..okey folkens…det ble et lite innlegg til i kveld.. For tenk…helt ut av det blå, tikka det inn ei mld fra eine naboen min..som lurte på om jeg var hjemme.. Eeeeeh..jah? Det var jeg jo.. Vel..han hadde en motivasjonsting han ville gi meg..og lurte på om han kunne komme opp i korridoren min med det.. Selvfølgelig!! Og tru mæ – æ fikk verdens største hakeslepp – for seee hva snille, gode mannen kom med til meg..
Han les nemlig bloggen min – og ville gi meg ei oppmerksomhet – fordi han bryr seg. Tenk så heldig jeg er, med sånne fantastiske menneska i livet mitt ❤️
En lang dag er snart over for denna førkja.. Kan ikke skryte på meg å ha gjort noe fornuftig her i kveld, akkurat..men det jeg HAR gjort, er å gjespa som bare det i ei halv evighet alt, så da er det vel bare å høre etter og krype til køys… Snart 😉😊
Har du hatt en fin dag i dag, da?
Da sier jeg godnatt her fra nord, og håper du får en nydeligvakker kveld videre, og ei riktig god natt etter hvert.
Dagen i dag har gått med til mye tenking, etter det forrige innlegget mitt der jeg fortalte at jeg faktisk sliter med depresjon. Du kommer til det innlegget ved å trykke på den blå linken..
Det har vært mange reaksjoner både på godt og vondt, og basert på nesten samtlige kommentarer nå i etterkant, har jeg bestemt meg for at jeg er nødt til å være litt mer tydelig på en del ting.. Så jeg kommer allerede i mårra til å dele et nytt innlegg om temaet – men akkurat nå kjenner jeg at hodet trenger hvile..
Så…. Seeee hva jeg har spist til middag i dag.. Plukkfisk 😍
Jeg hadde planlagt det i går, og hadde til og med fått en løk med meg hjem fra brorsan – men fisken ble da liggend å tine et døgn i kjøleskapet i stedet.. Men det gjør jo ikke noe, for den som venter på noe godt..osv..osv 😉
Og så var jeg blant de heldige som fikk pakketingetang i posten i dag – fra Margrethe..også kjent som Utifriluft. Hun hadde jo ei utfordring der hun ba oss dele vårt yndlings-vinterbilde..og en overraskelse ventet de som deltok.
Her er bildet jeg deltok med..
..og her er det som kom i posten i dag ❤️
Tuuusen takk for koselig oppmerksomhet, fine, gode Margrethe ❤️
Jeg hadde litt problemer med å starte på detta innlegget..fordi jeg føler at med all dritten som foregår i verden..fra det faktum at vi er på tur til å miste vår identitet som nasjon, til pandemi og nå krig – så vil kanskje dette innlegget bli veldig latterlig å lese for mange. Men så er det nå en gang sånn, at i dag trur jeg at jeg nådde bunnen for det å hele tiden legge lokk på alt jeg sjøl er – og føler innvendig. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke syns det som skjer er jævlig..men jeg kjenner at jeg klarer ikke å forholde meg til det mer. Beklager.. Men hvordan skal jeg klare å fortsette å ta kamper for alt som er riv, ruskende galt i verden – når jeg befinner jeg meg i ei hengemyr som jeg bare synker dypere ned i hver gang jeg tar en kamp for andre enn meg selv?
Akkurat nå er jeg…jeg veit ikke helt – i en komalignende tilstand..??
For i går “rakna” det på en “sær” måte. Hele greia ble utløst av brorsan – og før jeg forteller videre, så må jeg bare opplyse om at jeg er SÅ TAKKNEMLIG for de ordan han sa, for sjøl om jeg fikk en syk reaksjon av det, så betyr det at det er i alle fall ETT menneske som har SETT mæ..
Det hele starta med at han lurte på om jeg hadde gått over alt av smørenipler under bilen (orker ikke forklare nå hva det er), hvorpå jeg selvfølgelig sa nei.. For som jeg forklarte han, så er jeg faktisk ikke så intelligent at jeg klarer å finne de aleine..og når jeg ikke har noen sammen med meg til å hjelpe meg, får det heller bare være. Vel..vi hadde litt skravvel att og frem angående akkurat det – hvorpå brorsan fortalte meg (ikke ordrett dette, men det er betydninga som er viktig) at det er faktisk ingen ting i veien med forståelsen min..kunnskapen eller evnene..men at jeg kom temmelig ødelagt ut av de 9 månedene med den forrige samboeren min..
