..i dag blir det et innlegg som jeg faktisk ikke vet om jeg burde skrive..men har resonnert meg frem til at jeg eier tydeligvis ikke skamvett, og har absolutt ingen ting å tape..så jeg slenger det ut – og så får jeg heller angre meg senere.
Jeg føler meg faktisk både oppgitt og en smule trist akkurat nå, og ikke reint lite dum..som en anna forbaska klovn, så Snapchat-bildet under passer temmelig bra.
Og dessuten – i de årene jeg nå har levd det livet jeg gjør, har jeg ofte fått “kjeft” av folk rundt meg, for at jeg ikke er flink nok til å be om hjelp når jeg har tryna, og ting har gått stokk over stein (eller no sånt) ..med typiske kommentarer som: “Herregud Helene, koffer SI du aldri nåkka?” og “Du veit jo du kan be om hjelp”..
Vel – med sjanse for at jeg blir utestengt fra bloggen pga tigging, ber jeg nå om hjelp.. De som kjenner meg privat, og de av dere som har fulgt meg på bloggen, vet at nettopp på grunn av det livet jeg har, har jeg en evig kamp for tilværelsen..og siden jeg har uføretrygda mi, får jeg null hjelp på NAV..det har jeg prøvd før.. Nå er det dessverre synd å si det, men denna gangen/måneden er ting blitt helt for grønnjæklig (for å si det mildt) Jeg har betalt alt av faste regninger, som husleie, strøm, forsikring, telefon..og lagt unna penger til drivstoff så jeg kommer meg hjem, men that’s it!! På grunn av ei “uforutsett” utgift (kom på at jeg måtte ha påfyll av både medisiner og vitaminer) og et mye større trekk fra kontoen min på bilforsikringa (da jeg måtte øke kjørelengden) har jeg nå den nette sum av 198 kroner som skal rekke til mat frem til ny utbetaling ca. 20.juni..yeppz, du leste riktig…juni.. Jeg er nå alltids småspist, men hallo!! Og jeg jårrer ikkje bort pengene heller..ikke røyker eller snuser jeg, og er pr i dag temmelig tørrlagt fra alkoholproblemene jeg skreiv om i fjor..har faktisk ikke rørt en dråpe på 3 måneder. Så ja..jeg eksponerer meg selv totalt nå, og legger meg ydmykt langflat – og ber rett og slett om hjelp til mat og drikke..og hver en 10’er jeg får, er gull verdt ❤️ Har prøvd meg på spleis før, da jeg trengte oljeskift til bilen. Oljeskiftet fikk jeg i boks, men fikk også tilbakemelding om at mange foretrekker Vips i stedet for PayPal som jeg brukte da..så denna gangen starter jeg rett og slett med å dele telefonnummeret og kontonummeret mitt…og er så godtroende at jeg tror (i alle fall håper) på at ingen vil misbruke telefonnummeret til “morsomheter”..
99389969
47300565251
Og ser dere ikke mer til meg her inne, er jeg blitt sparka ut av hele bloggsamfunnet 🙈
…du godeste…da var jaggu 17.mai også unnagjort..og selv om det ikke skjedde allverden i disse koronatider, storkosa jeg meg sammen med søstersen, kjæresten hennes, minien og mora hans. Først på dagen baka søstersen og minien ei kjempeflott (og veeeeldig god) bløtkake..
..mens jeg fant ut at vi skulle ha 17.mai-kafé, så jeg heiv meg rundt og laga litt “i-full-fart” dekorasjoner.
Deretter kjørte vi en liten soverunde med knøttet (sorry, minien) i håp om å få se litt liv og røre. Meeen nei..folk holdt seg tydeligvis inne i regnet, så vi laga vårt eget show i bilen vi, mens vi vifta med flagg og hoia til tonene fra mer eller mindre passende sanger på YouTube.
Utpå dagen skulle det være kolonnekjøring med gamle biler, som skulle passere bare noen få, hundre meter fra søstersen..så vi hyra på oss alle mann & kvinner, og møtte opp med vaiende flagg og stemmevolumet på full styrke.
