Hey & hoppsann i kveldinga, godtfolk.. yeppz, ble jaggu et innlegg til i dag også – og ekstreeemt mange bilda..det er fordi jeg prøver å komme a jour med meg sjøl, hehe 😁

Så i dag, etter at jeg hadde spist frokosten og fått skrevet ferdig innlegget om Toskevassfjellet, og ellers jårra en masse mainnskit for mæ sjøl – innså jeg at klokka var fremdeles bare 8 på mårran 🙈 (sånn er det når man rulle ut av senga før hinmannen får sokkan på sæ..) Og da var det store spørsmålet: “Hva nu, jævlar..?”

Jeg vurderte først å rase en tur ned på trening for å kjøre noen øvelser på bein og sete, siden jeg tok overkroppen i går..men dagen så ut til å bli helt nydelig, så jeg fant ut at jeg heller ville farte ut og strekke litt på beina i frisk luft.
Så jeg tok frem guruen og bladde litt – og fant et par alternativer.. det første jeg valgte ut, var Blåfjellet her i Harstad. Jeg har vært på absolutt alle de andre fjellene rundt  – men ikke det. Men så kom jeg til å tenke på et sted som heter Forhamn/Forrahamn..et gammelt, nedlagt handelssted ved fjorden rett over Kilbotn utenfor Harstad..og som man bl.a skal kunne nå ved å gå opp fra Nordvikmyra som ligger langs Rv83 sør for Harstad, og så gå langs hele Forravatnet..jada – ser sabla enkelt ut det, så DET bestemte ho Helene seg for å gjøre..

Jeg har vært ved selve Forravatnet utallige ganger, dermed trengte jeg ikke å leite etter hvor jeg skulle kjøre..så jeg hyra på meg sommerhabitten, stappa vått & tørt i sekken og fløy på dør. Tar ikke så alt for lang tid å kjøre bortover, og jeg hadde parkert kjerra litt over klokka 9.. Det er litt vanskelig å forklare nøyaktig hvor man skal kjøre, men jeg tar i alle fall av på den siste avkjøringa til venstre når jeg er nesten på enden av Nordvikmyra, og kjører inn mot høyre, på det som heter Forraveien. Så følger jeg den veien frem til det er merket med gang- og sykkelsti..og da svinger jeg til venstre og kjører opp på toppen av bakken og parkerer.

Veien opp til vannet er kort og ganske lett å finne..da jeg tror det er kun én vei å gå..og ser du dette, er du garantert på rett vei 😉

Det er som sagt ikke lange biten til vannet, og jeg bruker i underkant av 5 minutter opp til der jeg møter på demninga.

Så – vanligvis bruker jeg å følge den stien til høyre, og en liten bit gjennom skogen, for der er det utrulig flott..men i dag skulle jeg altså til venstre..

Joda – det virka lovende til å begynne med..med godt synlig sti..

..meeeen..det forandra seg raskt.. For enten har jeg klart å blingse noe så inn i svarte.. eller så er det bare rett og slett ei løype som er utrulig lite brukt, og dermed helt igjengrodd. For alt jeg fant, var skau..skau..og atter skau.

Og en ting er da visselig sikkert, skal jeg først gå i lavlandet, er det uaktuelt å måtte brøyte meg vei gjennom bushen som et anna villsvin på flukt..så etter ca. et kvarter gjeipa jeg til hele skauen og vendte nesa tilbake til start.

Og bare for at akkurat den turen ikke skulle bli en totalt fiasko, trødde jeg likegodt bort til finplassen på andre sida av vatnet og tok litt bilder til dere 😉

Tja-ja..det var DEN turen – men jeg var da jaggu ikke klar til å gi meg..så daaaaa ble det Blåfjellet i stedet. Og for å komme dit, måtte jeg kjøre noen få minutter tilbake mot byen..og fikk det nye turmålet midt i synsfeltet..

På enden av strekka tok jeg av til høyre inn mot Kilbotn – deretter opp til idrettsarenaen der..og parkerte på den store parkeringa som er like før Kilkamhuset..

Det er tydeligvis flere veier som fører opp til Blåfjellet – men jeg valgte å ta den som både sto i boka mi – og som dukka opp på frilufts-app´en min..og da gikk jeg IKKE til venstre og ned mot Kilkamhuset, men tusla meg til høyre herfra..

..og fulgte (antagelig) ei lysløype den første biten..

..sånn ca hit..

Og da var det bare å traske et stykke opp langs grusveien..

..til et tydelig veiskille – og yeppz..inn til høyre i skauen med mæ 😊

Og sett sånn – her var det jaggu godt merka..faktisk var det en av de beste og mest merka turstien jeg har sett på lenge..

Etter å ha traska og trødd i en liten halvtime, begynte mattrollet å grynte litt, og siden jeg i tillegg var halvveis overoppheta i solsteiken, fant jeg meg en fin plass og tok meg et lite 5-minutt..med væske- og energipåfyll..

..og ganske ok utsikt 😊

Så bar det videre..og toppen hildra i det fjerne..

Men nå er det nå engang sånn, at den løypa jeg fulgte, tok meg først helt til høyre – for så å vri seg mot venstre og over hele ryggen bort. Veien var fremdeles heilt fantastisk å følge..og den gikk i jevn stigning, så alt i alt var jeg veldig fornøyd så langt.

