Joda – er her enda, jeg..sjøl om innleggan har vært veldig sporadiske og til tider fraværende. Det har foregått ekstremt mye rart – og likevel absolutt ingen ting i livet mitt – så veit dåkker det, hehe 😉

Men nååååå kommer det i alle fall et nytt, lite innlegg..fra en aldeles praktfull tur jeg hadde i helga (les: lørdag)

Etter den vanlige kveruleringa mi med meg sjøl over akkurat én kopp kaffe for mye til frokost, der det gjentagende tema er: Ka svarten skal æ finne på i dag? ..fant jeg ut at jeg definitivt IKKE hadde lyst til å rydde i klesskap eller sortere albumene mine på dataen (har ikke mindre enn to nesten fulle, eksterne harddisker på 1 TB hver som trenger en seriøs gjennomgang) Nei – jeg hadde lyst å strekke på beina litt. Så jeg fant fram guruen min – boka Fra Møysalen til Elgens fot..

..og starta jakta på et turmål jeg ikke har vært på. Er selvfølgelig nok av de, da jeg har fullført kun 34 eller 35 av de 123 turene..med unnskyldning om at mange av de er enten i kommuner alt for langt unna – eller er beregna for sykling, og at det vil være ekstremt kjedelig å gå både ei mil og mer til – én vei – før jeg må snu å gå samme, flate ruta hjem igjen..

I alle fall – jeg saumfarte boka, og fant ut at Høgfjellet har jeg ikke vært på. Det ligger i Harstad kommune, men man må kjøre 15-20 minutter ut av selve byen på Fv1, forbi nedkjøringen til Kasfjord og videre mot Skjærstad for å starte turen. (Joda, det finnes flere ruter, men jeg går da etter den som boka mi beskriver. Det er ei ganske bra parkering på venstre side av veien, når man har passert avkjøringa til Rivermont ungdomssenter..og den er ganske lett å kjenne igjen, da det er et stort skilt med info for Grunneierlag Harstad Nord der.

Med samegutten min godt plassert, og en sekk på ryggen som inneholdt både vått & tørt..samt primus, kaffekjelen og litt tørre klær (det småregna da jeg dro, nemlig) tok jeg fatt på veien oppover, og et nytt eventyr.

Etter å ha passert en del hytter, kom jeg plutselig til dette..eeeh..klatrestativet. Yeppz, her må man klatre over i stedet for å gå gjennom..

Vél over, måtte jeg jo ta et bilde nedover også.

Deretter var det bare å traske i vei videre, på god og brei vei..helt til jeg kom hit..

..til en bred skogssti, som lovde en betydelig snarvei rett frem…wohoooo 😁

Siden jeg ikke hadde vært her før, valgte jeg å teste ut den snarveien – og heller ta den lange veien på returen. Jaddah!! En ting er nå at det var ikke mye å se, akkurat – verken oppover eller – som her – nedover..

..men du grønnsalte småjævla, så bratt det var..naturlig nok, da man tilbakelegge X antall høydemeter på 1/3 av den distansen man ville gjort på den andre veien. Dobbelt jaddah & huffamædah!! i tillegg.. Tjukkleggene mine var gnaillsure og grinete som fy på meg – men seeee..på sida der stien slutter seg til den vanlig veien igjen..en benk venta på toppen av tykjebakken 😍

Nå skal det sies at jeg er blant de som foretrekker å hvile stående når jeg er ute på tur – men slang nå bakenden nedpå et øyeblikk – bare sånn for å vite at jeg har testa den, hehe

Deretter bar det videre oppover..og oppover på en (fremdeles) brei og fin vei, med flott utsikt tross ekstremt skiftende vær.

I boka står det at man skal følge først vei og deretter sti frem til Skjærstadvatnet/Skjærstaddalvatnet.. Hmm..ja det er jo enkelt å si for de som har vært der før – for i alle fall ett sted skal jeg innrømme at jeg stussa litt på hvor jeg egentlig skulle gå. Her deler nemlig veien seg i to like brede veier – og jeg valgte høyre..

