For mange vil det nok virke både rart og uforståelig at jeg velger å blottlegge så mye av meg selv her på bloggen..men seriøst..hvorfor ikke? Det jeg skriver om, er ting jeg uansett ikke har et problem med å prate om til de som spør om hvordan jeg har det…og resten av livet mitt..ja d hold æ glatt & elegant kjæft om 😉

De som har lest bloggen min den siste uka, har jo fått med seg at jeg plutselig sto på bar bakke, etter at det ble brudd mellom meg og samboeren. I den forbindelse, kan jeg ikke poengtere nok, at jeg akter ikke drive med skyldfordeling..det blir steike feil av meg å bable i vei om mi side av saken, uten å la han fortelle om si..så alt dere trenger å vite, er at det er BESTANDIG to sider å forholde seg til i sånne saker som detta.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Men det jeg vil fortelle om – og som er et faktum – er at jeg i perioder sliter temmelig tungt i etterdønningene av bruddet. Ganske naturlig, vil jeg tro – da det bare er ei knapp uke siden.. Selvfølgelig savner jeg både han og livet vårt sammen..men akkurat nå er det faktum at jeg er hjemløs, det som jeg har tyngst for å fatte. Ting har skjedd så forrykende fort, at hodet mitt har liksom ikke rukket å følge med..snakk om at det er en berg og dalbane – som snurrer rundt på en karusell – inni der til tider, hehe 😉 Og det jeg sitter å kjenner mest på, er at jeg er møkk-førrbainna på mæ sjøl, som ikke fulgte magefølelsen min, da han ba meg om å flytte inn. ABSOLUTT ALT!! inni meg protesterte..at det var reine galemathias å flytte sammen etter knappe 3 mnd. Men han var så sikker..og logikken med at det var tøv å betale på to plasser, var så forlokkende – og så gikk det som det gikk…etter et lite halvår, gikk både følelser og husrom straka vegen åt Helvette..så egentlig er det vel bare “til pass åt mæ”, som er havna i denna situasjonen.

Og nå, når jeg har kommet meg ned til søstersen og fått pustet noen dager, begynner det virkelig å gå opp for meg, at jeg har absolutt ingen ting å komme tilbake til i nord. Det er pokker så dyrt å bo i Harstad, og jeg har ikke på noe som helst vis økonomi til å leie noe nå..sjøl om jeg skulle være så heldig å finne et sted uten innskudd. Og huset på øya, etter mora mi, er rett og slett i for dårlig stand til å bo i..i tillegg til at det er midt uti ødemarka. Så da ville det nok ikke gå lange stunda før jeg klikka i vinkel, og med en hysterisk gal-professor-latter, rasa rundt i skauen, mens jeg river meg i håret og skremmer vettet av av alt av fugle- og dyreliv..nei huff..den står jeg over 🤔😁

Og siden jeg da altså ikke har et sted å bo, får jeg heller ikke jobbet noe de siste månedene av dette året – da NAV trekker 1/3 av trygda mi, fordi jeg på begynnelsen av året måtte oppgi hvor mye jeg TRODDE jeg kunne tjene – ja da sier det seg selv at jeg er temmelig ute å kjøre.

Så ja, jeg sliter..og jeg føler meg rett og slett nummen lengst inni sjela..og har hatt litt problemer med å finne ut av hvordan jeg best skal angripe situasjonen. MEN!! Det kommer til å gå bra, bare jeg får ei lita stund til på meg, til å komme til hektene igjen..det er 100% sikkert.. Noe annet alternativ finnes ikke – for jeg er en fighter, og veit rett og slett ikke hvordan man gir opp..

Og underveis e d bærre å bøtte innpå me koffein…da ordne d meste sæ, hehe 😉🤣

Ha en nydeligvakker dag der ute i verden, folkens ❤️