Og før jeg visste ordet av det, begynte det å gå over til et mye mer åpent terreng.

Jada..nærme mæ nu..

Vakkert 😍

Se der, ja..der er han..toppen, altså..

Måtte forevige en liten varde som sto å gjorde seg til..

..og derrr va æ oppe 😊

Og denna kassa var det bok – så da var det autograf-tid 😉

Heldigvis hadde jeg ikke en så stor tilhengerskare av fans (les:svartflue) etter meg i dag – men til gjengjeld var det sinnsykt mye klegg som gjorde sitt ytterste for å ete meg opp.. Seriøst, leggene mine ser ut som en dårlig kopi av en sveitserost..

Men skitt au – bagateller, tross alt..og jeg konsentrerte meg heller om å nyte utsikten hele veien rundt meg der jeg sto 😍

Så var det tid for lunsj 😉

Mens jeg satt å dingla med beina.. Veit det ikke ser SÅ høyt ut, men det kilte jaggu litt i magen.

Seee..midt i bildet er Kilkamhuset hvor jeg parkerte..

..og deeer står samegutten og vente på ho mor ❤️

Brukte vel en god time der oppe i friheta, men til slutt pakka jeg sammen og tusla meg ned igjen..og passa på å “plukke” en multeblomst til dere ❤️

Yeppz..gjett om æ er storfornøyd med dagen 😊

 

Først – før jeg forteller om det overskrifta antyder, bare MÅ jeg fortelle at jeg hadde bilen min inne på EU-kontroll i dag..og WOHOOOO…han gikk rett gjennom hele greia, uten ei einaste anmerkning. Faktisk fikk jeg fortalt av han som utførte kontrollen, at alt virka veldig bra 😁 Det er første gang æ har opplevd..som regel har det vært feil og mangla som man har måtta utbedra både før og etter kontrollen..men med denna har æ ikkje gjort nåkka anna i forkant enn å skifte ei skiltlys-pære…så æ er søkkimponert over samegutten min ❤️

Så altså..i går – mellom skriblinga av de to innleggene fra lørdagsturen, fant jeg ut at jeg skulle ta meg en liten fjelltur opp til det som kalles Varden i nabokommunen Kvæfjord, for å få på plass en tur til i Guru-boka mi. Det er ikke av de største toppene..i boka står det 370 m.o.h, mens på frilufts-app´en jeg bruker, står det 399..så han mersk veit 😉

Jeg raska i alle fall med meg det vanlige og satte på dør, og parkerte ved Vik skole.

Så heiv jeg sekken på ryggen og traska et par hundre meter tilbake i forhold til den kanten jeg kom fra (til venstre, dersom man står med ryggen til skolen) til jeg fant dette veiskiltet.

Da var det bare å følge veien oppover til den delte seg, for så å holde til høyre og så helt frem til den endte ved en gårdsplass. Der starta en utrulig godt opptråkka og merka sti, som gikk helt frem til varden.

Siden Varden tydeligvis er med i “10 på topp” i år, var det mange av de fine, røde merkene å følge oppover.

…jaaada…port var det her også..og et rødt merke i treet..ingen tvil om at jeg var på rett vei, i alle fall 😉

..men..ei tom postkasse ved sida av porten? Tru om det er her han Hr. Navnlaus bor..? 🤔

Det var en varm og fin dag, og jeg storkosa meg – sjøl om det ikke var favoritt-terrenget mitt..alt for mye skau som sperrer for utsikta..

..men ble nå belønna med litt utsyn hist og her 😊

Okeeeeey…halvveis 😁

Så da traska jeg videre med godt mot og enda bedre humør..

Joda..definitivt godt merka oppover..

Så var det detta terrenget igjen, da.. Og joda, sjøl om jeg foretrekker åpent landskap, syns jeg dette også er utrulig sjarmerende..

Liiiitt mindre påtrengende skau 😁

Hmmmm…nesten så æ plutselig følte mæ overvåka🙈 Men takk, hehe 😂

Yezz..endelig litt opp i høyden

Og ganske bra utsikt..

Småtrallende og skikkelig happy, tok jeg fatt på siste biten..(med en sverm av svartfluer på slep, hehe)

Og bærre så du veit det..støter du på denna, er du litt for langt til høyre 😉..så snu ca 1/4 omdreining til venstre og marsjer litt fremover…

..og TADAAAA!! VARDEN 😊

Med en nydelig utsikt ❤️

Da jeg hadde nytt den flotte utsikten og pausa ei god stund på toppen av varden (med påfyll av væske) kjente jeg at energinivået mitt fremdeles var ganske høyt, og jeg var faktisk ikke sliten i det hele tatt..såååå…jeg visste jo at det skulle være mulig å gå videre til Toskevassfjellet, selv om det visstnok ikke var mye til sti å skryte av. Har vært på det fjellet flere ganger før, men da har jeg gått opp et helt annet sted. Men skitt au – jeg labba i vei mot neste topp – men DEN turen får du vite mer om i neste innlegg, ellers blir det overload av bilder igjen 😉

 

 

Joda – er her enda, jeg..sjøl om innleggan har vært veldig sporadiske og til tider fraværende. Det har foregått ekstremt mye rart – og likevel absolutt ingen ting i livet mitt – så veit dåkker det, hehe 😉

Men nååååå kommer det i alle fall et nytt, lite innlegg..fra en aldeles praktfull tur jeg hadde i helga (les: lørdag)

Etter den vanlige kveruleringa mi med meg sjøl over akkurat én kopp kaffe for mye til frokost, der det gjentagende tema er: Ka svarten skal æ finne på i dag? ..fant jeg ut at jeg definitivt IKKE hadde lyst til å rydde i klesskap eller sortere albumene mine på dataen (har ikke mindre enn to nesten fulle, eksterne harddisker på 1 TB hver som trenger en seriøs gjennomgang) Nei – jeg hadde lyst å strekke på beina litt. Så jeg fant fram guruen min – boka Fra Møysalen til Elgens fot..

