I dag har jeg hatt en helt fantastisk dag. Til tross for tåka bestemte jeg meg for å ta en fjelltur, nærmere bestemt Dyrøygommen som rager 491 moh. Hovedgrunnen for å traske meg opp dit, var fordi jeg hadde håpa på at tåka slapp såpass at jeg kunne se over til øya mi og huset etter mora mi.
Startpunktet var ved den grønne prikken på kartet under, og jeg brukte litt over en time opp. Det var en flott tur oppover, og jeg lar bildene ta seg av mesteparten av snakkinga.
Som dere ser var det veldig fint der oppe, og bare et par hundre meter lenger frem lå det ei fantastisk flott hytte. Ser for meg at det må være en vanvittig bra utsikt der på en klar godværsdag.
Som dere kan se er det ovn inne i hytta..og ute er det ei stor bålpanne.
Jeg var å surra rundt i området en god time før jeg satte nesa nedover igjen, men dessverre klarna det ikke opp noe særlig..og her er beste bildet jeg klarte å få av øya mi. Huset etter mora mi er sånn ca midt i bildet etter det jeg fant ut på kartet.
På tur ned fant jeg ut at jeg skulle følge skiltinga og traske bort til vannet også når jeg likevel var i så nært.
Så yeppz, jeg kan bare gjenta meg sjøl – jeg har hatt en helt fantastisk dag. Og nå er jeg for lengst nede og har kjørt av Dyrøya igjen – på jakt etter et trivelig sted å campe for natta.
Ha en riktig flottersfin ettermiddag og kveld videre alle sammen ❤️
Yepp..2 er antall skritt jeg hadde traska frem til klokka 14.00 i dag..og enda kom jeg meg ikke til målet.
Jeg HADDE tenkt å gå hele Melå-aksla, men så forbainna susete som jeg kan være til tider, med nesa i været for å studere fjell og fjord når jeg går, klarte jeg å blingse totalt på stedet jeg skulle ta av fra traktorveien og endte med å gå flere kilometer i feil retning, haha. Ruta som har gult ved siden av er der jeg gikk feil, mens den som er kun rød er den rette.
Jeg kom meg til slutt inn på rette stien, men dessverre – da jeg kom opp i ca 700 høydemeter måtte jeg bare avbryte. En ting er at jeg holdt på å vrikke ankelen i steinura jeg var kommet opp til, men i tillegg begynner det å merkes at de fine skoene jeg arva for et par år siden begynner å synge på siste verset, og jeg hadde rett og slett for vondt under føttene til å ta fatt på de siste 200 høydemetrene. Derfor ble det dessverre en amputert tur..bare på grunn av at jeg gikk feil og traska i alt nesten ei halv mil ekstra før jeg engang hadde begynt skikkelig på den opprinnelige turen.
Meeen.. det var fantastisk så lenge det varte, og her er bilder fra både bomturen og den planlagte turen.
Deretter bar det inn på den smale sti – når jeg endelig fant den
Det var ikke mindre enn to utkikkspunkt med benk på veien oppover. Det ene stedet hadde denna utsikten.
Og ved det andre åpenbarte dette seg.
Deretter knipsa jeg ett og annet på tur oppover. Rett og slett vakkert.
Til slutt gikk det mer og mer over til steinur. Jeg valgte å snu litt lenger opp enn der dette bildet ble tatt. Det ser ikke ut til at målet er SÅ langt unna, men tru meg – når man står der med vond ankel og såre føtter – og veit hva man har i vente før man er nede igjen – vel, da virker de siste 200 høydemetrene nesten uoverkommelig.
Og nå har jeg vært hjemme i noen timer alt. Fått dusja og laga meg middag, og prøver fortvilt å holde auan åpen og unngå å sige i dunge på sofaen.
Ha en riktig flottersfin ettermiddag og kveld videre alle sammen ❤️ Og vil du høre (masse) bubbel og se litt filming fra turen, finner du det på TikTok HER
Herrefredogfader altså, i dag har jeg hatt en utrulig hærlig torsdag. Jeg var så sabla heldig at ei venninne forbarma seg over meg og vipsa meg litt drivdtoffpenger i går.. så i dag fløy jeg på dør klokka 6.30 i mårres, kjørte meg noen få mil ut av byen og traska meg opp på fjellet.
