I går ettermiddag satt jeg som vanlig å funderte på hva jeg skulle bruke resten av dagen på – og selv om det var en smule grått og hustrig ute, bestemte jeg meg for at jeg skulle ta meg en tur opp på Storhornet (510 moh) her i Harstad. Det er på en måte blitt favoritt-fjellet mitt, fordi jeg syns det er en passe grei tur med vekselsvis korte og lengre bakker og flere flate partier som er enkle å gå. Blir liksom akkurat passe sliten og god etter å ha traska opp dit..

Veit jo jeg har laga i alle fall et par innlegg før om akkurat det fjellet – men denne gangen blir det litt annerledes – da jeg har konsentrert meg om å ta mest mulig bilder – hele veien opp.. (å æ kan love dæ det blei mange bilda..) Dessverre – siden det veksla mellom strålende sol, regn og en vanvittig vind, var det klin umulig å få en jevn kvalitet på bildene. Én ting er å stoppe gudane veit hvor mange ganger for å knipse litt – men skulle jeg brukt mye tid på å finne rette innstillinger på kamera, hadde jeg vel ikke kommet ned enda, hehe 😁

Så..jeg starta turen i fra det som kalles Høgda, når man har tatt av fra Fv1 og er på tur Fv2 opp mot Aunfjellet. Der er det ei flott busslomme på høyre side oppe på første bakketoppen, rett nedenfor et rødt hus – hvor jeg da valgte å parkere kjærra..

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

..det røde huset..og yepp, man går den veien som er klistra inntil husveggen..

Deretter er det bare å følge en god og brei vei oppover..

Når man har gått en liten bit, må man gjennom denne porten – husk å lukke den etter deg 😉

..og så er det bare å fortsette å følge veien oppover..

Og deeer er målet for turen.. Det virker kanskje ikke så veldig langt, men i og med at man her går en vei som følger åsryggen du ser til høyre, blir det en litt lang – men mye enklere tur enn om man skulle gått mer rett opp som man kan gjøre på venstre side av fjellet.

Det er en del stikkveier her og der – men jeg tror dette er den eneste plassen man virkelig kan lure på om man skal velge høyre eller venstre. Nå vet jeg faktisk ikke om begge veiene fører opp til toppen – så jeg holder meg konsekvent til høyre, der jeg har gått i alle år.

Stedvis begynner det å tynnes litt ut i vegetasjonen når man ser oppover..

..i alle fall om man ser seg tilbake og tenker over hvor mye skau man egentlig har valsa gjennom.

Og målet kommer stadig nærmere..

Etter hvert endrer terrenget seg – naturlig nok – og det begynner å dukke opp litt mer stein..men fremdeles er det overvekt av trær – som nå begynner å ligne de trærne jeg liker best – nemlig den lille, vær-tøffe fjellbjørka..

Sett sånn, da var jeg sånn ca halvveis oppe, vil jeg tru.. og akkurat dette området med “minitoppen” har sitt eget navn – er ikke hundre prosent skråsikker og kranglevorn, men meiner det heter Høystakkan eller no sånt…

..og vakkert og bra med utsikt er det i alle fall i området.. mot Kasfjorden bakerst, Kasfjordvatet i midten og Botnvatnet/Grunnvatnet nærmest.

Normalt sett bruker jeg å ha meg en liten pustepause akkurat her – men siden jeg allerede hadde hatt så himla mange stopp for å forevige turen – traska jeg likesågodt videre med freidig mot..og støtte på det første området med snø til nå. Det var en smule vått, og sida jeg hadde vært så intelligent (not!) til å ta kun joggesko, ble det litt hopping og spretting utenfor allfarvei..

..og PRØVDE å ta bilde av Trollvatnet som man kan se fra stien man følger.. det gikk IKKE bra – men dere får nå ei aning..

..og videre oppover bar det..i temmelig variert terreng – fra småsteinete og spredte klynger med trær..

..til reine, skjære alléen..

Men såååååå, skjønner du..da jeg så den steinen til høyre der – da visste jeg at nå er enden nær – eeh.. enden på turen, altså..

Jeg måtte bare valse gjennom litt mer skau – med toppen i sikte i det fjerne..