..og starta jakta på et turmål jeg ikke har vært på. Er selvfølgelig nok av de, da jeg har fullført kun 34 eller 35 av de 123 turene..med unnskyldning om at mange av de er enten i kommuner alt for langt unna – eller er beregna for sykling, og at det vil være ekstremt kjedelig å gå både ei mil og mer til – én vei – før jeg må snu å gå samme, flate ruta hjem igjen..

I alle fall – jeg saumfarte boka, og fant ut at Høgfjellet har jeg ikke vært på. Det ligger i Harstad kommune, men man må kjøre 15-20 minutter ut av selve byen på Fv1, forbi nedkjøringen til Kasfjord og videre mot Skjærstad for å starte turen. (Joda, det finnes flere ruter, men jeg går da etter den som boka mi beskriver. Det er ei ganske bra parkering på venstre side av veien, når man har passert avkjøringa til Rivermont ungdomssenter..og den er ganske lett å kjenne igjen, da det er et stort skilt med info for Grunneierlag Harstad Nord der.

Med samegutten min godt plassert, og en sekk på ryggen som inneholdt både vått & tørt..samt primus, kaffekjelen og litt tørre klær (det småregna da jeg dro, nemlig) tok jeg fatt på veien oppover, og et nytt eventyr.

Etter å ha passert en del hytter, kom jeg plutselig til dette..eeeh..klatrestativet. Yeppz, her må man klatre over i stedet for å gå gjennom..

Vél over, måtte jeg jo ta et bilde nedover også.

Deretter var det bare å traske i vei videre, på god og brei vei..helt til jeg kom hit..

..til en bred skogssti, som lovde en betydelig snarvei rett frem…wohoooo 😁

Siden jeg ikke hadde vært her før, valgte jeg å teste ut den snarveien – og heller ta den lange veien på returen. Jaddah!! En ting er nå at det var ikke mye å se, akkurat – verken oppover eller – som her – nedover..

..men du grønnsalte småjævla, så bratt det var..naturlig nok, da man tilbakelegge X antall høydemeter på 1/3 av den distansen man ville gjort på den andre veien. Dobbelt jaddah & huffamædah!! i tillegg.. Tjukkleggene mine var gnaillsure og grinete som fy på meg – men seeee..på sida der stien slutter seg til den vanlig veien igjen..en benk venta på toppen av tykjebakken 😍

Nå skal det sies at jeg er blant de som foretrekker å hvile stående når jeg er ute på tur – men slang nå bakenden nedpå et øyeblikk – bare sånn for å vite at jeg har testa den, hehe

Deretter bar det videre oppover..og oppover på en (fremdeles) brei og fin vei, med flott utsikt tross ekstremt skiftende vær.

I boka står det at man skal følge først vei og deretter sti frem til Skjærstadvatnet/Skjærstaddalvatnet.. Hmm..ja det er jo enkelt å si for de som har vært der før – for i alle fall ett sted skal jeg innrømme at jeg stussa litt på hvor jeg egentlig skulle gå. Her deler nemlig veien seg i to like brede veier – og jeg valgte høyre..

..etter å ha resonnert meg frem til at jakter man på fjellvann, bør man gå mot elver og fosser – og jeg syns virkelig jeg kunne se et lite fossefall mot høyre. (og for å være ekstra sikker, sjekka æ kartet)

Ellers var det spesielt én gang når jeg kom lenger opp i dalsøkket før jeg nådde vannet at det var flere stier, og jeg lurte på hvilken jeg skulle velge..men også da valgte jeg å kurse meg nærmest mulig elva. Utenom det, var det egentlig greit å finne frem. Liiiitt vel vått i enkelte områda, men ikkje så mykkje at æ trengte flåte for å ro mæ over 😉

Her har jeg kommet såpass opp i høyden at jeg fikk en flott utsikt over Skjærstaddalen…

..men joda, måtte værsågod traske enda lenger opp for å finne det dærre vannet, ja.. Og traska gjorde jeg, mens jeg lytta til stillheta – som nå og da ble avbrutt av litt humlesus og fuglekvitter – og et småfrustrert mattroll som forlangte energipåfyll.. Dessuten var jeg blitt ganske så blaut på føttene, så tanken på å finne det derre vannet for å ta seg en god matpause der, begynte å virke ganske forlokkende..

Og joda – ikke så aaalt for lenge etterpå kom jeg da frem – men ble egentlig litt skuffa. For når jeg runda den siste bakketoppen, begynte det å blåse noe helt sinnsykt – så alle bildene jeg tok av “første møte” ble helt elendige. Det eneste som ble sånn nogen lunde, var dette – der jeg zooma inn ei hytt/skur på andre sida.

