På grunn av at det er flere stykker her inne som ikke følger meg på Snap og/eller TikTok, legger jeg ved litt informasjon som ble postet på TikTok tidligere i dag.
Yeppz, that’s it! Og det samme gjelder for bloggen ❤️
HØYDESKREKK
God søndag alle sammen. Egentlig har jeg en seriøs sløvedag i dag, og når jeg har disse dagene blir bloggen underprioritert.. sånn er det bare. Men så fant jeg ut at jeg skulle skrible bittelitt om hovedtemaet som jeg tok opp på mårrabubbelet mitt på TikTok i dag. Nemlig høydeskrekk.
Etter de to videoene mine i går fikk jeg en del tilbakemeldinger fra folk med høydeskrekk, med kommentarer fra om alt fra hvor tøff jeg var til frykt på mine vegne. Jeg setter utrulig stor pris på tilbakemeldinger, og da er det veldig viktig for meg at folk kjenner til historia mi.. ikke bare de få sekundene de ser på en video eller de bildene som blir lagt ut på bloggen, hvor det ser ut som om jeg nesten er på tur til å hoppe utenfor stupet.
Sannheta er at jeg har slitt med en sinnsyk høydeskrekk i tidligere år..det kan bl.a faren til guttungen skrive under på. Han måtte en gang lede meg ryggende på knærne ned noen trappetrinn, da jeg fikk panikk på tur opp i et skihopp og kroppen min stivna totalt av frykt. Jeg kom til først avsatsen, om noen lurer..
Etter at jeg hadde tatt gastric bypass-operasjonen og begynte å bli ekstremt aktiv i fjellet, fant jeg ut at jeg MÅTTE gjøre noe med den frykten. Og det har jeg klart! I dag kan jeg gå temmelig langt ut på kanten av stupet, og jeg kan gå i toppen av en høy stige. Men suget i magen er der hver gang, sjøl om graden varierer..og visst pokker sliter jeg til tider med å tørre. Sist jeg fikk mega-angst et et par år siden nå, og da var jeg overbevist om at jeg aldri ble å komme meg ned den veien jeg kravla meg opp. Men det er da, i de øyeblikkene jeg tvinger meg sjøl til å stirre frykten i hvitøyet og gjøre det likevel. Til helsike med hjertebank, snørr og tårer.. jeg tvinger meg sjøl, og er SÅ utrulig stolt etterpå.
Dette er da hvordan jeg takler min høydeskrekk. For den er der den dag i dag, men jeg har den som oftest under kontroll..og jeg gjør bevisste valg hele tiden for å holde den under kontroll. Som å gå stier lengst ut mot kantene selv om det finnes tryggere stier lenger inn.. eller sånn som her..da jeg fikk søstersen til å ta bilde av meg der jeg med et kvalmende sug i magen satt og dingla med beina..bare for å øve på å mestre angsten.
Juppziyeppz..ha en riktig flottersfin søndag alle sammen ❤️
Vil du se mårrabubbelet mitt på TikTok finner du det HER.
TVANGSSPISING – VONDT, EKKELT OG VANVITTIG FLAUT
God mårra alle sammen.. Detta innlegget her har jeg slitt veldig med å skrive, for det er vondt, ekkelt og vanvittig flaut. Men etter å ha gått meg sjøl etter i sømmene har jeg innsett at dette er noe jeg MÅ ta opp. IKKE for å få sympati og høre “stakkars”, men fordi det er viktig både for min egen del for å klare å komme ut av det, og også for at kanskje noen andre vil kjenne seg igjen og tørre å være ærlige med seg selv. Det er nemlig der man bør starte med alle problemer og traumer..vi må tørre og være ærlige med oss selv og sette ord på ting. Deretter å si ordene høyt både for seg selv og helst for andre også. For selv om vi alle er spesielle hver på vår måte, er det ikke problemene, sykdommene og traumene som gjør oss unike. Det er det den personen vi er i hjertet og sjela som gjør…tenker jeg i alle fall..