Jeg kjente at jeg ble totalt nummen i heile kroppen…og faktisk en smule småkvalm, fordi innerst inne visste jeg at han hadde rett..men jeg skudde sannheta vekk der og da, for å fokusere på å klargjøre bilen som jeg skreiv om i det siste innlegg mitt i går..
Men så, da jeg kom meg hjem – gikk jeg totalt i staver…Jeg fikk ei helsikes haupina, og med unntak av noen våkne øyeblikk her og der, for bl.a å skrive det før nevnte innlegget, så sov jeg i hele går…og natt..og sleit meg ut av senga rundt 8 i mårres.. Haupina har letta…men vissheta står nå klinkende klart for meg.. Jeg er i en vanvittig depresjon – og har egentlig vært det i flere år. Og det jeg også ser nå, er at det er ingen ting igjen av den Helene jeg var for litt over 3 år siden.. Ho, med en attitude fra Helvette, som ikke så problemer i egentlig noe som helst..er nå dessverre redusert til ei som føler at ho ikke klarer noen ting.. Jeg veit at det ikke virker sånn, fordi jeg er jevnt over en happy person, med mye hopp & sprett og wohoooo.. og jeg er supertakknemlig for å ha tak over hodet og snille folk rundt meg.. Men sannheta er at jo mer lykkelig og glad jeg er – utad – jo mer gråter jeg innvendig. Og det er sååå jævlig tungt! Å stå sprudlende og glad og snakke om positive ting og ikke minst fremtidsplaner – når det innvendig er ei svart, ekkel kvern som bare knuser ordene etter hvert som jeg uttaler de.. Fordi jeg trur ikke på det jeg sjøl sier…trur ikke at det er sant..at det lar seg realisere..og det er nesten ikke en eneste ting i livet mitt pr i dag, som er slik jeg egentlig ønsker det…jeg tar bare til takke med…..
Og midt oppi alt dette, prøver jeg å høre på alle forståsegpåere som vil meg vél..og blir dobbelt trist og lei meg, fordi ordene deres ikke hjelper. Har DU noen gang vært deprimert? …skikkelig deprimert, der du ikke ser et eneste av de poengene alle andre ser ut til å forstå? Har du det, da veit du hva jeg snakker om, og da veit du også at det er like mange løsninger som det er “problem”.. altså det som fungerer for én, kan være riv, ruskende galt for en annen..
Jeg er sikker på at om jeg leser noen av de gamle blogginnleggene mine, fra 4 – 5 år tilbake, vil jeg bli sjokkert. Visst sleit jeg med ting da også, men da var jeg aldri i tvil om at jeg kom til å lande på begge beina – uansett hva jeg gjorde… Jeg har mista meg…og hvordan i alle dager finner jeg meg igjen?
Det eneste jeg veit nå, er at jeg skal dra på denne roadtrip’en med kompisen min etter helga. Jeg skal være ærlig med han om det som skjer med meg nå, så om vi blir borte to dager eller 2 uker, gjenstår å se.
Og hva med når jeg kommer hjem? Aner ikke…men noen grep må tas.. Dette ble veldig kjapt og “sammentrykt” i forklaringene, men jeg følte at jeg bare MÅTTE starte en plass. Og det er nok definitivt ikke det siste du leser om dette på bloggen… For jeg kjenner litt på det at dersom jeg tvinger meg selv til å være ærlig om ting her..få det ut i det åpne – blir det straks vanskelige for meg selv å skyve problemene i bakgrunnen igjen, og glemme de enda en gang.. Så velger du heilt om du vil være med på ferden eller ikke..
God mårra folkens…dette blir bare et kjapt, lite innlegg – mens jeg jobber med et mye større og tyngre.. Dessverre er jeg atter en gang henvist til å blogge på telefonen, da den laptop’en jeg arva etter snille brorsan er kranglevorn..nå vil nemlig ikke den heller fungere..
Dette har skjedd et par ganger nå, og nå gidder jeg ikke mer. Guttungen kommer innom en tur på søndag, og da skal han få se på den – men jeg øyner egentlig ikke det store håpet..
I alle fall…noen av dere vil kanskje ha merket at jeg har vært totalt fraværende på bloggen sida i går ettermiddag. Ikke har jeg lest, og slettes ikke kommentert..trur faktisk ikke jeg har svart noe særlig på kommentarer heller.. Jeg beklager så innmari mye, men det er en grunn for det…og det kommer i et innlegg seinere i dag…når jeg blir ferdig med å glo & taste på denna mini-skjermen av en telefon, og sikkert tylla i meg 10 liter kaffe..
