Alt har en første gang, heter det jo…og det gjelder jo også å dra på telttur alene.. Alle som har lest bloggen min ei stund, veit at jeg elsker å være ute i naturen, og at frisk luft er viktigere for meg enn det aller meste ellers.. Nå er jeg ikke særlig aktiv på vinteren, og det er noe jeg sliter veldig med å klare å endre. Men vår, sommer og høst tar jeg igjen for å ha vært “fengsla” i nesten 1/2 år med vinter.

I oppveksten ble det noen teltturer sammen med både foreldre og søsken – og i voksen alder ble det også en og annen tur, men da bestandig sammen med enten guttungen da han var liten, eller flere andre…da gjerne sånne festar-turer, så det var ikke snakk om å trø i naturen og nyte skogens ro, akkurat.

Så den første overnattinga jeg hadde aleine i telt, var temmelig banebrytende.. Og tenk…jeg fant faktisk bildene jeg tok på turen, så dere får se litt..men må bare beklage en eventuell elendig kvalitet.. 

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Altså..det var i juli 2012, et år før jeg gikk ut av ekteskapet, og før treningshysteriet mitt begynte. Det var en 3-dagers tur i nabokommunen min, Kvæfjord. Jeg var totalt uvant med å gå langt med oppakning – for ikke å snakke om å bruke kart og kompass. Wohoo..her har du tøtta som kunne (og faktisk fremdeles kan) rote seg så inn i granskauen bort til tider ..bokstavelig talt. Men jeg har nå da en sånn mentalitet, at jeg tror det meste går bra dersom man bare tar tiden til hjelp og gjør sitt beste for å holde fokus på det man driver med. Og ikke minst – unngå å få panikk.

Så jeg pakka sekken med det jeg trengte for å være borte noen dager – inkludert verdens største attitude – parkerte kjærra på ei god utkjøring langs Storjordveien, nært det som kalles Grashola.. 

..og traska full av pågangsmot opp en bred traktorvei, til jeg kom til Korsvatnet.

Deretter dreide jeg av mot venstre, med Steinvatnet som mål. Så langt, alt vél..men der stoppa også planen min for hvor jeg hadde tenkt meg.

For uvant med kartlesing som jeg var, innså jeg at de stiene som var avmerket på det mini-kartet jeg hadde – absolutt ikke var så breie og synlige som jeg hadde trodd. Gjett om jeg følte meg lite lur, haha. Men har man sagt A, får man værsågod si B.. og gjerne hele alfabetet med. Så etter en liten pustepause, og et tappert forsøk på å orientere meg best mulig, traska jeg videre med freidig mot dit jeg trudde vannet lå. Og skulle du sett sånn..jeg gikk jaggu rett på Steinvatnet.

Lykkelig som få, fant jeg meg en fin plass helt nede ved vannkanten hvor jeg satte opp teltet, og som da ble basen min.

Deretter var det bare herlighet og glede for denna tøtta. Brukte de to neste dagene til å gå på oppdagelsesferd i området rundt, og fikk bl.a sett Vaddasvatnet og Store Keipvatnet, og spist lunsj oppe på Finngammen, en topp på 557 moh. 

Lar bildene gjøre mesteparten av snakkinga.

Husker det var sykt mye sånn makk det året – og jeg er sikker på at jeg reduserte bestanden med i alle fall en zillion stykker som hekta seg fast i hår, klær, ører..Blargh!!🤣

Utrulig vakkert.

Store Keipvatnet

Toppen av Finngammen..

Av en eller annen grunn tok jeg ikke bilder av teltet og bålene mine… Men fikk i alle fall foreviga litt av siste måltidet mitt. Husker jeg brukte primusen fordi det småyra akkurat da, og jeg ville sitte tørt inni teltet og kose meg..

Det var en fantastisk tur, og som sagt temmelig grensesprengende på sin måte. Ikke nok med at jeg faktisk hadde turt å legge ut på en langtur alene, men jeg hadde faktisk funnet frem og klart meg veldig bra der ute i “villmarka”. Derfor lå vel egentlig den turen å vaka i bakhodet på meg de årene det tok fra da, til jeg ble ferdig med å rase rundt som en Duracell-kanin, mens jeg gjorde mitt ytterste for å presse kroppen til stadig nye nivåer. Sett nå i etterkant, tror jeg at den oppljevelsen ble en målsetting for hvordan jeg egentlig ville ha standarden på turene mine i dag: Null stress – bare kos! ❤️