Nå er det jammen ta langt ut på formiddagen alt, og jeg har enda ikke kommet meg i vigør. Det er jo et sabla fint vær – men med gårsdagen friskt i minne, som ikke blei helt som planlagt, veit jeg ikke om jeg gidder å la meg lure til en ny runde på godværsjakt..
Så jeg har nå mest bare sittet her og kost meg med kaffen min..og tenkt litt på livet..
Det er nå en gang sånn, at det mangler aldri på muligheter. Tvert om, så blir man til stadighet bombardert med nye muligheter og valg å ta.. men – dessverre får man bare én sjanse til å velge rett, før livet suser videre. Joda, visst kan tilsvarende muligheter dukke opp flere ganger i livet vårt – men det blir aldri den samme muligheten som banker på to ganger..
Veit nå egentlig ikke om det er så jækla lurt av meg å sitte her å gruble på dette, for da begynner jeg å innse hvordan jeg lever – kontra hvordan jeg EGENTLIG ønsker å ha det..
Jeg er 53 år – og mitt største ønske er å finne noen som deler mitt syn på livet – og som gladelig kunne tenke seg å bo alternativt. Å leve i alle fall 3/4 av året på veien i en bobil e.l..
Ta én dag om gangen, og ha “hele verden” som bakgård – og gjerne med ei lita hytte som base. For ja – selvfølgelig er det deilig å kunne ha litt fasiliteter lett tilgjengelig til tider..som strøm og dusj.. og ikke minst litt mer armslag hvor man kan være sosial sammen med familie og venner.. For ikke å snakke om muligheta til å tilbringe de verste vintermånedene innomhus, når det er år med ekstremvær på alle kanter..
Men – det toget her er nok dessverre gått for meg.. så alt jeg da kan gjøre, er å prøve å leve etter mine “guru-regler” så godt det lar seg gjøre ellers..
Joda – da lot jeg meg friste til enda en runde med 5 kjappe spørsmål & svar til mårrakaffen..
Har “stjælt” de fra den koselige bloggeren Veralynn.. og hennes svar kan du lese HER
1: Kan du nevne en ting som de aller fleste ikke vet om deg?
Svar: Tja.. jeg har faktisk papirer på at jeg kan titulere meg interiørkonsulent..
2: Hvor befant du deg på kvelden den 31 desember 1999?
Svar: Med tanke på at guttungen ikke var 2 år engang, vil jeg tro jeg var hjemme sammen med han og faren..og mest sannsynlig en eller flere av besteforeldrene hans..
3: Er det virkelig sant at tiden leger aller sår?
Svar: Jeg mener JA..men at sårene kan ha veldig ømme områder eller enorme rur som vi til stadighet kan komme borti, og dermed minner oss om smerten forbundet med de..
4: Er det viktig for deg å ha et stort sosialt nettverk eller et lite antall nære venner?
Svar: Nei huffameg, hehe.. de få, nære er viktigst av alt.
5: Har du noen gang kjørt i ambulanse?
Svar: Ja dessverre flere ganger enn jeg kan telle på ei hånd.
Ser jo at det er litt “spørsmål & svar” trend ute å går akkurat nå..og det er jo for så vidt ganske gøy å lese, da jeg syns jeg blir bedre kjent med bloggerne når jeg leser svarene deres.
Så nå tenkte jeg å kaste meg på trenden – i alle fall gjøre et tappert forsøk – men så klarte jeg ikke å bestemme meg for HVILKEN av de variantene jeg vil gå for..for egentlig tenkte jeg på Bunny Trash sine 5 viktige spørsmål..men jeg veit ikke..akkurat nå på mårran var ikke hjernen min spesielt glad for å konsentrerer seg så veldig mye, så jeg tenker de spørsmåla får bli til en annen runde..og endte da opp med 5 raske spørsmål som Veralynn hadde på sin side i stedet.
Spørsmål 1: Er du av typen som strigråter av triste filmer?
Svar: Nope..eller stort sett aldri. Selvfølgelig kan det skje – alt etter settinga..men generelt sett – nei..
Spørsmål 2: Fotfetish er den vanligste seksuelle avvikelsen i verden. Hva syntes du om føtter?
Svar: Joda, det var jeg klar over..men personlig har jeg ikke noe forhold til det. Har møtt på noen som har vært helt hekta på føttene mine – og værsågod, tenkte jeg.. “slå dæ laus” 😉
Spørsmål 3: Har du bråket med noen i trafikken?
Svar: Definer å bråke med…hehe.. Nei seriøst, der er vel et sted jeg IKKE har bråka med noen. Vist en finger i ny og ned, ja..men ellers ikke.
Spørsmål 4: Hva var de dårligste fagene dine på skolen?
Svar: På grunnskolen…ALLE!! Spesielt gym..og kristendom..og historie..og … Men merkelig nok, da jeg tok 9-årig opp igjen i voksen alder, var det full klaff på alt – unntatt historia..det eeer så kjedelig..