For de lokalkjente gikk jeg opp fra Sørlia, via Korsdalsvatnet og endte opp på Middagsfjellet hvor jeg surra rundt og bare moillkosa meg i flere timer.
Jeg hadde vært så smart sist jeg var ute og gikk, at jeg hadde putta en del tomme beger i sekken – og det var jeg veldig glad for i dag, for jeg fant både multer og blåbær. Fylte de få begrene jeg hadde, og etter en i alt 6 timers fantastisk tur i fjellet, kjørte jeg innom brorsan på returen og prakka på han litt av bæra. Trur det ble satt pris på, hehe.
Og nå er jeg for lengst tilbake i leiligheta, med bakenden godt parkert i godstolen. Er vel nesten ikke nødvendig å si hva resten av dagen skal gå til, men yeppz – sløving og serier.
Ha en riktig flottersfin dag videre alle sammen ❤️
Som jeg nevnte i innlegget mitt i mårres, er det godt vær igjen her i nord. Og når det er godt vær, begynner fjellet å lokke…og når fjellet kaller, prøver jeg virkelig å høre etter. Derfor pakka jeg sekken og satte kursen mot nabokommunen og Toskevassfjellet.
Jeg har vært oppe der mange ganger før, og til og med skrevet om i alle fall en av turene tidligere. Har du lyst, kan du lese om akkurat den turen HER.
I alle fall, turen til Toskevassfjellet starter langs en grusvei, og sånn ca 1,5 kilometer oppover den skal man ta av til høyre og inn på en skogssti. Traff på noen..eeeh…skogens voktere akkurat da jeg starta på stien.
Siden toppen er med på 10-på-topp i år, er det godt merka hele veien.
Det var vaaaarmt, hehe.
Løypa går gjennom variert og til tider ganske lettgått terreng.
Yeppz, ligger fremdeles snø temmelig langt nede på nordvendte plasser.
Etter hvert begynte jeg å nærme meg toppen, og da tok jeg en bitteliten avstikker for å knipse et bilde. Herifa kan jeg nemlig se huset til brorsan helt til venstre.
Og etter hvert er det god utsikt mot det store Ramskardvatnet. For de som husker innlegget mitt “Et døgn i Haillbua“for noen år siden, så ligger da gammen jeg sov i ved det vatnet. Men da gikk jeg opp et helt annet sted og kom til gammen fra andre sida av vatnet.
Nesten på toppen – og her ligger et koselig, bittelite navnløst vann.
Vel oppe kjente jeg på skrotten at det var på tide å få i seg litt næring..og peanøttsmør & jordbærsyltetøy er sykt digg. Og selvfølgelig kaffe.
God og mett og ekstremt fornøyd, var det på tide å forevige utsikten igjen – til ære for dere.
Det var en fantastisk dag der oppe på fjellet. Jeg hadde null lyst til å dra hjem igjen, og trur jeg satt der opp og bare kosa meg i alle fall i 3 timer før jeg tusla meg ned igjen og satte nesen hjemover. Men først stakk jeg innom brorsan og bomma meg en skvett nykokt kaffe.. sånn for å hale ut tida, hehe.
Vil du se videoer fra turen, ligger det et par stykker ute på TikTok. De ser du HER og HER.
Tidligere i dag, i det innlegget HER var jeg en tur oppe på Keipen sør og kosa meg med frokost nummer to, samt kaffe. Selv om jeg var veldig heldig med været og det var opphold hele tida, var det likevel surt og kaldt. Så her var det bare å hyre på seg både lue og votter.
Etter at jeg hadde spist meg ferdig, foreviga jeg nordgående hurtigrute i det fjerne..
Yeppz, kjekk benk å hvile seg på om man har lyst til det. Ikke langt unna nordsida nå.
Veit ikke hva som skjedde med telefonen min da jeg kom frem.. jeg fikk til å filme og legge ut video på bl.a TikTok, men bilder ville den ikke ta. Så jeg screenshot’a et par fra videoen jeg laga så dere får se litt av utsikten.. med en elendig kvalitet.
Siste bildet her er da mot fjellet Elgen. Har vært der også haugevis av ganger, og siste turen min opp dit var 1.desember i fjor. Har du lyst kan du se litt fra den turen HER.