De av dere som har lest bloggen min ei stund, har nok fått med seg at jeg har et veldig anstrengt forhold til mat. Men til de som ikke har fulgt meg så lenge, eller som kanskje er helt ny her inne kan jeg si kjapt om meg selv at jeg har slitt med mat og vekt hele livet. Jeg har vært jojo-slanker så langt tilbake som jeg kan huske, og har prøvd absolutt alt som lovet meg vektnedgang. Sunn kost, lavkarbo, vegetar, sulting, tabletter, pulver, shaker, barer..you name it – I did it! Jeg har vært sykelig overvektig og veid 165 kg på mitt tyngste. Detta er et av få bilder som finnes av meg fra før i tida..og her er jeg IKKE på mitt største, bare så det er sagt.
Da jeg etter mange års ventetid endelig fikk en gastric bypass for vel 10 år siden, var jeg SÅ sikker på at nå..NÅ er alle mine problemer løst. Joda, jeg rasa ned i vekt og i løpet av et års tid tok jeg av meg nesten 90 kilo. Jeg ble omgjort til en treningsnarkoman, med all fokus på å leve sunt. Detta er vel det mest avkledde bildet som eksisterer av meg, men sånn så jeg ut 20 år etter det forrige bildet..og 7-8 år etter operasjonen.. Når jeg ser på det i dag, syns jeg ikke at jeg ser for ille ut. Men til og med da, etter alle de årene som normalvektig, så jeg ei feit smultblubba i speilet. Jeg tvang meg til å ta det bildet, men det tok meg altså 3 år før jeg turte å vise det frem..
Jeg har ikke lagt på meg de kiloene jeg har jobba av meg, men etter hvert som tiden gikk og måneder ble til år, tok jeg meg sjøl i å til stadighet spise usunt..og unødvendig. Jeg kan ikke sette fingeren på nøyaktig når jeg falt tilbake, men sannheta – hvor vanskelig det enn er å innrømme det – er at jeg lider av tvangsspising/overspising..
Nå må jeg hoppe litt her, og ta med en annen faktor. Nemlig det jeg prøvde å formidle i det innlegget HER i går. Nemlig angst og panikk. For det går hånd i hånd med tvangsspisinga i hvertfall hos meg. Det som berga meg i går fra å overspise var at jeg valgte å sette meg i bilen og kjøre. At jeg faktisk kom meg ut!! For når jeg er i bilen kan jeg fokusere på kjøringa og opplevelsene i stedet for trangen til å stappe noe i kjeften. De av dere som nå kjenner seg igjen veit at når man er på dette stadiet, nytter det ikke med sunn fornuft. Man spiser og spiser og spiser… tømmer skuffer og skap for alt som er mulig å spise, uansett om det er vanlig mat eller snop.. eller helt idiotiske ting som tørt knekkebrød og rosiner i skjønn forening..eller kun kålrabistappe utrørt i varmt vann fra springen, fordi det er det eneste som er igjen i hele huset og man tør ikke dra ut på butikken fordi der er det folk…og de kan garantert SE at man nettopp har spist opp alt spiselig i løpet av no time.. Jeg veit, det høres helt horribelt ut. Det ER helt horribelt, men det er faktisk en nå godkjent diagnose i kategorien spiseforstyrrelser på lik linje med bulimi og anoreksi.
Legger ved et utklipp fra nettet om det er av interesse.
Når det kommer til angsten og panikken oppi detta (for min del) kan den gi seg utslag overfor det meste som har med mennesker å gjøre. Jeg eier ikke frykt for så veldig mye annet.. men folk skremmer nesten vettet av meg til tider. Normalt sett har jeg frykten under kontroll og jeg fungerer helt toppers i sosiale sammenhenger. Men når angsten og panikken tar meg, gjør den det til gangs. To eksempler:
Det første er fra så langt tilbake at guttungen var liten og vi skulle i bursdag til storesøstera hans som da bodde hjemme hos mora si. Rett før vi skulle parkere der de bodde, fikk jeg totalt panikk og måtte få gubben til å kjøre meg opp til gudmora til guttungen så jeg kunne være der mens de var i bursdagen. Hun var bestandig “safe”..ei trygg havn.