Spørsmål 5: Har du noen gang misforstått teksten i en låt?
Svar: Åh ja..til de grader, hehe.. både ordene – og ikke minst betydninga..
Kjapt eksempel – første gang jeg hørte Beautiful View med Evergreen, lytta jeg ikke så nøye til teksten – konsentrerte meg mest bare om melodien..helt til strofen “form valleys into mountains” kom.. hvorpå jeg da i mitt merksnodige hode så for meg at de fylte igjen en hel dal med stein for å få et fjell å klatre på..LOL.. I etterkant skal det sies at det er blitt en av favorittsangene mine, nettopp på grunn av symbolikken i teksten.
Juppsijeppz folkens – gå ut i verden og ha en så god dag som overhodet mulig.. det skal æ
..heilt ærlig veit jeg ikke hva jeg skal tenke og meine om denna forbaska kroppen min akkurat nå..
Mange har nok fått med seg at jeg sliter mye med den “normale” maten etter at jeg tok en GB for over 10 år siden – men jevnt over så går det greit..jeg må bare passe veldig godt på og kjenne på følelsen i kroppen mens jeg spiser.
Som på søndag, da guttungen var her og spiste hjemmelaga kjøttkaker sammen med meg, gikk det rimelig greit. Jeg klarte 1/2 kjøttkake og 1/2 potet før det sa stopp..men da var jeg også i veldig fin form hele ettermiddagen og kvelden.
Men så – i går, etter å ha sysla litt i heimen med klesvask & anna jårr, og kosa meg masse-masse med bl.a å sette et par julekakedeiger og fått de i kjøleskapet frem til de skulle rulles ut – tenkte jeg at jeg skulle spise opp restene etter søndag – og fikk faktisk i meg ei heil kjøttkake og en potet..og trudde alt var ok..
Men nei..en sjelden gang reagerer kroppen i etterkant – og det gjorde den da til gangs i går. Kan faktisk ikke huske sist jeg var så dårlig etter et måltid.
Det starta en liten halvtime etter at jeg var ferdig med å spise, med at spyttproduksjonen begynte å bli overarbeida – så jeg sto i evigheter på badet og spytta bare værre, og prøvde å roe ned kroppen ved å ha iskaldt vann over håndleddene, i panna og i nakken..det bruker merkelig nok å hjelpe av og til. Men IKKJE i går..
Etter gudane veit hvor lang tid kunne jeg endelig slutte med spyttinga – og trudde jeg skulle få slappe litt av i horisontalen på sofa..
Pøh!! DA kom den jækla, ekle og vonde “over-stappmett” følelsen – samt at magen este ut så jeg så høygravid ut..og med det kommer en hel haug med luft som må ut – på alle mulige, tenkelige måter..så da var det bare å la det stå til, mens jeg veksla mellom å prøve å ligge og sitte..uten særlig stort hell med noen av variantene.
Må nu egentlig bærre flire her – æ meine, se det førr dåkker…”rap, hikk & fis A/S”
Trur bare det er like greit at jeg er aleina..
Sååå..etter noe som virka som ei ny evighet – i alle fall timer – ga den verste, vonde følelsen seg..men dessverre – da kom spyttproduksjonen i gang igjen – og det var ny spytterunde på badet. Og DET var kjipt, det..for det har faktisk aldri hendt før, at jeg har hatt to sånne spytterunder på én og samme dag..i alle fall ikke som ringvirkning av ett og samme måltid..
Men til slutt, etter x antall timer, ga kroppen endelig opp å protestere såpass mye at jeg klarte å legge meg..og da kan jeg love deg at jeg var sliten – for det er faktisk sykt energikrevende å ha det sånn.
Heldigvis klarte jeg å sovne rimelig kjapt – og sov frem til ca. halv7 i mårres..og fikk sjokk..
For kroppen er fremdeles i ulage – og DET har definitivt aldri skjedd før. “Sikkerhetsnettet” mitt har bestandig vært at jeg har vært frisk som en fisk & totalt Good to Go igjen, etter ei god natts søvn..og spiser bestandig frokost i løpet av den første halvtimen etter at jeg har stått opp..
Mens nå, etter 3 timer på beina, har jeg ikke klart å få i meg mer enn litt kaffe..
Er det å vente at jeg ikke heilt veit hva jeg skal tenke og meine…??
Akkurat nå føler jeg meg bare rett og slett sliten..meeeeen..æ står han av denna gangen også 😊
Etter innlegget mitt i går, innser jeg at det er utrulig mange måter å oppfatte ting på..og at selv om jeg skriver én ting, er det slett ikke sikkert at mottaker oppfatter det slik jeg hadde ment det. Så derfor må jeg bare ile til nå, og si at jeg har aldri ment at jeg tror at folk har “perfekte liv” – tvert imot, jeg meiner da virkelig at jeg poengterte at jeg VEIT at folk sliter med sitt eget, og det er en av grunnene for at jeg ikke vil “mase” for mye om mitt..