Deretter over et flatt – men ganske søkkvått lyng og mose-parti, før jeg tok fatt på de siste åsene opp.. og seeee..en regnbue i det fjerne..

Ekstra mini-foto-pause for å nyte utsikta.

…blaaaargh!! der var det vått, gitt…..så ho frk. Fredriksen brøyta seg vei gjennom treklynga – uten større hell – for jeg var ikke akkurat tørrskodd når jeg nådde andre sida..

Nå er det ikke SÅ langt igjen… og OOOOOOH… en pip-pip

Og nåååå er det SLETTES ikke langt igjen.. Hornvatnet ligger like under toppen, og når man kommer dit kan man velge om man vil gå den litt lengre men slakere veien til høyre..

..eller den litt knappere veien til venstre..

Og for å få flest mulig bilder til dere, valgte jeg den ene (venstre) opp, og den andre ned..
For å slippe å eventuelt måtte grynne meg vei, valgte jeg å gå utenfor selve stien – så jeg havna oppfor snøpartiene..og fikk en ganske fin utsikt mot Hornvatnet – og den andre veien opp..

Etter å ha tusla meg rundt i en halvsirkel, kom jeg på undersiden av snøen igjen..

..og valgte så en litt brattere vei opp – også nå for å unngå å måtte gi meg ut på brevandring.. Hvis dere ser godt etter, ser dere deler av stien som kurser seg inn sånn ca midt på det snødekte området.

Og seeee så flott utsikt jeg fikk nå..før jeg tok en dypt magadrag og spratt opp de siste høydemetrene..

..til toppen.. WOHOOOOO

Det er en fantastisk utsikt som venter en der oppe.. Nå skal det sies at det blåste sinnsykt mye når jeg var der, så jeg hadde problemer med å holde telefonen stødig nok til å få særlig klare bilder – men litt får dere vel med dere..

Med halvveis neglesprett – men oooh så lykkelig – starta jeg på nedturen – og yepp..der var det jaggu et annet menneske som var på tur opp..

En nydelig utsikt fra denne siden også, da..

..og deeer ser dere hvor jeg tusla på oversida av snøen på tur opp..

Nesten nede ved “veiskillet” igjen..

Den store regnbuedagen.. vakkert 😍

Og så var det bare å traske i vei samme ruta ned igjen..med et siste, lite foto-stopp…kun til ære for dere 😘

Dagen i dag har vært fantastisk..med masse frisk luft og sinnsykt mange inntrykk. Det kommer til å bli et aaaaalt for langt innlegg om jeg skulle ta med alt, så jeg blir å dele med dere det som gjorde definitivt størst inntrykk.

Jeg trur ikke jeg skreiv det i går, men jeg er da endelig på tur hemmat etter nesten 6 uker på østlandet hos søstersen, med kos og masse flotte turer.
I går var jeg egentlig på tur over Dovrefjell, men jeg er nå engang meg, da..så god og mett etter den fantastiske middagen og desserten, fant jeg ut at: “Ne-hei..detta gidder jeg IKKE”…og så gjorde jeg helomvending og kjørte mot Røros-traktene hvor jeg da var i natt.
Etter en god frokost i deilig vær, surra jeg meg videre “bakveien” nordover..det vil si jeg gjorde som jeg nesten bestandig gjør, og fikk Google-maps til å leite meg ei alternativ rute uten motorveier og bomstasjoner. Og for fabelaktig rute den fant. Jeg har kjørt deler av den før, men i dag ble jeg leda opp på Langsvola…eller Nørdre Langsvola i følge kartet..

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg parkerte kjærra og pakka sekken med diverse ting og tang..og så hyra jeg på meg varmekjeledressen, for det var en syyykt kald vind der..og så labba jeg meg opp og litt videre innover i fjellheimen.

Etter hvert fant jeg meg en fin plass med litt ly for vinden, hvor jeg satte meg ned og kokte meg primus-kaffe og spiste et par brødskiver…

.. og etterpå ble det litt kake til ære for storebroren min som har bursdag i dag.. WUHUU & gratulerer til han i 938 meters høyde ❤️

God og mett lente jeg meg godt tilbake, lukket øynene og fokuserte på lyd og lukter..

