen. Absolutt ingen sa: Så bra du oppdaga det, nå kan du trygt drikke safta for seg, og spise smertestillende uten å få halsbrann.
En av kommentarene jeg fikk på dette innlegget var pest OG kolera. Personlig vil jeg omskrive det litt og bruke “eller” i stedet. For jeg innså at det er det hele livet mitt dreier seg om i dag. Å måtte velge mellom to onder ved samtlige aspekter av livet mitt. Jeg må gå for billigste sort hele tiden, og i Sverige kan jeg hamstre så mange pakker jeg vil med 30 stk Ipren á 400g, til langt under det en enkel 200g pakke Ibux koster i Norge. Så selvfølgelig – selv om jeg veit om farene spiser jeg ibuprofen fordi jeg velger å slippe den sinnssyke tannverken. Og sier du nå: gå til tannlegen, har du ikke skjønt noe av det jeg har fortalt over år her inne. Det samme gjelder camper’n. Jeg VEIT at det IKKE er bra å bo i et bygg som mest sannsynlig har muggsopp flere steder nå – men jeg velger det fordi alternativet er ikke stort bedre, og her kan jeg i det minste stå oppreist når jeg lager mat. Og sier du nå: få deg ei leilighet, ja da har du definitivt ikke skjønt noe av det jeg har fortalt her inne. Og mat.. Den maten jeg veit fungerer best for kroppen min finner jeg stort sett aldri i 40% disken, og må ta til takke med og spise det som er tilgjengelig uansett om jeg tåler det dårlig eller ikke. Jeg er blitt familiens og vennegjengens “søppelbøtte” som gladelig tar imot alt av mat de ikke bruker, i stedet for å kaste det. Fordi jeg veit at sjøl om noe er gått ut på dato, betyr det ikke at det er ødelagt. Og klær.. jeg tar gladelig imot det meste for å ha noe som ikke er alt for loslitt og hullete på kroppen, fordi det viktigste er å være varm – ikke se bra ut.
Så atter en gang, jeg skulle ønske at flere kunne forstå hva jeg prater om. For til og med stoltheta og menneskeverdet mitt må jeg sjonglere med. Jeg har måtta velge mellom å bevare selvfølelsen og stoltheta over å klare meg sjøl, men ende opp med å bo på gata – eller å svelge stoltheta og gjøre meg avhengig av vilt fremmed for å overleve og nå kjenne på den følelsen av at jeg er totalt ute av stand til å klare meg sjøl. Og tro meg, hver gang noen stikker innom for å poengtere de dårlige valgene mine – som jeg er fullstendig klar over at jeg tar – ender det bestandig opp med at jeg må gå noen ekstra runder med meg sjøl for å klare å huske på at jeg er verdifull og ikke bare en uvitende boms. For det er dessverre en av følelsen jeg sliter med når psyken begynner den nedadgående spiralen. Jeg har måttet gi slipp på så utrulig mye for å prøve å bøte på dårlige valg tidligere i livet, og jeg veit at hadde jeg hatt muligheta til å gjøre ting annerledes, hadde jeg for lengst fått meg et bedre hjem, kjøpt sunn og næringsrik, gått på trening som jeg elsker, kjøpt hud- og hårpleieprodukter for å berge det lille som er igjen før huden min forvandles totalt til ei grå sviske, kjøpt meg noen nye klær jeg liker og synes er fine – ikke fordi jeg har arva de etter at alt jeg eier er utslitt, og jeg hadde definitivt kasta alt av medisiner og rasa til tannlegen. Men jeg kan ikke det.. situasjonen min er som den er, og jeg MÅ fullføre det jeg starta før jeg kan tenke på resten av livet mitt – nemlig å kvitte meg med den personlige gjelda, for folk skal ikke lide fordi de har vært snill og hjulpet meg tidligere. Gir jeg slipp på det, ryker også den siste rest av selvrespekt.