Andre gangen er for ikke så himla lenge siden.. kanskje et par år.. Jeg skulle på fjelltur og hadde parkert kjærra, hyra på meg fjellsko o.l og var klar til å gå. Det sto et par biler der fra før, og det gikk greit. Men så kom det en bil til og parkerte før jeg kom meg avgårde..og da frika jeg totalt ut. Jeg venta til folkene i den bilen hadde gått og var ute av synet, så kledde jeg av meg turskoene og kjørte hjem igjen.
Det som er felles for disse to tilfellene er at jeg hadde ikke mulighet til å bare sette meg bak et ratt og kjøre meg vekk fra panikken. Så det jeg gjorde var å dra hjem og spise, spise, spise. Da jeg enda var gift, skjulte jeg spisinga så godt jeg kunne, spesielt fra sønnen min men også fra gubben. Tror nok han forsto til en viss grad hva jeg dreiv på med, men jeg trur nok han i lag med de aller fleste tenkte at det er jo det tjukke folk gjør..de spiser.. og veldig få tenker over at det kan være en grunn for at de spiser.
Har du lest “Jeppe på Bjerget” av Ludvig Holberg? Sitat: “De sier at Jeppe drikker, men ikke HVORFOR han drikker..” Regner med dere skjønner hvor jeg vil hen..
Når jeg i dag velger å dele detta, er det som sagt ikke for å få sympati. Håpet mitt er tvert imot at kanskje bare ETT menneske skal få en aha-opplevelse og innse at h*n er ikke alene om å ha det sånn. For meg kom aha-opplevelsen via ei nydelig ungjenta jeg har fått kontakt med via snap. Hun sliter med ekstremt mye av det samme som jeg, og takket være at hun har valgt å gå ut og prate om ting offentlig, har jeg mota meg opp til å gjøre det samme. For jeg veit nå at jeg er ikke aleine..
Å bli kvitt en spiseforstyrrelse er ikke gjort over natta – eller ved hjelp av en aha-opplevelse. Jeg kan kun snakke for meg sjøl og den lidelsen jeg har. Jeg veit at jeg må fortsette som jeg har begynt, å være ærlig overfor meg sjøl og innrømme situasjoner og traumer etterhvert som de dukker opp. For å bli normalvektig fjerner ikke automatisk det som ligger i hodet vårt. Jeg har pr i dag angst og panikk for mye. Jeg sliter fremdeles med å være for lenge i huset etter mora mi, og det har gitt seg utslag i en form for panikk som har ført til at jeg har overspist ekstremt mange ettermiddager og kvelder siden jeg begynte å være der. Jeg kjente på panikken for å flytte hit jeg bor nå… med ei rungende stillhet..og ja, jeg har overspist nesten hver ettermiddag og kveld den uka jeg har bodd her. Unntakene er 17.mai da jeg var ute og kjørte hele dagen, samt i går da jeg også klarte å kjøre av meg den akutte panikken jeg fikk. Kanskje dere la merke til at jeg sier at jeg overspiser om ettermiddagene og kveldene? Det stemmer.. for hver dag starter jeg på nytt. Med blanke ark gjyver jeg laus på utfordringa om at i dag er dagen da jeg klarer å snu galskapen, og så er jeg sunnheta sjøl..i noen timer. Så innhenter situasjonen meg, og plutselig innser jeg at jeg er i full eting igjen. Ikke hver dag, men ofte. Man skulle ikke tro at jeg med min gastric bypass klarte å bryte innpå så veldig mye, men det går jo over timer..de tøffeste dagene er nemlig de som består av å spise, sove, spise, sove, grine, spise, grine, spise, sove.. og eineste grunnen for at jeg ikke har lagt på meg sinnsykt mye, er fordi jeg tar det igjen de dagene når jeg enten kjører, eller ikke har angst og panikk..da underspiser jeg nemlig.. yeppz, detta er ekstremt vondt, ekkelt og flaut! Men det er sannheta.