..etter å ha resonnert meg frem til at jakter man på fjellvann, bør man gå mot elver og fosser – og jeg syns virkelig jeg kunne se et lite fossefall mot høyre. (og for å være ekstra sikker, sjekka æ kartet)

Ellers var det spesielt én gang når jeg kom lenger opp i dalsøkket før jeg nådde vannet at det var flere stier, og jeg lurte på hvilken jeg skulle velge..men også da valgte jeg å kurse meg nærmest mulig elva. Utenom det, var det egentlig greit å finne frem. Liiiitt vel vått i enkelte områda, men ikkje så mykkje at æ trengte flåte for å ro mæ over 😉

Her har jeg kommet såpass opp i høyden at jeg fikk en flott utsikt over Skjærstaddalen…

..men joda, måtte værsågod traske enda lenger opp for å finne det dærre vannet, ja.. Og traska gjorde jeg, mens jeg lytta til stillheta – som nå og da ble avbrutt av litt humlesus og fuglekvitter – og et småfrustrert mattroll som forlangte energipåfyll.. Dessuten var jeg blitt ganske så blaut på føttene, så tanken på å finne det derre vannet for å ta seg en god matpause der, begynte å virke ganske forlokkende..

Og joda – ikke så aaalt for lenge etterpå kom jeg da frem – men ble egentlig litt skuffa. For når jeg runda den siste bakketoppen, begynte det å blåse noe helt sinnsykt – så alle bildene jeg tok av “første møte” ble helt elendige. Det eneste som ble sånn nogen lunde, var dette – der jeg zooma inn ei hytt/skur på andre sida.

Derfor satte jeg meg bare ned et lunt sted litt lenger nede langs elva, og fikk endelig laga meg lunsj – og kaffe..

Veit ikke hvor lenge jeg satt der – men hadde det i alle fall veldig trivelig med å høre vinden som herja litt i bakgrunnen, og studere elva som rant forbi meg og banet seg vei under isen litt lenger frem.

Og så fikk jeg lufta undersåttene litt, før de fikk nye tørre sokker – i våte sko..fungerer bærre lækkert, det..

Etter ei stund løya vinden, og god og mett tok jeg fatt på veien videre mot toppen. I følge boka skulle jeg nå straka vegen rett vest..i alle fall i ei rett linje mot venstre i forhold til der man kommer opp til vannet..noe som vil si at jeg kursa meg inn mot dalsøkket i midten der.

Det var forbausende lettgått terreng, med svært lite stigning..og jeg begynte å lure på hvor langt det egentlig var igjen til toppen.
Vel – da jeg kom meg opp i det dalsøkket, fant jeg fort ut av det – for deeer til venstre i bildet er den. Oh du godeste, hehe.. Nå er det nå engang sånn, at avstandene ute i skog og mark kan virke litt villedende – for ved første øyekast så det laaangt ut..

Men siden jeg veit at det som regel er mye kortere enn det ser ut til, tok jeg meg en ekstra slurk med vann, trakk pusten dypt og gjøyv på i sakte kino. Og du verden for en nydelig utsikt som åpenbarte seg etter hvert..
Det ene av to Høgfjellvatnan – og litt av fjellet Elgen i det fjerne.

Så jeg traska lystig videre, skikkelig oppløfta av alt det vakre rundt meg – og se, toppen nærma seg med stormskritt..

..og før jeg visste ordet av det, var jeg kommet så langt at jeg kunne begynne å kurse meg oppover i terrenget igjen..

Yeppz – der i dalsøkket kom jeg fra..

Og oppover bar det. Nå uten noen merkbart synlig sti – men hey – oppover er oppover, sant??

Måtte selvfølgelig ta meg noen pauser på tur opp – og fikk bl.a knipset dette nydelige vannet på andre sida av der jeg sto.. I følge kartet er det Sjurfjellvatnet..

Litt mer trasking, nå – og seee..der i midten..final destination in sight!!

OOOOOG YEZZZZZ!!! Der var æ jaggu på toppen av Høgfjellet..WOHOOOOO

Ord kan ikke beskrive den følelsen jeg hadde, da jeg valsa meg rundt der oppe – for værgudene oppførte seg, og utsikten var bare rett og slett til å ta pusten fra en..
I bakgrunnen ser man litt av Grytøya (der har jeg enda ikke vært å gått..) Men alle de andre fjellene i bildet her, har jeg vært på.. Til venstre er Nupenfjellet, rett frem er da Elgen, mens den lange åsryggen til høyre er Keipen (nord og sør)

Og her er ( i bakgrunnen) resten av Grytøya til venstre, og Andørja med bl.a Årbostadtinden litt til høyre for midten.
Mens den toppen midt i bildet, er Storhornet i Harstad – som jeg skreiv om for et par innlegg siden..
Nærmest til venstre er Kasfjorden, vannet i midten er Kasfjordvatnet, og det lille til høyre er Botnvatnet/Grunnvatnet..og ja – veien opp følger hele åsryggen fra høyre mot venstre..