Så ja – livet mitt kan oppsummeres som pest eller kolera. Og som jeg sa i starten av innlegget er jeg veldig takknemlig for at dere bryr dere om meg, men likevel – jeg ber så pent slutt å poengtere alle de dårlige valgene jeg VEIT jeg tar.. prøv heller å gled dere med meg over lyspunktene inni alt. Som at nå kan jeg drikke safta jeg kjøpte uten problemer – og jeg kan spise ibuprofen uten problemer. For meg gjelder nemlig regelen om alltid å prøve å se den lyseste og mest positive sida i en situasjon.
Bildet er lånt fra nettet.
På grunn av at jeg nå poster detta innlegget kommer jeg ikke til å svare på alle kommentarene her og på Facebook angående temaet. Orker rett og slett ikke gjenta meg sjøl så mange ganger.. håper dere forstår det.
Ha en riktig fin torsdag alle sammen ❤️
Det siste mårrabubbelet mitt på TikTok finner du HER
Som jeg har sagt ørten ganger før, liker jeg å hive meg med på utfordringer om jeg har muligheten til det. Og i går kom min herlige medblogger Bunny med denne utfordringa – om å fylle bloggen med kjæledyr. Nå er det dessverre noen år siden jeg hadde det…og jeg hadde store problemer med å velge bare ett bilde (satser på tilgivelse) derfor legger jeg ved to gamle bilder av meg og nydelige Rambo som jeg brukte å låne av en kompis.
I fjæra på Årbostad, rett nedenfor huset etter mora mi.
Og de to nydelige kattene mine, søsknene Twilight & Shadow.
Fang-kos med gutten Twilight bakerst, jenta Shadow foran.
Jeg hadde kattene samtidig som jeg brukte å låne bikkja, og de gikk utrulig godt overens. Gjett om de var et syn når de alle tre kom jumpende opp i senga og vekte meg om mårran for å få frokost.. og etterpå sto glade og fornøyde side om side og spiste av hver sin skål på kjøkkenet. Jeg brukte også å ha alle 3 med meg på tur. Bikkja i bånd og kattene løpende fritt etter – om de ikke haika og fikk sitte i tursekken på ryggen min (selvfølgelig med lokket åpent)
Sukk…det var tider, det 🤩 Kjenner jeg savner det å ha dyr.
Yeppz, du leste rett..ordet rasist er med i overskrifta mi. For i går opplevde jeg noe som jeg for min del fant både fascinerende og en smule morsomt. Nemlig det faktum at mange (ikke alle) får et tunnell-syn når det kommer til enkelte tema. Som religion.
Jeg skal ikke lage et innlegg med masse personlig informasjon og synspunkter, men jeg skal dele ei lita historie som jeg nettopp har delt på TikTok, og som inneholder nettopp det temaet..religion. Den videoen ser du HER
I går ble jeg nemlig sparka ut av ei Facebookgruppe fordi jeg delte et av Bunny sine innlegg på min personlige Facebookside..et innlegg som inneholder fy-fy temaet religion. At jeg ble sparka ut av gruppa fordi de mener jeg hadde brutt en regel som går på rasisme og diskriminering er helt greit. Deres gruppe, deres regler. Jeg liker de folkene der uansett. Men det er de tilbakemeldingene jeg fikk både på Facebook og ikke minst på privaten jeg finner så fascinerende. For et par mennesker kunne fortelle meg at jeg var like stor rasist som Bunny. Æ meine, hallo?? De som virkelig kjenner Roger og veit LITT om hans liv, erfaringer og bekjentskapskrets veit at han er absolutt ikke rasist. Og han slenger ikke bare ut meninger uten at han har samla veldig mye informasjon som backer opp det han sier. Men at han har ekstremt sterke meninger? Åh ja.. heldigvis, for i mitt hode trenger vi flere som han. Er jeg enig i alt han skriver? Langt derifra, men det innlegget jeg delte fikk meg til å føle at jeg lærte noe som fikk flere brikker til å falle på plass i MITT puslespill – og jeg følte – og føler fremdeles at det er et innlegg som er verdt å lese. Men det som virkelig fikk meg til å riste på hodet og faktisk le litt, er at jeg ble satt i en bås der jeg tydeligvis følger han og hans ord blindt. Du godeste! Snakk om å føle svimerket av ordet mini-rasist stempla i panna. Tror ikke folk at jeg kan tenke sjøl og gjøre meg opp mine egne meninger? I motsetning til veldig mange har jeg faktisk lest en del om veldig mange religioner, og samtlige har en god del fornuftig – men fy faen samtlige har mange synspunkter jeg personlig finner helt horrible. Og det har jeg funnet ut helt av meg sjøl og hørt på historier fra folk jeg kjenner som har fått erfart de negative sidene med den religionen de tilhører. For jeg kjenner og er venner med mange forskjellige folk..kristne, katolikker, muslimer, buddhister..ja til og med en og annen satanist.