Dessuten veit jeg med sikkerhet at jeg skreiv heller ikke at jeg ønsker meg et perfekt liv for meg selv.. det jeg ønsker, er et liv jeg klarer å takle, uten å måtte kjempe en innbitt kamp hver dag – hele året.. for det er så innmari vondt, og jeg begynner å bli vanvittig sliten av det..
Noe av det jeg virkelig satte pris på av kommentarer etter innlegget i går, var folk som brukte ord som ensomhet, mørke og triste tanker..for det er vel den kategorien jeg gradvis spinner inni i nå..
For noen år siden var jeg mye, mye flinkere til å tenke: “Yezz.. hva slags positivt “faenskap” skal jeg finne på i dag, tro?” med det samme jeg slo opp øya.. og så brukte jeg dagen på å leve livet og kose meg med det jeg hadde rundt meg.
I dag skal jeg innrømme at jeg oftere og oftere våkner opp til et svar, hult tomrom inni meg – og hvis jeg ikke klarer å sprette opp av senga og tenke “YEZZZ & WUHUUU” i løpet av 20 sekunder, er sjansen utrulig stor for at hodet begynner å spinne på feil ting. Jeg prøver virkelig å hente meg inn – men kjenner at det blir tyngre og tyngre..dessverre..
Og hva er det tankene mine spinner på da? Som gir sånt mørke? Vel – de to værstingene er ensomhet & økonomi.. (jada – som hos så utrulig mange andre – derfor prøøøøver jeg å ikke synes synd på mæ sjøl)
Men et anna mørke, er den dårlige samvittigheta mi som dukker opp til tider..og angsten som kommer i kjølvannet av den.. Og etter en samtale med ei venninne i går (som egentlig dreide seg om andre ting), begynte jeg å tenke litt – og innså at egentlig er de to tingene mer fremtredende enn jeg har vært klar over sjøl..
Jeg føler at det er så ekstremt mye som skjer utenfor min kontroll..og selv hvor enig jeg er i at da er det for faen bærre å ta kontrollen – så er det dessverre sånn at noe av dette veit jeg faktisk ikke hvordan jeg skal løse.. Og i stedet for å komme med halvkvalte viser nå, om bu-huu & blaargh så fælt jeg har det..så vil jeg fortelle litt om EN av de tingene som faktisk gir meg konstant dårlig samvittighet – og angst..men som likevel er stort sett utenfor min kontroll..
Vekta mi..
Jada – nå er det nok mange som sperrer opp auan og rister på hodet – for jeg veit at jeg er absolutt ikke av de tykkeste. Men les ferdig før du bestemmer deg endelig for om jeg er helt på jordet eller ikke..
Noen av dere kjenner meg fra før, og burde vite hvor mye jeg har slitt..for ja, jeg HAR slitt enormt med vekta mi, hele livet. For ca 10 år siden, var jeg så heldig å fikk en Gastric Bypass – for da var jeg så syklig overvektig at det var et ork bare å stå opp om mårran.. I kjølvannet av den, klarte jeg å gå ned vél 90 kilo, og har jobba knallhardt for å komme dit jeg er i dag. Men så – ettersom årene har gått, har jeg blitt “allergisk” mot det meste av mat. Ikke sånn allergisk i form av intoleranse for laktose, gluten eller andre varianter..men jeg blir rett og slett dårlig på en den måten at jeg ofte blir sånn “jeg-har-forspist-meg-totalt-på-feit-julemat-overmett” i løpet av 2 tugger..og de som noen gang har opplevd å forspise seg sånn, skjønner følelsen. Men saken er den, at i tillegg til den metthetsfølelsen som nesten gjør vondt, begynner ofte spyttproduksjonen å bli overarbeidet sånn at jeg bare må finne meg et sted jeg kan stå å spytte & banne som en halvgal bryggesjauer..og – ikke nok med det – når jeg først får den der vonde følelsen i kroppen, forsvinner den ikke før etter gudane veit hvor mange timer. Ofte må jeg sove det av meg i løpet av natta.
De første årene var det ikke så ille – det var hovedsakelig stekt egg jeg reagerte på..og kylling i alle varianter. Men gradvis kom det flere og flere matvarer på den “allergi”lista mi..og i dag reagerer jeg 8 av 10 ganger på det meste som er sunt. Ja for det er det som er hele problemet her – jo sunnere maten er, jo raskere blir jeg sjuk. Grønnsaker og de fleste fruktsorter tåler jeg bare et par bitet av..og reine kjøtt- og fiskeprodukter er bare ære-være..særlig dersom det er varmt. Så når jeg har økonomi til å kjøpe skikkelig mat, er det ofte at jeg spiser middagen kald – for da klarer jeg å få i meg mer enn ellers. Og JA!!! jeg har vært til ørt-og-førti utredninger og fått slanger både her og der – men ingen kan fortelle meg hvorfor det er blitt slik…
Så tilbake til den dårlige samvittigheta mi oppi dette..som går på det med vekta. For i dag veier jeg 5-6 kilo mer enn jeg gjorde for et par-tre år siden. Og jeg har dårlig samvittighet fordi jeg har begynt å legge på meg..fordi jeg ofte (les: som regel) spiser bare jårr & usunn mat..
GRUNNEN er jo fordi jeg ikke tåler den sunne maten – og jeg begynner å bli sliten av å ikke klare å spise.. Ikke å vente at i perioder har alt av vitaminlager og blodprosenter vært langt under det som er minimumsverdier..så takk da F´en for at jeg i perioder sliter med å få dratt bakenden min ut døra..
Så langt har jeg klart å ha en temmelig bra stålkontroll på å komme meg ut og være i aktivitet likevel..men også der merker jeg at jeg begynner å bli sliten..og så kommer den dårlige samvittigheta fordi jeg ikke er ute så mye som jeg både ønsker – og burde.. og så blir det den evige runddansen.. elendig økonomi og stillesitting med dårlig samvittighet for det – usunn mat og overspising fordi jeg blir sittende for mye inne og deppe, og får dårlig samvittighet for det.. og alle som vet at når man sliter med overspising, blir det trøstespising på toppen av alt..med enda mer nattsvart samvittighet. Og så kommer angsten for hva jeg er på tur til å gjøre med meg sjøl…igjen.
I ærlighetas navn, sliter jeg også i perioder med dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å spise normalt sammen med folk..tru meg, det har vært noen ubetenksomme sjeler som ved flere anledninger har fortalt meg hvor “kjedelig” jeg er, fordi jeg bare sitter og pirker i maten – og at jeg er lite morsom å være sammen med, fordi jeg mer enn én gang har måttet gå fra bordet fordi jeg har blitt syk..både hjemme og ute. Joda, jeg skjønner at det ikke er moro å spandere på meg mat som jeg ikke klarer å spise opp – men jeg gjør jo ikke disse tingene med vilje. (Så en date me mæ på en fin restaurant er bortkasta – bålkaffe & stekt brødskiva e tingen 😉)
Det som jeg nå har skribla ned her, er jo bare i grove trekk..men jeg håper likevel dere skjønner at når jeg – med min forholdsvis normalt slanke figur syter og klager over at jeg vil ned i vekt – så er det ikke av forfengelighetsgrunner.. men det er rett og slett fordi jeg er livredd for å miste kontrollen slik at jeg om 12 år heretter er tilbake der jeg var for 12 år siden..
Det eksisterer visst ikke bilder av meg når jeg var på det tyngste.. På dette bildet som er tatt på en ferie i Florida for 11 år siden, var jeg ca 10 kilo LETTERE enn på det tyngste for 12 år siden – og gir forhåpentligvis en pekepinn om HVORFOR jeg er så vanvittig redd for å miste kontrollen..
PS…æ hata det bildet en lang periode…følte mæ som en av de tre, små grisene 🙈
..ja ho derre førkja, som av og til fortjener mellomnavnet “syt & bæs”.. Jada..det skal vel ikke store fantasien til, for å skjønne at jeg pratet om meg selv nå.. For seriøøøst.. jeg begynner å bli drittlei meg selv og bæset mitt over tapene jeg har lidd.
Bevares..visst har jeg mista samboer og det livet jeg trodde var staka ut for meg, og bokstavelig talt blitt hjemløs..måttet “flykte” fra landsdelen, for å slippe å bo på gata, og dermed forlate min eneste sønn og mi beste venninne..og si opp jobben…og på toppen av alt, exen innbiller seg at han er verdens navle(lo), og trur han kan behandle meg på lik linje med de andre exene?? (æ får latterkrampe😂)
Jeg er faktisk mye mer verdt, enn å gi opp meg selv..for et menneske som tydeligvis ikke takler å møte kjærlighet og ekte omsorg, og som tydeligvis IKKE har det bra, når han IKKE har noe å klage over..noe som – om noen måneder eller år – i min verden vil virke som bagateller i den store sammenhengen, fordi livet er for kort, til å la seg feie av banen av ting man ikke kan gjøre noe med..
Jeg har innsett nå, at jeg har så utrulig mange, flotte folk rundt meg, som bare vil meg vél. Fra venner og familie i nord-Norge, og bekjentskaper både i midt- og sør-Norge (og Sverige & Danmark), til familie og venner på Østlandet, og et par spesielle venner på Vestlandet..hvor den ene faktisk har hjelpt meg i mange, kinkige situasjoner de siste årene, bare ved sende meg ei mld og spørre om jeg har det bra..han bryr seg, og han er gull verdt ❤️
Så det jeg vil frem til, er.. Æ e velsigna!!!
