I dag har jeg egentlig surra vekk dagen..eller..litt fornuftig har jeg fått gjort. Sydde nytt glidelås i ei jakka til kjærringa til faren til guttungen (si det fort 10 ganga, haha) og dro å leverte den.. Deretter kjørte jeg innom butikken for å få bl.a fløte til i mårra..og så kjørte jeg bortom brorsan for å lagre noen ting som vanligvis ligger i bilen, men som jeg ikke trenger på denna turen – og dermed frigjorde jeg litt plass til kompisen.
Saken er bare den, at klokka var bare litt over 11 i formiddag da jeg kjørte ut…og så var den plutselig over 5 på ettermiddagen når jeg satte meg ned for å blogge.. Hmmm..dagen ble altså rett og slett bare borte..
Jaja..har ingen bilder å legge med fra dagens surring heller…så jeg leita like godt frem et par koselige bilder fra ei svunnen årstid – mens vi venter på at en ny utgave skal dukke opp 😉
Etter innlegget mitt i går..som du finner HER, der jeg fortalte litt om meg selv og den depresjonen jeg må erkjenne at jeg er i, kom det naturlig nok mange reaksjoner. Og nesten samtlige gikk ut på at jeg ikke må være redd for å be om hjelp…å søke profesjonell hjelp.. Helt enig!
Jeg skal ta dette opp med legen min når jeg kommer hjem fra den nært forestående roadtrip’en…og KANSKJE det kommer noe fornuftig ut av det denne gangen… For dere skjønner – jeg er ikke ukjent med den profesjonelle hjelpa til helsevesenet.
Første gang jeg gikk i terapi, var i ungdomsårene..og var ikke 20 år en gang.. I ærlighetas navn, husker jeg nada av det.. Jeg hadde fortrengt det totalt, og eineste grunnen til at jeg veit at de prøvde å hjelpe meg, er fordi jeg kom over journalen min for en del år sida. Det var litt av sjokk å se svart på hvitt at jeg har vært hos denna duden, og ikke klare å erindre mer enn et par flash her og der..
Andre gangen var jeg godt voksen.. Det var på første delen av 2000-tallet, så guttungen var enda ganske liten.. Da gikk jeg i terapi i ca 2 år…og siste time, fikk jeg beskjed av ho som jobba med meg, at det var ikke mer hun kunne gjøre for meg… I tillegg har jeg gått all verdens mestringskurs. For ærlig talt, folkens…jeg hadde aldri overlevd om jeg IKKE hadde hatt kunnskapen til å klare å mestre livet. Jeg har info og teknikker så det holder. Og en syk ståpå-vilje og attitude om at jeg ikke lar meg knekke..
Men altså..som jeg så vidt nevnte i går, jeg har mista meg sjøl de siste årene…og DET HAR INGENTING MED PANDEMIEN Å GJØRE!!! Tvert om har den på mange måter vært en velsignelse, nettopp fordi da har jeg hatt en gyldig grunn til å holde meg unna større folkemengder. Det er nemlig ikke alle av oss som har de store behovene for folkemasser.. Og mørket inni meg har vært med meg hele tida, sida jeg ble klar over det i tenårene..og jeg takla det.. Men det som har skjedd nå, er at jeg tillot ett eneste menneske å komme inn under huden på meg, og jeg opplever nå at den ståpå-viljen, attituden og trua på at jeg klarer det jeg setter meg fore…det som kjennetegna meg – er borte. Og akkurat DET er min største depresjon nå. Ja – den mørke kverna inni meg er jævlig..og den sliter enormt mye for tida..
La meg sitere litt fra innlegget i går: “Men sannheta er at jo mer lykkelig og glad jeg er – utad – jo mer gråter jeg innvendig. Og det er sååå jævlig tungt! Å stå sprudlende og glad og snakke om positive ting og ikke minst fremtidsplaner – når det innvendig er ei svart, ekkel kvern som bare knuser ordene etter hvert som jeg uttaler de.. Fordi jeg trur ikke på det jeg sjøl sier…trur ikke at det er sant..at det lar seg realisere..og det er nesten ikke en eneste ting i livet mitt pr i dag, som er slik jeg egentlig ønsker det…jeg tar bare til takke med…..”