Men-men, jeg regner med at har man først begynt å få det stempelet blir det vel hengende ved meg. Bryr jeg meg? Nei! Jeg er meg, har mine synspunkter og står opp for meg sjøl. Og når jeg møter nye mennesker spør jeg ALDRI hvilken religion de tilhører – jeg prøver heller aldri å tvinge på dem mine personlige meninger om uansett tema. Sender de ut gode og positive energia som gjør at jeg føler meg vél sammen med dem er det alt som teller, ikke form, farge eller religiøst ståsted.
Jeg har jo nevnt tidligere at jeg blir å poste noen innlegg som omhandler tida mi før bloggen..og i dag blir det et lite kombinert innlegg av fortid og nåtid..
De som kjenner meg veit at jeg har ekstremt spesielle og sterke meninger om veldig mye. Og gudane skal vite at jeg har vært i mange “sammenstøt” med folk opp gjennom årene nettopp fordi jeg nekter å føye meg inn i hva som er godtatt å mene. I seinere år har jeg jenka meg veldig mye når det kommer til å slå meg på brystet og hyle opp om hva jeg tenker. Men jeg endra synspunkter? Nei!! Selvfølgelig er det mye som jeg har begynt å se annerledes på etter hvert som alderen har gitt meg visdom, men de grunnleggende meningene mine om alt fra overvekt og innvandring til eldreomsorg og virus står jeg like steilt på den dag i dag. Disse tingene kan selvfølgelig ikke sammenlignes, og for ikke å lage alt for mye bakoversveis på folk nå skal jeg nøye meg med noen refleksjoner om dette med overvekt.. eller retter sagt å være feit. Hvem sin feil er det egentlig at noen blir det?
Bildet er lånt fra nettet.
Det som trigga meg til å skrive dette innlegget var at jeg leste nemlig et innlegg hos medblogger Bunny for et par dager siden om bl.a temaet å føle seg “spedalsk”. Det innlegget ser du HER.
Min fortid som feit er ikke noe jeg skammer meg over – nå. Men gjett om jeg var flau før over hvordan jeg så ut, og derfor finnes det ekstremt få bilder av meg fra tidligere år. I alle fall, alle som kjenner meg veit at jeg har vært skikkelig feit..rett og slett sykelig overvektig. Og tro meg jeg følte ofte at jeg ble behandla som en spedalsk. Vekta har gått utrolig mye opp og ned, og i barneskolen og i tenårene opplevde jeg mange av de tingene som så mange andre også dessverre har opplevd. Mobbet og ledd av fordi man var så mye større enn alle de andre, bli valgt sist på grupper i skolesammenheng og ofte vært vitne til at jevnaldrende hadde et helt annet og kult liv der man ikke var inkludert om ikke en forelder tvang dem til å vie meg oppmerksomhet. Som regel ble jeg bare trist av det, fordi jeg hadde knekt koden og skjønte at jeg var egentlig ikke ønska. Ungdomstida var absolutt ikke ei forbedring. Aldri bli bedt opp til dans om det ikke var en som var blitt så full at han sikkert trudde han så dobbelt.. men derimot har jeg fått beskjed om å få den feite ræva mi av dansegulvet når man dansa med ei venninne. Aldri bli sett på som et kjæreste-emne eller bli bedt på date, men totalt brukanes til å prøve seg på om noen var så full at de ikke fikk sjansen andre steder. Blitt ledd av og ropt hatske ord etter. Ja jeg har opplevd å bokstavelig talt bli spytta etter med følgende kommentar: “Fy faen så stygg du er!” Og nei, det ble definitivt ikke bedre i voksen alder. Jeg har opplevd at folk rett og slett ikke har takla å ta i meg for å hjelpe meg å farge håret. Kanskje fedme er smittsomt?🤔 For ikke å snakke om offentlige kontorer – DER ble jeg sett på som en spedalsk der. Har til og med opplevd at mennesket bak skranken henvendte seg til en kollega og fikk henne til å overta, fordi han (som jeg overhørte han sa) ikke orket å snakke med en “sånn person”.
