Siden jeg ikke kan være så sabla aktiv enda på grunn av operasjonen i forrige uke – som du kan lese litt om HER hvis du ikke veit hva jeg snakker om – så fant jeg nå ut at det kanskje var på tide å flytte litt mer av gammelbloggen over hit..og her følger et innlegg fra begynnelsen av mars 2013 – da jeg enda i min til tider temmelig tåkelagte hjerne levde i den villfarelsen å tro at skigåing var noe for meg, hehe..
APPELSINBAKKAN
Heeeeisann der…her kommer ENDELIG et nytt, lite innlegg.. Har ikke akkurat vært så aktiv ute i skog og mark i det siste, at det gjør noe. Å gå langt og lenger enn langt sånn ellers, ja det gjør jeg – men jeg og skiene er ikke verdens beste venner, akkurat.. Har hatt dem ute på et par prøverunder – dvs. jeg er den som er blitt prøvd ut – eller rettere sagt føttene mine.. vil IKKE risikere å få samme gnagsårene som jeg fikk etter første turen min i år. Men det har gått bra, og jeg har huska å teipe meg før hver tur – så nå ser det ut som det endelig kan bli litt futt & fart i sakene, hehe
Dvs. futt & fart er vel eeeegentlig det siste noen kan tenke på når de ser meg komme tøflende avgårde. Har sagt det før og sier det igjen: “Æ e ei feigsjetta på ski!”
I alle fall – det var et nyyyydelig vær når jeg sto opp i dag, og jeg satsa på å gå til Appelsinbakkan på Storjorda, som er en av vinterturene for 10-på-topp i år..
Turen starta himla bra..jadda!! Måtte først av alt spørre noen om hvor i huleste jeg skulle starte for å komme til disse Appelsinbakkan…var jo løyper og spor i alle himmelretninger, jo..og kunne ikke se et eneste rødt “topp-merke”….herrefred…men jeg fikk nå pekt ut rett løype og retning, og så la jeg i vei…i sakte kino, hehe…var jo kun skare å gå på, så detta så jeg for meg skulle blir morro,gitt..hohohooo
Da jeg spurte etter veien oppover, fikk jeg fortalt at det var spesielt én bakke som var temmelig tøff å gå opp – at det virkelig ville kjennes i både armer og bein.. ok – mulig det føles slik for den dama som rettleda meg – men jeg må bare få sagt at jeg syns ikke det var noe særlig slit, jeg… glatt, ja..og med ei fart som kan få ei snile til å le seg fillete – men ikke noe pæs. Mulig jeg er i bedre form enn jeg tror – men det var i alle fall ikke noe problem å komme seg frem til postkassa..
Vél fremme der – på Appelsinbakkan – lå det ei tøtta (ung kvinne, må vite) på magen og fotograferte en appelsin i snøen – kult – ingen tvil for henne hvorfor stedet heter det det gjør, hihi
Så – etter innskriving i manntallet – eeeh boka – registrering av kode og litt slarving om løst & fast med appelsin-dama, var det på tide å vende nesen hjemover igjen… oooooooooooooh!!
Èn ting er å komme seg OPP bakkene…. men alle oppoverbakker ble jo jaggu skumle nedoverbakker helt sånn plutselig…hmmmmmmmmm…. ok – må bare innrømme det først som sist..jeg feiga totalt ut og gikk sidelangs nedover. Men på grunn av den knallharde skaren over alt, ville ikke skiene helt gjøre som hodet mitt hadde sett for seg at de skulle, så jeg vakla att og frem som ei blanding av Lille Trille og Veltepetter – og klarte jaggu å deise på rævva flere ganger… jajaja…..le nå bare du….det gjorde i alle fall jeg, hehe… har nok sikkert vært en syn for guder – om noen sånne hadde kommet forbi – der jeg lå å kava med ski og staver og holdt på å le meg i hjel…haha…kom ikke her å si at man ikke kan ha det gøy om man er aleine 😉
Ei stund begynte jeg å lure på om det var bare jeg som var ei sånn “forbainna pingla”…syns jo skigåing er utrolig morsomt – men får jo unektelig ødelagt litt av tur-gleden ved at jeg må planlegge nøye for hver forbaska lille utforbakke.. Men da jeg var nesten nede igjen, hørte jeg mye kaving og styring bak meg, og opp dukka det ei dame som så like frustrert ut som det jeg følte meg i støytene.. og hun var heeeelt overgitt over hvor glatt det var og hvor vanskelig det var å komme seg ned i én bit.. HALLELUJA!!! Det finnes altså flere av den sorten…så bra for meg, da…følte meg plutselig ikke heeeelt aleina som “bleikfis” i denna ski-verden likevel – juhuuu!!
Så med nytt pågangsmot stavra jeg meg videre til det var kanskje 100 meter igjen til veien og bilen.. da gadd jeg rett og slett ikke sloss med skaren noe mer, og tok ski og staver under armen og labba i vei…juks? Pøh!!!
