God mårra alle sammen. Som dere veit er jeg stor tilhenger av TikTok. Selvfølgelig er det mye bullshit der, og enkelte mennesker skulle aldri hatt tilgang til kanalen både for egen og andres sikkerhet. Men likevel – jeg finner stor glede i enormt mye som er å finne der, fra tips & triks og DIY-videoer, til alle de flotte menneskene som deler av erfaringene og livene sine.

I dag kom jeg over en unggutt som sa noe som traff meg rett i trynet – eller hjerterota om du vil. Nemlig at å oversnakke og/eller over-forklare er en traumebasert reaksjon på at man er blitt ignorert, og/eller at ting man har sagt er blitt vridd og vrengt på, og deretter er det blitt brukt mot en. At man ved å overdrive snakkinga og forklaringene skal være sikker på at man blir hørt..

Wow! Det der traff som sagt meg..spot on! Alle som kjenner meg privat i dag veit at jeg skravler i ett..helt seriøst. Og en standard kommentar fra de fleste er: “Steike kor du skravler”… hvorpå de etterpå ler det bort..og så ler jeg det bort med et: “Æ veit, det er nu bærre sånn æ er”. Men ER det virkelig sånn jeg er? Opprinnelig? Nei..og det trur jeg i alle fall søsknene mine veit om de tenker seg om. Joda, jeg har revve kjæften over øran støtt og stadig i alle år, men nøyaktig når jeg begynte å prate som en ustoppelig foss og dermed ta opp alt for mye plass i samtaler er ikke godt å si. Sjøl vil jeg tippe i løpet av de siste 10 årene, etter at jeg tok GB og gikk fra å være sykelig overvektig til “normal”. For det er dessverre sånn at jo mer kilo jeg fikk å drasse på, jo mer usynlig ble jeg. Ekstremt mange skygga bokstavelig talt banen når jeg kom, mens andre rett og slett ignorerte meg og starta nye samtaler midt i mi setning. Og det skjedde aldri at jeg sa i fra om at det ikke var ok. Jeg lot meg overkjøre.. Og en sånn ting som å forholde seg til offentlige kontorer? Sykelig overvektig og ute av stand til å stå opp for seg sjøl, var det et reint mareritt – hver gang. Så ja, jeg trur at jeg begynte å bølle meg frem og synliggjøre meg i samtalene’s verden da jeg mista kiloene og begynte å bli synlig og akseptert i den “fysiske” verden.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Når jeg hørte den før nevnte TikTok’n i dag, poppa det opp et barndomsminne som tydeligvis har hatt stor, negativ effekt på meg. For å være ærlig så trilla tårene når hele minnet synliggjorde seg.

I oppveksten var nemlig jeg (og søstersen) med mora vår på såkalte Blåkors-ferier. Kjapt fortalt så fikk hun tilbudet bl.a på grunn av skilsmissen fra den voldelige og alkoholiserte faren min. I alle fall, det ene året var en del av opplegget der vi var, at ungene skulle “ta styringa” under uteaktivitetene. Vi fikk hver vår dag der vi skulle delegere oppgaver til både gammel og ung, og duuuh så gøy det så ut når de andre ungene fikk “sjefe” litt og ikke minst fortelle de voksne hva de skulle gjøre.

Så ble det min dag da..min tur til å stå der på den lille forhøyningen og delegere… Ingen… jeg mener absolutt INGEN tok notis av meg. Jeg prata og prata, men ungene fløy rundt å hoia og lekte, og de voksne satt og prata seg imellom. Til slutt måtte en av lederne gripe inn for å få alle til å tie stille og høre etter. Jeg – den lille smultblubba på 11 år var rett og slett usynlig!! Og fy faen for en vond følelse.. innså jeg i dag, og det var derfor tårene kom.

Det var tøft å innse detta, men som jeg sa på mårrabubbelet mitt på TikTok i dag, så er det stor sjanse for at jeg kan gi slipp på dette minnet nå når jeg veit for ei stor makt det har hatt over meg. Om det gir seg utslag i at jeg blir flinkere til å roe ned skravla og trangen til å over-forklare, får tida vise.

Nå skal jeg tusle meg inn fra verandaen og lage meg litt mer mårrakaffe. Ha en riktig flottersfin torsdag alle sammen ❤️ CU L8R