Joda folkens, nå blir det litt mimring her igjen.. La jo ut i et innlegg tidligere fra den gamle bloggen min, og den første joggeturen – som antagelig var starten på galskapen som jeg tynte kroppen min med en lang periode – og som definitivt var med på å drive meg fremover – sånn at jeg i 2013 faktisk deltok i en trippel-challenge hjemme på øya mi..
Så her er innlegget henta fra gammelbloggen min.. Enjoy!
Okeeey…her er det på tide å holde på øran, folkens – for jeg kan ikke gjøre anna enn å komme med et mega-hyl her, hehe =)I helga vi hadde,12-14 juli, var jeg hjemme på øya og fullførte Tour de Andørja – Trippel Challenge!! For ei fantastisk mega-utfordring for meg – med løping på fredag, sykling på lørdag og tinde-bestigning på søndag.Allerede onsdag klaska jeg sykkelen fast på bakenden til Mosart og tok ferga utover til øya, for å være litt sammen med mamsen min før det braka løs… fikk bl.a kjørt ho på butikk, hengt opp ei persienne og renska opp i takrenna som var full av mose…ikke bare-bare for ei gammel dame å bo alene.. =)
Men sååå kom fredagen og starten på mitt sprøeste eventyr EVER!! Selve løpet starta ikke før ut mot kveldingen, men jeg dro ganske tidlig avgårde for å hente startnummer og sjekke litt ut hvordan ting så ut rundt om kring i området..Skal innrømme at jeg var ikke særlig høy i hatten når begynte å tenke over hva i huleste det var jeg hadde begitt meg ut på..syklinga og topptur er liksom greit – men løping har jeg bare drevet med en 3-4 mnd, så jeg er temmelig “grønn” på det området, hehe..Men har man sagt A – må man si B – og gjerna hele alfabetet med…så da var det bare å hive seg i det, da....her er det litt oppvarming på gang..barneløpet gikk først.. og ja – en eller annen – minn meg på at neste gang jeg finner på sånne her ting, skal jeg varme opp sammen med dem – ikke bare ta bilder…tror det kunne vært en aldri så liten fordel, hehe…men det er jo typisk meg…surrehodet de lux!
Og her er barneløpet i gang…snart min tur…gulp!
YEZZ!! Der var jeg jaggu i mål etter 3km..og ikke kom jeg sist heller, hehe…kjempelykkelig for at jeg overlevde, med medalje rundt halsen og sammen med dattera til ei venninne – “gull” rundt halsen og gulljenta ved mi side…perfekte dagen =)
(..forresten – gulljente blir feil – jeg har aldri vært noe glad i gull…sååå jeg tror heller jeg utnevner henne til ametyst-jenta mi – for ametyst er en av favorittene mine 😉
Fredags kveld var det kos og morro på kaiområdet/kroa, og jeg brukte hele kvelden sammen med gode venner, og ikke minst gamle bekjente jeg ikke har sett på oooooh så mange år.. skikkelig koselig =)
Så kom lørdag – og da måtte jeg møte opp senest kl.8 for å rekke bussen og bilen som skulle frakte hhv.deltagere og sykler bort til brua der løpet skulle starte. Oppgira som jeg var, ble det ikke mye søvn på meg den natta, så jeg var temmelig firkantet i trynet når jeg dro fra mora mi om mårran..huffers =P
Men bussen rakk jeg, og her begynner det å samle seg folk som skal være med på løpet..løypa i seg selv er ikke så lang – ca.34 km, men vi skal starte direkte i en oppoverbakke over brua – og senere skal vi forsere en laaaang, brakk bakke med stigning på hele 11% helt oppi…(nevnte jeg at jeg lurer på hva i huleste det er jeg har gitt meg ut på?) =)
Måtte bare få meg meg denne saken også – oooh så kult det hadde vært å være oppe med den der, da…jeg med syk høydeskrekk og alt, det skulle vær no´ =P
…pust & pæs og steike ta!! Jeg klarte jaggu å sykle opp hele den fordømrade bakken – OH LYKKE! Det hadde jeg seriøst ikke kunnet tenke meg – no way – så grenser er sannelig til for å sprenges, ja..
Fikk ikke tatt noen flere bilder denne dagen – med regn og litt vind i støytene, var jeg søkke blaut når jeg kom i mål (og ikke som sistemann nå heller, wiiii =), og hadde egentlig nok med å sitte å prøve og holde varmen mens resten av sykkelrittet sto på..for da var det nemlig ikke lov å kjøre bil på øya – og jeg hadde SELVFØLGELIG ikke tenkt på å legge igjen noen tørre klær i bilen til venninna mi som sto parkert rett i nærheten – neeeeida – de lå godt nedpakka i min egen bil som sto flere kilometer unna… (nevnte jeg surrehodet her tidligere? =)
I alle fall – jeg overlevde nå hele sulamitten – men var temmelig blåfrossen..og guttungen til ho eine venninna mi, gjorde en kjempejobb med å prøve å varme fingrene mine…det var nu søtt også, da <3
Etterpå forbarmet en vakker sjel seg over meg, og fikk kjørt meg for å henta de tørre klærne og videre til noen venner for å få tatt meg en KOKVARM dusj…trur det må være den beste dusjen noen sinne, hehe =)
Om kvelden var det fest med kjempegod musikk i teltet nede på kaia – og jeg traff på enda flere av de gamle bekjent og kosa meg bare værre med ekstremt god drikke – og vél så det….fant jo ut “dagen derpå” at én ting er jo at man får alkohol innabords – men djeeeeezezzz – den skal jo ut igjen også..!!