Derfor satte jeg meg bare ned et lunt sted litt lenger nede langs elva, og fikk endelig laga meg lunsj – og kaffe..

Veit ikke hvor lenge jeg satt der – men hadde det i alle fall veldig trivelig med å høre vinden som herja litt i bakgrunnen, og studere elva som rant forbi meg og banet seg vei under isen litt lenger frem.

Og så fikk jeg lufta undersåttene litt, før de fikk nye tørre sokker – i våte sko..fungerer bærre lækkert, det..

Etter ei stund løya vinden, og god og mett tok jeg fatt på veien videre mot toppen. I følge boka skulle jeg nå straka vegen rett vest..i alle fall i ei rett linje mot venstre i forhold til der man kommer opp til vannet..noe som vil si at jeg kursa meg inn mot dalsøkket i midten der.

Det var forbausende lettgått terreng, med svært lite stigning..og jeg begynte å lure på hvor langt det egentlig var igjen til toppen.
Vel – da jeg kom meg opp i det dalsøkket, fant jeg fort ut av det – for deeer til venstre i bildet er den. Oh du godeste, hehe.. Nå er det nå engang sånn, at avstandene ute i skog og mark kan virke litt villedende – for ved første øyekast så det laaangt ut..

Men siden jeg veit at det som regel er mye kortere enn det ser ut til, tok jeg meg en ekstra slurk med vann, trakk pusten dypt og gjøyv på i sakte kino. Og du verden for en nydelig utsikt som åpenbarte seg etter hvert..
Det ene av to Høgfjellvatnan – og litt av fjellet Elgen i det fjerne.

Så jeg traska lystig videre, skikkelig oppløfta av alt det vakre rundt meg – og se, toppen nærma seg med stormskritt..

..og før jeg visste ordet av det, var jeg kommet så langt at jeg kunne begynne å kurse meg oppover i terrenget igjen..

Yeppz – der i dalsøkket kom jeg fra..

Og oppover bar det. Nå uten noen merkbart synlig sti – men hey – oppover er oppover, sant??

Måtte selvfølgelig ta meg noen pauser på tur opp – og fikk bl.a knipset dette nydelige vannet på andre sida av der jeg sto.. I følge kartet er det Sjurfjellvatnet..

Litt mer trasking, nå – og seee..der i midten..final destination in sight!!

OOOOOG YEZZZZZ!!! Der var æ jaggu på toppen av Høgfjellet..WOHOOOOO

Ord kan ikke beskrive den følelsen jeg hadde, da jeg valsa meg rundt der oppe – for værgudene oppførte seg, og utsikten var bare rett og slett til å ta pusten fra en..
I bakgrunnen ser man litt av Grytøya (der har jeg enda ikke vært å gått..) Men alle de andre fjellene i bildet her, har jeg vært på.. Til venstre er Nupenfjellet, rett frem er da Elgen, mens den lange åsryggen til høyre er Keipen (nord og sør)

Og her er ( i bakgrunnen) resten av Grytøya til venstre, og Andørja med bl.a Årbostadtinden litt til høyre for midten.
Mens den toppen midt i bildet, er Storhornet i Harstad – som jeg skreiv om for et par innlegg siden..
Nærmest til venstre er Kasfjorden, vannet i midten er Kasfjordvatnet, og det lille til høyre er Botnvatnet/Grunnvatnet..og ja – veien opp følger hele åsryggen fra høyre mot venstre..

Men nok utenomsnakk..måtte jo driste meg litt frem og prøve på litt nærbilder for å få rette høydefølelsen..

Før jeg satte meg på ei steinhylle og drakk resten av (nå ganske kald) kaffen jeg hadde fylt på termokoppen min etter lunsj, og gomla nøtteblanding. Og mens jeg satt der og kosa meg, begynte hodet å fungere litt – for tenk..der nede var det noe som virka litt kjent….så jeg måtte zoome inn litt…joda….

..etter å ha zooma enda mere inn, ser jeg det. Der – nesten midt i bildet, er jaggu parkeringa jeg stoppa på..og jeg kan så vidt skimte rævva av samegutten der bak noen trær.. Fascinerende – at på alle de timene siden jeg forlot han, så var jeg likevel ikke kommet lenger unna..🙈

Selv om jeg hadde fått på meg tørt på overkroppen da jeg kom opp, ble det til slutt ganske kjølig å sitte der i til tider temmelig sterke vindkast. Så jeg pakka sammen og starta på turen ned igjen. Jeg bestemte meg temmelig raskt for at jeg kom IKKE til å følge samme veien ned, da jeg hadde sett på terrenget at det  utmerket gikk an å gå temmelig rett nedover, bare jeg kom meg tilbake til det dalsøkket jeg sto i, etter at jeg hadde gått fra lunsjpause-vannet..

Som tenkt, så gjort – og det ga meg bl.a et greit utsyn til nettopp det vannet, så jeg fikk tatt et lite bilde.

Deretter var det bare å traske i vei – og som dere ser, er det jo et nydelig terreng å gå i.

Her er jeg kommet meg temmelig langt ned igjen, og på tur ut av selve dalen..men måtte ta et bilde av Nontinden, som var temmelig tåkelagt da jeg var på tur oppover.

Og yeppppppp…The Bench

..og krysset mellom tykjebakken og laaaangveien. Som tenkt til å begynne med, valgte jeg da den lengste veien ned.. Både fordi jeg var nysgjerrig på hvordan det så ut langs den – men også på grunn av den ødelagte menisken min..den er IKKE glad i alt for bratte nedoverbakker..