Atter en gang må jeg få lov til å poengtere at detta innlegget er ikke for å få sympati. Det er heller ikke for å få masse velmenende råd og kommentarer fra folk som ikke helt forstår hva dette dreier seg om. Helt ærlig, sliter du med tvangsspising veit du hva jeg snakker om og forhåpentligvis får du en aha- opplevelse. Sliter du ikke med detta, har du ikke grunnlag for å uttale deg heller.. for det ER ikke å BARE å gjøre sånn og sånn, eller prøve sånn og sånn. Og tro meg, vi som tvangsspiser har garantert hørt alt du har å mene om dette, før. Det går ikke på at vi ikke vet eller forstår.. Satt på spissen, man kan aldri fullt ut forstå eller hjelpe en som røyker.. eller en alkoholiker, om man ikke røyker eller drikker sjøl..
Og for de som nå har veldig lyst til å komme meg ordene “gå i terapi”. Been there, done that..flere ganger, og aldri mer! Jeg VEIT hva som trigger min angst så jeg begynner å overspise.. jeg har innrømmet det for meg sjøl, nå gjenstår det bare å tørre å si det høyt..og det kommer nok etter hvert det også.. håper jeg.
Det ble et langt innlegg detta, og all ære til deg som orka å lese gjennom alt. Ha en riktig flottersfin dag alle sammen ❤️ og jeg hadde satt veldig pris på om du hadde delt detta innlegget.. det er et viktig tema tenker jeg.
Dagens mårrabubbel på TikTok finner du HER.
PANIKKMÅRRA
God mandag alle sammen.. egentlig skulle mandagsdiktet komme som første innlegg, men denna gangen får det heller komme seinere fordi jeg føler at jeg må dele detta mens det enda er ferskt.. Jeg veit ikke hvordan uka deres har starta, men mi starta med panikk. Før jeg la meg i går hadde jeg bestemt meg at nå – NÅ er endelig tida der for å begynne å trene igjen. Så jeg sto opp i mårres, surra meg ferdig med mårrarutinene mine og gjorde meg klar til første tur på treningssenteret på over et år..og fikk totalt panikk. Så det endte opp med at jeg nå gjør det tryggeste jeg veit – jeg kjører bil. Helt seriøst så var den reaksjonen et slag i trynet, for selv om jeg har fått panikk før for å dra på trening, gikk det jo så sykt bra de siste to årene før jeg datt helt fra. Så nå prøver jeg bare rett og slett å kjøre fra hele panikken, og håper fornuften innhenter meg igjen snart.
Har ikke hatt noe fokus på å ta bilder i dag, men huska i alle fall å knipse et da jeg stoppa for å sjekke og etterfylle olja for litt siden.
Juppziyeppz, da surrer jeg videre ei stund.. Ha en riktig flottersfin dag da alle sammen ❤️
Det siste mårrabubbelet mitt på TikTok finner du HER
I DAG ER DAGEN
Da var det endelig blitt onsdag og i dag er dagen da jeg skal på visning. Det har blafra forbi et par andre steder også, men det rant ut i sanda like kjapt som de dukka opp. Det er nå bare sånn det er. Og overbevist som jeg er at alt skjer av en grunn, tenker jeg at i dag er virkelig dagen da det skjer.. Den leiligheta jeg skal å se på er dessverre en del dyrere enn det jeg egentlig har satt som maksgrense. Men ut fra annonsen ser den perfekt ut både i størrelse og beliggenhet, og jo mer jeg har tenkt på det og studert bildene av den, jo mer overbevist blir jeg om at dette er “min” leilighet. Så kryss fingre, tær, armer og bein for meg i ettermiddag.
Ha en nydeligvakker dag alle sammen ❤️
Dagens mårrabubbel på TikTok finner du HER.
DA ER VALGET TATT
Jupp, yeppz & jada, da er endelig valget tatt!!
Veit du ikke hva jeg snakker om? Vel, grovt fortalt er det at jeg følte jeg var kommet til et punkt der jeg hadde to valg for veien videre. Nemlig å fortsette livet mitt som vagabond i alle fall ett år til, med alt det som da må gjøres av tilrettelegging – eller si farvel til den livsstilen og gå tilbake til livet jeg hadde før jeg gjorde meg sjøl husløs, og bosette meg urbant og ta opp treninga igjen. Ellers kan du selvfølgelig lese innlegget mitt “Lyset er tent i det fjerne“..bare å trykke på linken, vettu.
