DEPRESJON?..JEG MÅ VISST BARE ERKJENNE FAKTA..

Jeg hadde litt problemer med å starte på detta innlegget..fordi jeg føler at med all dritten som foregår i verden..fra det faktum at vi er på tur til å miste vår identitet som nasjon, til pandemi og nå krig – så vil kanskje dette innlegget bli veldig latterlig å lese for mange. Men så er det nå en gang sånn, at i dag trur jeg at jeg nådde bunnen for det å hele tiden legge lokk på alt jeg sjøl er – og føler innvendig. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke syns det som skjer er jævlig..men jeg kjenner at jeg klarer ikke å forholde meg til det mer. Beklager.. Men hvordan skal jeg klare å fortsette å ta kamper for alt som er riv, ruskende galt i verden – når jeg befinner jeg meg i ei hengemyr som jeg bare synker dypere ned i hver gang jeg tar en kamp for andre enn meg selv?

Akkurat nå er jeg…jeg veit ikke helt – i en komalignende tilstand..??

For i går “rakna” det på en “sær” måte. Hele greia ble utløst av brorsan – og før jeg forteller videre, så må jeg bare opplyse om at jeg er SÅ TAKKNEMLIG for de ordan han sa, for sjøl om jeg fikk en syk reaksjon av det, så betyr det at det er i alle fall ETT menneske som har SETT mæ..

Det hele starta med at han lurte på om jeg hadde gått over alt av smørenipler under bilen (orker ikke forklare nå hva det er), hvorpå jeg selvfølgelig sa nei.. For som jeg forklarte han, så er jeg faktisk ikke så intelligent at jeg klarer å finne de aleine..og når jeg ikke har noen sammen med meg til å hjelpe meg, får det heller bare være. Vel..vi hadde litt skravvel att og frem angående akkurat det – hvorpå brorsan fortalte meg (ikke ordrett dette, men det er betydninga som er viktig) at det er faktisk ingen ting i veien med forståelsen min..kunnskapen eller evnene..men at jeg kom temmelig ødelagt ut av de 9 månedene med den forrige samboeren min..

Jeg kjente at jeg ble totalt nummen i heile kroppen…og faktisk en smule småkvalm, fordi innerst inne visste jeg at han hadde rett..men jeg skudde sannheta vekk der og da, for å fokusere på å klargjøre bilen som jeg skreiv om i det siste innlegg mitt i går..

Men så, da jeg kom meg hjem – gikk jeg totalt i staver…Jeg fikk ei helsikes haupina, og med unntak av noen våkne øyeblikk her og der, for bl.a å skrive det før nevnte innlegget, så sov jeg i hele går…og natt..og sleit meg ut av senga rundt 8 i mårres.. Haupina har letta…men vissheta står nå klinkende klart for meg.. Jeg er i en vanvittig depresjon – og har egentlig vært det i flere år. Og det jeg også ser nå, er at det er ingen ting igjen av den Helene jeg var for litt over 3 år siden.. Ho, med en attitude fra Helvette, som ikke så problemer i egentlig noe som helst..er nå dessverre redusert til ei som føler at ho ikke klarer noen ting.. Jeg veit at det ikke virker sånn, fordi jeg er jevnt over en happy person, med mye hopp & sprett og wohoooo.. og jeg er supertakknemlig for å ha tak over hodet og snille folk rundt meg.. Men sannheta er at jo mer lykkelig og glad jeg er – utad – jo mer gråter jeg innvendig. Og det er sååå jævlig tungt! Å stå sprudlende og glad og snakke om positive ting og ikke minst fremtidsplaner – når det innvendig er ei svart, ekkel kvern som bare knuser ordene etter hvert som jeg uttaler de.. Fordi jeg trur ikke på det jeg sjøl sier…trur ikke at det er sant..at det lar seg realisere..og det er nesten ikke en eneste ting i livet mitt pr i dag, som er slik jeg egentlig ønsker det…jeg tar bare til takke med…..

Og midt oppi alt dette, prøver jeg å høre på alle forståsegpåere som vil meg vél..og blir dobbelt trist og lei meg, fordi ordene deres ikke hjelper. Har DU noen gang vært deprimert? …skikkelig deprimert, der du ikke ser et eneste av de poengene alle andre ser ut til å forstå? Har du det, da veit du hva jeg snakker om, og da veit du også at det er like mange løsninger som det er “problem”.. altså det som fungerer for én, kan være riv, ruskende galt for en annen..