Skal innrømme at det var ikke så veeeldig spennende å gå den veien, akkurat. Men fikk nå tatt et bilde av toppen jeg hadde vært på..og nabotoppen Lågfjellet nærmest.

…hmmm…da jeg var kommet nesten helt ned, oppdaga jeg plutselig disse.. Hvor de leder om man følger de, aner jeg ikke..jeg kan i alle fall – definitivt si at jeg så ikke en eneste en på tur opp.. (joda, æ treng brilla men likevel..)

Og såååå var jeg nede igjen – med et siste bilde av Høgfjellet, sett fra veien der jeg starta.

Så bare MÅ jeg få ut litt frustrasjon her på slutten.. Jeg googla fjellet for å se andre sin mening om turen – og jeg blir så innmari provosert når jeg kommer over innlegg der forfatteren tydeligvis ikke gidder å ta høyde for at vi er ikke alle topptrente turgåere som spiser 1000-meters topper til frokost.. Jeg siterer: Som en rask, liten ettermiddagstur, passer Høgfjellet utmerket som turmål.

Æ meine – ka svarten er det for nåkka??? Hadde han i det minste tatt seg bryderiet med å poengtere at dersom du er svært tur-vant, er dette en enkel topp.. Men sannheta er jo at en stor prosentandel av befolkningen, er ikke det..og en stor del av dem igjen, har ikke verken kondis eller helse til å rase en rask, liten ettermiddagstur opp der. Men JA!!!! Veldig, veldig mange vil glatt klare den turen – dersom de tar livet med ro og ikke får prestasjonsangst fordi de (som jeg) bruker både dobbelt så langt tid og mere til på en tur enn det som står oppført som “normalt”..

Så ja – jeg blir provosert på både mine og andre sine vegne. Om jeg hadde lest kun hans innlegg før jeg valsa meg oppover, hadde jeg blitt ekstremt skuffa og lei meg, fordi hans beskrivelse passet IKKE med det jeg opplevde. Jeg går ikke kjapt, men jeg er “seig”..det vil si jeg kan gå i timevis uten problem..men den jækla, kjappe ettermiddagsturen hans, brukte jeg (i rein gå-tid) 4,5 time på..og med fotografering og matpauser, 6 timer. Kar´n kan være glad æ ikkje veit kæm han er, for da har æ garantert kommet til å gitt han et skikkelig spark på skinnleggen neste gang æ så han.. Fnys!!!!!

I går ettermiddag satt jeg som vanlig å funderte på hva jeg skulle bruke resten av dagen på – og selv om det var en smule grått og hustrig ute, bestemte jeg meg for at jeg skulle ta meg en tur opp på Storhornet (510 moh) her i Harstad. Det er på en måte blitt favoritt-fjellet mitt, fordi jeg syns det er en passe grei tur med vekselsvis korte og lengre bakker og flere flate partier som er enkle å gå. Blir liksom akkurat passe sliten og god etter å ha traska opp dit..

Veit jo jeg har laga i alle fall et par innlegg før om akkurat det fjellet – men denne gangen blir det litt annerledes – da jeg har konsentrert meg om å ta mest mulig bilder – hele veien opp.. (å æ kan love dæ det blei mange bilda..) Dessverre – siden det veksla mellom strålende sol, regn og en vanvittig vind, var det klin umulig å få en jevn kvalitet på bildene. Én ting er å stoppe gudane veit hvor mange ganger for å knipse litt – men skulle jeg brukt mye tid på å finne rette innstillinger på kamera, hadde jeg vel ikke kommet ned enda, hehe 😁

Så..jeg starta turen i fra det som kalles Høgda, når man har tatt av fra Fv1 og er på tur Fv2 opp mot Aunfjellet. Der er det ei flott busslomme på høyre side oppe på første bakketoppen, rett nedenfor et rødt hus – hvor jeg da valgte å parkere kjærra..

..det røde huset..og yepp, man går den veien som er klistra inntil husveggen..

Deretter er det bare å følge en god og brei vei oppover..

Når man har gått en liten bit, må man gjennom denne porten – husk å lukke den etter deg 😉

..og så er det bare å fortsette å følge veien oppover..

Og deeer er målet for turen.. Det virker kanskje ikke så veldig langt, men i og med at man her går en vei som følger åsryggen du ser til høyre, blir det en litt lang – men mye enklere tur enn om man skulle gått mer rett opp som man kan gjøre på venstre side av fjellet.

Det er en del stikkveier her og der – men jeg tror dette er den eneste plassen man virkelig kan lure på om man skal velge høyre eller venstre. Nå vet jeg faktisk ikke om begge veiene fører opp til toppen – så jeg holder meg konsekvent til høyre, der jeg har gått i alle år.

Stedvis begynner det å tynnes litt ut i vegetasjonen når man ser oppover..

..i alle fall om man ser seg tilbake og tenker over hvor mye skau man egentlig har valsa gjennom.

Og målet kommer stadig nærmere..

Etter hvert endrer terrenget seg – naturlig nok – og det begynner å dukke opp litt mer stein..men fremdeles er det overvekt av trær – som nå begynner å ligne de trærne jeg liker best – nemlig den lille, vær-tøffe fjellbjørka..