Så var det tilbake til “caféen, og masse kos..
Dessverre ble det totalt avglemt fra min side å ta bilder når jeg først stupte i matfatet og henga meg til fråtsing på høyt nivå..men jeg sneik meg til å” stjele” et “We Are Family” -bilde som svigerbrorsan knipsa 😉
Så var det bare å bruke resten av dagen til å vralte rundt værre enn ei forspist gås….HURRAAAA!!! 🇧🇻
At det går ekstremt opp og ned med denna bloggen min, trur jeg de fleste har fått med seg nå..og jeg ville ljuge fælt om jeg påsto at det ville endre seg.. Så jeg trur vi får bli enige om at blogginga er som været i nord-Norge…stabilt ustabilt 😉
Men nå er jeg da inne i en god stim..og hiver ut et lite innlegg med noen få glimt i fra gårsdagen, som ble tilbrakt sammen med søstersen og minien et sted ved elva Flisa i eine nabokommunen her. Og med lite mener jeg bittelite..for gluphauet meg, fikk det for meg at jeg skulle slette en maaasse bilder på telefonen, for å frigjøre litt plass…og yeppz..man trenger ikke være geni for å skjønne at selvfølgelig ble jeg litt for ivrig i tjenesten, og endte opp med å slette en masse bilder som jeg EGENTLIG skulle ta vare på. Og når jeg først skal gjøre noe, så skal det jo gjøres så hellsprettens skikkelig også, da…så jeg sletta liksågodt inne på “skyen” (lagringsplassen) på nettet også..og dermed får jeg de absolutt IKKE tilbake 🙈Jaddah! 😂
Så her er det som sneik seg unna utraderinga mi 😉
En nydelig gapahuk som vi søkte tilflukt i, fordi det regna litt..
Og sjøl om alt var søkke vått, klarte jeg jaggu å få igang et bål så vi fikk oss litt å spise & drikke.. (i alle fall nesten, for jeg måtte krype til korset og ta siste rest av oppkok av kaffen på primusen😁)
Og så fikk jeg berga unna noen få bilder av elva og det nydelige fossefallet som var der 😊
Woohoo…jeg bare MÅ vise dere “fangsten” min fra i går kveld. Det tetna seg til her, med en skikkelig mørk og vakker himmel..
..og jeg rasa SELVFØLGELIG ut med kamera, med store forhåpninger om å ikke bare få se – men også fange lyn på film. Jeg har bestandig vært ekstremt glad i tordenvær…blir skikkelig glad, oppigla og småhyper av det, hehe 😁
Jeg knipsa & filma i ei halv evighet, mens jeg hoia & flirte og var svææært lykkelig..og tenke seg til – når jeg fikk gått igjennom alt jeg hadde fanga – fikk jeg faktisk noen få, brukbare bilder..dobbelt wohoooo & wihiii i tillegg.
De er som sagt ikke superbra, MEN!! Æ har knekt koden til å fange lynet 😁 Og siden det tordner maaaasse her nede, blir det nok ikke det siste lyn(ene) innlegget fra meg 😉⚡
De under her, er knipsa med 0.1 sekunders mellomrom..
Sånn egentlig bryr ikke jeg meg en mikroskopisk millimeter om alle mulige slags røddager og helligdager. Jula er liksom grei, fordi jeg liiiiiker nisser, tusser & troll..og pepperkaker..og marsipan..og julegaver..og…eh jah..utenomsnakk..
Det jeg skulle frem til, var da at i dag var det en sånn derre røddag som jeg normalt sett ikke tenker over..men siden jeg nå engang er hos søstersen nå, og minien hadde “fritt” fra barnehagen, bestemte vi oss allerede i går at vi skulle prøve å gjøre litt ekstra stas på denna røde torsdagen..også kalt Himmelspretten her i huset.