Jeg var på fjellet og kosa meg i flere timer tilsammen før jeg tusla meg ned til bilen igjen. På turen hjem hadde jeg et lite stopp hos go’venninna mi for en kjapp kopp kaffe og litt lørdagsskravvel mens jeg lot bremseskiva kjøle seg litt ned. Med tanke på telefonen som streika, måtte jeg ta et testbilde hos henne – men da var alt heldigvis som normalt igjen.
Og nå er jeg hjemme igjen, etter en fantastisk dag på tur. Middagen er fortært og nå akter jeg bare å sløve resten av dag.
Vil du se det siste jeg filma og la ut på TikTok finner du det HER.
God mårra og god lørdag alle sammen. I dag fant jeg ut at alt av huslige sysler og andre”plikter” får værsågod vente. Så jeg sneik meg avgårde et par mil med bilen, hoppa i turskoene, heiv sekken på ryggen og traska avsted.
Og i skrivende stund sitter jeg faktisk i nesten 490 meters høyde og nyter livet..og litt mat & kaffe.
Som dere ser har jeg 10-på topp-boka. IKKE fordi jeg absolutt må gå for å få koder, men fordi det bestandig er i allefall ET turmål inni der hvor jeg ikke har vært.. så jeg kjøper bøkene på grunn av kartene. Her jeg er nå – Keipen sør – har jeg vært så mange ganger at jeg kan nesten gå i blinde.
Det er både Keipen sør og Keipen nord..og sistnevnte skal jeg tusle meg bort på bare jeg er ferdig å pause. Det geniale med Keipen er at det er en veldig kort bit å gå opp fra parkeringsplassen, men har en fantastisk utsikt på toppen. Og de aller, aller fleste som ikke sitter i rullestol eller bruker rullator burde komme seg opp på i allefall en av toppene dersom de tar tida til hjelp.
Er vel ikke så veldig mye å si, annet enn: Se så vakkert.
Tenker det blir et eget innlegg fra Keipen nord seinere i dag.
Ha en riktig flottersfin dag alle sammen ❤️ CU L8R
Det siste mårrabubbelet mitt på TikTok finner du HER
I dag, etter at frokosten var fortært og adventskalenderne var åpna, laga jeg meg turniste og ekstra kaffe, heiv på meg turklærne og strøyk på dør. Målet var å komme meg på et eller annet fjell før det kommer alt for mye snø. Jeg valgte meg Elgen på 607 moh, et fjell jeg har vært på mange ganger og som jeg syns er helt midt i blinken både i lengde og vanskelighetsgrad..og for ikke å snakke om utsikt på toppen.
Men før jeg kunne nyte utsikta, måtte jeg selvfølgelig opp.
Heysann folkens…da kommer det et lite livstegn fra meg igjen. For i dag har det vært en helt fantastisk dag. Joda, jeg har hatt mange flotte dager sia forrige innlegg, og har nå stått på en super plass i Rondane siden fredag. Avsidesliggende nok til at jeg fikk kjenne på stillheta..
..men likevel nært nok til “sivilisasjonen” så jeg kunne være usosialt sosial 😉 Hadde til og med naboer eine natta.
Har ikke vært det helt store med bevegelse på meg disse siste dagene, da det for det første har regna en del og jeg har ikke mulighet til å kjøpe regnklær nå, og for det andre har det faktisk vært helt nydelig å bare være hjemme og slappe av og senke skuldrene.
Men så i dag, fant jeg ut at jeg skulle ta meg en tur på Muen, en veldig fin og lett gjenkjennelig topp i Rondane, som rager 1424 meter over havet.
For å komme dit man starter å gå, måtte jeg kjøre ei lita mil tilbake mot Folldalsida fra der jeg sto, så jeg pakka ned bilen og dura avsted. Vel fremme på parkeringa var jeg skitheldig og var faktisk første bil – og DET liker jeg, for jeg får bokstavelig talt angst mellom øran når jeg må parkere og starte turer med søttogførtitusen andre biler og folk.
Men altså, lykkelig som bare det over å være så heldig, heiv jeg meg rundt og fikk skifta klær og stappe litt vått og tørt i sekken. Meeen… Hvor lenge var EGENTLIG Adam i Paradis? For jada, selvfølgelig kom det flere biler…bobiler for å være eksakt, mens jeg gjorde meg klar. Blaaaargh!! tenkte jeg mens jeg gjorde meg ferdig i ei fadelig fart, fikk knytt på meg skoa og slengt sekken på ryggen.. Og stort lenger kom jeg ikke, før det sa “ding-ding-ding” i hue, og jeg bråstoppa. For tenk – i den ene bobilen var jammen Connie aka fruensvilje.