Men ser dere hva jeg egentlig skriver? Meininga bak? At den utvendige gleden over å planlegge det jeg ønsker for meg sjøl fremover, blir til en innvendig sorg fordi jeg ikke trur at jeg takler det som må gjøres? At jeg har slutta å tru på meg sjøl…at det er nettopp trua på meg sjøl som gang på gang blir kverna i stykker? Og det er det jeg trenger å få fixa!! For som sagt, mørket har bestandig vært der…men når sjøltilliten var intakt, hadde jeg det likevel godt – fordi jeg lot ingen ting stoppe meg. Er det ingen av dere som har fulgt meg lenge, som lurer på hvorfor jeg plutselig har slutta å kjøre lenger enn max 3-4 timer hjemmefra? Og ikke er mer borte enn max 3/4 døgn? Økonomi? Joda, så lenge jeg velger å være A4 og bo fast under tak, har den det meste å si.. Men er det da ingen som lurer på hvorfor jeg ikke lenger gjør som den gamle meg ville gjort? Å bare sette seg i bilen og kjøre til det var fritt for penger – og så fikk jeg nå bare ligge å rulle en plass til jeg fikk generert nye kronasjer..??
Siste turen min med mer enn ei overnatting, var i fjor høst…æ meine..ka svarten??? Jeg fløy jo ut og bodde i bilen eller telt hele tida… Tenkte jeg “hopp”, så hoppa jeg rett ut, uten tanke på hvor jeg landa…og det var fantastisk!! Nå er er knapt nok i stand til å kjøre meg en lang tur, fordi jeg er redd for hva som kan skje om jeg går tom for mat…eller blir sjuk (æ som får influensa en gang hvert 4-5 år..) eller gudane forby, får motorstopp? – for JEG er jo IKKE i stand til å gjøre noe med det… Skjønner du?
Så ja, jeg skal snakke med legen om tingene..men er du ikke litt enig med meg i at løsninga her er “enkel”? Ta sats og hopp, for Helvette!! – og finn tilbake til den uredde Helene som LEVDE livet med mørket på slep, i stedet for å la det ta kontrollen..og som faktisk hadde det bra i “galskapen” sin 😉
Nå skal jeg kose meg resten av mårrakaffen, og nyte synet av de vakre blomstrene jeg fikk i går kveld.
..okey folkens…det ble et lite innlegg til i kveld.. For tenk…helt ut av det blå, tikka det inn ei mld fra eine naboen min..som lurte på om jeg var hjemme.. Eeeeeh..jah? Det var jeg jo.. Vel..han hadde en motivasjonsting han ville gi meg..og lurte på om han kunne komme opp i korridoren min med det.. Selvfølgelig!! Og tru mæ – æ fikk verdens største hakeslepp – for seee hva snille, gode mannen kom med til meg..
Han les nemlig bloggen min – og ville gi meg ei oppmerksomhet – fordi han bryr seg. Tenk så heldig jeg er, med sånne fantastiske menneska i livet mitt ❤️
En lang dag er snart over for denna førkja.. Kan ikke skryte på meg å ha gjort noe fornuftig her i kveld, akkurat..men det jeg HAR gjort, er å gjespa som bare det i ei halv evighet alt, så da er det vel bare å høre etter og krype til køys… Snart 😉😊
Har du hatt en fin dag i dag, da?
Da sier jeg godnatt her fra nord, og håper du får en nydeligvakker kveld videre, og ei riktig god natt etter hvert.
Dagen i dag har gått med til mye tenking, etter det forrige innlegget mitt der jeg fortalte at jeg faktisk sliter med depresjon. Du kommer til det innlegget ved å trykke på den blå linken..