SÅÅÅ…uten en eneste time med søvn (totalt i hundre og oppgira av helgas begivenheter = umulig å få sove), troppa jeg opp med sekk på ryggen søndags mårra og gjorde meg klar til å fullføre en drøm – å komme meg på Årbostadtinden.. Han steike ta og brennheite smådjevla – den første timen oppover bakkan var rett og slett noe av det verste jeg har vært med på!!! Jeg var ikke fyllesyk – det tror jeg at jeg kan telle på ei hånd de gangene jeg har vært – men som sagt – alkoholen skal jo ut igjen også….Svetten hagla og føtter´n gikk så treigt, at jeg er sikker på at den av venninnen mine som er i dårligst form, glatt kunne løpt forbi meg og fremstått som en gaselle i forhold…oooooh si bare æ!!
Men etter å ha slitt meg oppover bakkene en god time – for det var stort sett bare oppoverbakke hele veien, begynte jeg så smått å nærme meg sletta mellom tindene – og YEZZ – formen begynte å komme seg – og dermed fikk jeg spadd opp nok energi til å ta mine første bilda på turen 😉
Jepp – der ligg målet å venter =)
Oppe mellom tindene var det “suppestasjon” – i alle fall utdeling av frukt og energidrikk for de som ville ha. For de (inkl.meg) som var påmeldt i mosjonsklassen, var kravet for å fullføre TC her mellom tindene – men han Tygesen og alle smånissan skulle få komme etter meg om jeg hadde gitt meg der.
Jeg SKULLE opp på toppen – samma hva!
Så med litt påfyll av energi, traska jeg videre med adskillig bedre mot..for å være ærlig fikk jeg en større og større lykkefølelse jo lenger opp jeg kravla meg..det er jo ikke mulig å bli noe annet når man har en sånn vanvittig natur rundt seg…jeg ble totalt fascinert og trollbundet <3
Jepp – fant t.o.m noen som foreviget meg også oppi der, hehe 😉
TTT – Ting Tar Tid – og jeg hadde en god del pauser – både for å nyte den fantastiske utsikten etter hvert som jeg kom høyere og høyere – men også fordi leggene mine på slutten protesterte så kraftig at jeg trodde de hadde tenkt å ta ut skilsmisse mot meg og leve sitt eget liv…men etter møysommelig kravling i uhyre mengder med stein og ur – (var nesten sikker på at det satt noen der oppe å heiv på mere stein etter hvert som jeg gikk, for jeg trodde aldri det skulle ta slutt..) men endelig var jeg på toppen..WIIIIIIIII =)
Her er det gjort klart og de står og venter på at de som er i konkurranse-klassene skal komme LØPENDE!! opp…jeg er så innmari imponert over de som klarer det, at jeg finner ikke ord…WOW!
…jeg mener – hallooo – folk LØPER faktisk i steinura her..
Men fokuset bort fra konkurransen og ut mot havet og terrenget rundt..fantastisk!
Etter et lite opphold på toppen og påfyll av enda mer energi i form av frukt og drikke dem serverte der oppe, fant jeg ut at det var på tide å prøve å komme meg tilbake.. èn ting er å komme seg opp i sånt terreng – men det ble jaggu en liten prøvelse å komme seg ned også, hehe…
Fremdeles maaange som var på tur opp når jeg starta nedturen =)
Mjøsundbrua der ned..
Bare rett og slett nydelig!
Den “berømte” snyranda midt i bildet..er visst temmelig populært å skli/ake nedover der…hah!..blir ikke min bakende som kommer i nærkontakt med den der, altså, hehe =P
Saaaakte men sikkert kom jeg med nedover mot sivilisasjonen igjen – med et par lårmuskler som var minst like grinete på meg som leggene mine – men skitt au – vi får nok det gode forholdet tilbake etter hvert, bare de får litt velfortjent hvile 😉
Langt nedi der – ved havet – ligger huset til moren min..til høyre for de største bygningene i midten..
Vel – så var jeg nede igjen – og ferdig med min første TC.. når jeg tenker på det nå, syns jeg det er sykt virkelighetsfjernt at JEG har fullført en sånn ting..de som kjenner meg og vet hvordan situasjonen min var for bare noen få år tilbake, vet at jeg snakker sant når jeg sier at jeg ALDRI hadde forestilt meg å klare delta på noe som helst av dette.. helsa er så som så, med fibromyalgi og diverse medfødte skader – og i tillegg har jeg “mistet” laaaangt over halve meg – dvs. i løpet av de siste 2,5 årene har jeg kvittet meg med over 90 kilo – så denne helga har jeg sprengt utrolig mange grenser og realisert enormt mye av de tingene jeg bestandig har hatt lyst til – og i dag følses det som om INGENTING kan sette en stopper for meg hvis jeg virkelig ønsker noe sterkt nok…
Må bare få skyte inn her nå, at for det første er mora mi gått bort etter at det innlegget ble skrevet..
Og når det kommer til den snyranda (eller kornranda som jeg hadde lært at den ble kalt) og aking på buksebak – DET har jeg gjort i etterkant, hehe..
