Et lite heads up..detta er et tungt fordøyelig mårrainnlegg.

De fleste av dere fikk kanskje med dere at jeg for ei tid tilbake tok meg en time out fra alt av SoMe.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

De av dere som følger meg på TikTok veit grunnen, da jeg har vært åpen om det der. Den skriftlige versjonen kommer nå, men vil du se og høre den videoen ligger den HER.

Altså..nå tenkte jeg da at jeg skulle prøve å være åpen og bunn ærlig her inne også – men det er vanskelig. Både fordi det skrevne ord kan misforstås så grønnjævlig.. men også fordi det er rett og slett trist, og jeg opplever en følelse av vacuum i sjela mi hver gang jeg prøver å tenke for mye på det. Jeg har nemlig IKKE funnet noen løsning på problemet mitt, men jobber veldig VELDIG hardt med det. Og jeg ber dere alle om å IKKE kom med masse gode råd nå – jeg har garantert hørt de alle sammen..og tenkt de tankene selv en million ganger. Jeg veit at jeg er ikke aleine om detta, og tenker at absolutt alle som sliter med det samme veit at gode råd hjelper ikke. Dette MÅ vi finne ut av, hver på vår måte fordi vi alle er forskjellige og trenger forskjellige ting.

Så altså..

Hele greia starta da jeg og brorsan tok den turen nedover Lofoten for noen uker siden. Vi skravla litt om dette med å farte rundt og oppleve ting på egenhånd – og han kommentere at det var tydeligvis greit for meg, fordi jeg trives så godt i eget selskap. Helt seriøst så kjente jeg kvalmen slo kolbøtte i magen min, for veldig ofte hater jeg å være i kun mitt eget selskap. Vi prata om de tingene da, brorsan og jeg..og jeg veit at det er sånn jeg fremstår. Jeg veit jeg sier at jeg stortrives når folk spør, for noe sier meg at folk vil helst ikke høre den andre versjonen. Den versjonen som ikke er så rosenrød. Men JA!!! Visst trives jeg veldig ofte med bare meg selv, spesielt når jeg kan kjøre og kjøre og kjøre. Særlig de første årene etter skilsmissen var det fantastisk å være aleine og kunne bestemme over seg selv. Og etter hvert som det kom nye menn innenfor “komfortsonen” min, innså jeg at hver eneste en av de var kun ute etter å bruke meg, sjefe over meg eller prøve å “temme” meg. Eller alt på en gang. Og når de ikke klarte noen av delene, var det både ukvemsord og utroskap inne i bildet. Er det å vente at jeg oppleves “mannevond” når jeg gang på gang får bekrefta at jeg ikke er god nok som jeg er? Og venninner? Vel, det er nok av de som har sagt opp vennskapet med meg uten engang å være tøff nok til å fortelle hva jeg har gjort galt, annet enn å være meg – den Helene de i utgangspunktet ble kjent med og roste opp i skyene fordi jeg var ekte og ÆRLIG. Hah!! Det viser seg at de aller fleste folk takler ikke ærlig. Men til tross for at jeg stadig blir mer og mer skremt og skeptisk til både tanken på en ny livsledsager og å treffe nye mennesker, har jeg med årene blitt stadig mer og mer ensom. For å komme tilbake til hvor vidt jeg trives å dra land og strand rundt aleine, så MÅ jeg. Jeg hater store deler av tida å være aleine, men skal jeg unngå å gå totalt i kjelleren og bli deprimert MÅ jeg ut og se og oppleve ting. Og jeg tenker at kanskje introvert ikke er rette ordet for å beskrive meg likevel.. men heller livredd..

Så ja, jeg veit at jeg har bare meg sjøl å takke for at de aller fleste trur at jeg elsker å være aleine – og singel, og har mer enn en gang fått høre at jeg er for kresen.. ingen er liksom gode nok for meg. I helvete heller, det har som sagt ingenting med det å gjøre.. men hvordan skal jeg som klare å treffe nye mennesker når jeg er så brent og skeptisk fra den ene negative relasjonen etter den andre som jeg har hatt, at alle instinkter sier LØP FOR FAEN?

Det over her var altså starten… det som til slutt utløste det som gjorde at jeg valgte å ta en timeout fra alt og alle, for å prøve å få klarna tankene. Jeg våkna nemlig opp en mårra og innså noe som er utrulig trist. Min eneste misjon med hver ny dag, er å komme meg gjennom den så jeg kan sove, og at jeg ønsker bare at det skal gå så mange år at det er naturlig for meg å ikke være her lenger.

Det er pokker så vondt når jeg prøver å innse den fulle betydninga av det, for sannheta er at pr i dag har jeg absolutt ingen ting som jeg virkelig føler er grunn nok til å fortsette. Og det som er ekstra vondt er at jeg innså at sånn har jeg egentlig hatt det i flere år nå. Joooooda, visst har jeg det supertrivelig enkelt dager, og koser meg ofte når jeg er ute i naturen.. det er bare det at jeg må tvinge meg ut gjennom døra. Tvinge meg på besøk, tvinge meg på cafe, tvinge meg på trening, tvinge meg på fjellet eller i fjæra..for gleden er ikke der i forkant. Jeg savner SÅ å bo på veien, men det som er superskummelt nå er at på grunn av økonomiske årsaker og en bil som stadig trenger mer og mer oppgradering sånn at jeg ikke får tatt de lange turene, har jeg faktisk begynt å måtte tvinge meg sjøl til å kjøre også. Heldigvis kommer gleden til en viss grad bare jeg kommer meg over dørstokkmila og får gjort disse tingene, men i ærlihetas navn blir det tyngre og tyngre for hver dag, og jeg er drittlei av å kjempe en kamp jeg veit jeg ikke kan vinne. Så ja.. jeg ønsker bare å få sove så dagene kan hute seg å gå. Depresjon?? Selvfølgelig.. men terapi har jeg gått i flere ganger og aldri mer, så vis meg den respekten og ikke foreslå det.

Yeppz, da veit dere grunnen for timeout’en..og eneste grunnen for at jeg nå er tilbake for fullt, er fordi jeg må ha et eller annet å henge fingrene i så jeg ikke ender opp med å bare sitte på rævva å overspise og glo på serier.

Ha en riktig flottersfin dag da alle sammen ❤️ CU L8R

Det siste mårrabubbelet mitt på TikTok finner du HER (og har ingenting med detta innlegget å gjøre)