I går ettermiddag satt jeg som vanlig å funderte på hva jeg skulle bruke resten av dagen på – og selv om det var en smule grått og hustrig ute, bestemte jeg meg for at jeg skulle ta meg en tur opp på Storhornet (510 moh) her i Harstad. Det er på en måte blitt favoritt-fjellet mitt, fordi jeg syns det er en passe grei tur med vekselsvis korte og lengre bakker og flere flate partier som er enkle å gå. Blir liksom akkurat passe sliten og god etter å ha traska opp dit..

Veit jo jeg har laga i alle fall et par innlegg før om akkurat det fjellet – men denne gangen blir det litt annerledes – da jeg har konsentrert meg om å ta mest mulig bilder – hele veien opp.. (å æ kan love dæ det blei mange bilda..) Dessverre – siden det veksla mellom strålende sol, regn og en vanvittig vind, var det klin umulig å få en jevn kvalitet på bildene. Én ting er å stoppe gudane veit hvor mange ganger for å knipse litt – men skulle jeg brukt mye tid på å finne rette innstillinger på kamera, hadde jeg vel ikke kommet ned enda, hehe 😁

Så..jeg starta turen i fra det som kalles Høgda, når man har tatt av fra Fv1 og er på tur Fv2 opp mot Aunfjellet. Der er det ei flott busslomme på høyre side oppe på første bakketoppen, rett nedenfor et rødt hus – hvor jeg da valgte å parkere kjærra..

..det røde huset..og yepp, man går den veien som er klistra inntil husveggen..

Deretter er det bare å følge en god og brei vei oppover..

Når man har gått en liten bit, må man gjennom denne porten – husk å lukke den etter deg 😉

..og så er det bare å fortsette å følge veien oppover..

Og deeer er målet for turen.. Det virker kanskje ikke så veldig langt, men i og med at man her går en vei som følger åsryggen du ser til høyre, blir det en litt lang – men mye enklere tur enn om man skulle gått mer rett opp som man kan gjøre på venstre side av fjellet.

Det er en del stikkveier her og der – men jeg tror dette er den eneste plassen man virkelig kan lure på om man skal velge høyre eller venstre. Nå vet jeg faktisk ikke om begge veiene fører opp til toppen – så jeg holder meg konsekvent til høyre, der jeg har gått i alle år.

Stedvis begynner det å tynnes litt ut i vegetasjonen når man ser oppover..

..i alle fall om man ser seg tilbake og tenker over hvor mye skau man egentlig har valsa gjennom.

Og målet kommer stadig nærmere..

Etter hvert endrer terrenget seg – naturlig nok – og det begynner å dukke opp litt mer stein..men fremdeles er det overvekt av trær – som nå begynner å ligne de trærne jeg liker best – nemlig den lille, vær-tøffe fjellbjørka..

Sett sånn, da var jeg sånn ca halvveis oppe, vil jeg tru.. og akkurat dette området med “minitoppen” har sitt eget navn – er ikke hundre prosent skråsikker og kranglevorn, men meiner det heter Høystakkan eller no sånt…

..og vakkert og bra med utsikt er det i alle fall i området.. mot Kasfjorden bakerst, Kasfjordvatet i midten og Botnvatnet/Grunnvatnet nærmest.

Normalt sett bruker jeg å ha meg en liten pustepause akkurat her – men siden jeg allerede hadde hatt så himla mange stopp for å forevige turen – traska jeg likesågodt videre med freidig mot..og støtte på det første området med snø til nå. Det var en smule vått, og sida jeg hadde vært så intelligent (not!) til å ta kun joggesko, ble det litt hopping og spretting utenfor allfarvei..

..og PRØVDE å ta bilde av Trollvatnet som man kan se fra stien man følger.. det gikk IKKE bra – men dere får nå ei aning..

..og videre oppover bar det..i temmelig variert terreng – fra småsteinete og spredte klynger med trær..

..til reine, skjære alléen..

Men såååååå, skjønner du..da jeg så den steinen til høyre der – da visste jeg at nå er enden nær – eeh.. enden på turen, altså..

Jeg måtte bare valse gjennom litt mer skau – med toppen i sikte i det fjerne..

Deretter over et flatt – men ganske søkkvått lyng og mose-parti, før jeg tok fatt på de siste åsene opp.. og seeee..en regnbue i det fjerne..

Ekstra mini-foto-pause for å nyte utsikta.

…blaaaargh!! der var det vått, gitt…..så ho frk. Fredriksen brøyta seg vei gjennom treklynga – uten større hell – for jeg var ikke akkurat tørrskodd når jeg nådde andre sida..

Nå er det ikke SÅ langt igjen… og OOOOOOH… en pip-pip

Og nåååå er det SLETTES ikke langt igjen.. Hornvatnet ligger like under toppen, og når man kommer dit kan man velge om man vil gå den litt lengre men slakere veien til høyre..

..eller den litt knappere veien til venstre..

Og for å få flest mulig bilder til dere, valgte jeg den ene (venstre) opp, og den andre ned..
For å slippe å eventuelt måtte grynne meg vei, valgte jeg å gå utenfor selve stien – så jeg havna oppfor snøpartiene..og fikk en ganske fin utsikt mot Hornvatnet – og den andre veien opp..

Etter å ha tusla meg rundt i en halvsirkel, kom jeg på undersiden av snøen igjen..

..og valgte så en litt brattere vei opp – også nå for å unngå å måtte gi meg ut på brevandring.. Hvis dere ser godt etter, ser dere deler av stien som kurser seg inn sånn ca midt på det snødekte området.

Og seeee så flott utsikt jeg fikk nå..før jeg tok en dypt magadrag og spratt opp de siste høydemetrene..

..til toppen.. WOHOOOOO

Det er en fantastisk utsikt som venter en der oppe.. Nå skal det sies at det blåste sinnsykt mye når jeg var der, så jeg hadde problemer med å holde telefonen stødig nok til å få særlig klare bilder – men litt får dere vel med dere..

Med halvveis neglesprett – men oooh så lykkelig – starta jeg på nedturen – og yepp..der var det jaggu et annet menneske som var på tur opp..

En nydelig utsikt fra denne siden også, da..

..og deeer ser dere hvor jeg tusla på oversida av snøen på tur opp..

Nesten nede ved “veiskillet” igjen..

Den store regnbuedagen.. vakkert 😍

Og så var det bare å traske i vei samme ruta ned igjen..med et siste, lite foto-stopp…kun til ære for dere 😘