Sett sånn, da var jeg sånn ca halvveis oppe, vil jeg tru.. og akkurat dette området med “minitoppen” har sitt eget navn – er ikke hundre prosent skråsikker og kranglevorn, men meiner det heter Høystakkan eller no sånt…

..og vakkert og bra med utsikt er det i alle fall i området.. mot Kasfjorden bakerst, Kasfjordvatet i midten og Botnvatnet/Grunnvatnet nærmest.

Normalt sett bruker jeg å ha meg en liten pustepause akkurat her – men siden jeg allerede hadde hatt så himla mange stopp for å forevige turen – traska jeg likesågodt videre med freidig mot..og støtte på det første området med snø til nå. Det var en smule vått, og sida jeg hadde vært så intelligent (not!) til å ta kun joggesko, ble det litt hopping og spretting utenfor allfarvei..

..og PRØVDE å ta bilde av Trollvatnet som man kan se fra stien man følger.. det gikk IKKE bra – men dere får nå ei aning..

..og videre oppover bar det..i temmelig variert terreng – fra småsteinete og spredte klynger med trær..

..til reine, skjære alléen..

Men såååååå, skjønner du..da jeg så den steinen til høyre der – da visste jeg at nå er enden nær – eeh.. enden på turen, altså..

Jeg måtte bare valse gjennom litt mer skau – med toppen i sikte i det fjerne..

Deretter over et flatt – men ganske søkkvått lyng og mose-parti, før jeg tok fatt på de siste åsene opp.. og seeee..en regnbue i det fjerne..

Ekstra mini-foto-pause for å nyte utsikta.

…blaaaargh!! der var det vått, gitt…..så ho frk. Fredriksen brøyta seg vei gjennom treklynga – uten større hell – for jeg var ikke akkurat tørrskodd når jeg nådde andre sida..

Nå er det ikke SÅ langt igjen… og OOOOOOH… en pip-pip

Og nåååå er det SLETTES ikke langt igjen.. Hornvatnet ligger like under toppen, og når man kommer dit kan man velge om man vil gå den litt lengre men slakere veien til høyre..

..eller den litt knappere veien til venstre..

Og for å få flest mulig bilder til dere, valgte jeg den ene (venstre) opp, og den andre ned..
For å slippe å eventuelt måtte grynne meg vei, valgte jeg å gå utenfor selve stien – så jeg havna oppfor snøpartiene..og fikk en ganske fin utsikt mot Hornvatnet – og den andre veien opp..

Etter å ha tusla meg rundt i en halvsirkel, kom jeg på undersiden av snøen igjen..

..og valgte så en litt brattere vei opp – også nå for å unngå å måtte gi meg ut på brevandring.. Hvis dere ser godt etter, ser dere deler av stien som kurser seg inn sånn ca midt på det snødekte området.

Og seeee så flott utsikt jeg fikk nå..før jeg tok en dypt magadrag og spratt opp de siste høydemetrene..

..til toppen.. WOHOOOOO

Det er en fantastisk utsikt som venter en der oppe.. Nå skal det sies at det blåste sinnsykt mye når jeg var der, så jeg hadde problemer med å holde telefonen stødig nok til å få særlig klare bilder – men litt får dere vel med dere..

Med halvveis neglesprett – men oooh så lykkelig – starta jeg på nedturen – og yepp..der var det jaggu et annet menneske som var på tur opp..

En nydelig utsikt fra denne siden også, da..

..og deeer ser dere hvor jeg tusla på oversida av snøen på tur opp..

Nesten nede ved “veiskillet” igjen..

Den store regnbuedagen.. vakkert 😍

Og så var det bare å traske i vei samme ruta ned igjen..med et siste, lite foto-stopp…kun til ære for dere 😘

 

Dagen i dag har vært fantastisk..med masse frisk luft og sinnsykt mange inntrykk. Det kommer til å bli et aaaaalt for langt innlegg om jeg skulle ta med alt, så jeg blir å dele med dere det som gjorde definitivt størst inntrykk.

Jeg trur ikke jeg skreiv det i går, men jeg er da endelig på tur hemmat etter nesten 6 uker på østlandet hos søstersen, med kos og masse flotte turer.
I går var jeg egentlig på tur over Dovrefjell, men jeg er nå engang meg, da..så god og mett etter den fantastiske middagen og desserten, fant jeg ut at: “Ne-hei..detta gidder jeg IKKE”…og så gjorde jeg helomvending og kjørte mot Røros-traktene hvor jeg da var i natt.
Etter en god frokost i deilig vær, surra jeg meg videre “bakveien” nordover..det vil si jeg gjorde som jeg nesten bestandig gjør, og fikk Google-maps til å leite meg ei alternativ rute uten motorveier og bomstasjoner. Og for fabelaktig rute den fant. Jeg har kjørt deler av den før, men i dag ble jeg leda opp på Langsvola…eller Nørdre Langsvola i følge kartet..

Jeg parkerte kjærra og pakka sekken med diverse ting og tang..og så hyra jeg på meg varmekjeledressen, for det var en syyykt kald vind der..og så labba jeg meg opp og litt videre innover i fjellheimen.

Etter hvert fant jeg meg en fin plass med litt ly for vinden, hvor jeg satte meg ned og kokte meg primus-kaffe og spiste et par brødskiver…

.. og etterpå ble det litt kake til ære for storebroren min som har bursdag i dag.. WUHUU & gratulerer til han i 938 meters høyde ❤️

God og mett lente jeg meg godt tilbake, lukket øynene og fokuserte på lyd og lukter..