Jeg er sikker på at om jeg leser noen av de gamle blogginnleggene mine, fra 4 – 5 år tilbake, vil jeg bli sjokkert. Visst sleit jeg med ting da også, men da var jeg aldri i tvil om at jeg kom til å lande på begge beina – uansett hva jeg gjorde… Jeg har mista meg…og hvordan i alle dager finner jeg meg igjen?

Det eneste jeg veit nå, er at jeg skal dra på denne roadtrip’en med kompisen min etter helga. Jeg skal være ærlig med han om det som skjer med meg nå, så om vi blir borte to dager eller 2 uker, gjenstår å se.

Og hva med når jeg kommer hjem? Aner ikke…men noen grep må tas.. Dette ble veldig kjapt og “sammentrykt” i forklaringene, men jeg følte at jeg bare MÅTTE starte en plass. Og det er nok definitivt ikke det siste du leser om dette på bloggen… For jeg kjenner litt på det at dersom jeg tvinger meg selv til å være ærlig om ting her..få det ut i det åpne – blir det straks vanskelige for meg selv å skyve problemene i bakgrunnen igjen, og glemme de enda en gang.. Så velger du heilt om du vil være med på ferden eller ikke..

 

 

20 kommentarer
    1. Huff. Det må være en ekkel følelse å si noe å føle noe helt annet. ❤

      Jeg har moderat depresjon, men har det på en annen måte enn deg og har hatt det mye mye lengre.

      Anbefalingen min til deg, ikke vent!

      Snakk me fastlegen og få noen timer med å rydde opp i tankene med en psykolog. Du kan redde resten av livet ditt for at dette setter seg i kroppen.

      Lykke til😊

      1. Tusen takk for at du tok deg tid til å lese ❤️ Jeg skal nok få fastlegen med på dette, ja..men dessverre blir det da min tredje runde.. Men det blir jeg også å fortelle mer om på bloggen etter hvert 😊

    2. Dette var et ærlig, sterkt og trist innlegg på en gang.😥❤
      Jeg kan ikke sette meg helt inn i det du forteller, bare en liten brøkdel. Men forstår at dette er noe du trenger annen hjelp til enn våre ord. Og gode tips er nok det verste en kan få slik du har det nå.
      Og som jeg har skrevet før , jeg har ingen gode råd, bare at du skal vite at jeg er her jeg leser, og tenker på deg ❤
      Mange ekstra varme klemmer til deg i dag ❤❤❤

      1. Takk for gode ord, fine du ❤️ Og du har nok rett…de gode rådene er nok ikke det som kommer til å gjøre utslag eller forskjell nå..men å vite at noen er der, i bakgrunnen, og heier på meg i stedet for å fordømme, er så utrulig mye mer verdt ❤️
        Tusen takk for det.

    3. Jeg er her, og leser. Kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Jeg fikk en sånn trøkk tidlig i høst. Da møtte jeg en gammel venninne jeg ikke hadde snakket med på lenge. Hun så på meg og spurte rett ut. “Hva har skjedd med deg?” Hun forsto meg ikke lenger, for jeg var en annen enn det hun hadde kjent. det gjorde noe med meg og hjelp som jeg har jobbet med meg selv da det gikk opp for meg at hun hadde rett. Jeg har virkelig forandret meg, til noe jeg selv heller ikke kjenner igjen. Det kom opp mye hos meg i ukene etterpå. Men mine ting er mine og du har dine. Ta deg tid til å tenke, skriv på, for det kan hjelpe deg,del med de du føler deg trygg på. Ingen feil å søke hjelp heller. Jeg heier på deg! Diger klem 🙂

      1. Takk så mye for at du tok deg tid til å lese ❤️ Ja jeg husker at du skreiv litt om det tidligere.
        Setter pris på at jeg kan dele ting her på bloggen..og å ta imot profesjonell hjelp er ikke et problem…har faktisk vært igjennom akkurat det et par ganger før. Men de tingene kommer jeg også til å fortelle mer om her etter hvert 😊
        Tusen takk for det ❤️❤️

