Først av alt..yeppz, jeg er fremdeles på østlandet hos søstersen..og den siste tida siden forrige innlegg, har gått i et forrykende tempo..men sjøl om jeg har vært masse ute, og egentlig har hatt flust å skrive om..har jeg rett og slett ikke hatt nok energi å spa opp for å skrive når kvelden har kommet.

Men de siste dagenes “begivenheter” bare MÅ jeg få ut her..

Du skjønner..mandags mårra fant jeg og søstersen ut at vi skulle kjøre til ene nabokommunen her, for å finne en kul plass for å ta bilder. Det var grått og regntungt, og perfekt for å prøve å fange stilige effekter. Siden jeg visste at ny utbetaling var like om hjørnet, skvisa jeg kontoen for hver en dråpe (i alle fall krone) så jeg fikk fylt litt drivstoff på tanken, og så la vi i vei på oppdagelsesferd. Vi visste sånn ca hvor vi ville starte leitinga etter det derre perfekte stedet..nemlig.. Gravberget i Åsnes kommune, nesten 1, 5 times kjøretur unna.
Så langt, alt vél..
Da vi hadde passert kirka på Gravberget, surra vi oss opp en sidevei..og fant etter hvert en ny sidevei som egentlig skulle ta oss rundt på øversida og tilbake på hovedveien. Det var en bomvei, som tydeligvis hadde vært vinterstengt..men siden bommen var åpen – tjaaaah..skitt au, vi prøver.
Jaddah!!

Det var en flott grusvei som slynga seg innover skauen…de første 100 meterene. Så begynte noen ufine snøflekker å dukke opp hist og her..men fremdeles var det “piece of cake” for samegutten min å ta seg frem. Meeen..så trur jeg de derre snøflekkene henta resten av familien Snow, for plutselig var hele veien dekka av så mye dyp snø at bilen begynte å skli og lage sine egne spor både hit og dit.. Jeg hadde et svartens liv med å prøve å holde oss på den smale sti, til jeg kunne finne en plass å snu..men tenke seg til..det ville IKKE den før nevnte ufine snøfamilien..den oppførte seg bokstavelig talt råttent – og før jeg egentlig skjønte hva som skjedde, ga bakken etter og vi sankt så langt ned i snøen at vi ble sittende bom fast.

Det ser ikkje så ille ut, men æ kan love dæ vi satt fast..

Jaudaaaa…her var det ikke annet å gjøre, enn å dra frem skufla og begynne å jobbe..både jeg og søstersen måkka det litje vi makta..noe som IKKE hjalp, da det var våt, tung snø under bilen, som hadde blitt totalt hardpakka – så yepp..der hang vi godt.. Vel..da var det å krype til korset og prøve NAF..(som jeg tross alt har klippekort hos 😂) Men nå-nei-du..etter flere samtaler med de, og et par forskjellige fyrer som kjører bergingsbiler i området – viste det seg at det var ingen som hadde baller…eeeeeh biler de turte å kjøre inn til oss med, av frykt for selv å bli sittende fast. Makan!! 😱 Jeg prøvde også å ringe en lokal bonde jeg hadde snoka frem nummeret til, for å høre om han kunne komme å dra oss opp med traktoren sin..men han var nok alt for opptatt, for han verken svarte eller ringte tilbake.

…sååå..vad nu, jävlar..

Her var det bare å koke seg litt primus-kaffe..

..og lade opp med litt vått & tørt, for så å brette opp erman og gjyve igang med alternative løsninger. Og seriøst..det virker som om vi prøvde alt. Vi måkka enda mer..la matter, klosser, klær og alt mulig annet rart under hjulene for å få de til å ta tak, mens søstersen dytta som en gal..men alt som skjedde, var at det til slutt ble is under et par av hjulene, så de bare spant rundt.

Jeg har bestandig mye rart i bilen, så jeg pøsa på med det jeg fant..som asfaltrens på dekkene, og strødde grovsalt der jeg kom til..meeen nei. Samegutten satt like godt fast, han..og på toppen av alt hadde det småregna nesten hele tida, så vi var kliss blaut fra topp til tå..

Siden søstersen hadde tidspress med å komme seg tilbake for å hente minien i barnehagen, hadde hun ringt kjæresten for å komme hente seg. Etter å ha jobba iherdig – men totalt fånyttes i over 3 timer, var klokka blitt så mye at hun var nødt til å gå for å komme seg tilbake til veien der han skulle plukke henne opp..og da måtte jeg ta en sjefsavgjørelse. Enten bli i bilen, og håpe at jeg etter hvert fikk tak i en traktor som kunne dra meg løs..eller låse bilen og dra tilbake..og håpe at snøen ville oppføre seg, og forsvinne etter hvert – så jeg kunne hente kar’n min en annen dag. Jeg valgte det siste.. Jeg skulle eeegentlig legge igjen telefonnummeret, men fant ikke penn (si ho som ellers har “alt” i bilen sin), men la likevel nøklene på et lurt sted, i tilfelle en traktormann kom tøflende den veien og fikk en glup idé om å leite meg opp via regnummeret på bilen.

Skal innrømme at det var en veldig snodig følelse å forlate gullet mitt aleina i ødemarka på ubestemt tid..men det var tross alt det beste alternativet, da det var svæært lite igjen i bilen å leve av..og idéen om å jakte bjørn med kun øks og samekniv for å få mat på bordet, var ikke heilt det som sto øverst på “to do” lista mi.

Vél hjemme hos søstersen igjen, begynte vi å klekke ut nye idéer for å berge kar’n. Bl.a forhørte vi oss om mulighetene til å låne en vinsj (resultatløst), og jeg fikk til og med henta inn telefonnummer til en annen bonde..men når jeg googla adressen hans, viste det seg at han bodde aaaaalt for langt unna til at jeg engang ville prøve å foreslå en traktortur.

Så hva nå? Jo altå, heldigvis er søstersen temmelig lik meg når det kommer til å være sjølhjulpen og sta..og vi konkluderte samstemt, at i Helvette heller om vi skulle gi oss for overmakta..så dagen etter (altså i går, tirsdag) etter at minien var avlevert i barnehagen – susa vi bortover i hennes bil, med en spisspade i bagasjen – for å komme stakkar’n til unnsetning.

Vi måtte jo traske en bit på variert føre fra der søstersen parkerte, men det var god temperatur og sol i støytene. Og heldigvis hadde den ufine snøen hatt vett til å trekke seg tilbake et par, små centimeter i løpet av natta – så vi øyna virkelig et lite håp i det fjerne..
Det første vi gjorde når vi kom frem til min bil, var å fyre i gang primusen.. og så brukte vi noen minutter på å veksle på å passe kaffen og lempe litt på snøen.

Deretter ble det kaffeslurping med någo attåt, mens vi finpussa planen vår..

Og når vi hadde fått en rikelig mengde koffein i systemet, tok vi fatt på oppgaven “redd samegutten, koste hva det koste vil” med dødsforakt. Og du steike ta kor vi jobba!! Vi måkka snø og strødde salt og sand om hverandre..

.. og sakte men sikkert klarte vi å få unna såpass mye av det hvite svineriet, at bilen faktisk beveget seg noen centimeter fremover.

Og daaa, vettu…da fikk ho gamla skikkelig blod på tann..så jeg braut kar’n i revers, tok fart og ga full gass bakover et par ganger – og fikk han jaggu opp av gropa. Deretter lekte jeg brøytebil og prøvde å lage meg spor oppover, ved å kjøre frem og tilbake gudane veit hvor mange ganger. Jeg fikk jo ikke snudd, så all fremgang måtte skje baklengs…og av en eller annen grunn ville han ikke holde seg i de sporene jeg prøvde å lage, men ville heller ete seg lengre og lengre inn i den dypeste snøen som tilfeldigvis befant seg ved veigrøfta..

Snømengden vises ikke godt her heller..

..men på førersida var det så dypt at jeg bare så vidt fikk opp døra..

Til slutt blei jeg lei heile “staheta” til denna samegutten min, og bestemte meg for at nå får det jaggu være nok tull..så jeg skifta over til vanlig 4-hjulstrekk og lot det stå til. Det fungerte – og da var det bare å holde bilen i bevegelse og rygge i vei, mens søstersen kom joggene etter i sakte kino, med spaden på slep.

Den neste halve kilometeren gikk faktisk over all forventning..men trur dåkker alt ordna sæ heilt da? Nope!! Hehe 😂 For da jeg hadde sånn ca 20 meter igjen til jeg var over på rein grusvei, bestemte kar’n seg for at han var lei av sjefinga mi..og at det var myyye morsommere å gå sine egne veier – og uansett hvor mye jeg prøvde å tvinge han på rett kjør – åt han seg ut mot sida av veien..og endte med trynet (eeh fronten) i grøfta..

Oh du ramsalte småjævla!!! Da jeg prøvde å rygge han opp derifra, var det liiiitt for liten klaring fremover til at jeg fikk tatt skikkelig tilfart, og det endte med at for hver gang jeg prøvde, sank det ene forhjulet lengre og lengre ned i et stadig dypere gjørmehull..

Hmmmm..hva gjorde man da? Jo.. Vi måkka vekk all løs gjørme og snø, og så kjørte jeg fronten så langt frem jeg kunne komme, sånn at gjørmehullet ble synlig under bilen. Deretter bar vi stein til man så mannen med ljåen, og fylte hullet.

Deretter fant vi et par lange stokker som vi la tvers over der igjen..

..og la så masse granbar under de 3 siste hjulene, og kryssa fingrer & tær. Jeg forsto såpass, at her hadde jeg bare denna sjansen, ellers måtte vi garantert gjøre alt helt på nytt igjen…så da var det å godsnakke med doningen og så ga jeg full peising bakover så grus og gjørma spruta veggimellom…og YEEEEEY…We did it!!

Men fy flate så gørrmøkkete vi var blitt 😂

Måtte bare få med et lite bilde av grøfta etter at vi var kommet oss opp..

Lykkelig som få, gjensto det bare å rygge seg den siste, gode kilometeren tilbake til der søstersen sin bil sto å venta..

..og så brumma vi oss av sted i hver vår bil.

Det var fremdeles ganske godt vær, så ca halvveis tilbake stoppa vi for å koke oss en skvett bålkaffe og feire seieren i kampen mot mud & snow 😊