Tenkte seg til, i dag jeg fått gjort litt fornuftig til gangs..og ikke bare ligget å flydd langs veien.
Det er meininga at jeg og en kompis skal ut på en liten roadtrip etter helga. Den opprinnelige planen om å kjøre ned til søstersen, måtte jeg skrinlegge..men på tur skal vi nå uansett, så får vi heller se hvor veien tar oss.
Men før man drar på langtur, må bilen klargjøres.. I tillegg har jeg fått en irriterende “klakking” når jeg legger helt over.. Jeg mistenkte drivknutene..så jeg dro til brosan og fikk han til å hjelpe meg å sjekke..og etter å ha jekka opp doningen på begge sider, ble det klart at det var slakk på begge sider. Okidoki, ingen krise altså..
Så var det resten av klargjøringa, da.. Av en eller annen syk grunn, hadde begge parklyspærene takka for seg. Men heldigvis hadde jeg to nye liggende i bilen, så jeg fikk bytta de.
Yeppz, lys fikk æ også 😉
Så oppdaga jeg at det var litt lite bremsevæske..og da tok brorsan å testa den for å se om det var mye vann i den..og det var det…
..så for å slippe den hællsprettens jobben det er å tappe ned og bytte, sugde brorsan like godt opp det han fikk til..
..og fylte på med ny væske oppi. Sånt har jeg også bestandig i bilen..heldigvis..
Til slutt peila jeg olje..men kar’n bruker extremt lite – og jeg sjekka den faktisk for et par uker siden – så jeg hadde egentlig blitt overraska om det hadde vært minka noe til nå..
Så nå er samegutten klargjort og ready to takeoff om noen dager..
I dag hadde lyst å dele noe med dere, som ikke så alt for mange (kanskje) veit om meg.. De aller fleste veit vel at jeg liker håndarbeid.. hekling, strikking, brodering, filting, toving, sy med symaskin… Ja egentlig det meste. Og jeg har faktisk bestandig likt det.. Trur jeg var bare 12-13 år første gang jeg strikka genser til den 10 år eldre broren mi. Mørk og lyseblå stripet…i “Tøffegarn”.. Det der himla tjukke garnet som var så populært på i alle fall begynnelsen av 1980-tallet.
Opp gjennom årene har jeg spesielt strikka enormt mye.. fra det helt enkle av luer, votter og tilbehør, til de mer avanserte varianter av klær til både voksne og barn. Har også strikka et par barnebuader – en til gutt og en til jente – men det, samt en ny islender har jeg sverga å aldri gjøre mer.. Blarg!! Hehe.
Men så til det jeg EGENTLIG ville med dette innlegget..å fortelle dere at jeg liker å designe mønster. Har leita fortvilt i bildemappene mine, men klarte kun å finne to ting av det jeg har designa sjøl.. En duk til søsteren..
Litt synd at jeg aldri har tatt vare på mønstrene…kunne jo faktisk kanskje fått solgt noen av de. For bl.a strikka jeg en genser til han jeg var gift med, med Harley Davidson-motiv.. Mange, mange år før det ble populært og “alle” hadde sånt..
Men for så vidt…det er jo aldri for sent å starte på nytt.. Hmmmm… 🤔
Selv om det enda er tonnevis med snø her – og det nå er meldt på fyll- er det likevel ikke tvil om at vi går mot lysere tider. For nå har kroppen min atter en gang fått det for vane at det er på tide å våkne rundt klokka 5 på mårran. Og det er superfrustrerende når man ikke har en pellemainnskjit å bedrive dagene med.
Jeg prøvde å holde meg i ro ei stund, men klok av skade fra den siste uka, fant jeg ut at det var like greit å stå opp og starte dagen i slow motion..selvfølgelig med mårrakaffe..
Det kom noen snøfnugg dalende også, mens jeg satt ved kjøkkenbordet og nippa til det rykende varme koffeinet..men likevel klarte sola å trenge seg frem over horisonten.
Så nå er det i alle fall på tide å våkne…og prøve å få gjort noe fornuftig…etter hvert..
Det blir bare plutselig en syk craving..der jeg holder på å dø på meg, om jeg ikke får det. Hvorfor jeg plutselig blir fysen på akkurat dette, veit jeg ikke, men det er jo garantert et eller annet kroppen min er i akutt manko på.. Og derfor er det bestandig frosne bær i min fryser, hehe.
Så i dag ble det en iskald kvelds på meg..med det vanlige resultatet, at jeg blir “botn-frossen”, så jeg må korre meg godt under et pledd for å varmen i kroppen igjen.. Lukke vinduet? Pøh!! Helligbrøde 😉
Men nå er det kveld og takk & go’natt her..så ha en flottersfin kveld videre, alle sammen.