Det har vært mange reaksjoner både på godt og vondt, og basert på nesten samtlige kommentarer nå i etterkant, har jeg bestemt meg for at jeg er nødt til å være litt mer tydelig på en del ting.. Så jeg kommer allerede i mårra til å dele et nytt innlegg om temaet – men akkurat nå kjenner jeg at hodet trenger hvile..
Så…. Seeee hva jeg har spist til middag i dag.. Plukkfisk 😍
Jeg hadde planlagt det i går, og hadde til og med fått en løk med meg hjem fra brorsan – men fisken ble da liggend å tine et døgn i kjøleskapet i stedet.. Men det gjør jo ikke noe, for den som venter på noe godt..osv..osv 😉
Og så var jeg blant de heldige som fikk pakketingetang i posten i dag – fra Margrethe..også kjent som Utifriluft. Hun hadde jo ei utfordring der hun ba oss dele vårt yndlings-vinterbilde..og en overraskelse ventet de som deltok.
Her er bildet jeg deltok med..
..og her er det som kom i posten i dag ❤️
Tuuusen takk for koselig oppmerksomhet, fine, gode Margrethe ❤️
Jeg hadde litt problemer med å starte på detta innlegget..fordi jeg føler at med all dritten som foregår i verden..fra det faktum at vi er på tur til å miste vår identitet som nasjon, til pandemi og nå krig – så vil kanskje dette innlegget bli veldig latterlig å lese for mange. Men så er det nå en gang sånn, at i dag trur jeg at jeg nådde bunnen for det å hele tiden legge lokk på alt jeg sjøl er – og føler innvendig. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke syns det som skjer er jævlig..men jeg kjenner at jeg klarer ikke å forholde meg til det mer. Beklager.. Men hvordan skal jeg klare å fortsette å ta kamper for alt som er riv, ruskende galt i verden – når jeg befinner jeg meg i ei hengemyr som jeg bare synker dypere ned i hver gang jeg tar en kamp for andre enn meg selv?
Akkurat nå er jeg…jeg veit ikke helt – i en komalignende tilstand..??
For i går “rakna” det på en “sær” måte. Hele greia ble utløst av brorsan – og før jeg forteller videre, så må jeg bare opplyse om at jeg er SÅ TAKKNEMLIG for de ordan han sa, for sjøl om jeg fikk en syk reaksjon av det, så betyr det at det er i alle fall ETT menneske som har SETT mæ..
Det hele starta med at han lurte på om jeg hadde gått over alt av smørenipler under bilen (orker ikke forklare nå hva det er), hvorpå jeg selvfølgelig sa nei.. For som jeg forklarte han, så er jeg faktisk ikke så intelligent at jeg klarer å finne de aleine..og når jeg ikke har noen sammen med meg til å hjelpe meg, får det heller bare være. Vel..vi hadde litt skravvel att og frem angående akkurat det – hvorpå brorsan fortalte meg (ikke ordrett dette, men det er betydninga som er viktig) at det er faktisk ingen ting i veien med forståelsen min..kunnskapen eller evnene..men at jeg kom temmelig ødelagt ut av de 9 månedene med den forrige samboeren min..
Jeg kjente at jeg ble totalt nummen i heile kroppen…og faktisk en smule småkvalm, fordi innerst inne visste jeg at han hadde rett..men jeg skudde sannheta vekk der og da, for å fokusere på å klargjøre bilen som jeg skreiv om i det siste innlegg mitt i går..