Så i formiddag heiv jeg meg rundt og stekte vafler til oss..
..og så pakka vi litt ting & tang i en sekk, stappa minien i stolen sin i baksetet og dura i vei for å finne en fin plass vi kunne kose oss skikkelig.
Som vanlig sovna tante sin lille laban når bilen kom i bevegelse, så jeg og søstersen fikk oss en ganske bra surrerunde mens litjingen fikk seg en blund. Hadde noen småstopp (les:røykepause for søstersen) der jeg bl.a prøvde å ta et bilde av en gjeng med traner som hang ut på en åker..men de var dessverre alt for langt unna til at det ble noe bra resultat..
Vi surra oss gradvis mot Eidsskog – og da minien våkna, tok vi oss først et lite is-stopp på bensen på Skotterud..
..før vi surra oss videre og fant et koselig sted i ene enden av Stangnessjøen i nærheten av Tobøl.
Der var det lagt til rette for mye kos, med sand for å leke i, ball-nett for de som liker å spille sånt, og noen benker.
Det var til og med en stor grill der, men den brukte vi ikke.. Vi kokte heller kaffe på primusen jeg hadde tatt med – og etterpå skylte jeg kjelen, og så stekte jeg pølser til oss i den.
Ble krute godt, det der 😉
Og så hadde vi oss en fantastisk flott himmelsprett, med familiekos på høgt plan i et nydelig, varmt mai-vær ❤️
Først av alt..yeppz, jeg er fremdeles på østlandet hos søstersen..og den siste tida siden forrige innlegg, har gått i et forrykende tempo..men sjøl om jeg har vært masse ute, og egentlig har hatt flust å skrive om..har jeg rett og slett ikke hatt nok energi å spa opp for å skrive når kvelden har kommet.
Men de siste dagenes “begivenheter” bare MÅ jeg få ut her..
Du skjønner..mandags mårra fant jeg og søstersen ut at vi skulle kjøre til ene nabokommunen her, for å finne en kul plass for å ta bilder. Det var grått og regntungt, og perfekt for å prøve å fange stilige effekter. Siden jeg visste at ny utbetaling var like om hjørnet, skvisa jeg kontoen for hver en dråpe (i alle fall krone) så jeg fikk fylt litt drivstoff på tanken, og så la vi i vei på oppdagelsesferd. Vi visste sånn ca hvor vi ville starte leitinga etter det derre perfekte stedet..nemlig.. Gravberget i Åsnes kommune, nesten 1, 5 times kjøretur unna. Så langt, alt vél.. Da vi hadde passert kirka på Gravberget, surra vi oss opp en sidevei..og fant etter hvert en ny sidevei som egentlig skulle ta oss rundt på øversida og tilbake på hovedveien. Det var en bomvei, som tydeligvis hadde vært vinterstengt..men siden bommen var åpen – tjaaaah..skitt au, vi prøver. Jaddah!!
Det var en flott grusvei som slynga seg innover skauen…de første 100 meterene. Så begynte noen ufine snøflekker å dukke opp hist og her..men fremdeles var det “piece of cake” for samegutten min å ta seg frem. Meeen..så trur jeg de derre snøflekkene henta resten av familien Snow, for plutselig var hele veien dekka av så mye dyp snø at bilen begynte å skli og lage sine egne spor både hit og dit.. Jeg hadde et svartens liv med å prøve å holde oss på den smale sti, til jeg kunne finne en plass å snu..men tenke seg til..det ville IKKE den før nevnte ufine snøfamilien..den oppførte seg bokstavelig talt råttent – og før jeg egentlig skjønte hva som skjedde, ga bakken etter og vi sankt så langt ned i snøen at vi ble sittende bom fast.
Det ser ikkje så ille ut, men æ kan love dæ vi satt fast..