Men er jeg bitter?? Nei ☺️
Så til de sterke meningene mine om fedme, da. Jeg har hele mitt liv ment – og mener det hundre prosent enda at det er ens egen feil om man blir feit. Og jeg mener også at det er i HOVEDSAK tre grunner for at man blir feit. Feil ernæring, under eller overspising og for lite fysisk aktivitet. Dere kan få krangle med meg til krampa tar både meg og dere, men jeg har enda til gode å treffe en feit person som har et vel balansert kosthold og som er i så mye aktivitet at kaloriinntaket ikke overskrider kaloriforbruket.
En annen ting er medisiner. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har hørt at det er på grunn av medisiner at folk er blitt feite. Nå snakker jeg IKKE om de som legger på seg noen få kilo fordi kroppen trekker vann. Nei jeg snakker om de som gjør som JEG gjorde da jeg la på meg 20 kilo på et par, tre måneder. Jeg merket ikke at medisinen gjorde noe med sultfølelsen min og fikk kroppen til å “kreve” stadig mer. Og når jeg da overspiste potetgull og sjokolade i utgangspunktet, og så begynte å overspise vanlig mat som dobbelt så mange brødskiver og bestandig en halv porsjon ekstra med middag i tillegg. I tillegg måtte jeg jo trøstespise fordi jeg var feit og psyken min overbeviste meg om at ingen likte meg…ja det sier seg sjøl – det var min egen feil at jeg ble så vanvittig feit..sykelig overvektig..for det var jammen ingen som stappa maten i kjeften på meg.
Men syns jeg det er ok at folk mobba meg og behandla meg som en spedalsk av den grunn? Nei!!! Og sånn oppførsel fra folk kommer aldri til å være ok i mitt hode, uansett hvor mye man er skyld i de “feilene” man har.
Yeppz, det var litt om fortida mi og noen meininger fra meg 😉
For ei tid tilbake lufta jeg ideen om å blogge litt om livet mitt før jeg begynte å drifte denne bloggen her. For det er jo historier nok å ta av, da – både fra barnsben av og helt opp til nyere dato. Det er ikke helt greit å vite nøyaktig hvor man skal starte, men for meg føles det egentlig greit å fortelle litt om livet mitt fra jeg tok ut skilsmisse sommeren 2013 og de første årene etter det. For sjøl om jeg har vært ei urolig sjel hele livet, var det faktisk da den farende fanten i meg – vagabonden virkelig begynte å våkne til liv.
Det kan nok være vanskelig for mange av dere å forstå uroa i meg, men VELDIG kort og forenkla fortalt har det nok mye å gjøre med at jeg ble flytta rundt og rundt fra sted til sted allerede fra jeg var bittelita, og at jeg etter det jeg er blitt fortalt har i alle fall flyttsameblod i årene. Det har vært snakk om at det er noe taterblod også inne i bildet uten at jeg har fått bekrefta noe – men jeg er absolutt ikke sjokka om det stemmer.