Men nok utenomsnakk..måtte jo driste meg litt frem og prøve på litt nærbilder for å få rette høydefølelsen..

Før jeg satte meg på ei steinhylle og drakk resten av (nå ganske kald) kaffen jeg hadde fylt på termokoppen min etter lunsj, og gomla nøtteblanding. Og mens jeg satt der og kosa meg, begynte hodet å fungere litt – for tenk..der nede var det noe som virka litt kjent….så jeg måtte zoome inn litt…joda….

..etter å ha zooma enda mere inn, ser jeg det. Der – nesten midt i bildet, er jaggu parkeringa jeg stoppa på..og jeg kan så vidt skimte rævva av samegutten der bak noen trær.. Fascinerende – at på alle de timene siden jeg forlot han, så var jeg likevel ikke kommet lenger unna..🙈

Selv om jeg hadde fått på meg tørt på overkroppen da jeg kom opp, ble det til slutt ganske kjølig å sitte der i til tider temmelig sterke vindkast. Så jeg pakka sammen og starta på turen ned igjen. Jeg bestemte meg temmelig raskt for at jeg kom IKKE til å følge samme veien ned, da jeg hadde sett på terrenget at det  utmerket gikk an å gå temmelig rett nedover, bare jeg kom meg tilbake til det dalsøkket jeg sto i, etter at jeg hadde gått fra lunsjpause-vannet..

Som tenkt, så gjort – og det ga meg bl.a et greit utsyn til nettopp det vannet, så jeg fikk tatt et lite bilde.

Deretter var det bare å traske i vei – og som dere ser, er det jo et nydelig terreng å gå i.

Her er jeg kommet meg temmelig langt ned igjen, og på tur ut av selve dalen..men måtte ta et bilde av Nontinden, som var temmelig tåkelagt da jeg var på tur oppover.

Og yeppppppp…The Bench

..og krysset mellom tykjebakken og laaaangveien. Som tenkt til å begynne med, valgte jeg da den lengste veien ned.. Både fordi jeg var nysgjerrig på hvordan det så ut langs den – men også på grunn av den ødelagte menisken min..den er IKKE glad i alt for bratte nedoverbakker..

Skal innrømme at det var ikke så veeeldig spennende å gå den veien, akkurat. Men fikk nå tatt et bilde av toppen jeg hadde vært på..og nabotoppen Lågfjellet nærmest.

…hmmm…da jeg var kommet nesten helt ned, oppdaga jeg plutselig disse.. Hvor de leder om man følger de, aner jeg ikke..jeg kan i alle fall – definitivt si at jeg så ikke en eneste en på tur opp.. (joda, æ treng brilla men likevel..)

Og såååå var jeg nede igjen – med et siste bilde av Høgfjellet, sett fra veien der jeg starta.

Så bare MÅ jeg få ut litt frustrasjon her på slutten.. Jeg googla fjellet for å se andre sin mening om turen – og jeg blir så innmari provosert når jeg kommer over innlegg der forfatteren tydeligvis ikke gidder å ta høyde for at vi er ikke alle topptrente turgåere som spiser 1000-meters topper til frokost.. Jeg siterer: Som en rask, liten ettermiddagstur, passer Høgfjellet utmerket som turmål.

Æ meine – ka svarten er det for nåkka??? Hadde han i det minste tatt seg bryderiet med å poengtere at dersom du er svært tur-vant, er dette en enkel topp.. Men sannheta er jo at en stor prosentandel av befolkningen, er ikke det..og en stor del av dem igjen, har ikke verken kondis eller helse til å rase en rask, liten ettermiddagstur opp der. Men JA!!!! Veldig, veldig mange vil glatt klare den turen – dersom de tar livet med ro og ikke får prestasjonsangst fordi de (som jeg) bruker både dobbelt så langt tid og mere til på en tur enn det som står oppført som “normalt”..

Så ja – jeg blir provosert på både mine og andre sine vegne. Om jeg hadde lest kun hans innlegg før jeg valsa meg oppover, hadde jeg blitt ekstremt skuffa og lei meg, fordi hans beskrivelse passet IKKE med det jeg opplevde. Jeg går ikke kjapt, men jeg er “seig”..det vil si jeg kan gå i timevis uten problem..men den jækla, kjappe ettermiddagsturen hans, brukte jeg (i rein gå-tid) 4,5 time på..og med fotografering og matpauser, 6 timer. Kar´n kan være glad æ ikkje veit kæm han er, for da har æ garantert kommet til å gitt han et skikkelig spark på skinnleggen neste gang æ så han.. Fnys!!!!!