Jaudaaaa…her var det ikke annet å gjøre, enn å dra frem skufla og begynne å jobbe..både jeg og søstersen måkka det litje vi makta..noe som IKKE hjalp, da det var våt, tung snø under bilen, som hadde blitt totalt hardpakka – så yepp..der hang vi godt.. Vel..da var det å krype til korset og prøve NAF..(som jeg tross alt har klippekort hos 😂) Men nå-nei-du..etter flere samtaler med de, og et par forskjellige fyrer som kjører bergingsbiler i området – viste det seg at det var ingen som hadde baller…eeeeeh biler de turte å kjøre inn til oss med, av frykt for selv å bli sittende fast. Makan!! 😱 Jeg prøvde også å ringe en lokal bonde jeg hadde snoka frem nummeret til, for å høre om han kunne komme å dra oss opp med traktoren sin..men han var nok alt for opptatt, for han verken svarte eller ringte tilbake.
…sååå..vad nu, jävlar..
Her var det bare å koke seg litt primus-kaffe..
..og lade opp med litt vått & tørt, for så å brette opp erman og gjyve igang med alternative løsninger. Og seriøst..det virker som om vi prøvde alt. Vi måkka enda mer..la matter, klosser, klær og alt mulig annet rart under hjulene for å få de til å ta tak, mens søstersen dytta som en gal..men alt som skjedde, var at det til slutt ble is under et par av hjulene, så de bare spant rundt.
Jeg har bestandig mye rart i bilen, så jeg pøsa på med det jeg fant..som asfaltrens på dekkene, og strødde grovsalt der jeg kom til..meeen nei. Samegutten satt like godt fast, han..og på toppen av alt hadde det småregna nesten hele tida, så vi var kliss blaut fra topp til tå..
Siden søstersen hadde tidspress med å komme seg tilbake for å hente minien i barnehagen, hadde hun ringt kjæresten for å komme hente seg. Etter å ha jobba iherdig – men totalt fånyttes i over 3 timer, var klokka blitt så mye at hun var nødt til å gå for å komme seg tilbake til veien der han skulle plukke henne opp..og da måtte jeg ta en sjefsavgjørelse. Enten bli i bilen, og håpe at jeg etter hvert fikk tak i en traktor som kunne dra meg løs..eller låse bilen og dra tilbake..og håpe at snøen ville oppføre seg, og forsvinne etter hvert – så jeg kunne hente kar’n min en annen dag. Jeg valgte det siste.. Jeg skulle eeegentlig legge igjen telefonnummeret, men fant ikke penn (si ho som ellers har “alt” i bilen sin), men la likevel nøklene på et lurt sted, i tilfelle en traktormann kom tøflende den veien og fikk en glup idé om å leite meg opp via regnummeret på bilen.
Skal innrømme at det var en veldig snodig følelse å forlate gullet mitt aleina i ødemarka på ubestemt tid..men det var tross alt det beste alternativet, da det var svæært lite igjen i bilen å leve av..og idéen om å jakte bjørn med kun øks og samekniv for å få mat på bordet, var ikke heilt det som sto øverst på “to do” lista mi.
Vél hjemme hos søstersen igjen, begynte vi å klekke ut nye idéer for å berge kar’n. Bl.a forhørte vi oss om mulighetene til å låne en vinsj (resultatløst), og jeg fikk til og med henta inn telefonnummer til en annen bonde..men når jeg googla adressen hans, viste det seg at han bodde aaaaalt for langt unna til at jeg engang ville prøve å foreslå en traktortur.
Så hva nå? Jo altå, heldigvis er søstersen temmelig lik meg når det kommer til å være sjølhjulpen og sta..og vi konkluderte samstemt, at i Helvette heller om vi skulle gi oss for overmakta..så dagen etter (altså i går, tirsdag) etter at minien var avlevert i barnehagen – susa vi bortover i hennes bil, med en spisspade i bagasjen – for å komme stakkar’n til unnsetning.