..først…den nydelige, myke stillheta med lukten av krøkebærlyng.. Ikke den berusede lukta fra varme sommerdager, men den fascinerende rå lukta av fuktig vårlyng som nettopp har kommet seg fri fra vintersneen. Så.. lyden av vindsus blant lykkelige gresstuster som har stukket seg frem.. Ryper som “raller”, fuglekvitter og vingeslag..knepplyder fra ukjente insekt.. Rett og slett LIVET ❤️

Kan man ha det bedre, tro 🤔

Da jeg våkna i mårres, kjentes kroppen ut som om den endelig hadde bestemt seg for å slutte å krangle – og jeg bare VISSTE at jeg måtte komme meg ut døra og opp i fjellet. Så etter frokost, hadde jeg litt kaffe på en termos, og stappa den i en allerede ferdig pakka sekk (alltid beredt 😉) og fløy på dør. Har hatt så sykt lyst på en tur til på Storhornet (510 moh) her i Harstad (har blogga om akkurat det fjellet, sikkert 2-3 ganger før) Det er et ganske lettgått fjell – men jeg har aldri vært der på vinteren før..så i dag aktet jeg å gjøre noe med det 😁

Jeg tok litt bilder på tur opp..og tro meg, jeg var nærmest i ekstase, da jeg innså at jeg skulle få se sola etter hvert ❤️

I tillegg bestemte jeg meg for å prøve noe nytt i dag.. Da jeg hadde bare noen få minutter igjen til toppen, filma jeg resten av turen. Har lastet den opp på YouTube-kanalen min – og håper at jeg fikk til å legge den til, nede i innlegget her.. Tar gjerne imot ros og ris, her..tenker da spesielt på konseptet, for jeg VEIT filminga er elendig. Men til mitt forsvar, så holdt jeg på å fryse fingrene av meg 😂

Kos dere med solturen min 😊

..og så – de siste minuttene opp mot toppen (håpe æ!!) 😁

Fyttikatta på en måte, lissom..i dag åpna det seg en heilt ny verden for denna tøtta. Lønna kom i dag – og da det nærma seg åpningstid for kjøpesentrene, var det nummeret før jeg brøt lydmuren da jeg fresa ut døra for å prøve å finne meg solide brodder til turskoene.

Og brodda fant æ 😁😍

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Tja…regner med at dere skjønner at har man først gått til anskaffelse av noe, MÅ man jo finne ut om det fungerer og svarer til forventningene..så på med turklær og ut på test-tur 😁

For å si det sånn – de besto testen med glans 😉 Overlykkelig og super-happy traska jeg trygt opp på Stakketinden, et ganske lettgått fjell på 514 m.o.h, med startpunkt på Storjorda, ca 3 mil sør for Harstad.

Jeg tok ikke noen bilder på tur opp, da jeg var alt for opptatt med å nyte det faktum at jeg faktisk var på tur opp i høyden, etter å ha “logge brakk i fjærsteinan” nesten hele tida etter at jeg kom hjem til nord. Men etter en liten times gåtur, var jeg oppe på toppen..og sånn er utsikten derifra 😊

I turkassa på toppen, var ei bok med en koselig hilsen i, hvor man kan skrive navnet sitt. Har vært oppe her før, men det er noen år siden – så jeg ga fra meg signaturen, før jeg gikk ned igjen.

Tok en liten omvei på returen, så jeg endte opp med å følge det ene vannet som ligger rett nedenfor – Gunnarvatnet – og husket jaggu på å ta noen bilder underveis 😉

Ikke stort annet å si, enn fantastiske dagen 😍

..i alle fall for mitt vedkommende, er lykken nettopp en sånn dag som jeg har hatt i dag. Våkna rimelig tidlig, og satt å kjente på lysta til å komme meg ut litt. Så jeg bladde kjapt gjennom den boka jeg skreiv om i forrige innlegg – og bestemte meg for å gå på Nupen – et ikke så alt for høyt fjell på 412 m.o.h, og som har startsted knapt 20 minutters kjøretur hjemmefra.

Selv om vi nærmer oss slutten på mørketida her (ei god uke til), så er det fremdeles litt skumringsmørke utover formiddagen..men du verden så vakkert det er å “gå seg inn i dagen”..