Som sagt, nå er valget tatt..og tro meg jeg har hatt en lang prosess og mange diskusjoner med meg sjøl for og imot. Problemet lå i at jeg ønska begge deler like sterkt. Så forhandlingene var temmelig fastlåst en lang periode, helt til jeg innså at jeg har faktisk bare ETT valg, ikke to. Og det har jeg faktisk hatt helt siden jeg var nødt til å kvitte meg med camper’n min. For i ærlighetas navn så har jeg ingen mulighet til å spa opp så mye penger at jeg kan skaffe meg et nytt hjem på hjul. Selv om jeg selger pickup’en har jeg ikke på langt nær nok til å få et EU-godkjent, trygt hjem som ikke har lekkasjer eller tekniske feil og mangler som må fikses og dermed gir meg masse ekstra utgifter. Så en gammel bobil er utelukket. En ferdig innredet og EU-godkjent van/varebil er svindyrt, og å kjøpe en tom bil for å innrede sjøl blir i alle fall ikke aktuelt – aaalt for dyrt og definitivt for mye jobb om det skal gjøres skikkelig.
Så da sitter jeg her og har forsona meg med tanken på at nå etter ca 11 måneden som fulltids vagabond er det på tide å ta farvel med den farende fanten i meg og finne meg et rimelig sted å leie. Jeg kommer selvfølgelig ALDRI til å slutte å rulle langs landeveien når jeg føler for det.. men epoken med å leve i bilen er definitivt over nå – for denne gangen. Fremtida veit man ingenting om 😉
Og til de av dere som lurer på HVOR jeg har tenkt å sette bo, har jeg – etter en ny forhandlingsrunde med meg sjøl, akseptert at det blir her nord. Det MÅ bli her, for i all selvransakingen jeg har drevet med i det siste har jeg innsett at jeg er absolutt ikke mentalt klar for å bryte alle bånd med de få folkene jeg har rundt meg og flytte til et fremmed sted der jeg ikke kjenner en eneste sjel. Jeg veit at jeg er ikke mentalt klar til å gå ut i den store, vide verden og skaffe meg ny omgangskrets. På grunn av den introverte sia mi sliter jeg seriøst med nye mennesker, og nesten alle jeg har rundt meg her er folk jeg har kjent over halve livet mitt -de føler jeg meg trygg på.
Yeppz, det ble et langt mårrainnlegg – men nå veit dere ståa. Og da er det bare å krysse fingre og tær for at det dukker opp ei billig, lita leilighet her i Harstad i nærmeste fremtid.
Ha en nydeligvakker dag alle sammen ❤️
Siste mårrabubbelet mitt på TikTok finner du HER.
SÅ VAR DET DEN DERRE TANNLEGETIMA DA..
Heisann og god ettermiddag folkens. Akkurat nå sitter jeg faktisk hos guttungen igjen. Vi har spist middag og nå koser jeg meg med en kopp kaffe mens han sitter på kontoret og har et nettmøte.
Som dere kanskje husker hadde jeg tannlegetime i mårres, og jeg både gleda og grua meg. At jeg gleda meg trengs vel ikke noe forklaring, men grunnen for at jeg grua meg litt er fordi jeg visste det innebar borring.. ooooh æ fordrar ikkje det!! Men må man så må man..og litt før 9 i mårres satt jeg pent og pyntelig på plass i stolen.. og kom meg ikke ut av den før godt og vél 2 timer etterpå – med bare 2/3 av jobben gjort.
Planen var nemlig å bygge opp ei ødelagt tann med rotfylling og mere til. Men tøtta ble veldig plaga. Jeg skjønner ikke så veldig mye av det der fagspråket deres, men forsto i alle fall såpass mye at det dukka opp problemer i forbindelse med rotkanalen (var heldigvis bare en på den tanna) og det tok nesten dobbelt så lang tid for å få klargjort til rotfyllinga.
