Jeg har jo nevnt tidligere at jeg blir å poste noen innlegg som omhandler tida mi før bloggen..og i dag blir det et lite kombinert innlegg av fortid og nåtid..

De som kjenner meg veit at jeg har ekstremt spesielle og sterke meninger om veldig mye. Og gudane skal vite at jeg har vært i mange “sammenstøt” med folk opp gjennom årene nettopp fordi jeg nekter å føye meg inn i hva som er godtatt å mene. I seinere år har jeg jenka meg veldig mye når det kommer til å slå meg på brystet og hyle opp om hva jeg tenker. Men jeg endra synspunkter? Nei!! Selvfølgelig er det mye som jeg har begynt å se annerledes på etter hvert som alderen har gitt meg visdom, men de grunnleggende meningene mine om alt fra overvekt og innvandring til eldreomsorg og virus står jeg like steilt på den dag i dag. Disse tingene kan selvfølgelig ikke sammenlignes, og for ikke å lage alt for mye bakoversveis på folk nå skal jeg nøye meg med noen refleksjoner om dette med overvekt.. eller retter sagt å være feit. Hvem sin feil er det egentlig at noen blir det?

Det som trigga meg til å skrive dette innlegget var at jeg leste nemlig et innlegg hos medblogger Bunny for et par dager siden om bl.a temaet å føle seg “spedalsk”. Det innlegget ser du HER.

Min fortid som feit er ikke noe jeg skammer meg over – nå. Men gjett om jeg var flau før over hvordan jeg så ut, og derfor finnes det ekstremt få bilder av meg fra tidligere år. I alle fall, alle som kjenner meg veit at jeg har vært skikkelig feit..rett og slett sykelig overvektig. Og tro meg jeg følte ofte at jeg ble behandla som en spedalsk. Vekta har gått utrolig mye opp og ned, og i barneskolen og i tenårene opplevde jeg mange av de tingene som så mange andre også dessverre har opplevd. Mobbet og ledd av fordi man var så mye større enn alle de andre, bli valgt sist på grupper i skolesammenheng og ofte vært vitne til at jevnaldrende hadde et helt annet og kult liv der man ikke var inkludert om ikke en forelder tvang dem til å vie meg oppmerksomhet. Som regel ble jeg bare trist av det, fordi jeg hadde knekt koden og skjønte at jeg var egentlig ikke ønska. Ungdomstida var absolutt ikke ei forbedring. Aldri bli bedt opp til dans om det ikke var en som var blitt så full at han sikkert trudde han så dobbelt.. men derimot har jeg fått beskjed om å få den feite ræva mi av dansegulvet når man dansa med ei venninne. Aldri bli sett på som et kjæreste-emne eller bli bedt på date, men totalt brukanes til å prøve seg på om noen var så full at de ikke fikk sjansen andre steder. Blitt ledd av og ropt hatske ord etter. Ja jeg har opplevd å bokstavelig talt bli spytta etter med følgende kommentar: “Fy faen så stygg du er!” Og nei, det ble definitivt ikke bedre i voksen alder. Jeg har opplevd at folk rett og slett ikke har takla å ta i meg for å hjelpe meg å farge håret. Kanskje fedme er smittsomt?🤔 For ikke å snakke om offentlige kontorer – DER ble jeg sett på som en spedalsk der. Har til og med opplevd at mennesket bak skranken henvendte seg til en kollega og fikk henne til å overta, fordi han (som jeg overhørte han sa) ikke orket å snakke med en “sånn person”.

Men er jeg bitter?? Nei ☺️

Så til de sterke meningene mine om fedme, da. Jeg har hele mitt liv ment – og mener det hundre prosent enda at det er ens egen feil om man blir feit. Og jeg mener også at det er i HOVEDSAK tre grunner for at man blir feit. Feil ernæring, under eller overspising og for lite fysisk aktivitet. Dere kan få krangle med meg til krampa tar både meg og dere, men jeg har enda til gode å treffe en feit person som har et vel balansert kosthold og som er i så mye aktivitet at kaloriinntaket ikke overskrider kaloriforbruket.

En annen ting er medisiner. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har hørt at det er på grunn av medisiner at folk er blitt feite. Nå snakker jeg IKKE om de som legger på seg noen få kilo fordi kroppen trekker vann. Nei jeg snakker om de som gjør som JEG gjorde da jeg la på meg 20 kilo på et par, tre måneder. Jeg merket ikke at medisinen gjorde noe med sultfølelsen min og fikk kroppen til å “kreve” stadig mer. Og når jeg da overspiste potetgull og sjokolade i utgangspunktet, og så begynte å overspise vanlig mat som dobbelt så mange brødskiver og bestandig en halv porsjon ekstra med middag i tillegg. I tillegg måtte jeg jo trøstespise fordi jeg var feit og psyken min overbeviste meg om at ingen likte meg…ja det sier seg sjøl – det var min egen feil at jeg ble så vanvittig feit..sykelig overvektig..for det var jammen ingen som stappa maten i kjeften på meg.

Men syns jeg det er ok at folk mobba meg og behandla meg som en spedalsk av den grunn? Nei!!! Og sånn oppførsel fra folk kommer aldri til å være ok i mitt hode, uansett hvor mye man er skyld i de “feilene” man har.

Yeppz, det var litt om fortida mi og noen meininger fra meg 😉