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det var en grei traktorvei en god bit oppover, men jeg ble litt lei den etter hvert – og kursa meg heller på skrå opp og inn i skauen..

..og etter hvert kom jeg jaggu inn på samme veien igjen. Men bare et lite stykke, før den gikk over til å bli bare en liten sti.

Jeg liker å ta meg goood tid når jeg er på tur..puste inn den friske lufta, nyte synet av all den fantastiske naturen, og selvfølgelig ta bilder 😊

Men til slutt var jeg oppe på toppen, og kunne begynne å surre rundt og bare kose meg. 😍

Etter hvert ble jeg solid kaffetørst, så da var det bare å begynne å leite etter noe jeg kunne fyre et bål på. Ikke det enkleste, i ca 400 meters høyde – men ved å traske meg litt ned i terrenget igjen, fant jeg nok til å ikke bare få noen flammer til å koke opp kaffen på..

..men det var jaggu nok ved til å holde liv i bålet nesten en time – så jeg kunne bare lene meg godt tilbake og bare nyte livet, mens mørket gradvis begynte å snike seg innpå igjen.

Til slutt begynte det å bli småkjølig på fingrer og tær, og da var det bare (dessverre) å pakke sammen og tusle seg nedover igjen.

Tok godt og vél over 4 timer fra jeg parkerte, til jeg var nede med bilen igjen..og jeg trenger vel ikke si at yeppz..æ glede mæ allerede til neste tur 😉😁

..da gårsdagen ga temmelig mye mersmak (etter å ha vært ufrivillig sofasliter i noen måneder), tenke jeg i mårres at jeg skulle knø min eminente bakdel ut på tur i dag også. Best å smi mens jernet er varmt…eller (for en anti-snø person som meg) i alle fall å komme meg litt i høyden, før det begynner å lave ned hvitt fra oven..

Så nå tar jeg dere med på en liten svipptur opp på Litjehornet/Lillehornet på Aunfjellet, rett utenfor Harstad. For de som ikke er lokalkjent, eller er herifra, så er det nesten samme startpunkt som der jeg gikk i går (det innlegget ser du HER) ..bare litt lenger frem og på andre siden av veien.

Opp der til høyre gikk ferden i dag 😉

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Til å begynne med, måtte jeg gjennom litt skog..men det er ikke lange biten, før jeg begynte å få en flott utsikt.

Selv om toppen er ca 498 moh, er det en ganske kort og enkel tur på ca 1,5 km hver vei..fordi man starter ganske høyt oppe i terrenget. Og snart begynte jeg å nærme meg toppen 😊

Det var bare rett og slett hærlig å være ute å trø..(i dag med liiiitt bedre fottøy – og underlag..) Det var litt grått i været, så mårramørket hang over meg hele turen..og den kjølige brisen i ansiktet og friske lufta i lungan, gjorde dagen perfekt.

Så jeg storkosa meg, der jeg traska i vei oppover bakkene..og så bare måtte jeg snike meg til en liten selfie også 😉

En nydelig utsikt er belønninga, når man når toppen 😊

I dag var en sånn dag da jeg hadde det så flott ute, at jeg ikke hadde særlig lyst til å gå ned igjen..så jeg surra att og frem i en god halvtime der oppe, før det dessverre ble så kaldt at jeg måtte gi meg. Men duuuuuh så fin en tur jeg hadde 😍

I dag har jeg altså hatt en fantastisk dag..som starta med at jeg etter en sein frokost, fant ut at jeg ville ut og få lufta hauet litt. Jeg kjørte til Aunfjellet, en liten bit utenfor selve Harstad, og satte kursen opp mot Keipen. Det var et magisk lys som fulgte meg, da jeg starta turen.

Det er normalt sett ikke en krevende tur – tvert imot..men jeg hadde SELVFØLGELIG ikke brodder på skoene, så hver gang jeg prøvde å gå på den opptråkka veien, sklei jeg både baklengs og sidelengs..trur faktisk at til og med Bambi ville ledd av meg, så dårlig takla jeg glattisen.

Derfor ble det til at jeg kursa meg godt utenfor stien, i lyng og mose, og dermed ble det litt tyngre å gå.