Vi måtte jo traske en bit på variert føre fra der søstersen parkerte, men det var god temperatur og sol i støytene. Og heldigvis hadde den ufine snøen hatt vett til å trekke seg tilbake et par, små centimeter i løpet av natta – så vi øyna virkelig et lite håp i det fjerne.. Det første vi gjorde når vi kom frem til min bil, var å fyre i gang primusen.. og så brukte vi noen minutter på å veksle på å passe kaffen og lempe litt på snøen.
Deretter ble det kaffeslurping med någo attåt, mens vi finpussa planen vår..
Og når vi hadde fått en rikelig mengde koffein i systemet, tok vi fatt på oppgaven “redd samegutten, koste hva det koste vil” med dødsforakt. Og du steike ta kor vi jobba!! Vi måkka snø og strødde salt og sand om hverandre..
.. og sakte men sikkert klarte vi å få unna såpass mye av det hvite svineriet, at bilen faktisk beveget seg noen centimeter fremover.
Og daaa, vettu…da fikk ho gamla skikkelig blod på tann..så jeg braut kar’n i revers, tok fart og ga full gass bakover et par ganger – og fikk han jaggu opp av gropa. Deretter lekte jeg brøytebil og prøvde å lage meg spor oppover, ved å kjøre frem og tilbake gudane veit hvor mange ganger. Jeg fikk jo ikke snudd, så all fremgang måtte skje baklengs…og av en eller annen grunn ville han ikke holde seg i de sporene jeg prøvde å lage, men ville heller ete seg lengre og lengre inn i den dypeste snøen som tilfeldigvis befant seg ved veigrøfta..
Snømengden vises ikke godt her heller..
..men på førersida var det så dypt at jeg bare så vidt fikk opp døra..
Til slutt blei jeg lei heile “staheta” til denna samegutten min, og bestemte meg for at nå får det jaggu være nok tull..så jeg skifta over til vanlig 4-hjulstrekk og lot det stå til. Det fungerte – og da var det bare å holde bilen i bevegelse og rygge i vei, mens søstersen kom joggene etter i sakte kino, med spaden på slep.
Den neste halve kilometeren gikk faktisk over all forventning..men trur dåkker alt ordna sæ heilt da? Nope!! Hehe 😂 For da jeg hadde sånn ca 20 meter igjen til jeg var over på rein grusvei, bestemte kar’n seg for at han var lei av sjefinga mi..og at det var myyye morsommere å gå sine egne veier – og uansett hvor mye jeg prøvde å tvinge han på rett kjør – åt han seg ut mot sida av veien..og endte med trynet (eeh fronten) i grøfta..
Oh du ramsalte småjævla!!! Da jeg prøvde å rygge han opp derifra, var det liiiitt for liten klaring fremover til at jeg fikk tatt skikkelig tilfart, og det endte med at for hver gang jeg prøvde, sank det ene forhjulet lengre og lengre ned i et stadig dypere gjørmehull..
Hmmmm..hva gjorde man da? Jo.. Vi måkka vekk all løs gjørme og snø, og så kjørte jeg fronten så langt frem jeg kunne komme, sånn at gjørmehullet ble synlig under bilen. Deretter bar vi stein til man så mannen med ljåen, og fylte hullet.
Deretter fant vi et par lange stokker som vi la tvers over der igjen..
..og la så masse granbar under de 3 siste hjulene, og kryssa fingrer & tær. Jeg forsto såpass, at her hadde jeg bare denna sjansen, ellers måtte vi garantert gjøre alt helt på nytt igjen…så da var det å godsnakke med doningen og så ga jeg full peising bakover så grus og gjørma spruta veggimellom…og YEEEEEY…We did it!!
Men fy flate så gørrmøkkete vi var blitt 😂
Måtte bare få med et lite bilde av grøfta etter at vi var kommet oss opp..
Lykkelig som få, gjensto det bare å rygge seg den siste, gode kilometeren tilbake til der søstersen sin bil sto å venta..
..og så brumma vi oss av sted i hver vår bil.
