God mårra alle sammen.. Detta innlegget her har jeg slitt veldig med å skrive, for det er vondt, ekkelt og vanvittig flaut. Men etter å ha gått meg sjøl etter i sømmene har jeg innsett at dette er noe jeg MÅ ta opp. IKKE for å få sympati og høre “stakkars”, men fordi det er viktig både for min egen del for å klare å komme ut av det, og også for at kanskje noen andre vil kjenne seg igjen og tørre å være ærlige med seg selv. Det er nemlig der man bør starte med alle problemer og traumer..vi må tørre og være ærlige med oss selv og sette ord på ting. Deretter å si ordene høyt både for seg selv og helst for andre også. For selv om vi alle er spesielle hver på vår måte, er det ikke problemene, sykdommene og traumene som gjør oss unike. Det er det den personen vi er i hjertet og sjela som gjør…tenker jeg i alle fall..

De av dere som har lest bloggen min ei stund, har nok fått med seg at jeg har et veldig anstrengt forhold til mat. Men til de som ikke har fulgt meg så lenge, eller som kanskje er helt ny her inne kan jeg si kjapt om meg selv at jeg har slitt med mat og vekt hele livet. Jeg har vært jojo-slanker så langt tilbake som jeg kan huske, og har prøvd absolutt alt som lovet meg vektnedgang. Sunn kost, lavkarbo, vegetar, sulting, tabletter, pulver, shaker, barer..you name it – I did it! Jeg har vært sykelig overvektig og veid 165 kg på mitt tyngste. Detta er et av få bilder som finnes av meg fra før i tida..og her er jeg IKKE på mitt største, bare så det er sagt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Da jeg etter mange års ventetid endelig fikk en gastric bypass for vel 10 år siden, var jeg SÅ sikker på at nå..NÅ er alle mine problemer løst. Joda, jeg rasa ned i vekt og i løpet av et års tid tok jeg av meg nesten 90 kilo. Jeg ble omgjort til en treningsnarkoman, med all fokus på å leve sunt. Detta er vel det mest avkledde bildet som eksisterer av meg, men sånn så jeg ut 20 år etter det forrige bildet..og 7-8 år etter operasjonen.. Når jeg ser på det i dag, syns jeg ikke at jeg ser for ille ut. Men til og med da, etter alle de årene som normalvektig, så jeg ei feit smultblubba i speilet. Jeg tvang meg til å ta det bildet, men det tok meg altså 3 år før jeg turte å vise det frem..

Jeg har ikke lagt på meg de kiloene jeg har jobba av meg, men etter hvert som tiden gikk og måneder ble til år, tok jeg meg sjøl i å til stadighet spise usunt..og unødvendig. Jeg kan ikke sette fingeren på nøyaktig når jeg falt tilbake, men sannheta – hvor vanskelig det enn er å innrømme det – er at jeg lider av tvangsspising/overspising..

Nå må jeg hoppe litt her, og ta med en annen faktor. Nemlig det jeg prøvde å formidle i det innlegget HER i går. Nemlig angst og panikk. For det går hånd i hånd med tvangsspisinga i hvertfall hos meg. Det som berga meg i går fra å overspise var at jeg valgte å sette meg i bilen og kjøre. At jeg faktisk kom meg ut!! For når jeg er i bilen kan jeg fokusere på kjøringa og opplevelsene i stedet for trangen til å stappe noe i kjeften. De av dere som nå kjenner seg igjen veit at når man er på dette stadiet, nytter det ikke med sunn fornuft. Man spiser og spiser og spiser… tømmer skuffer og skap for alt som er mulig å spise, uansett om det er vanlig mat eller snop.. eller helt idiotiske ting som tørt knekkebrød og rosiner i skjønn forening..eller kun kålrabistappe utrørt i varmt vann fra springen, fordi det er det eneste som er igjen i hele huset og man tør ikke dra ut på butikken fordi der er det folk…og de kan garantert SE at man nettopp har spist opp alt spiselig i løpet av no time.. Jeg veit, det høres helt horribelt ut. Det ER helt horribelt, men det er faktisk en nå godkjent diagnose i kategorien spiseforstyrrelser på lik linje med bulimi og anoreksi.

Legger ved et utklipp fra nettet om det er av interesse.

Når det kommer til angsten og panikken oppi detta (for min del) kan den gi seg utslag overfor det meste som har med mennesker å gjøre. Jeg eier ikke frykt for så veldig mye annet.. men folk skremmer nesten vettet av meg til tider. Normalt sett har jeg frykten under kontroll og jeg fungerer helt toppers i sosiale sammenhenger. Men når angsten og panikken tar meg, gjør den det til gangs. To eksempler:

Det første er fra så langt tilbake at guttungen var liten og vi skulle i bursdag til storesøstera hans som da bodde hjemme hos mora si. Rett før vi skulle parkere der de bodde, fikk jeg totalt panikk og måtte få gubben til å kjøre meg opp til gudmora til guttungen så jeg kunne være der mens de var i bursdagen. Hun var bestandig “safe”..ei trygg havn.