Men så, da jeg kom meg hjem – gikk jeg totalt i staver…Jeg fikk ei helsikes haupina, og med unntak av noen våkne øyeblikk her og der, for bl.a å skrive det før nevnte innlegget, så sov jeg i hele går…og natt..og sleit meg ut av senga rundt 8 i mårres.. Haupina har letta…men vissheta står nå klinkende klart for meg.. Jeg er i en vanvittig depresjon – og har egentlig vært det i flere år. Og det jeg også ser nå, er at det er ingen ting igjen av den Helene jeg var for litt over 3 år siden.. Ho, med en attitude fra Helvette, som ikke så problemer i egentlig noe som helst..er nå dessverre redusert til ei som føler at ho ikke klarer noen ting.. Jeg veit at det ikke virker sånn, fordi jeg er jevnt over en happy person, med mye hopp & sprett og wohoooo.. og jeg er supertakknemlig for å ha tak over hodet og snille folk rundt meg.. Men sannheta er at jo mer lykkelig og glad jeg er – utad – jo mer gråter jeg innvendig. Og det er sååå jævlig tungt! Å stå sprudlende og glad og snakke om positive ting og ikke minst fremtidsplaner – når det innvendig er ei svart, ekkel kvern som bare knuser ordene etter hvert som jeg uttaler de.. Fordi jeg trur ikke på det jeg sjøl sier…trur ikke at det er sant..at det lar seg realisere..og det er nesten ikke en eneste ting i livet mitt pr i dag, som er slik jeg egentlig ønsker det…jeg tar bare til takke med…..
Og midt oppi alt dette, prøver jeg å høre på alle forståsegpåere som vil meg vél..og blir dobbelt trist og lei meg, fordi ordene deres ikke hjelper. Har DU noen gang vært deprimert? …skikkelig deprimert, der du ikke ser et eneste av de poengene alle andre ser ut til å forstå? Har du det, da veit du hva jeg snakker om, og da veit du også at det er like mange løsninger som det er “problem”.. altså det som fungerer for én, kan være riv, ruskende galt for en annen..
Jeg er sikker på at om jeg leser noen av de gamle blogginnleggene mine, fra 4 – 5 år tilbake, vil jeg bli sjokkert. Visst sleit jeg med ting da også, men da var jeg aldri i tvil om at jeg kom til å lande på begge beina – uansett hva jeg gjorde… Jeg har mista meg…og hvordan i alle dager finner jeg meg igjen?
Det eneste jeg veit nå, er at jeg skal dra på denne roadtrip’en med kompisen min etter helga. Jeg skal være ærlig med han om det som skjer med meg nå, så om vi blir borte to dager eller 2 uker, gjenstår å se.
Og hva med når jeg kommer hjem? Aner ikke…men noen grep må tas.. Dette ble veldig kjapt og “sammentrykt” i forklaringene, men jeg følte at jeg bare MÅTTE starte en plass. Og det er nok definitivt ikke det siste du leser om dette på bloggen… For jeg kjenner litt på det at dersom jeg tvinger meg selv til å være ærlig om ting her..få det ut i det åpne – blir det straks vanskelige for meg selv å skyve problemene i bakgrunnen igjen, og glemme de enda en gang.. Så velger du heilt om du vil være med på ferden eller ikke..
God mårra folkens…dette blir bare et kjapt, lite innlegg – mens jeg jobber med et mye større og tyngre.. Dessverre er jeg atter en gang henvist til å blogge på telefonen, da den laptop’en jeg arva etter snille brorsan er kranglevorn..nå vil nemlig ikke den heller fungere..
Dette har skjedd et par ganger nå, og nå gidder jeg ikke mer. Guttungen kommer innom en tur på søndag, og da skal han få se på den – men jeg øyner egentlig ikke det store håpet..
I alle fall…noen av dere vil kanskje ha merket at jeg har vært totalt fraværende på bloggen sida i går ettermiddag. Ikke har jeg lest, og slettes ikke kommentert..trur faktisk ikke jeg har svart noe særlig på kommentarer heller.. Jeg beklager så innmari mye, men det er en grunn for det…og det kommer i et innlegg seinere i dag…når jeg blir ferdig med å glo & taste på denna mini-skjermen av en telefon, og sikkert tylla i meg 10 liter kaffe..
Tenkte seg til, i dag jeg fått gjort litt fornuftig til gangs..og ikke bare ligget å flydd langs veien.