Det var fremdeles ganske godt vær, så ca halvveis tilbake stoppa vi for å koke oss en skvett bålkaffe og feire seieren i kampen mot mud & snow 😊
Sett på makan, da..nå er vi jaggu begynt på en ny måned..og her markerte vi månedsskifte på en utrulig koselig måte.
Er jo fremdeles å “ræk” nede hos søstersen & co..og storkoser meg sammen med dem. Spesielt trivelig synes jeg det er når jeg kan overraske dem med litt sprell ala Helene..så da vi satt ute i formiddag og kosa oss i solveggen – sneik jeg meg inn og henta noen smultringer jeg hadde kjøpt tidligere..og “dyrka” frem et smultringtre 😁
Gjett om minien fikk et rart uttrykk i fjeset da han så det, hehe..men duuuuh så fornøyd både han og søstersen var ❤️
Jeg hadde satt en bolle-/kanelsnurrdeig på mårran, og da de var ferdigeb ar det ut i godværet. Både mamsen til minien og kjæresten til søstersen ville være med – og siden han har en bil med seter nok til alle, pakka vi både vått og tørt i den og kursa oss mot en utrulig flott gapahuk jeg og søstersen oppdaga tidligere i uka. Den ligger like ved elva Flisa, i nabokommunen Åsnes.
Føyer seg flott inn i terrenget, ikke sant?
Måtte jo få med meg litt av den flotte elva også 😊
Noe av det som er så kjekt der, er at man kan kjøre helt ned til gapahuken – og dermed kunne vi ta med alt mulig, fra mat og drikke til ting & tang minien kunne leke med.
Og gjett om det var en som storkosa seg sammen med mammaen nede ved elvekanten ❤️
Personlig fant jeg ut at er det flaggdag, så er det flaggdag..
…og dekorerte liksågodt gapahuken også..
Som dere ser, var det ei super bålgrue der som vi var snare med å ta i bruk..og i tillegg til den selvskrevne bålkaffen, kosa vi oss med å tilberede mat over flammene. Det ble grilla ostesmørbrød, stekt pølser på spidd og varma kylling i folie..ja det ble til og med varma noen boller & kanelsnurra også.
Yeppz, her var noe for enhver smak 😊
Da jeg hadde stappa innpå min del (og vél så det 😁) tok jeg meg en liten trasketur for å jakte på gode motiver. De andre hadde tusla seg en tur langs en halvt gjengrodd traktorvei som gikk videre innover fra der vi satt…men jeg ville surre litt for meg selv, samtidig som jeg ville holde meg nært bålet. Men et par ok bilder ble det likevel..
Fant bl.a en svær haug med kongler som noen hadde lagt fra seg.. (mye mulig Nøtteliten har vært på fære..har hørt at den der kar’n har mykkje han jårre med, sånn at han er nu aldri ferdig når han skal avsted… såååeh mulig det er hannes samling æ kom over..)
Og så øvde jeg meg på å lete etter kombinasjonen lys & skygge..og klarte å få ett som jeg ble passelig fornøyd med.
Men dessverre gikk dagen så alt for fort…og til slutt måtte vi prøve å få trødd de overfylte, stappmætte kroppan vårres inn i bilen igjen, og kurse oss tilbake.
Men vi hadde en liiiten (røyke)pause på returen (nope, aner ikkje kor)..og da ble det akkurat tid nok for ikke-røykende meg å knipse et bilde..
Har jo lagt ut noen innlegg nå, med severdigheter jeg kom over på tur fra nord til sørøst..og nå kommer et om ei gammel mølle jeg “sprang på” her nede.
For ei god uke siden var jeg va ute og surra sammen med søstersen & minien. Siden det var hun som kjørte, brukte jeg tida til å sitte og glo ut gjennom bilvinduet.. for selv om jeg og bilene mine nærmest har gått i bane her nede også, er det utrulig mye spennende å se når man ikke kjører selv. Faktisk føltes det av og til som om huet mitt spant rundt i god, gammel Exorsisten-stil for å få med meg alt. Men noe gikk jeg tydeligvis glipp av uansett, for jeg fikk ikke med meg et eneste skilt som varsla om at vi nærma oss ei merka severdighet..og plutselig var vi ved parkeringa til noe som viste seg å være en flott opplevelse.