    4. Kjære deg, dette var utrolig sterkt lesestoff, og grunnen til at jeg synes det var sterkt, er at jeg kjenner meg selv så godt igjen i det du skriver. Jeg har vært dypt deprimert selv. Og “noen” tok grep og overtalte meg til å søke hjelp. Selv var jeg helt på bærtur i en totalt grå verden. Jeg så ingen utvei, jeg brydde meg ikke om noe. Om det var krig i verden, eller hungersnød eller annen sorg, det angikk ikke meg. Jeg klarte ikke å ta det inn. Mine egne problemer puttet jeg i en boks som jeg gjemte langt bort. Og så satt jeg apatisk i en stol, dag ut og dag inn. Utad, de dagene jeg møtte noen, smilte jeg, og tok på meg en maske. Kun de nærmeste så at noe var galt.
      Jeg ønsker meg aldri dit igjen. Jeg kan bli deprimert nå også, i svært korte perioder. Men jeg er mye raskere til å forstå at jeg må jobbe meg ut av det, og faktisk også gjøre det. Men det krever jo innsats. Og det er tungt.
      Å skrive ting ut er god medisin faktisk. Man får sortert litt, selv om det kan virke kaotisk, og så er det også litt det å få noen tilbakemeldinger. Det er det å ikke føle seg helt mutters alene i verden. Så fortsett å skrive, både for din egen og for andres del. Det hjelper sjelden å stenge vonde tanker inne.
      Gode klemmer, og lykke til kjære du ♥♥♥

      1. Tusen takk for at du tok deg tid til å lese…og svare så omfattende ❤️ Å få hjelp er veldig viktig..og jeg har ingen problemer med å be om hjelp heller. Det som er saken, er at dette er ikke første gang jeg er på dette stadiet..og jeg kommer til å skrive om det på bloggen. For ja, jeg trur det er veldig viktig for både meg og andre å få ting ut nå..
        Tusen takk for det ❤️

    5. Ja, Helene, jeg vet hva du snakker om! En depresjon er dessverre ikke et ukjent begrep for meg! Det er mye folk ikke vet…..! Vanskelig å si hvor man skal begynne når man har det sånn – uansett skal du vite at jeg er her for deg! Få hjelp fra nødvendige steder – hyl ut! Og husk at jeg er gla i deg som den fantastiske jenta du er – også helt innerst inni deg! Klem <3

      1. Tusen takk for en ærlig kommentar ❤️ Og ja, det er veldig vanskelig å vite hvor man skal begynne..særlig når jeg faktisk har erfaring med profesjonell hjelp fra før..men akkurat det skal jeg fortelle mer om i et innlegg..
        Tusen takk for det – det setter jeg enormt pris på ❤️

    6. Kjære deg ,dette var vanskelig å lese ❤. Du må bare ta kontakt om det er noe. Vi kjenner ikke hverandre så godt, men jeg er her. Stor klem ❤

    7. Trist å lese ❤️ Jeg leser hos deg og er en venn.
      Men jeg leser mellom linjene dine og du har på en måte stor sorg inne i deg.
      Du trenger hjelp av profesjonelle menensker vil jeg tro…
      Min mamma er nok også deprimert om dagen, ligger for det meste i senga om dagen. Vi kan ikke hjelpe henne lenger…Egentlig…Andre må ta ta tak i det.
      Skal ikke sammenligne min mor og deg, men felles for dere at dere må ha hjelp fra mennesker som kan menneskesinnet. Tror kanskje din venninne må være sterk for deg og være med deg rundt og et sted må man begynne og det er en lege du kan stole på! God klem fra meg…

      1. Ja du er veldig flink til å lese mellom linjene, og du veldig rett. Når det gjelder å få profesjonell hjelp, stiller jeg meg helt åpen…for jeg har vært gjennom det før.. Men det blir jeg å fortelle mer om i et innlegg..
        Takk så utrulig mye for at du tar deg tid til å lese bloggen min ❤️

    8. Jeg leste innlegget ditt og det er så trist å lese ettersom du har jo vært den som får meg til å smile på grunn av innleggene dine. Men som du har sagt du skrev de motsatte av hvordan du har det.
      Det er ingen enkel oppskrift på hvordan man takle depresjonen. For meg hjelper det å søke Guds nærvær, men for deg er kanskje andre ting som kan hjelpe deg. Kanskje snakke med profesjonelle eller en kjøretur. Det er jo best sikkert at du finner ut det selv og søke hjelp der det fins. Ønsker deg alt godt og håper at du kommer deg ut av depresjonen for det er ikke en god tilstand. ❤❤❤

      1. Tusen takk for at du tok deg tid til å lese innlegget. Nei depresjon er ikke greit…og det er nettopp det at hver av oss må finne ut hva som funger. Er veldig glad for at du har funnet det som fungerer for deg ❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg