…da var det jaggu søndag igjen, gitt..og den første uka av mitt nye liv er tilbakelagt..og jeg veit ikke heilt hva jeg skal si.. Kort oppsummert, har det jo gått veldig bra..for jeg er ganske flink til å omstille meg etter hvilken situasjon jeg havner i.. Har laga meg mentale kurver for å sortere alt livet slenger etter meg. Én kurv for sitroner, og én kurv for råtne tomater..og en svær container for pianoer som kommer deisende ned i huet på meg, hehe 😉
Meeen..med det sagt..så jo, det går bra..men fy pokker i mente, så sliter jeg jaggu også. For jeg ANER faktisk ikke hvilken kurs jeg skal legge inn, for å komme videre..trur kompasset mitt er totalt oppfucka..

(bildet hentet fra nettet – fant ikke hvem som har opphavsretten) 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er ikke det, altså..jeg stortrives her, sammen med søstersen..og i utgangspunktet er planen å etter hvert finne meg noe eget – så nært henne og minien som overhodet mulig..både fordi jeg er så utrulig glad i dem begge to ❤️ men også fordi jeg føler at jeg kan være til nytte her. Og jeg trenger å føle at det er bruk for meg, for gudane skal vite at jeg føler meg så ubrukelig til tider, at det rekker for flere generasjoner (yezz, der va fremtidige barnebarn berga😉)

Men..Det er et forbaska stort MEN!! her. For alt inni meg protesterer på at det er her jeg skal være (nå tenker jeg både 1 og 3 og 5 år frem i tid).. Og er det noe jeg har lært av katastrofen som ramma meg i nord-Norge, og som jaga meg hit i utgangspunktet..så er det: Lytt for fa.. til magefølelsen din, kjærring!!!
Så jeg tenker og grubler og jakter på søvnen..og parerer vekk så godt jeg kan, små, illsinte vesen som hamrer i vei inni hodet mitt, ved å drefse X antall paracet etter dem i løpet av dagen..

Men så langt har det ikke dukket opp en eneste, fornuftig tanke. Det kjennes ut som jeg står bom fast i ei forbanna mental hengemyr..for midt oppi alt, savner jeg nord-Norge noe så grønnjævlig…sønnen min, jobben min, vennan, fjellan..
Jovisst går detta bra til slutt..det er TROSS ALT kun ei uke siden jeg forlot livet mitt i nord..og jeg lander bestandig på beina..men det hadde vært steike kjekt å føle at man lever og ikkje bare eksister idet man går inn for landing..