Herrefredogfader, da…snakk om en fantastisk overraskelse. Såååå morsomt 🤩 Gjett om det ble fotografert, ja…hihi.
Jeg har ikke truffet henne før, men man er jo blitt litt kjent via bloggen, og Connie var akkurat en sånn nydelig person som jeg har fått inntrykk av, varm, åpen og hjertegod. Og så var jeg så heldig å få hilse på både mannen hennes og søstera, som begge to virka veldig trivelige.
Etter å ha skravla litt og vist dem the vagabond wagon “live”, starta jeg på turen opp på Muen. De hadde tenkt seg oppover dit de også, så da ble det nesten et sånn “sees seinere” når jeg vinka hadet og traska avsted.
Det var en nydelig dag, og en utrulig godt opptråkka vei store deler av turen.
Men sååå var det ikke mye til sti å følge, akkurat. Det vil si, det gikk nå en form for vei markert med små varder opp..straka vegen opp, faktisk..som Yours Truly selvfølgelig klarte å overse (heeeilt normalt), så jeg havna langt borti hutiheita i stedet, og måtte dermed gå i en bue for å komme rett på toppen.
Men opp kom jeg…først til én varde…
…deretter til en hel haug av dem.
Jeg glemte selvfølgelig å ta bilde av den største varden med postkassa på…men.. Æ tok en selfie, hehe 😁
Og så foreviga jeg litt av utsikta.
Deretter tok jeg for meg av det medbrakte i sekken…og så bygde jeg en minivarde.
Akkurat da jeg var på tur ned igjen, kom Connie og mannen opp..og da ble det mer koselig skravling – og så fortsatte hun å bygge på varden jeg hadde starta på – og seee så flinke vi har vært.
Jeg er ikke SÅÅÅ glad i å gå i steinur aleina med den ankelen min (har tryna før – lite kos!!) så jeg tusla likegodt i hælene på dem ned. Og det ble selvfølgelig mer koselig skravling om alt mulig, før vi vél nede igjen sa farvel og gikk hver til vårt.
Som jeg nevnte i forrige innlegget mitt, var jeg på en liten fjelltur i går. Det hadde regna og blåst kraftig hele dagen, men ut mot ettermiddagen letna det litt. Regnet gikk gradvis over til lett yr, for så å stoppe helt og gi rom for et solgløtt og litt blå himmel. Vind var det fremdeles, men ikke mer enn 7-8 i kastene. Så jeg hyra på meg turklær og traska uten mål og mening i vei innover vidda.
Det var så sykt deilig å få strekke på kroppen, og sjøl om jeg fant en sti jeg kunne følge, valgte jeg å gå mest mine egne veier.
Ble faktisk så god temperatur et øyeblikk, at jeg kunne ta av lua.Rett og slett en nydelig blåfarge på himmelen til tider.En liten pust i bakken er lov.
Jeg gikk som sagt uten mål og mening – og endte opp på Dyranutane. Det er litt forskjell på høydene på topp-punktene, og jeg stoppa på ca 1324 moh.
Ser du camper’n i det fjerne?
Det høres jo høyt ut, men med tanke på at jeg står parkert på 1194 moh, ble det jo ikke rare høydeforskjellen. 130 høydemeter er ikke mye. Til sammenligning for de som veit hva jeg snakker om, så er det ca 100 høydemeter fra parkeringsplassen på Gansås og opp på Gansåstoppen.
Nå gikk da kun for å strekke på kroppen og lufte hauet, og brukte sikkert dobbelt så lang tid både opp og ned som “normalt”, fordi jeg ikke fulgte ei løype. Screenshot’a kartet da jeg var på toppen, og her ser dere: Jeg står parkert ved den lilla prikken.. Den gule streken er (ca) ruta jeg tok opp, og den grønne ned igjen.
Jeg tok som sagt ei anna rute ned, og da gikk jeg jammen rett på en gjeng med geiter..
Til å begynne med trudde jeg det var en saueflokk, men endra raskt meining da jeg så at samtlige hadde andre farger, samt horn. Det var ikke tvil om at de var nysgjerrig på den skapningen (les:YoursTruly) som virra rundt på deres enemerker, for da jeg sakte men sikkert kursa meg vekk fra synsfeltet deres, kom de piskandø løpende etter og stilte seg på en haug og glodde etter meg… Snakk om å ha DYRisk tiltrekningskraft, hehe
Resten av turen gikk uten de store hendelsesforløpene, og jeg rakk akkurat å komme meg hjem igjen før det begynte å regne igjen. Men da hadde jeg faktisk fått 2 herlige timer ute i frisk luft.
Og helt til slutt her,legger jeg ved en nydelig fargeklatt som jeg gikk rett på like før jeg var hjemme – fantastisk! 🤩
I dag ble ikke dagen helt som jeg hadde tenkt.. Det er et nydelig vær ute – men jeg ligger nå flata ut her på sofa.. Så – for å i det minste ha noe trivelig å by på, deler jeg nå et nytt innlegg fra den gamle bloggen min. Turen ble gått den 12. august i 2012..og er fra den første turen min på Sørvikfjellet, rett utenfor byen her..
SØNDAG PÅ SØRVIKFJELLET!!
Hærlighet og fader vår for en megabra dag det har vært i dag.. vi har vært på Sørvikfjellet – jeg, guttungen, de to yngste tanteungene mine, gudmora til guttungen, dattera hennes (her må jeg dessverre opplyse at hun gikk brått bort for snart 3 år siden..men det er ikke min historie å fortelle ❤) ei god barndomsvenninne av meg, samt sønnen hennes – og en lånt hund, hehe..
Vi møttes i Sørvika kl.11 og starta turen med godt humør – og et utrolig flott vær..
Her er vi i gang…Sørvikfjellet til høyre.
Traska og trødde i vei oppover, og måtte ha oss en liiiten tenkepause oppi bakkan – hvor skal veien gå videre – følge turløype-merkingen til høyre eller venstre, tro…?
Må jo innrømme at jeg ELSKER venninnene mine – for de er like hakke gærn´ mellom ørene som det jeg er – så gjett tre ganger hvilken vei vi tok opp??? Jepp – korteste strekning – straka vegen åt…øøøhh himmels, eller no´sånt..
Med andre ord – dalsøkket midt i mellom veiene, tji-hi..
Og oppover kravlet vi – særdeles vaklende i gangen i støyten…og jeg med verdens største buksesig (nei – æ VIL ikkje bruke belte!!), så jeg vurderte en stund å ta av meg skoene så jeg kunne klore meg fast med tåneglene i tillegg – men YEZZZZZ!!! Opp kom vi til slutt..
En flott ting med at vi valgte den veien, var at jeg kom over to sommerfugler som jeg kunne forevige..de var veeeeldig fine..
Vel oppe etter klatreseansen vår, hadde vi vår første skikkelige
Etter å ha vært på toppen, fant vi oss en lun plass for nistespising – og så tente vi bål og stekte pølser..og for de som lurer på hvor vi fant ved midt oppå snaufjellet – den var medbrakt – hadde fylt halve sekken min med ved før jeg dro hjemmefra – ikke å undres at den sekken var litt tung, hehe.. og så plukket vi litt småved og bark med oss på turen oppover i tillegg.
Gjett om vi storkosa oss!!
(og så fikk jeg også være med på bildet..kult!)
Fine hunden vi hadde lånt med oss.
De to flotte tanteungene mine ❤
Må jo bare si at det var en utrolig nydelig utsikt fra toppen…bare se:
Kilbotn mot høyre i bildet..
Andørja og kirka på Engenes ca.midt i bildet og litt mot høyre..jada-jada..vet det..vanskelig og se..men den ER der…
Mot Tovika..
Jepp – det var i grove trekk turen vår i dag… ble en lang tur, for det skal sies at vi surra nå litt hit og dit – og klarte selvfølgelig IKKE å holde oss på den “smale sti” oppover – men på turen ned igjen, fulgte vi merkingene og klarte ikke å gå oss bort en eneste gang..så det, så..hehe
Så da var enda en fantastisk turdag over.. som avslutning inviterte jeg barndomsvenninna mi og sønnen hennes til å spise middag sammen med oss og tanteungene mine.. det ble en suksess ..