Det ble et svartens styr med filing, “staking” og borring for å få gjort jobben. Hun henta til og med inn en anna tannlege som tok en del av jobben. Og på toppen av det hele slutta bedøvelsen å virke sånn ca halvveis, så jeg kjente det jækli godt når hun “filte” inni der for å drepe nerven..og jeg følte bokstavelig talt at det svimla for meg da han borra. Fikk selvfølgelig mer bedøvelse etter hvert, men fy pokker så vondt det var før de faktisk skjønte at den var slutta å virke og fikk gitt meg ei ny sprøyte.
Så summa summarum så ga hun seg etter godt og vel 2 timer, og jeg skal tilbake allerede torsdag for å få fullført jobben. Derfor er jeg da altså hos guttungen igjen, for det er jo bare teit og unødvendig pengebruk å kjøre tilbake til øya for å være der en dag liksom.
Nå skal jeg bare slappe av og kose meg resten av kvelden. Lese litt blogg og ellers blir det vel sikkert å glo litt på en film eller lignende sammen med guttungen når han er ferdig med møtet. Hadde ei svartens haupina litt tidligere etter at den siste bedøvelsen slapp taket, men den har heldigvis gitt seg nå.
Ha en riktig flottersfin kveld videre alle sammen ❤️ og natti-natt etter hvert.
NÅR ADFERD ER TRAUMEBASERTE REAKSJONER
God mårra alle sammen. Som dere veit er jeg stor tilhenger av TikTok. Selvfølgelig er det mye bullshit der, og enkelte mennesker skulle aldri hatt tilgang til kanalen både for egen og andres sikkerhet. Men likevel – jeg finner stor glede i enormt mye som er å finne der, fra tips & triks og DIY-videoer, til alle de flotte menneskene som deler av erfaringene og livene sine.
I dag kom jeg over en unggutt som sa noe som traff meg rett i trynet – eller hjerterota om du vil. Nemlig at å oversnakke og/eller over-forklare er en traumebasert reaksjon på at man er blitt ignorert, og/eller at ting man har sagt er blitt vridd og vrengt på, og deretter er det blitt brukt mot en. At man ved å overdrive snakkinga og forklaringene skal være sikker på at man blir hørt..
Wow! Det der traff som sagt meg..spot on! Alle som kjenner meg privat i dag veit at jeg skravler i ett..helt seriøst. Og en standard kommentar fra de fleste er: “Steike kor du skravler”… hvorpå de etterpå ler det bort..og så ler jeg det bort med et: “Æ veit, det er nu bærre sånn æ er”. Men ER det virkelig sånn jeg er? Opprinnelig? Nei..og det trur jeg i alle fall søsknene mine veit om de tenker seg om. Joda, jeg har revve kjæften over øran støtt og stadig i alle år, men nøyaktig når jeg begynte å prate som en ustoppelig foss og dermed ta opp alt for mye plass i samtaler er ikke godt å si. Sjøl vil jeg tippe i løpet av de siste 10 årene, etter at jeg tok GB og gikk fra å være sykelig overvektig til “normal”. For det er dessverre sånn at jo mer kilo jeg fikk å drasse på, jo mer usynlig ble jeg. Ekstremt mange skygga bokstavelig talt banen når jeg kom, mens andre rett og slett ignorerte meg og starta nye samtaler midt i mi setning. Og det skjedde aldri at jeg sa i fra om at det ikke var ok. Jeg lot meg overkjøre.. Og en sånn ting som å forholde seg til offentlige kontorer? Sykelig overvektig og ute av stand til å stå opp for seg sjøl, var det et reint mareritt – hver gang. Så ja, jeg trur at jeg begynte å bølle meg frem og synliggjøre meg i samtalene’s verden da jeg mista kiloene og begynte å bli synlig og akseptert i den “fysiske” verden.
Når jeg hørte den før nevnte TikTok’n i dag, poppa det opp et barndomsminne som tydeligvis har hatt stor, negativ effekt på meg. For å være ærlig så trilla tårene når hele minnet synliggjorde seg.