..først…den nydelige, myke stillheta med lukten av krøkebærlyng.. Ikke den berusede lukta fra varme sommerdager, men den fascinerende rå lukta av fuktig vårlyng som nettopp har kommet seg fri fra vintersneen. Så.. lyden av vindsus blant lykkelige gresstuster som har stukket seg frem.. Ryper som “raller”, fuglekvitter og vingeslag..knepplyder fra ukjente insekt.. Rett og slett LIVET ❤️

Kan man ha det bedre, tro 🤔

 

Da jeg våkna i mårres, kjentes kroppen ut som om den endelig hadde bestemt seg for å slutte å krangle – og jeg bare VISSTE at jeg måtte komme meg ut døra og opp i fjellet. Så etter frokost, hadde jeg litt kaffe på en termos, og stappa den i en allerede ferdig pakka sekk (alltid beredt 😉) og fløy på dør. Har hatt så sykt lyst på en tur til på Storhornet (510 moh) her i Harstad (har blogga om akkurat det fjellet, sikkert 2-3 ganger før) Det er et ganske lettgått fjell – men jeg har aldri vært der på vinteren før..så i dag aktet jeg å gjøre noe med det 😁

Jeg tok litt bilder på tur opp..og tro meg, jeg var nærmest i ekstase, da jeg innså at jeg skulle få se sola etter hvert ❤️

I tillegg bestemte jeg meg for å prøve noe nytt i dag.. Da jeg hadde bare noen få minutter igjen til toppen, filma jeg resten av turen. Har lastet den opp på YouTube-kanalen min – og håper at jeg fikk til å legge den til, nede i innlegget her.. Tar gjerne imot ros og ris, her..tenker da spesielt på konseptet, for jeg VEIT filminga er elendig. Men til mitt forsvar, så holdt jeg på å fryse fingrene av meg 😂

Kos dere med solturen min 😊

..og så – de siste minuttene opp mot toppen (håpe æ!!) 😁

Fyttikatta på en måte, lissom..i dag åpna det seg en heilt ny verden for denna tøtta. Lønna kom i dag – og da det nærma seg åpningstid for kjøpesentrene, var det nummeret før jeg brøt lydmuren da jeg fresa ut døra for å prøve å finne meg solide brodder til turskoene.

Og brodda fant æ 😁😍

Tja…regner med at dere skjønner at har man først gått til anskaffelse av noe, MÅ man jo finne ut om det fungerer og svarer til forventningene..så på med turklær og ut på test-tur 😁

For å si det sånn – de besto testen med glans 😉 Overlykkelig og super-happy traska jeg trygt opp på Stakketinden, et ganske lettgått fjell på 514 m.o.h, med startpunkt på Storjorda, ca 3 mil sør for Harstad.

Jeg tok ikke noen bilder på tur opp, da jeg var alt for opptatt med å nyte det faktum at jeg faktisk var på tur opp i høyden, etter å ha “logge brakk i fjærsteinan” nesten hele tida etter at jeg kom hjem til nord. Men etter en liten times gåtur, var jeg oppe på toppen..og sånn er utsikten derifra 😊

I turkassa på toppen, var ei bok med en koselig hilsen i, hvor man kan skrive navnet sitt. Har vært oppe her før, men det er noen år siden – så jeg ga fra meg signaturen, før jeg gikk ned igjen.

Tok en liten omvei på returen, så jeg endte opp med å følge det ene vannet som ligger rett nedenfor – Gunnarvatnet – og husket jaggu på å ta noen bilder underveis 😉

Ikke stort annet å si, enn fantastiske dagen 😍

 

..i alle fall for mitt vedkommende, er lykken nettopp en sånn dag som jeg har hatt i dag. Våkna rimelig tidlig, og satt å kjente på lysta til å komme meg ut litt. Så jeg bladde kjapt gjennom den boka jeg skreiv om i forrige innlegg – og bestemte meg for å gå på Nupen – et ikke så alt for høyt fjell på 412 m.o.h, og som har startsted knapt 20 minutters kjøretur hjemmefra.

Selv om vi nærmer oss slutten på mørketida her (ei god uke til), så er det fremdeles litt skumringsmørke utover formiddagen..men du verden så vakkert det er å “gå seg inn i dagen”..

Det var en grei traktorvei en god bit oppover, men jeg ble litt lei den etter hvert – og kursa meg heller på skrå opp og inn i skauen..

..og etter hvert kom jeg jaggu inn på samme veien igjen. Men bare et lite stykke, før den gikk over til å bli bare en liten sti.

Jeg liker å ta meg goood tid når jeg er på tur..puste inn den friske lufta, nyte synet av all den fantastiske naturen, og selvfølgelig ta bilder 😊

Men til slutt var jeg oppe på toppen, og kunne begynne å surre rundt og bare kose meg. 😍

Etter hvert ble jeg solid kaffetørst, så da var det bare å begynne å leite etter noe jeg kunne fyre et bål på. Ikke det enkleste, i ca 400 meters høyde – men ved å traske meg litt ned i terrenget igjen, fant jeg nok til å ikke bare få noen flammer til å koke opp kaffen på..