Ho surkenekka bør ta sæ en bolle, pakke sammen rotet sitt, ta på sæ sandalan, og tusle sæ til svartens med sur-trynet sitt..
..for jeg har bestemt meg for at nå er surketida over. Dette er ikke meg, å gørre seg ned i selvmedlidenhet..jeg er jo egentlig en glad og positiv person, som elsker livet.
Jada, jeg ble veldig glad i han fysakken i nord..og hadde han behandla meg med respekt i stedet for likegyldighet, hadde mange ting vært annerledes. Men veit dåkker ka??? Han e faen mæ ikkje verdt mæ 😉
Dette blir et sånn “midt-i-natta-tanker” innlegg..da hverken Jon Blund, Ole Lukkeøyet eller han Mr. Sandman er interessert i en date med meg (ufine mainnfolk😉) Så da blir det å overause dåkker med mitt personlige jårr..og angående overskriften…ikke bokstavelig talt, da..for da er som regel nedoverbakker lettere å forsere..uansett hvilken variant de kommer i..I værste fall er det bare å sette seg på rauva og la det stå til 😉
Nei dette er de jækla nedoverbakkan som til stadighet dukker opp i livet mitt. Og de nytter det IKKE å ake ned på buksebaken. Har prøvd den varianten, takk..med det resultat at jeg rasa nedover som et løpskt godstog i fritt fall, og kræsjlanda så hardt at det ligna på reine atombombe-ruinene rundt meg. Og brukte søttogførtitusen år på å komme meg tilbake utgangspunktet.. Så takk, men nei takk til mental rumpeaking for mitt vedkommende.
Men seriøst, jeg begynner å bli møkklei disse stadige svingningene..for jeg sverger..hver gang jeg føler at NÅH!! er jeg over den værste kneika, og begynner å øyne et lys i tunnelen..så er det pinadø enda et tog som kommer susende – og ikke åpningen jeg håpa på.
En ting er nå at jeg fremdeles savner han i nord..det er en sak jeg ikke kan gjøre noe med, eller har kontroll over..men så..som nå..jeg trodde jeg hadde ei fin og dritbillig leilighet på handa..men det skar seg..og jeg innser at økonomien tillater knapt nok å leie en hybel. Og med tanke på at det her er vanlig med 25-30000 i depositum…såååeh…æ må bærre fliiiire 🙈😂
Har fått tips om såkalt “Spleis”..og idéen er jo god nok i seg selv. Men jeg føler ikke at det hjelper meg..som faktisk er såpass personlig konkurs, at jeg trenger ei vanvittig drahjelp i lang tid fremover. Og nei, NAV hjelper IKKE!! På papiret har jeg evig nok til å klare meg…for de bryr seg døyten i bl.a personlig gjeld..Så den harde sannheta er, at med mindre det dukker opp et sted til max 2000 i mnd, er de eneste valgene mine å bo på et rom hos søstersen..eller i bilen. Og i ærlighetas navn..for det er det jeg prøver å få vist med denna bloggen..så takler jeg dette veldig dårlig..
Uka mi går med til annen hver dag med trening..og kveldene til å finne fornufta i vindunken..og såpass intelligens har jeg intakt, at jeg veit det bærer reint galt avgårde om jeg ikke sparker meg selv solid i den før nevnte baken.. Men det er dessverre lettere sagt enn gjort..særlig med tanke på at jeg en god times kjøretur unna, får tak i favoritten til 169 kr..i stedet for 340.. 🙉🙊🙈
…da var det jaggu søndag igjen, gitt..og den første uka av mitt nye liv er tilbakelagt..og jeg veit ikke heilt hva jeg skal si.. Kort oppsummert, har det jo gått veldig bra..for jeg er ganske flink til å omstille meg etter hvilken situasjon jeg havner i.. Har laga meg mentale kurver for å sortere alt livet slenger etter meg. Én kurv for sitroner, og én kurv for råtne tomater..og en svær container for pianoer som kommer deisende ned i huet på meg, hehe 😉
Meeen..med det sagt..så jo, det går bra..men fy pokker i mente, så sliter jeg jaggu også. For jeg ANER faktisk ikke hvilken kurs jeg skal legge inn, for å komme videre..trur kompasset mitt er totalt oppfucka..
(bildet hentet fra nettet – fant ikke hvem som har opphavsretten)
Det er ikke det, altså..jeg stortrives her, sammen med søstersen..og i utgangspunktet er planen å etter hvert finne meg noe eget – så nært henne og minien som overhodet mulig..både fordi jeg er så utrulig glad i dem begge to ❤️ men også fordi jeg føler at jeg kan være til nytte her. Og jeg trenger å føle at det er bruk for meg, for gudane skal vite at jeg føler meg så ubrukelig til tider, at det rekker for flere generasjoner (yezz, der va fremtidige barnebarn berga😉)
Men..Det er et forbaska stort MEN!! her. For alt inni meg protesterer på at det er her jeg skal være (nå tenker jeg både 1 og 3 og 5 år frem i tid).. Og er det noe jeg har lært av katastrofen som ramma meg i nord-Norge, og som jaga meg hit i utgangspunktet..så er det: Lytt for fa.. til magefølelsen din, kjærring!!!
Så jeg tenker og grubler og jakter på søvnen..og parerer vekk så godt jeg kan, små, illsinte vesen som hamrer i vei inni hodet mitt, ved å drefse X antall paracet etter dem i løpet av dagen..
Men så langt har det ikke dukket opp en eneste, fornuftig tanke. Det kjennes ut som jeg står bom fast i ei forbanna mental hengemyr..for midt oppi alt, savner jeg nord-Norge noe så grønnjævlig…sønnen min, jobben min, vennan, fjellan..
Jovisst går detta bra til slutt..det er TROSS ALT kun ei uke siden jeg forlot livet mitt i nord..og jeg lander bestandig på beina..men det hadde vært steike kjekt å føle at man lever og ikkje bare eksister idet man går inn for landing..
For mange vil det nok virke både rart og uforståelig at jeg velger å blottlegge så mye av meg selv her på bloggen..men seriøst..hvorfor ikke? Det jeg skriver om, er ting jeg uansett ikke har et problem med å prate om til de som spør om hvordan jeg har det…og resten av livet mitt..ja d hold æ glatt & elegant kjæft om 😉
De som har lest bloggen min den siste uka, har jo fått med seg at jeg plutselig sto på bar bakke, etter at det ble brudd mellom meg og samboeren. I den forbindelse, kan jeg ikke poengtere nok, at jeg akter ikke drive med skyldfordeling..det blir steike feil av meg å bable i vei om mi side av saken, uten å la han fortelle om si..så alt dere trenger å vite, er at det er BESTANDIG to sider å forholde seg til i sånne saker som detta.
Men det jeg vil fortelle om – og som er et faktum – er at jeg i perioder sliter temmelig tungt i etterdønningene av bruddet. Ganske naturlig, vil jeg tro – da det bare er ei knapp uke siden.. Selvfølgelig savner jeg både han og livet vårt sammen..men akkurat nå er det faktum at jeg er hjemløs, det som jeg har tyngst for å fatte. Ting har skjedd så forrykende fort, at hodet mitt har liksom ikke rukket å følge med..snakk om at det er en berg og dalbane – som snurrer rundt på en karusell – inni der til tider, hehe 😉 Og det jeg sitter å kjenner mest på, er at jeg er møkk-førrbainna på mæ sjøl, som ikke fulgte magefølelsen min, da han ba meg om å flytte inn. ABSOLUTT ALT!! inni meg protesterte..at det var reine galemathias å flytte sammen etter knappe 3 mnd. Men han var så sikker..og logikken med at det var tøv å betale på to plasser, var så forlokkende – og så gikk det som det gikk…etter et lite halvår, gikk både følelser og husrom straka vegen åt Helvette..så egentlig er det vel bare “til pass åt mæ”, som er havna i denna situasjonen.
Og nå, når jeg har kommet meg ned til søstersen og fått pustet noen dager, begynner det virkelig å gå opp for meg, at jeg har absolutt ingen ting å komme tilbake til i nord. Det er pokker så dyrt å bo i Harstad, og jeg har ikke på noe som helst vis økonomi til å leie noe nå..sjøl om jeg skulle være så heldig å finne et sted uten innskudd. Og huset på øya, etter mora mi, er rett og slett i for dårlig stand til å bo i..i tillegg til at det er midt uti ødemarka. Så da ville det nok ikke gå lange stunda før jeg klikka i vinkel, og med en hysterisk gal-professor-latter, rasa rundt i skauen, mens jeg river meg i håret og skremmer vettet av av alt av fugle- og dyreliv..nei huff..den står jeg over 🤔😁
Og siden jeg da altså ikke har et sted å bo, får jeg heller ikke jobbet noe de siste månedene av dette året – da NAV trekker 1/3 av trygda mi, fordi jeg på begynnelsen av året måtte oppgi hvor mye jeg TRODDE jeg kunne tjene – ja da sier det seg selv at jeg er temmelig ute å kjøre.
Så ja, jeg sliter..og jeg føler meg rett og slett nummen lengst inni sjela..og har hatt litt problemer med å finne ut av hvordan jeg best skal angripe situasjonen. MEN!! Det kommer til å gå bra, bare jeg får ei lita stund til på meg, til å komme til hektene igjen..det er 100% sikkert.. Noe annet alternativ finnes ikke – for jeg er en fighter, og veit rett og slett ikke hvordan man gir opp..
Og underveis e d bærre å bøtte innpå me koffein…da ordne d meste sæ, hehe 😉🤣
Ha en nydeligvakker dag der ute i verden, folkens ❤️
Et lite “heads up” om detta innlegget..det er langt..og uten bilder (foruten det rett under her, da 😉 ..men jeg har skrevet det, fordi jeg føler et behov for min egen del å få satt ord på noe av det som rører seg i hodet mitt for tiden. Og så er det opp til hver og én av dere, om dere gidder å lese alt.
Noen av dere som leser dette – og kjenner meg – vil nok føle seg truffet, og antagelig sende meg meldinger på privaten og spørre: “Var det meg det var myntet på?..men seriøst..jeg håper dere sparer dere selv for bryderiet – for kjenner dere først det stikket om at det KAN dreie seg om dere, er det garantert noe i det..men bare glem det, for det er rett og slett gått for langt for mitt vedkommende, og dermed er det ikke noe å gjøre med. Ting er som de er – og det har jeg endelig akseptert..og enhver form for forsøk på store endringer fra deres side, vil bare føles som en “plaster-på-såret” handling for meg..fordi jeg nå vet at det bare kommer i kjølvannet av dette innlegget.
Det er jo ikke tvil om at de fleste mennesker, i de aller fleste tilfeller ser det man VIL se..og ikke nødvendigvis det som er tilfellet..og man skal være veldig forsiktig med å legge lokk på det faktum at de fleste utfall er et resultat av hvordan man er som menneske – hvordan man ser, tenker og ikke minst føler..så det som “ikke var ment sånn” fra ei side – faktisk blir oppfattet nettopp slik av “mottaker”..enig?
Uansett..det har nå gått opp for meg, at jeg tydeligvis har sett meg selv og mitt forhold til andre, ut fra en helt feil innfallsvinkel. Jeg har vel i alle år “krampholdt” på forholdet til familie og gamle venner – i et desperat håp om å bli 100% akseptert. Og det er vel der det har skjært seg totalt..for jeg innser jo nå, etter så mange år med å holde fokus på ikke bestandig de rette stedene – at jeg ER faktisk akseptert. Helt og holdent!! Alle VET hvordan jeg er, med mine av og til sinnsyke sprell og ganske lite gjennomtenkte handlinger..de VET at jeg kommer aldri til å bli innenfor det A4-formatet som størsteparten av befolkningen velger å holde seg innenfor..de VET DET..og aksepterer at sånn er det. Frem til nå har jeg vært hellig overbevist om at det har vært noe riv, ruskende galt med meg, siden ingen ser ut til å kunne akseptere meg 100%..men nå innser jeg at det der er feil tankegang..for folk aksepterer meg virkelig..det er jeg ikke et sekund i tvil om nå. De aksepterer hvem jeg er og de aksepterer de valgene jeg tar – for i jøssenavn – de har da virkelig andre ting å henge seg opp i, enn hvordan jeg velger å leve livet mitt.
Men hånd i hånd med den oppdagelsen, kom oppvåkningen.
Jeg oppdaget nemlig en annen ting..for tenk!!..det er faktisk ikke det å bli akseptert jeg har jaget etter i alle disse årene.. Nå-nei du..det jeg så desperat har søkt, er å bli INKLUDERT..Tenk det!! Og det er jo noe heeeelt annet.
Men det å bli naturlig inkludert i livet til de det dreier seg om, er like uoppnåelig som hvilket som helst utopia..det er bare rett og slett et fatamorgana jeg har higet etter, og jeg er drittlei av å bedra meg selv. Det gjelder venner – og det gjelder potensiell livsledsager. Jeg har jaktet på veien ut av skyggene hele livet, i håp om å finne den grønne, solfylte lysningen..men jeg innser jo nå at det er ikke der jeg hører hjemme..i alle fall ikke her jeg er nå.
For JA – jeg har hatt et desperat ønske om å bli inkludert av de folkene jeg har omgåts hele livet – men de har – tross alt – sine egne familier, med omgangskretser som er lagt opp til de livene de lever i hverdagen – og der kommer jeg til kort.
Misforstå ikke..det er ikke en oppdagelse jeg gidder å sette meg ned å sørge over. Tvert imot!! Jeg er bare glad for at jeg endelig har skjønt hvorfor jeg – som i alle år har mast på folk om “skal vi gjøre ditt, og skal vi gjøre datt?” Og “kontakt meg nå hvis du/dere har lyst til å…” nå faktisk skjønner hvorfor folk IKKE har kontaktet meg..selv om svarene jeg har fått i alle år, har vært: “JADA..klart vi skal det”
Skal innrømme at jeg mang en gang har sittet ganske uforstående og grublet på hvorfor jeg ikke ble inkludert, når jeg har sett at de har gjort akkurat de tingene jeg har prata om – men sammen med andre.
Dette er ikke et nytt “fenomen” – for det har faktisk vært slik så lang tilbake som jeg kan huske..var ikke få gangene i barne- og ungdomstida jeg satt og håpa på at mine jevnaldrene ville ha meg med ute i vennegjengen..og ja, jeg skal ærlig innrømme nå, at det har vært felt mange tårer i årene som har vært, fordi jeg har følt meg ubrukelig og verdiløs som venn eller kjæreste. Heldigvis (eller kanskje ikke?) lærte jeg meg ganske tidlig å stenge av den “surke-kranen”, og i dag sliter jeg forferdelig med å vise følelser i form av tårer..det være seg glede eller sorg.
En annen ringvirkning enn tårer, som resultat av det å føle seg utestengt og ubrukelig, er depresjon. Og alle som har slitt og sliter med det, vet at det er noe bedrita jævelskap å ha i bagasjen.
Jeg skal ikke nekte for at jeg fremdeles kjenner en del av symptomene på akkurat DET – men fra det sekundet jeg innså – og aksepterte hvordan tingene er – forsvant store deler av det mørket jeg har levd i så utrulig lenge. Og det er fantastisk deilig, og styrker meg i trua på at jeg faktisk er på rett vei.
Men jøss bevares – SELVFØLGELIG har jeg vært på mange fine turer og gjort mange flotte ting sammen med andre opp gjennom årene. Det er bare det at i de aller, aller fleste tilfellene, er det jeg som har vært initiativtakeren..og noen ganger har det føltes som om jeg har “mast vettet av dem” for å få folk med – og det har gitt en ganske bitter ettersmak i kjeften, når man sitter der og føler at folk ønsket de helst var et annet sted – det kan jeg love dere.
(..og igjen må jeg bare gjenta det jeg starta med – jeg VET at det ikke nødvendigvis er slik det har vært ment fra folk sin side – men det er slik det har blitt oppfattet av meg..)
Så det å bli AKSEPTERT er jo slettes ikke det samme som å bli INKLUDERT..og det er som sagt der “oppvåkningen” som jeg har kalt dette innlegget, kommer inn. Jeg har faktisk skjønt poenget om at like barn, leker best – og jeg er rett og slett ikke et naturlig innslag i hverdagen til hverken den ene eller den andre her. Og i min hysteriske kamp for å bli inkludert der jeg ikke har hørt hjemme, har jeg nok dessverre støtt fra meg noen nye bekjentskap som kanskje kunne blitt veldig positive for meg. Og der kan jeg bare bøye meg i støvet og si unnskyld.. Jeg skjønner jo nå at (kanskje) det sitter et par stykker å lurer på hvorfor JEG ikke vil ha noe med DEM å gjøre..men jeg har bare rett og slett ikke klart å knytte meg til nye mennesker – fordi – jeg pr.i dag ikke stoler et sekund på at det ikke blir samme runddansen enda en gang..klarer faktisk ikke stole på at de faktisk vil inkludere meg fordi det er MEG de ønsker å være sammen med som førstevalg – ikke bare bruke meg som et substitutt, når alle andre er opptatt.
Derfor – i en alder av 50 føler jeg at jeg endelig begynner å våkne..at jeg endelig er begynt å gi meg inn på den rette veien for å komme meg opp og ut av den hengemyra jeg har traska i hele livet. I stedet for å fortsette å kjempe så fortvilt om å få innpass i livene til “de gode, gamle”, har jeg begynt å lure på om at det kanskje er mer fornuftig å snu ryggen til alt det som er og har vært, og heller se meg om etter det livet jeg innbiller meg faktisk er ment for meg..om jeg finner det, eller om jeg er for langt ute på en sidevei å roter til å finne det? ..tja..DET er ikke godt å vite..men jeg er bare EN vanskelig avgjørelse unna å kunne gjøre store endringer i livet mitt..og det er DEN avgjørelsen jeg nå prøver å være tøff nok til å ta..
Wow..ble mye, dette..og jeg kjenner at det er en smule skummelt å faktisk poste dette. Hvis noen tar anstøt av det, og føler seg uglesett eller uthengt, må jeg bare beklage – for innlegget er ikke ment for å få noen til å få dårlig samvittighet eller bli lei seg..Nei dette er bare noe jeg kjenner at jeg må gjøre for min egen del – få satt ord på ting – for å klare å gå videre.
Hva fremtida bringer, vet jeg ikke..men at det blir endringer? Ja, så absolutt. Og jeg er ganske sikker på at jeg kommer IKKE til å bli boende her.
Hvor jeg blir å havne, gjenstår å se…men i dag er det absolutt ingen ting for meg her nord, annet enn at sønnen min bor her..og han er tross alt voksen, så jeg kan ikke fortsette å legge opp livet mitt etter hva han gjør og hvor han er..
Og til deg som har fått med deg hele innlegget – tusen takk for at du tok deg tid til å lese til slutten <3