I oppveksten var nemlig jeg (og søstersen) med mora vår på såkalte Blåkors-ferier. Kjapt fortalt så fikk hun tilbudet bl.a på grunn av skilsmissen fra den voldelige og alkoholiserte faren min. I alle fall, det ene året var en del av opplegget der vi var, at ungene skulle “ta styringa” under uteaktivitetene. Vi fikk hver vår dag der vi skulle delegere oppgaver til både gammel og ung, og duuuh så gøy det så ut når de andre ungene fikk “sjefe” litt og ikke minst fortelle de voksne hva de skulle gjøre.
Så ble det min dag da..min tur til å stå der på den lille forhøyningen og delegere… Ingen… jeg mener absolutt INGEN tok notis av meg. Jeg prata og prata, men ungene fløy rundt å hoia og lekte, og de voksne satt og prata seg imellom. Til slutt måtte en av lederne gripe inn for å få alle til å tie stille og høre etter. Jeg – den lille smultblubba på 11 år var rett og slett usynlig!! Og fy faen for en vond følelse.. innså jeg i dag, og det var derfor tårene kom.
Det var tøft å innse detta, men som jeg sa på mårrabubbelet mitt på TikTok i dag, så er det stor sjanse for at jeg kan gi slipp på dette minnet nå når jeg veit for ei stor makt det har hatt over meg. Om det gir seg utslag i at jeg blir flinkere til å roe ned skravla og trangen til å over-forklare, får tida vise.
Nå skal jeg tusle meg inn fra verandaen og lage meg litt mer mårrakaffe. Ha en riktig flottersfin torsdag alle sammen ❤️ CU L8R
FEILSLÅTTE PLANER OG OVERSPISING
God mårra og god tirsdag folkens. Jeg tenker at det er på tide med et litt lengre innlegg nå, og ikke bare sånne “hei & hopp og se hva jeg har spist” liksom.
I går var det meininga at jeg skulle sette meg ned og fokusere på fremtida. Veie ting for og imot, og prøve å komme frem til hva som er det mest fornuftige å foreta seg videre. Haha..jauda!! Det gikk jo rett til svartens – igjen – og jeg endte opp med å sove meg gjennom nesten hele dagen – igjen. Jeg sliter ekstremt mye her denna gangen, selv om jeg i utgangspunktet hadde bestemt meg for å gjøre mitt ytterste for å “stå han av”. Vanligvis tar det ei stund før tankene begynner å male verden i først grått, deretter svart. Men denna gangen har jeg vært helt ute og kjøre mentalt fra første sekund, og å klare å holde fokus er sykt tungt. Da er det bedre (sarkasme) å stappe i seg mat så man blir sløv og kan sove bort problemene… for det fungerer jo virkelig!! Not!!
En ting er nå at jeg velger søvnen fremfor å prøve og takle det som snart MÅ takles. Men at jeg atter en gang tyr til overspising for å bokstavelig talt dope meg vekk fra følelsene er en skikkelig nedtur. Det er jo faktisk bevist at visse typer mat kan gi en skikkelig lykkefølelse (endorfiner for de som kjenner det ordet) og også gi en sløv, ruslignende effekt. Alle som har kjent på hva “matrus” gjør med en – uavhengig om man sliter med vekta eller ikke, kjenner seg garantert igjen – og jeg vil nesten vedde resten av sjela mi på at har man en gang slitt med å bruke mat som trøst eller flukt – som dop, vil man stå i faresonen for å få tilbakefall hele livet uansett hvor galt man skjønner at oppførselen er. Veit ikke med dere, men i ærlighetas navn skjer det veldig ofte når jeg skjønner hva jeg gjør, at tårene triller og jeg hater meg sjøl – mens jeg spiser.
Så ja – gårdagen for mitt vedkommende var stort sett fylt av feilslåtte planer og overspising. Det eneste skikkelige positive er at midt i all etinga og sovinga så jeg lyset såpass lenge at jeg har innsett at jeg har kun to valg, noe som burde lette tingene betraktelig.. Hva de går ut på blir jeg å komme tilbake til i et eget innlegg, men om jeg orker å ta fatt på det i dag får tida vise.