..men det var jaggu nok ved til å holde liv i bålet nesten en time – så jeg kunne bare lene meg godt tilbake og bare nyte livet, mens mørket gradvis begynte å snike seg innpå igjen.

Til slutt begynte det å bli småkjølig på fingrer og tær, og da var det bare (dessverre) å pakke sammen og tusle seg nedover igjen.

Tok godt og vél over 4 timer fra jeg parkerte, til jeg var nede med bilen igjen..og jeg trenger vel ikke si at yeppz..æ glede mæ allerede til neste tur 😉😁

 

..da gårsdagen ga temmelig mye mersmak (etter å ha vært ufrivillig sofasliter i noen måneder), tenke jeg i mårres at jeg skulle knø min eminente bakdel ut på tur i dag også. Best å smi mens jernet er varmt…eller (for en anti-snø person som meg) i alle fall å komme meg litt i høyden, før det begynner å lave ned hvitt fra oven..

Så nå tar jeg dere med på en liten svipptur opp på Litjehornet/Lillehornet på Aunfjellet, rett utenfor Harstad. For de som ikke er lokalkjent, eller er herifra, så er det nesten samme startpunkt som der jeg gikk i går (det innlegget ser du HER) ..bare litt lenger frem og på andre siden av veien.

Opp der til høyre gikk ferden i dag 😉

Til å begynne med, måtte jeg gjennom litt skog..men det er ikke lange biten, før jeg begynte å få en flott utsikt.

Selv om toppen er ca 498 moh, er det en ganske kort og enkel tur på ca 1,5 km hver vei..fordi man starter ganske høyt oppe i terrenget. Og snart begynte jeg å nærme meg toppen 😊

Det var bare rett og slett hærlig å være ute å trø..(i dag med liiiitt bedre fottøy – og underlag..) Det var litt grått i været, så mårramørket hang over meg hele turen..og den kjølige brisen i ansiktet og friske lufta i lungan, gjorde dagen perfekt.

Så jeg storkosa meg, der jeg traska i vei oppover bakkene..og så bare måtte jeg snike meg til en liten selfie også 😉

En nydelig utsikt er belønninga, når man når toppen 😊

I dag var en sånn dag da jeg hadde det så flott ute, at jeg ikke hadde særlig lyst til å gå ned igjen..så jeg surra att og frem i en god halvtime der oppe, før det dessverre ble så kaldt at jeg måtte gi meg. Men duuuuuh så fin en tur jeg hadde 😍

I dag har jeg altså hatt en fantastisk dag..som starta med at jeg etter en sein frokost, fant ut at jeg ville ut og få lufta hauet litt. Jeg kjørte til Aunfjellet, en liten bit utenfor selve Harstad, og satte kursen opp mot Keipen. Det var et magisk lys som fulgte meg, da jeg starta turen.

Det er normalt sett ikke en krevende tur – tvert imot..men jeg hadde SELVFØLGELIG ikke brodder på skoene, så hver gang jeg prøvde å gå på den opptråkka veien, sklei jeg både baklengs og sidelengs..trur faktisk at til og med Bambi ville ledd av meg, så dårlig takla jeg glattisen.

Derfor ble det til at jeg kursa meg godt utenfor stien, i lyng og mose, og dermed ble det litt tyngre å gå.

Etter hvert begynte det å lysne av dag rundt meg, og det er ikke noe å si på naturen, da ❤️

Sånn godt over halvveis opp, kom det ei ørn svevende, over meg. Den var nok veeeeldig skeptisk på meg og kavinga mi oppover det halvveise holkeføret – men jeg hadde vett nok til å stoppe opp og prøve å få tatt et bilde. Det gikk ikke heilt etter planen, da..

Men med fornyet pågangsmot etter det vakre synet, traska jeg videre oppover..og ble SÅ glad da jeg nærmet meg toppen, og så dette i snøen ❤️

Rett og slett koselig 😊

Til slutt var jeg oppe..

..og måtte ta meg en liten pustepause på toppen, for å nyte den vanvittige utsikten.

Og mens jeg sto der og vaklet utpå kanten i de før nevnte piggløse skoene, og kjente isvinden piske meg i ansiktet, fikk jeg seriøst tårer i øynene da jeg tok innover meg det mektige synet av nord-Norge. Med øyene, fjellene og havet..åpent og vilt.. Og jeg tenkte med meg selv : “Helene, ka farsken er det du har holdt på med, som seriøst trudde et øyeblikk at du kunne fungere optimalt nån andre plassa enn hjemme i nord?”

Det er vanskelig å forklare, men jeg fikk ei sånn ro og visshet i meg. Ei visshet og at jeg er hjemme, og det finnes ikke den ting jeg ikke kan takle, bare jeg følger hjertet mitt 😊

Og med den følelsen i meg, is-surfa jeg meg ned av fjellet igjen..og kjørte tilbake til byen..og ny tur. Denne gangen sammen med bestevenninna mi, som jeg ikke har sett siden før jeg dro til søstersen i september.

E vi ikkje fiiiiin 😁❤️

Hun plukka meg opp hjemme hos meg, og så dro til Folkeparken, et nydelig turområde som er rett i nærheten av der jeg bor.

Og gjett om vi kosa oss..og selv om vi har skravla på telefonen mens jeg har vært borte – kan det ikke måle seg med kvaliteten på skravling og latter når man møtes 😊

Fantastiske dagen!! ❤️