God søndag alle sammen. Her er det et nydelig mildvær for øyeblikket, og jeg krysser fingre og tær for at det fortsetter sånn siden jeg skal kjøre til byen i dag. Lover i alle fall godt når man ser på snømengden.

De fleste av dere har kanskje fått med seg at jeg har litt problemer med å trives her jeg er nå, og i dag har jeg på oppfordring lagt ut en liten TikTok om hvorfor jeg sliter så innmari med ikke bare huset etter mora mi, men dessverre heile øya. Det ble bare sånn grovt fortalt siden jeg har kun 3 minutter til rådighet, men essensen er der. Vil du se den videoen er det bare å trykke på linken.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Så..hva er det som plager meg så innmari da? Som jeg sa i videoen er det vanskelig å sette fingeren på én spesiell ting..én spesiell hendelse. Men skal jeg summere det opp i ett ord, må det bli ENSOMHET. For det er et langt liv der jeg dessverre fra barnsben av har måtte føle på det å være ensom fordi jeg har vært annerledes og et mobbeoffer. Selvfølgelig har jeg hatt venninner OG kompiser opp gjennom årene, og som jeg har sagt før har jeg og go’venninna mi kjent hverandre i snart 45 år. Men det betyr ikke at vi har vært tett innpå livet til hverandre til enhver tid. Og selvfølgelig har det vært mange gode opplevelser her på øya også. Men det jeg prøver å få frem her er at dagene i ensomhet og i “krig” mot rykter og de skadene bygdedyret har forårsaket, har vært så mange og så energikrevende at det har skapt et stort mørke i meg som dessverre gjør meg deprimert når jeg prøver å være på øya. Jeg har aldri følt at jeg og min familie har vært godtatt her på øya, og jeg veit at mora mi sleit med samme følelsen. Og om noen øyværinger føler seg tråkka på tærne nå må jeg bare beklage, men dette er mine erfaringer og mine demoner – og hvordan akkurat DU oppfatter at tingene var så har det liten betydning når JEG sitter igjen med vonde og såre erfaringer og minner.

Nå var det ikke meininga at detta skulle bli et deppe-innlegg. Jeg depper i alle fall ikke, tvert imot. Jeg synes det er greit å prøve å sette ord på hva et langt liv med både åpen og skjult mobbing faktisk har gjort med meg – og trur seriøst at det er rein medisin for sjela. Så veit du… jeg oppfordrer faktisk alle til å tørre å være åpen om vonde minner. The truth will set you free, eller no’sånt..så få det ut ❤️

Ha en flottersfin dag videre alle sammen ❤️ CU L8R