Selv om det enda er tonnevis med snø her – og det nå er meldt på fyll- er det likevel ikke tvil om at vi går mot lysere tider. For nå har kroppen min atter en gang fått det for vane at det er på tide å våkne rundt klokka 5 på mårran. Og det er superfrustrerende når man ikke har en pellemainnskjit å bedrive dagene med.
Jeg prøvde å holde meg i ro ei stund, men klok av skade fra den siste uka, fant jeg ut at det var like greit å stå opp og starte dagen i slow motion..selvfølgelig med mårrakaffe..
Det kom noen snøfnugg dalende også, mens jeg satt ved kjøkkenbordet og nippa til det rykende varme koffeinet..men likevel klarte sola å trenge seg frem over horisonten.
Så nå er det i alle fall på tide å våkne…og prøve å få gjort noe fornuftig…etter hvert..
Det blir bare plutselig en syk craving..der jeg holder på å dø på meg, om jeg ikke får det. Hvorfor jeg plutselig blir fysen på akkurat dette, veit jeg ikke, men det er jo garantert et eller annet kroppen min er i akutt manko på.. Og derfor er det bestandig frosne bær i min fryser, hehe.
Så i dag ble det en iskald kvelds på meg..med det vanlige resultatet, at jeg blir “botn-frossen”, så jeg må korre meg godt under et pledd for å varmen i kroppen igjen.. Lukke vinduet? Pøh!! Helligbrøde 😉
Men nå er det kveld og takk & go’natt her..så ha en flottersfin kveld videre, alle sammen.
Alt har en første gang, heter det jo…og det gjelder jo også å dra på telttur alene.. Alle som har lest bloggen min ei stund, veit at jeg elsker å være ute i naturen, og at frisk luft er viktigere for meg enn det aller meste ellers.. Nå er jeg ikke særlig aktiv på vinteren, og det er noe jeg sliter veldig med å klare å endre. Men vår, sommer og høst tar jeg igjen for å ha vært “fengsla” i nesten 1/2 år med vinter.
I oppveksten ble det noen teltturer sammen med både foreldre og søsken – og i voksen alder ble det også en og annen tur, men da bestandig sammen med enten guttungen da han var liten, eller flere andre…da gjerne sånne festar-turer, så det var ikke snakk om å trø i naturen og nyte skogens ro, akkurat.
Så den første overnattinga jeg hadde aleine i telt, var temmelig banebrytende.. Og tenk…jeg fant faktisk bildene jeg tok på turen, så dere får se litt..men må bare beklage en eventuell elendig kvalitet..
Altså..det var i juli 2012, et år før jeg gikk ut av ekteskapet, og før treningshysteriet mitt begynte. Det var en 3-dagers tur i nabokommunen min, Kvæfjord. Jeg var totalt uvant med å gå langt med oppakning – for ikke å snakke om å bruke kart og kompass. Wohoo..her har du tøtta som kunne (og faktisk fremdeles kan) rote seg så inn i granskauen bort til tider ..bokstavelig talt. Men jeg har nå da en sånn mentalitet, at jeg tror det meste går bra dersom man bare tar tiden til hjelp og gjør sitt beste for å holde fokus på det man driver med. Og ikke minst – unngå å få panikk.
Så jeg pakka sekken med det jeg trengte for å være borte noen dager – inkludert verdens største attitude – parkerte kjærra på ei god utkjøring langs Storjordveien, nært det som kalles Grashola..
..og traska full av pågangsmot opp en bred traktorvei, til jeg kom til Korsvatnet.
Deretter dreide jeg av mot venstre, med Steinvatnet som mål. Så langt, alt vél..men der stoppa også planen min for hvor jeg hadde tenkt meg.
For uvant med kartlesing som jeg var, innså jeg at de stiene som var avmerket på det mini-kartet jeg hadde – absolutt ikke var så breie og synlige som jeg hadde trodd. Gjett om jeg følte meg lite lur, haha. Men har man sagt A, får man værsågod si B.. og gjerne hele alfabetet med. Så etter en liten pustepause, og et tappert forsøk på å orientere meg best mulig, traska jeg videre med freidig mot dit jeg trudde vannet lå. Og skulle du sett sånn..jeg gikk jaggu rett på Steinvatnet.
Lykkelig som få, fant jeg meg en fin plass helt nede ved vannkanten hvor jeg satte opp teltet, og som da ble basen min.
Deretter var det bare herlighet og glede for denna tøtta. Brukte de to neste dagene til å gå på oppdagelsesferd i området rundt, og fikk bl.a sett Vaddasvatnet og Store Keipvatnet, og spist lunsj oppe på Finngammen, en topp på 557 moh.
Lar bildene gjøre mesteparten av snakkinga.