Etter hvert begynte det å lysne av dag rundt meg, og det er ikke noe å si på naturen, da ❤️

Sånn godt over halvveis opp, kom det ei ørn svevende, over meg. Den var nok veeeeldig skeptisk på meg og kavinga mi oppover det halvveise holkeføret – men jeg hadde vett nok til å stoppe opp og prøve å få tatt et bilde. Det gikk ikke heilt etter planen, da..

Men med fornyet pågangsmot etter det vakre synet, traska jeg videre oppover..og ble SÅ glad da jeg nærmet meg toppen, og så dette i snøen ❤️

Rett og slett koselig 😊

Til slutt var jeg oppe..

..og måtte ta meg en liten pustepause på toppen, for å nyte den vanvittige utsikten.

Og mens jeg sto der og vaklet utpå kanten i de før nevnte piggløse skoene, og kjente isvinden piske meg i ansiktet, fikk jeg seriøst tårer i øynene da jeg tok innover meg det mektige synet av nord-Norge. Med øyene, fjellene og havet..åpent og vilt.. Og jeg tenkte med meg selv : “Helene, ka farsken er det du har holdt på med, som seriøst trudde et øyeblikk at du kunne fungere optimalt nån andre plassa enn hjemme i nord?”

Det er vanskelig å forklare, men jeg fikk ei sånn ro og visshet i meg. Ei visshet og at jeg er hjemme, og det finnes ikke den ting jeg ikke kan takle, bare jeg følger hjertet mitt 😊

Og med den følelsen i meg, is-surfa jeg meg ned av fjellet igjen..og kjørte tilbake til byen..og ny tur. Denne gangen sammen med bestevenninna mi, som jeg ikke har sett siden før jeg dro til søstersen i september.

E vi ikkje fiiiiin 😁❤️

Hun plukka meg opp hjemme hos meg, og så dro til Folkeparken, et nydelig turområde som er rett i nærheten av der jeg bor.

Og gjett om vi kosa oss..og selv om vi har skravla på telefonen mens jeg har vært borte – kan det ikke måle seg med kvaliteten på skravling og latter når man møtes 😊

Fantastiske dagen!! ❤️

Denna turen hadde jeg for ei tid tilbake..sånn rundt regna 7 september – sammen med ei fantastisk, flott – og ikke minst supersprek tøtta jeg ble kjent med i sommer. Vi har ganske lik tankegang når det kommer til dette med fjellturer og å pushe seg selv, så vi fant hverandre i så måte.

Den aktuelle turen her, hadde vi snakka litt om tidligere, men valgt bort da, fordi det tidsmessig ikke var et godt valg. Tar en god time å kjøre til startpunktet og så sine timer opp og ned..og i en ellers fullbooka dag, ville det bare blitt stress.

Men så kom da den 7 september hoppende frem med en god mulighet for oss. Været virket veldig bra når vi starta å kjøre, men jo nærmere vi kom, jo mer så vi antydning til både regn og tåke. Vi var bittelitt i tenkeboksen – men som sagt, vi har ganske likt syn på disse tingene – så vi endte opp med et: “t hællsikke me været – vi går!”

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Og heldigvis for det – for de store regnbygene uteble..og sjøl om det var nok av innpåslitne tåkedåtter som angrep støtt og stadig, og som til tider prøvde å blinde oss, ved å pakke naturen inn i myk, gråhvit stillhet, så var det en fantastisk tur..og vi fikk i alle fall en aning om hvor spektakulær utsikten kan være på en godværsdag 😍

Vi vurderte et mikroskopisk nanosekund om vi skulle la tåka skremme oss fra å fortsette ..men næ-hæææi..disse tøtten e ikkje akkurat lettskremte 😁

Og dessuten – SÅ tjukk var nå ikke tåka uansett..men i værste fall, er det nå bare å sette seg ned og vente på bedre tider..

Toppen i det fjerne 👏

Og som sagt, ingen tvil om at det er en fantastisk utsikt her oppe – så før eller siden må jeg vel opp igjen..på en strålende solskinnsdag..

