Mårn der alle sammen. Den første delen av overskrifta kan kanskje være vanskelig å forstå for noen, men fritt oversatt tenker jeg vi sier “du må gjøre ting på min måte – eller så kan du reise til Helvete”.
Nå lurer du kanskje på hva som får meg til å komme med ei sånn kraftsalve på mårran, men alt bunner ut i at jeg for et par dager siden leste det innlegget HER hos medblogger Hverdagslykke. Der tar hun nemlig opp temaet å forhåndsdømme andre, noe som fikk meg til å gruble litt ekstra over mitt eget liv i så måte. For jeg må bare stå her med “hua i handa” og innrømme at jeg har dessverre vært blant de som har forhåndsdømt andre mennesker. I perioden veldig ofte.. Og det enda jeg hater å selv ha blitt og fremdeles blir forhåndsdømt.. Så hvorfor? Ja det er jo det store spørsmålet..
Pr i dag forhåndsdømmer jeg ingen.. jeg vil faktisk påstå at det er uhyre sjelden at jeg dømmer noen hverken i for- eller etterkant. Min filosofi er at så lenge ingen gjør meg eller mine noe, får absolutt alle bare være hvem og hva de vil. Selvfølgelig skjer det av og til at jeg kjenner “dømme-dyret” stikke nesa frem når jeg står overfor folk og situasjoner som kolliderer så inn i granskauen med hva jeg står for..men vanligvis klarer jeg å hente meg inn og minne meg sjøl på om at jeg går ikke i deres sko, så jeg har ingen rett til å dømme eller bestemme at andre skal gjøre ting på min måte.
Men tidligere..hva var det som gjorde at jeg til tider falt inn i rekken av de som satte seg på en pidestall med pekefingeren formanende “my way or the highway”? Jeg har virkelig grubla på det etter at jeg leste Hverdagslykke sitt innlegg. Og jeg er kommet frem til at for min del trur jeg det handla om at jeg på veldig mange områder var så uttaførr alt av det som var akseptert i samfunnet, at jeg prøvde å holde fokus unna meg sjøl og alt det som jeg følte var galt med meg. Fra å være utskuddet som ble mobba på skolen fordi jeg var skilsmisse- og barnehjemsunge, via å være den som sto i polkø om mårran før dørene engang var åpna, til å bli den sykelig overvektige personen som “alle” kunne se ikke tok vare på seg sjøl og helsa si.. En del av elendigheta ville jeg absolutt ikke innrømme overfor meg sjøl en gang, og slett ikke overfor andre. Og da var det riktig deilig å få rette en pekefinger mot andre og si “se – de er MYE værre enn meg”.
Huff.. ikke en ting jeg er stolt av akkurat..men i min kamp for å sette fokus på psykisk helse er det blitt ekstremt viktig for meg å være ærlig med meg sjøl og lære meg sjøl å kjenne fullt ut. Og nå har jeg innrømmet for meg sjøl – og alle dere lesere – at jeg har dessverre vært blant de som hadde lett for å forhåndsdømme andre. MEN.. jeg har lært at jeg gjorde det ikke for å være bevisst jævlig med andre, men brukte det som en forsvarsmekanisme fordi jeg ikke hadde det godt i mitt eget liv..og jeg trur at jeg rett og slett ikke forsto hvor mye jeg såra de som ble utsatt for den skarpe tunga mi. Derfor vil jeg nå på tampen av innlegget faktisk be om unnskyldning for oppførselen min. Er det noen av dere lesere som har kjent meg såpass lenge at de føler de har blitt forhåndsdømt av meg, vær så snill og godta ei unnskyldning rett fra hjertet. Det var aldri meningen å såre, jeg prøvde bare å ta vare på meg sjøl.
Ha en nydeligvakker fredag alle sammen ❤️ og riktig god helg. CU L8R
Det siste mårrabubbelet mitt på TikTok finner du HER.
Hei på deg gode du!
Fikk litt tårer i øynene jeg… livet ditt har vært mer enn tøft nok… <3
Vi har vel alle våre sideblikk og heving med øyebryn osv…. jeg har selv forhåndsdømt helt til jeg stod der selv… ja ikke at jeg har gjort MYE av det, men jeg vet jeg gjorde det en gang… Ingen er perfekte… og av og til er det som du sier; for å ta vare på seg selv opp i det hele….
Take care !
Tusen takk for tilbakemeldinga🥰 Ja jeg tror egentlig at samtlige på et eller annet punkt har hatt litt “ovenfra og ned” holdning til andre, selv om de kanskje ikke har vært bevisst på det sjøl 🤔☺️
Den som ikke har forhåndssamtykke noen, skulle jeg like å treffe..
Vi har nok alle gjort det en eller flere ganger. Det er så altfor lett å gjøre det.
Men med årene så møter man seg selv i døra ofte nok til at en lærer seg å ikke dømme før man har sannheten.
Feks det at noen forteller meg at den er sånn eller slik, og da pleier jeg å si, eller tenke, at det kan jeg ikke si, eller tenke noe om før jeg har blitt kjent med vedkommende, eller fått hele sannheten..ofte fra begge sider av saken eller om personen.
Vi er nok mange som bør be om unnskyldning på dette feltet. 😳
Du har opplevd nok forhåndsdømming på deg selv, og da blir vi lett i forsvar og dømmer andre også. Men tror nok du er en av de som godtar andre slik de er 🥰
God klem ❤️
Ja dessverre er det nok alt for lett for mange å dømme andre..og jeg trur at de aller fleste har gjort det i alle fall en gang gjennom livet.🤔☺️ Og ja, jeg godtar så absolutt alle 🥰 Klemz tilbake
Sterkt innlegg. Jeg kjente meg igjen i det å bruke en skarp tunge som forsvarsvåpen.
Tusen takk for ei ærlig tilbakemelding ☺️ Tror dessverre mange har problemer med å faktisk se at de kanskje sårer andre med det de sier
♥️
❤️
Jeg tror, nei jeg er sikker på at de aller fleste har nok forhåndsdømt eller hatt en viss oppfatning av et menneske, som har vist seg å være helt feil. Jeg faller nok i den kategorien jeg også, men mest da jeg var yngre. Det skjer nok at tankene kan komme snikende nå også, men jeg holder det for meg selv å ser an for i de alle fleste situasjoner så oppdager jeg at jeg har tatt feil. Klems 🤗
Trur du har helt rett i det, ja..og jeg tenker at det er litt viktig det du sier om å holde tankene for seg selv. Vi kan nemlig ikke bestandig kontrollere tankene som popper opp, men vi kan kontrollere hva vi velger å si høyt.
Klemmerz ☺️