Det hang litt info på ei tavle der..kanskje litt vanskelig å lese, men i følge det som står der er den mølla slik den fremstår i dag, fra århundreskiftet (1900). Den var i drift frem til 1987og ble kåret av befolkningen til Åsnes kommunes kulturminne i 1997.
Elva er demma opp, og bare det var et vakkert syn 😍
Dessverre var vannstanden så høy at vi kom oss ikke over og fikk inspisert..synd,for det virka veldig spennende..
..men på dager med lite vann, er det til og med et do turistene kan bruke.. (ser du skiltet?)
Det var utrulig fascinerende å se de enorme vannmassene som rasa forbi..
Nesten som et kunstverk, jo 😊
Et koselig minne fra ei tid som er over..
Jeg storkosa meg virkelig her, men fikk som sagt ikke sett noe av det som befant seg i og rundt mølla på andre sida. Så om det høver seg at jeg drar dit en annen gang når vårelva har rasa fra seg, blir jeg å legge ut et nytt innlegg så dere også får se.
Tidligere når jeg har vært på besøk hos søstersen, har vi hatt en tradisjon med å dra til Svullrya på caféen der hver søndag, og kosa oss med kaffe & vafler…og juice til minien.
Men i disse koronatider, i kombinasjon med at bilen til søstersen må få nye hjullager før hun tør å kjøre såpass langt, blir det dårlig med søndagstradisjon nå… Derfor takka jeg nei til å være med ut når hun skulle surre litt i området her så minien fikk sove litt..og så skynda jeg meg å åpne “café” her til de kom tilbake.
Starta med å lage skilt, så de skulle finne frem..
Og så skynda jeg meg å slenge sammen noen vafler, henta frem kjeks og blanda saft..og satte alt på et bord jeg sneik meg til å hente.. Tja..blei jo ikkje akkurat den verste caféen æ har sett 😂
Og sett sånn..der kom jaggu de første, små gjestene snikende for litt vafler og saft..
..og gjett om både minien og søstersen ble kjempeoverraska da de kom hjem..
De bestillte både vafler og drikke, og så storkosa de seg lenge-lenge sammen med Bamse & Teddy..
..og jada, servitrisa slo seg ned sammen med gjestene og storkosa seg, ho også 😉
…gjett om det var et ord som fenga denna tøtta, da jeg så det i forbindelse med en gammel husmannsplass jeg kom over på turen min nedover til søsteren.. Skal ikke engang forsøke å forklare alle de forskjellige scenariene som foregikk oppi mitt ekstremt fantasirike hode til å begynne med..men alle innebar noe eller noen som var hjemsøkt av i alle fall ETT spøkelse eller skrømt.. Æ meine, i Snåsamannens rike – ka kan du forvente av mæ 😁😂
Så det ble jo en bitteliten nedtur da, når jeg skjønte hva det egentlig var snakk om, hehe.. Men en koselig og interessant rundtur blant gamle bygninger var det – selv om det var utenfor sesongen og de fleste dørene var lukket og låst.
Et flott hovedhus
Fant ikke noen spesiell informasjon om de forskjellige byggene, men detta må jo garantert være en form for fjøsbygg..
De fleste dørene var som sagt låst, men et par lot seg åpne så jeg fikk en sniktitt..
Lagringsplass…
..og utedo (veeeeldig kjekt 😉)
Så var det et par mindre koier..eller stabbur? Det ene sto inne på selve tunet..
..og det andre oppdaga jeg på andre sida av et lite jorde..men da hadde latmakken tatt meg, så dit gadd jeg IKKE gå 🙈
Så selv om det ikke ble den spøkelsesvandringa jeg hadde sett for meg, var det et flott – og ikke minst lærerikt – avbrekk i “hverdagen” 😊