Det er meininga at jeg og en kompis skal ut på en liten roadtrip etter helga. Den opprinnelige planen om å kjøre ned til søstersen, måtte jeg skrinlegge..men på tur skal vi nå uansett, så får vi heller se hvor veien tar oss.
Men før man drar på langtur, må bilen klargjøres.. I tillegg har jeg fått en irriterende “klakking” når jeg legger helt over.. Jeg mistenkte drivknutene..så jeg dro til brosan og fikk han til å hjelpe meg å sjekke..og etter å ha jekka opp doningen på begge sider, ble det klart at det var slakk på begge sider. Okidoki, ingen krise altså..
Så var det resten av klargjøringa, da.. Av en eller annen syk grunn, hadde begge parklyspærene takka for seg. Men heldigvis hadde jeg to nye liggende i bilen, så jeg fikk bytta de.
Yeppz, lys fikk æ også 😉
Så oppdaga jeg at det var litt lite bremsevæske..og da tok brorsan å testa den for å se om det var mye vann i den..og det var det…
..så for å slippe den hællsprettens jobben det er å tappe ned og bytte, sugde brorsan like godt opp det han fikk til..
..og fylte på med ny væske oppi. Sånt har jeg også bestandig i bilen..heldigvis..
Til slutt peila jeg olje..men kar’n bruker extremt lite – og jeg sjekka den faktisk for et par uker siden – så jeg hadde egentlig blitt overraska om det hadde vært minka noe til nå..
Så nå er samegutten klargjort og ready to takeoff om noen dager..
I dag hadde lyst å dele noe med dere, som ikke så alt for mange (kanskje) veit om meg.. De aller fleste veit vel at jeg liker håndarbeid.. hekling, strikking, brodering, filting, toving, sy med symaskin… Ja egentlig det meste. Og jeg har faktisk bestandig likt det.. Trur jeg var bare 12-13 år første gang jeg strikka genser til den 10 år eldre broren mi. Mørk og lyseblå stripet…i “Tøffegarn”.. Det der himla tjukke garnet som var så populært på i alle fall begynnelsen av 1980-tallet.
Opp gjennom årene har jeg spesielt strikka enormt mye.. fra det helt enkle av luer, votter og tilbehør, til de mer avanserte varianter av klær til både voksne og barn. Har også strikka et par barnebuader – en til gutt og en til jente – men det, samt en ny islender har jeg sverga å aldri gjøre mer.. Blarg!! Hehe.
Men så til det jeg EGENTLIG ville med dette innlegget..å fortelle dere at jeg liker å designe mønster. Har leita fortvilt i bildemappene mine, men klarte kun å finne to ting av det jeg har designa sjøl.. En duk til søsteren..
Litt synd at jeg aldri har tatt vare på mønstrene…kunne jo faktisk kanskje fått solgt noen av de. For bl.a strikka jeg en genser til han jeg var gift med, med Harley Davidson-motiv.. Mange, mange år før det ble populært og “alle” hadde sånt..
Men for så vidt…det er jo aldri for sent å starte på nytt.. Hmmmm… 🤔
Selv om det enda er tonnevis med snø her – og det nå er meldt på fyll- er det likevel ikke tvil om at vi går mot lysere tider. For nå har kroppen min atter en gang fått det for vane at det er på tide å våkne rundt klokka 5 på mårran. Og det er superfrustrerende når man ikke har en pellemainnskjit å bedrive dagene med.
Jeg prøvde å holde meg i ro ei stund, men klok av skade fra den siste uka, fant jeg ut at det var like greit å stå opp og starte dagen i slow motion..selvfølgelig med mårrakaffe..
Det kom noen snøfnugg dalende også, mens jeg satt ved kjøkkenbordet og nippa til det rykende varme koffeinet..men likevel klarte sola å trenge seg frem over horisonten.
Så nå er det i alle fall på tide å våkne…og prøve å få gjort noe fornuftig…etter hvert..