Ha en riktig flottersfin tirsdag ❤️ nå skal jeg bryte innpå litt mer mårrakaffe og se om det er noe mat igjen i kåken etter gårsdagens razzia i skuffer og skap.
Det siste mårrabubbelet mitt på TikTok finner du HER
I ETTERPÅKLOKSKAPENS LYS
I går da jeg var innom her en liten tur fortalte jeg at for å unngå å tenke for mye, valgte jeg å sove bort dagen. Vel, i dag er det en ny dag og det surrer jækli mye rundt i hauet.
Det har vært et par temmelig turbulente uker, på det nivået at når jeg tenker på det nå, er det faktisk ganske uvirkelig alt som har skjedd.. litt surrealistisk. Men likevel er jeg veldig glad for erfaringa jeg har tatt med meg. Minuset er at jeg har fucka opp økonomien totalt nå når jeg har tilbakelagt nesten 500 mil på så kort tid. For å komme meg tilbake måtte jeg nemlig bruke hele krisekontoen som skulle gå til å få fixa bilen før den skal på EU til sommeren. Men, ikke noe å gjøre med det, for jeg følte at det eneste valget jeg hadde i denna runden var å komme meg tilbake for å prøve å finne ut av hva jeg skal gjøre videre. Jeg kunne selvfølgelig campa hos ett eller flere av de snille folkene som følger meg på SoMe og som har tilbudt meg ei seng å sove i, men jeg regner med dere forstår at jeg ikke ville klart å takla flere fremmede akkurat da. Det ville uansett blitt bare midlertidig. Jeg kunne også selvfølgelig dratt til søstersen igjen, men kjente at det takla jeg heller ikke denna gangen. Derfor ble det tilbake til nord..og i ærlighetas navn, å komme tilbake hit til øya nå var vondt.. skikkelig vondt fordi jeg trudde seriøst at jeg endelig hadde sluppet unna.
Det er som sagt mange ting som surrer rundt oppi topplokket i dag, og jeg må faktisk dele tankene opp i flere kategorier. Og dagens kategori er rett og slett å se ting i etterpåklokskapens lys. Med det tenker jeg på at jeg heiv meg frempå med brystkassa først og hoppa rett ned i et såkalt kaninhull uten å gidde å sjekke hvem, hva og hvorfor.
Det er ikke få som har kommet med vage og ikke fullt så vage hentydninger om at jeg burde ha tenkt meg om..og at jeg kanskje nå har lært meg å tenke meg om to ganger før jeg gjør noe..
Seriøst??? Kommer ikke til å skje!! Og akkurat det har jeg faktisk TENKT MYE på. Og jeg innser at jeg kunne ikke gjort ting annerledes – hverken denna gangen eller alle de andre gangene. Da hadde det ikke vært MEG. Å handle først og tenke etterpå er MIN måte å hylle livet. Gripe dagen, leve i nuet og ta både opp og nedturer som måtte komme. Å bli sittende og over-analysere noe som jeg instinktivt føler JA!! for – bare fordi det KAN gå galt, ser jeg null poeng i. For meg er det mye bedre å følge instinkene og leve intenst om så i bare en kort periode, i stedet for å bli sittende resten av livet og lure på hvordan det ville vært OM jeg hadde tatt sjansen.
Så – i det berømte etterpåklokskapens lys – jeg er faktisk veldig glad for at jeg hoppa. Greit at det gikk til svartens og jeg endte opp flere skritt tilbake i forhold til økonomi og ensomhet, men erfaringa ville jeg ikke vært foruten. For det første lærte jeg enormt mye om meg sjøl og hva jeg vil ha og ikke vil ha i livet mitt. For det andre var det fantastisk å ha et annet menneske som faktisk forsto kaoset i hodet mitt. Det gir meg et bittelite håp om at det kanskje finnes flere “gærninger” som meg der ut – og jeg kommer aldri til å finne de om jeg ikke fortsetter å hoppe i kaninhull når jeg har sjansen.
Ha en riktig flottersfin søndag alle sammen ❤️ CU L8R
Dagens mårrabubbel på TikTok finner du HER