Husker det var sykt mye sånn makk det året – og jeg er sikker på at jeg reduserte bestanden med i alle fall en zillion stykker som hekta seg fast i hår, klær, ører..Blargh!!🤣
Utrulig vakkert.
Store Keipvatnet
Toppen av Finngammen..
Av en eller annen grunn tok jeg ikke bilder av teltet og bålene mine… Men fikk i alle fall foreviga litt av siste måltidet mitt. Husker jeg brukte primusen fordi det småyra akkurat da, og jeg ville sitte tørt inni teltet og kose meg..
Det var en fantastisk tur, og som sagt temmelig grensesprengende på sin måte. Ikke nok med at jeg faktisk hadde turt å legge ut på en langtur alene, men jeg hadde faktisk funnet frem og klart meg veldig bra der ute i “villmarka”. Derfor lå vel egentlig den turen å vaka i bakhodet på meg de årene det tok fra da, til jeg ble ferdig med å rase rundt som en Duracell-kanin, mens jeg gjorde mitt ytterste for å presse kroppen til stadig nye nivåer. Sett nå i etterkant, tror jeg at den oppljevelsen ble en målsetting for hvordan jeg egentlig ville ha standarden på turene mine i dag: Null stress – bare kos! ❤️
Etter bokstavelig talt å ha ligget flat ut i flere dager på grunn av en kranglevorn rygg, var det ekstremt deilig å komme seg litt ut i går. For meg er det bortimot den maximale friheta som fins, å kunne ta meg en roadtrip.. Det trenger ikke være de superlange turene – men lange nok til at jeg får blåst gørra ut av hauet..for gjett om jeg får lufta meg samtidig, siden jeg bestandig kjører med vinduet åpent.. Bare spør go’venninna mi – hun kler bestandig på seg et ekstra lag med ull når hun skal kjøre tur med meg, hehe..
I alle fall… Det ble noen timer på veien i går.. Stoppa hist og her for å trø litt rundt og få litt fysiske aktivitet også – 5 minutt her og 5 minutt der, ble da noen skritt det også. Og så tok jeg selvfølgelig litt bilder samtidig.
Et mektig syn, da.. Er ikke sikker på hva denna tiden heter..den tilhører vel Lødingen, og det eneste navnet jeg fant på kartet som kunne passe, er Strandtinden.. Nån som veit sikkert??
Og den alltid lett gjenkjennelige Sætertinden med sine 1095 høydemeter, med militære master og bygg som kan sees fra “overalt”..
..dit har jeg lovd go’venninna at vi skal til sommeren 😍
Joda…vinteren er vakker på sin måte..
Yeppz..en herlig dag med en liten smak av frihet..
Beklageligvis er jeg kommet litt på etterskudd med både det ene og det andre fra i går.. Derfor tenker jeg at jeg jobber meg bakover inn i gårsdagen – og starter med den siste begivenheta først..
Yeppz..sånn så jeg ut, kl. 22:22 den 22/2-2022…og jeg veit at det var 20 sekunder inn i det magiske minuttøyeblikket 😉
..og så kommer den første begivenheta..eeh..om ikke sist, så i alle fall etterpå når koffeinet har kicka skikkelig inn 😉
Sett sånn..da er det senkveld igjen..og veit du..jeg har hatt en nydelig dag i dag. Det har vært et fantastisk vær, og jeg har vært på farta stort sett sida klokka 11 i formiddag.. Var innom en snartur hjemme mellom 17 & 18 og dusja – og så føyk jeg ut en tur til, for å kjøre tur sammen med go’venninna, så hun bl.a fikk levert ei kaketine..
Dessverre er jeg akkurat nå for sliten til å blogge et innlegg med masse bilder..så turen tidligere i dag, kommer i løpet av mårradagen. Men for å ikke ha et totalt tomt innlegg nå, legger jeg ved et bilde av stjernebildet Cassiopeia som jeg tok nå på kveldsturen.. Ser dere det?
Og sånn ser det ut, dersom du ikke vet hva du ser etter 😊
Og tenk..når man først har fått øye på Cassiopeia på himmelen, og veit hvor man skal feste blikket, klarer man faktisk å skimte Andromeda-galaksen i det fjerne. Æ meine, en heil galakse!! Kor kult er ikkje det?
Nå skal jeg PRØVE å lese meg opp på blogger…men håper dere unnskylder meg om jeg ikke rekker over alt i dag ❤️
Ha en nydeligvakker kveld videre, folkens.. Og her er de andre innleggene mine i dag, dersom du ikke har fått de med deg.
Fnys!!.. Jeg har stått på venteliste i et par år nå, for å få korrigert ene innsiden av låret mitt, etter at det ble blingsa litt da jeg fikk fjerna løshud etter det enorme vekttapet mitt. Dessverre har jeg to ganger i løpet av disse årene fått tilbud om time, som jeg har måttet takke nei til.. Ene gangen på grunn av manglende økonomi for å dekke reise og egenandel, og andre gang på grunn av forkjølelse.