Alt har en første gang, heter det jo…og det gjelder jo også å dra på telttur alene.. Alle som har lest bloggen min ei stund, veit at jeg elsker å være ute i naturen, og at frisk luft er viktigere for meg enn det aller meste ellers.. Nå er jeg ikke særlig aktiv på vinteren, og det er noe jeg sliter veldig med å klare å endre. Men vår, sommer og høst tar jeg igjen for å ha vært “fengsla” i nesten 1/2 år med vinter.
I oppveksten ble det noen teltturer sammen med både foreldre og søsken – og i voksen alder ble det også en og annen tur, men da bestandig sammen med enten guttungen da han var liten, eller flere andre…da gjerne sånne festar-turer, så det var ikke snakk om å trø i naturen og nyte skogens ro, akkurat.
Så den første overnattinga jeg hadde aleine i telt, var temmelig banebrytende.. Og tenk…jeg fant faktisk bildene jeg tok på turen, så dere får se litt..men må bare beklage en eventuell elendig kvalitet..
Altså..det var i juli 2012, et år før jeg gikk ut av ekteskapet, og før treningshysteriet mitt begynte. Det var en 3-dagers tur i nabokommunen min, Kvæfjord. Jeg var totalt uvant med å gå langt med oppakning – for ikke å snakke om å bruke kart og kompass. Wohoo..her har du tøtta som kunne (og faktisk fremdeles kan) rote seg så inn i granskauen bort til tider ..bokstavelig talt. Men jeg har nå da en sånn mentalitet, at jeg tror det meste går bra dersom man bare tar tiden til hjelp og gjør sitt beste for å holde fokus på det man driver med. Og ikke minst – unngå å få panikk.
Så jeg pakka sekken med det jeg trengte for å være borte noen dager – inkludert verdens største attitude – parkerte kjærra på ei god utkjøring langs Storjordveien, nært det som kalles Grashola..
..og traska full av pågangsmot opp en bred traktorvei, til jeg kom til Korsvatnet.
Deretter dreide jeg av mot venstre, med Steinvatnet som mål. Så langt, alt vél..men der stoppa også planen min for hvor jeg hadde tenkt meg.
For uvant med kartlesing som jeg var, innså jeg at de stiene som var avmerket på det mini-kartet jeg hadde – absolutt ikke var så breie og synlige som jeg hadde trodd. Gjett om jeg følte meg lite lur, haha. Men har man sagt A, får man værsågod si B.. og gjerne hele alfabetet med. Så etter en liten pustepause, og et tappert forsøk på å orientere meg best mulig, traska jeg videre med freidig mot dit jeg trudde vannet lå. Og skulle du sett sånn..jeg gikk jaggu rett på Steinvatnet.
Lykkelig som få, fant jeg meg en fin plass helt nede ved vannkanten hvor jeg satte opp teltet, og som da ble basen min.
Deretter var det bare herlighet og glede for denna tøtta. Brukte de to neste dagene til å gå på oppdagelsesferd i området rundt, og fikk bl.a sett Vaddasvatnet og Store Keipvatnet, og spist lunsj oppe på Finngammen, en topp på 557 moh.
Lar bildene gjøre mesteparten av snakkinga.
Husker det var sykt mye sånn makk det året – og jeg er sikker på at jeg reduserte bestanden med i alle fall en zillion stykker som hekta seg fast i hår, klær, ører..Blargh!!🤣
Utrulig vakkert.
Store Keipvatnet
Toppen av Finngammen..
Av en eller annen grunn tok jeg ikke bilder av teltet og bålene mine… Men fikk i alle fall foreviga litt av siste måltidet mitt. Husker jeg brukte primusen fordi det småyra akkurat da, og jeg ville sitte tørt inni teltet og kose meg..
Det var en fantastisk tur, og som sagt temmelig grensesprengende på sin måte. Ikke nok med at jeg faktisk hadde turt å legge ut på en langtur alene, men jeg hadde faktisk funnet frem og klart meg veldig bra der ute i “villmarka”. Derfor lå vel egentlig den turen å vaka i bakhodet på meg de årene det tok fra da, til jeg ble ferdig med å rase rundt som en Duracell-kanin, mens jeg gjorde mitt ytterste for å presse kroppen til stadig nye nivåer. Sett nå i etterkant, tror jeg at den oppljevelsen ble en målsetting for hvordan jeg egentlig ville ha standarden på turene mine i dag: Null stress – bare kos! ❤️