I alle fall, historia fra 2013 og de neste 4 – 5 årene fremover er helt forenkla at da jeg flytta ut fra hjemmet jeg eide sammen med han jeg var gift med, tok jeg med meg guttungen, våre personlige eiendeler, bittelitt møbler og bilen min. Vi bodde i ei stor og romslig leilighet på ca.100 kvadrat i Harstad og jeg jobba for Retail24 og ble sendt rundt på butikker for å dele ut smaksprøver, ikke bare i Harstad-distriktet, men var ofte på steder som Andenes, Ballangen og Bardufoss. Og jeg elska det, fordi jeg fikk kjøre time etter time for å komme til de stedene. Fritida brukte jeg til å fly på fjellet eller være på treningssenter.
Da vi hadde bodd ett år i leiligheta var guttungen ferdig med ungdomsskolen og det var på tide for han å starte sitt liv. Strekke vingene og sette kursen mot et selvstendig, voksent liv. Og jeg var da blitt veldig klar over at jeg ønska ikke å sitte i ei enorm leilighet til nesten 10000 i måneden + strøm og være fastlåst i et A4-liv. Så etter en lang samtale med guttungen om fremtidsplanene hans, og ønsker og drømmer for oss begge, starta han på sin reise mot fremtida og jeg på min. Jeg sa opp leiligheta, solgte og ga bor 90% av alt jeg eide, pakka de siste 10% i bilen og satte nesa sørover.
Nå skal det sies at bilen jeg hadde ble senere kjent som Gaffaprinsen Henry. Fordi han var en Ford som til slutt var gaffateipa der det er mulig å gaffateipe, hehe.
Som ei bisetning kan jeg jo fortelle at den bilen fikk jeg for noen få tusenlapper da jeg våren 2014 gikk av veien og knuste Forester´n (Subaru) jeg hadde.
I alle fall, jeg stappa bilen full i alle bauger og kanter og gjøyv laus på fremtida med godt mot. Planen var i utgangspunktet å bo på hybel hos søstersen og gubben der de bodde da, men livet skjer og etter bare noen få måneder flytta jeg ut derifra og inn i stasjonsvogna mi. Og etter det.. vel.. jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt både detta landet og Sverige opp & ned og på kryss & tvers. Uten å bli lei. Jeg har selvfølgelig bodd under tak i lange perioder om gangen, fra leilighet og hybel til hytte. Og da har jeg drevet aktivt med trening (power lifting) i tillegg til at jeg har jobba som vikar på sykehjem. Jeg har til og med testa å bo i det gamle huset etter mora mi, men for ei som drar med seg mye negativ baggasje fra oppveksten der og som i tillegg sliter med psyken når hun blir “innesperra” for lenge under et normalt tak, gikk det ikke å bo i den ødemarka som det huset tross alt ligger i. Men ellers har jeg bodd veldig mye i bil, telt, campingvogn og på rom hos søsknene mine og et par venninner. Og jeg har hatt det veldig bra. Så som dere kanskje skjønner er ikke det å bli husløs og måtte flytte i en camper den største utfordringa jeg kunne få. Dessuten tror med hånda på hjertet at den perioden i livet jeg hadde det definitivt best er da jeg hadde den første pickupen min – King Blaze – Kongen (savn) Noen som husker han?
For han hadde jeg da jeg begynte denna bloggen. Da hadde jeg ingen hardtop eller seng, kun kassen som jeg sov i på godværsdager.. og kar´n var heva så mye at jeg faktisk fikk plass til å ligge under han for å være i ly for det verste dritværet. Ellers sov jeg mye i telt eller under åpen himmel.
Det var tider det..og derfor er det at jeg nå ikke ser svart på det fordi jeg må nordover å kvitte meg med camper´n og leve i kun bilen. Nå har jeg tross alt en hardtop å sette på og skal bygge opp senga igjen – det blir jo rein luksus.