Andre gangen er for ikke så himla lenge siden.. kanskje et par år.. Jeg skulle på fjelltur og hadde parkert kjærra, hyra på meg fjellsko o.l og var klar til å gå. Det sto et par biler der fra før, og det gikk greit. Men så kom det en bil til og parkerte før jeg kom meg avgårde..og da frika jeg totalt ut. Jeg venta til folkene i den bilen hadde gått og var ute av synet, så kledde jeg av meg turskoene og kjørte hjem igjen.

Det som er felles for disse to tilfellene er at jeg hadde ikke mulighet til å bare sette meg bak et ratt og kjøre meg vekk fra panikken. Så det jeg gjorde var å dra hjem og spise, spise, spise. Da jeg enda var gift, skjulte jeg spisinga så godt jeg kunne, spesielt fra sønnen min men også fra gubben. Tror nok han forsto til en viss grad hva jeg dreiv på med, men jeg trur nok han i lag med de aller fleste tenkte at det er jo det tjukke folk gjør..de spiser.. og veldig få tenker over at det kan være en grunn for at de spiser.

Har du lest “Jeppe på Bjerget” av Ludvig Holberg? Sitat: “De sier at Jeppe drikker, men ikke HVORFOR han drikker..” Regner med dere skjønner hvor jeg vil hen..

Når jeg i dag velger å dele detta, er det som sagt ikke for å få sympati. Håpet mitt er tvert imot at kanskje bare ETT menneske skal få en aha-opplevelse og innse at h*n er ikke alene om å ha det sånn. For meg kom aha-opplevelsen via ei nydelig ungjenta jeg har fått kontakt med via snap. Hun sliter med ekstremt mye av det samme som jeg, og takket være at hun har valgt å gå ut og prate om ting offentlig, har jeg mota meg opp til å gjøre det samme. For jeg veit nå at jeg er ikke aleine..

Å bli kvitt en spiseforstyrrelse er ikke gjort over natta – eller ved hjelp av en aha-opplevelse. Jeg kan kun snakke for meg sjøl og den lidelsen jeg har. Jeg veit at jeg må fortsette som jeg har begynt, å være ærlig overfor meg sjøl og innrømme situasjoner og traumer etterhvert som de dukker opp. For å bli normalvektig fjerner ikke automatisk det som ligger i hodet vårt. Jeg har pr i dag angst og panikk for mye. Jeg sliter fremdeles med å være for lenge i huset etter mora mi, og det har gitt seg utslag i en form for panikk som har ført til at jeg har overspist ekstremt mange ettermiddager og kvelder siden jeg begynte å være der. Jeg kjente på panikken for å flytte hit jeg bor nå… med ei rungende stillhet..og ja, jeg har overspist nesten hver ettermiddag og kveld den uka jeg har bodd her. Unntakene er 17.mai da jeg var ute og kjørte hele dagen, samt i går da jeg også klarte å kjøre av meg den akutte panikken jeg fikk. Kanskje dere la merke til at jeg sier at jeg overspiser om ettermiddagene og kveldene? Det stemmer.. for hver dag starter jeg på nytt. Med blanke ark gjyver jeg laus på utfordringa om at i dag er dagen da jeg klarer å snu galskapen, og så er jeg sunnheta sjøl..i noen timer. Så innhenter situasjonen meg, og plutselig innser jeg at jeg er i full eting igjen. Ikke hver dag, men ofte. Man skulle ikke tro at jeg med min gastric bypass klarte å bryte innpå så veldig mye, men det går jo over timer..de tøffeste dagene er nemlig de som består av å spise, sove, spise, sove, grine, spise, grine, spise, sove.. og eineste grunnen for at jeg ikke har lagt på meg sinnsykt mye, er fordi jeg tar det igjen de dagene når jeg enten kjører, eller ikke har angst og panikk..da underspiser jeg nemlig.. yeppz, detta er ekstremt vondt, ekkelt og flaut! Men det er sannheta.

Atter en gang må jeg få lov til å poengtere at detta innlegget er ikke for å få sympati. Det er heller ikke for å få masse velmenende råd og kommentarer fra folk som ikke helt forstår hva dette dreier seg om. Helt ærlig, sliter du med tvangsspising veit du hva jeg snakker om og forhåpentligvis får du en aha- opplevelse. Sliter du ikke med detta, har du ikke grunnlag for å uttale deg heller.. for det ER ikke å BARE å gjøre sånn og sånn, eller prøve sånn og sånn. Og tro meg, vi som tvangsspiser har garantert hørt alt du har å mene om dette, før. Det går ikke på at vi ikke vet eller forstår.. Satt på spissen, man kan aldri fullt ut forstå eller hjelpe en som røyker.. eller en alkoholiker, om man ikke røyker eller drikker sjøl..

Og for de som nå har veldig lyst til å komme meg ordene “gå i terapi”. Been there, done that..flere ganger, og aldri mer! Jeg VEIT hva som trigger min angst så jeg begynner å overspise.. jeg har innrømmet det for meg sjøl, nå gjenstår det bare å tørre å si det høyt..og det kommer nok etter hvert det også.. håper jeg.

Det ble et langt innlegg detta, og all ære til deg som orka å lese gjennom alt. Ha en riktig flottersfin dag alle sammen ❤️ og jeg hadde satt veldig pris på om du hadde delt detta innlegget.. det er et viktig tema tenker jeg.

Dagens mårrabubbel på TikTok finner du HER.