Var nå utrolig vakkert i tåkeheimen også, da…reint magisk 😍

Og etter å ha fått i oss litt vått og tørt, var vi sannelig på tur ned igjen..ikkje det beste underlaget for mitt vedkommende, men fy pokker for en hærlig følelse at kneet holdt her også ❤️

Og da vi kom oss ned til tre-grensa, fikk vi endelig se fjellet vi nettopp hadde vært på..og med tanke på at det ser myyye lengre ut opp dit, enn det er – var det kanskje like greit at de før nevnte tåkedåttene hadde gjemt toppen for oss tidligere, hehe 😂

Takk for følget, alle sammen 💕 BRB😉

..ja for det var akkurat det jeg var så heldig å gjøre denna onsdagen.

Jeg våkna klokka dæven (les: 04.54) og klarte ikke å få sove igjen..uansett hvor mye jeg prøvde. Så etter å ha vralta meg ned, og gulpa i meg noen kopper med sårt trengt koffein, begynte hodet å tenke tanken om å komme seg litt ut i frisk luft. Været var absolutt ikke det beste, men skitt au..man er nå vanntett, tenkte jeg – så før klokka var rukket å bli 7, bar det avgårde med matpakke og nytrakta kaffe i sekken.

Mens jeg kjørte, begynte ting å se litt bedre ut, værmessig..og jeg fikk fanget ei fantastisk mårrasol ❤️

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Fjellet jeg sikta meg inn på, heter Elgen, og jeg har vært oppe der, flere ganger før. Det er på sitt høyeste punkt 534 moh, og ligger i Harstad kommune..og det tar en liten halvtime å kjøre fra meg og dit man starter turen.

Da jeg hadde parkert, viste det seg at værgudene absolutt ikke ville spille på lag, for nesten samtidig som jeg begynte å gå, begynte det å regne..nei,feil..det begynte å hølje ned. Så jeg dro hetta over hodet og traska ivei..med det resultatet at stort sett det eneste som var å se, var den gjørmete veien foran meg..

Og deeeet gadd jeg jo IKKE i lengden, så etter en kilometer, tok jeg av meg den hetta og lot syndefloden herje med meg, akkurat som den ville..og egentlig var det en hærlig følelse å kjenne det friske, kjølige regnet mot ansiktet. Så det endte opp med at jeg gjorde som jeg nesten bestandig gjør i “uvær”..jeg begynte å le =) Kan kanskje være like greit at jeg var steike aleina der jeg kakla for meg sjøl oppover bakkene..vel nesten..TROR jeg skremte halvveis livet av et par sauer som så ut som de hadde sett et spøkelse når jeg kom, men dog..

I alle fall, jeg vandra med freidig mot oppover en stadig smalere vei, som til slutt gikk over til å bli en godt opptråkket sti..og tenk..etter enda en kilometer til, så “poff”…der hadde visst værgudene funnet ut at det nyttet ikke å prøve å drukne meg på land, så regnet stoppet – og jeg fikk en fantastisk tur resten av veien opp.

Var en god følelse da jeg kjente at jeg begynte å tørke litt, hehe =D

Som sagt, nå var jeg kommet så langt opp at det kun var en sti å gå på, men til gjengjeld var den veldig godt oppgått. Og utsikten var det ingen ting å si på ❤️

Nærmer meg toppen..bare opp dit, klatre “gjennom” den kløfta der….så begynner terrenget å flate ut.

Det er satt opp tau å holde seg i, siden sist jeg var der..men deeeet gadd ikke jeg å bruke..liker å utfordre meg selv litt =)

Og vél oppe, var det bare kose-mose-terreng å gå i..om enn litt bratt på sidene, hist og her..(for de som ikkje er så veldig glad i høyder og luftig terreng 😉

Her begynner jeg å nærme meg topp-punktet..heilt der fremme, i midten av bildet..

..og derrr va æ oppe på 534 moh..