Ved å leve som jeg har gjort i så mange år nå, har jeg fått sett utrulig mye av landet vårt. Og siden jeg har sovet mang ei natt under åpen himmel har jeg fått sett og opplevd så utrulig mye kult at det går ikke an å beskrive. Fantastiske værfenomener og magiske øyeblikk der fugler og dyr er involvert, og jeg skal avslutte med ei lita historie om akkurat det. Siden jeg ikke holder telling på hvor og når ting skjer, er det mulig at dette skjedde etter at jeg starta bloggen her, men forteller det likevel til nye følgere.
Jeg hadde vært å surra litt sørvest i landet og skulle nordover over Hardangervidda. Jeg var trøtt og sliten etter en lang dag med trasking rundt om kring i fjellet og trengte å sove. Det var tidlig på våren så det lå enda mye snø over vidda, men jeg fant meg et bart sted der jeg krølla meg inn i soveposen og la meg. Om mårran våkna jeg av at jeg kjente noe som bevegde seg på brystkassa mi. Jeg slo opp gluggene – og så rett inn i øynene på ei kråke. Jeg lå bokstavelig talt som ei steinstøtte og holdt pusten for ikke å skremme den..den var så vakker. Den holdt seg i ro ei lita stund, nikka på hodet et par ganger og så fløy den sin vei. Selvfølgelig kunne det gått gæli, dersom den hadde funnet ut at øynene mine var en delikat matrett – men likevel – fy farao for en opplevelse.
Veit ikke om noen husker det, men sist jeg var i nord Norge var jeg ikke mindre enn to ganger innom på legekontoret for å ta blodprøver.
Bildet er lånt fra nettet
Første runde var fordi jeg ville ha en full helsesjekk siden jeg hadde gått og hangla så lenge i form av å bli totalt utslitt av ingen ting, og andre gang fordi legen fant et par prøver som var for høy. De siste prøvene tok jeg like før jul, og siden jeg fremdeles ikke hadde hørt noe frem til i går ringte jeg og etterlyste svar. Det var tross alt legen som ville at jeg skulle ta de siste prøvene, og da tenker jeg at et svar burde jeg forvente. Han legen jeg hadde vært hos var vikar for fastlegen min – og det viste seg at han hadde vært ferdig med det vikariatet til jul..og nå var det enda en vikar der, som ikke hadde rukket å gå gjennom alle sakene etter han forrige. Men dama i telefonen på kontoret der la inn beskjed til han nye legen, og i dag ringte han meg.
Den første prøven som var for høy hadde med bukspyttkjertelen å gjøre, og den var gått ned og lå nå akkurat på grensa. Den andre var B12. Og nå må jeg si at jeg er SÅ glad for at jeg ikke gidder å høre på folk som skal ha meg til å gjøre ting fordi de sjøl må gjøre noe. Jeg har fått høre så mange ganger at jeg må sjekke B12 fordi jeg nok må begynne å sette det oftere enn hver 3 måned som jeg har gjort til nå.
HAH!!!!!! Gudane veit hva som ville skjedd da, for nivået mitt pr i dag er skyhøyt, langt over dobbelt av det som er høyeste normale verdi..
Det er egentlig på tide å sette ei ny sprøyte nå, men etter samtale med legen i dag ble vi enige om at jeg skal vente 3 måneder til… altså et halvt år til sammen, og heller sjekke begge di to forhøyede prøvene neste gang jeg er i nord for å se om jeg kanskje skal vente enda lenger.
Så sånn kan det gå – det er IKKE gitt at et resultat som gjelder for ett menneske skal gjelde for alle… på noen måter.
Jeppz, for de som fikk med seg det innlegg jeg hadde tidligere i dag om økt uro og lavt energinivå så kan jeg bare melde at joda, det er hakket bedre.
Men til gjengjeld er jeg så trøtt som en dupp, så jeg er straks på tur til sengs. Har en “skikkelig” legetime i mårra for første gang på flere år, og veit ærlig talt ikke om jeg gleder eller gruer meg. Og med skikkelig meiner jeg en time jeg har bestilt helt bevisst for å få sjekka denna skrotten.