Og nå har jeg akkurat vært på telefonen med inntakskontoret på sykehuset i nabobyen Narvik – og måtte atter en gang takke nei.. Man kan få lyst til å rive av seg håret for mindre…
De hadde nemlig en time i mårra tidlig klokka 8…og det lar seg absolutt ikke gjøre. Jeg kjenner 2 stykker som ikke bare kunne fått meg dit i tide, men som kunne “overlevd” å vært der hele dagen og venta på at jeg skulle bli utskrevet og så kjørt meg hjem igjen.. Men begge to jobber, og på så kort varsel kan de ikke bare slippe det de har i hendene og skulke jobben på grunn av meg…
Så ja… Forbaska også!!!! Meeen..stoler på at det er ei meining med detta også 😉
Normalt sett har jeg en ganske bra kontroll på smertene mine, selv om jeg har slutta med medisinen. Men de siste dagene har jo vist at noen ganger tar den jækla spondylolistesen over kontrollen av kroppen, enten jeg vil eller ikke.. Nå er i alle fall anfallet til idiot-diagnosen over for denne gang – og jeg gidder IKKE holde mer liv i den, ved å snakke mer om den.
Men derimot vil jeg nevne nattens strabaser litt.. Dere skjønner – jeg var happy som få da jeg la meg i går kveld, og jeg hadde stor tru på at dagen i dag kommer til å bli superbra. Derfor ble jeg solid paff i trynet når jeg våkna klokka 3.30 i natt og – for det første hadde så vondt mellom skulderbladene at jeg trudde jeg skulle daue.. men – han snytsalte i hel***te – halsen kjente “ram” ut…
Seriøst.. da fikk ho gamla NOK!!!
Jeg fløy opp av senga, og strena rett på kjøkkenet. Fant frem en pose med “rett i koppen” solbærtoddy og satte på vannkokeren.. deretter dansa – ja, DANSA (med mer eller mindre spasmelignende bevegelser) jeg meg bort til glasskapet og hånka til meg cognak-flaska jeg fikk i julegave..og laga meg en solid toddy, med blandingsforhold 50/50..
..og bælma innpå den ganske varme drikken – mens jeg hoppa og spratt som en anna gærning på stuegulvet.. Jada..fremdeles på spasmestadiet, og var SÅ glad for at ikke naboene kunne se meg, hehe 🙈
Deretter kraup jeg under dyna og messa for meg sjøl: “Kutt ut!! Æ bestemmer!!… Kutt ut!! Æ nekter å bli meir dårlig nu!! Kutt ut..”
Om det er så og forstå at tru kan flytte fjell? Jeg tror litt på det… For jeg sovna i alle fall som en stein, og halsen er heilt fin i dag, den…og krysser fingre og tær for at den holder seg sånn 😉
Svar: Hmmm..sletta? Nææh… men februar betyr ingenting for meg – så hadde jeg kunna flytta den, og skvisa den inn mellom september og oktober, fått den til å forlenge høsten, hadde det vært fint.. Sept-ruar?
Spørsmål 2: Har du noen gang tatt bort noen som var din “venn” på Facebook?
Svar: Åh jah..både folk som jeg aldri har møtt, og folk jeg har kjent en mannsalder, men som kun suger energien ut av meg. Har til og med blokkert noen av de..
Spørsmål 3: Hvem var din første bestevenn?
Svar: Sissel Johnsen ❤️ Vi vokste opp sammen – på den sida av øya jeg bodde da..og var så nære, at vi til og med måtte ha likedanne kjoler. Skikkelig Tuppen & Lillemor. Dessverre mista vi kontakten når vi flytta for ørtende gang. (Kanskje jeg en gang skal fortelle dere litt om barndommen min..??.. 🤔)
Spørsmål 4: Sier du i fra eller lar du være om noen sniker foran deg i matbutikken?
Svar: Kommer helt an på.. Blir det gjort på en “pen og pyntelig” måte – værsågod.. Jeg har det som regel aldri travelt. Men dærsken dryle om det er noen som brøyter seg vei og du tydelig kan se at de tror de “eier verden”… Jeg kan ha ei temmelig skarp tunge når det trengs..
Spørsmål 5: Du får invitere to personer, døde eller levende på middag. Hvem inviterer du?
Svar: Bestemødrene til guttungen. Alle besteforeldrene hans er borte, og bevares, visst hadde vært kult å få en siste middag sammen med alle fire..men siden jeg kan velge kun 2, får det bli mormor & farmor. To vidt forskjellige, men likevel så utrulig like og tøffe damer. ❤️
Da er enda en dag nesten over…og det er snart byssan lulle-lalle tid for denna madammen.. Så jeg er bare innom for å ønske alle sammen en fin kveld videre – og ei riktig god natt etter hvert.