Men Elgen er jo meir enn bare den toppen..så jeg kursa meg videre, frem mot ytterpunkter..sånn ca der borti, med den humpen som stikk opp – ja der sånn midt i bildet, jah…

Og frem til humpen kom jeg..og fikk endelig satt meg ned å nyte frokosten..med en utsikt som kan ta pusten fra en ❤️

Men etter hvert ble jeg fri for både mat og drikke, og i tillegg var det begynt å blåse en del, så jeg pakka sammen snippsekken og starta på tilbaketuren…og knipsa et par – tre bilder hist og her, av interessante motiv som jeg hadde gått glipp av i min iver etter å komme meg frem og få trødd mat i tryn…eeeeeh…munnen =D

Indre Elgsnes..ei lita, fraflytta bygd, uten veiforbindelse, som du da kun kommer til med båt, eller å gå over fjellet.

På tur ned..og kan faktisk forstå at folk med høydeskrekk finner dette ganske så skummelt, da..

Turen ned gikk helt supert..sjøl om jeg – på grunn av en dårlig menisk – av og til så ut som ei dårlig blanding av ei krabbe og Charlie Chaplin i ganglaget..men ned kom æ…med æra i behold, hehe =D

Takk for følge.. CU soon ❤️

Haloooo igjen, alle dåkker flotte folkan..da har jeg sannelig manna meg opp til enda et lite innlegg..2 på ei uke, er jo rekord i år, hehe =P

Da jeg våkna i dag, hadde jeg en sånn dag da hodet holdt på å spinne totalt ut av kontroll – og en vanvittig trang til å bare komme meg UT..hvor som helst – om så bare å kjøre langt og lenger enn langt, med musikken på full guffe og vinduet åpent så jeg fikk luft..alt for å prøve å få litt kontroll på meg selv, før de snille mennene i hvite frakker ville komme løpende etter meg..

Men klok av skade, veit jeg at jeg stort sett aldri ender opp med den originale planen – så jeg drefsa en sekk med mat og noen tørre klær i bilen, før jeg dura avgårde. Og det var lurt!!! For mens jeg susa avgårde i ny-“traktoren” min, til tonene fra Omnimar (som pr i dag er en stoooor favoritt), kom jeg plutselig til å tenke på Bufjellet..et ikke så alt for høyt fjell som ligger i en av nabokommunen her. Har vært der før – for maaaange år siden, men huska at det var en grei tur – og at det skulle stå ei flott grillbu på toppen der.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Så da kjørte jeg straka vegen til parkeringa for den aktuelle turen – stappa primus og kaffekjele fra bilen over i sekken jeg hadde vært så super-intelligent å gjøre i stand – og la til flekkings oppover.

Og fikk en aldeles nyyyydelig tur, trass i litt regn av og til <3

Starta på en godt synlig sti, opp til en gapahuk..

Og den flotte stien, bare fortsatte – hele veien, faktisk =)

Så utrulig vakkert, når man begynner å komme over tregrensa <3

Og etter en liten time, var jeg plutselig rett ved topp-punktet..

 
Måtte jo prøve mæ på en selfie i blåsten… =D

Etter at jeg var kommet vél opp, valgte jeg å gå rundt å surre i terrenget ei stund, bare for å være sikker på at jeg skulle få utløp for mest mulig energi – og yeppz – en god del av kværninga i surrehuet var nå heldigvis borte – gone with the wind, eller no sånt..

Etter å ha traska og trødd i bortimot en times tid, og moillkosa meg skikkelig i svært varierende vær, rusla jeg bort til den grillbua jeg nevnte til å begynne med – flott, ja?

Selv om jeg elsker lukta av bål, og bålkaffe er noe av det beste jeg vet, valgte jeg å koke kaffen min på primusen – både fordi det var veldig lite ved tilgjengelig der, men også fordi jeg visste at jeg ikke kom til å bli sittende der så ALT for lenge..og da trengte liksom ikke jeg å bruke opp den lille veden som var der, i tilfelle det plutselig kom andre som faktisk hadde planer om å holde seg der lenger enn å slurpe noen kopper kaffe og trø innpå noen nøtter og et par kanelsnurrer…(oooh så skinnhellig og omtenksom æ føle mæ nu, hehe =)

Yeppz..sånn ble da lørdagsturen min avslutta, før jeg rusla meg ned fra fjellet igjen..med et hode som kjentes flere tonn letter ut enn da jeg dro hjemmefra i mårres..wuhuuuuu =D

Ha en nydeligvakker kveld da, alle sammen.. CU soon <3