zoeticworld

Hey & hoppsann i kveldinga, godtfolk.. yeppz, ble jaggu et innlegg til i dag også – og ekstreeemt mange bilda..det er fordi jeg prøver å komme a jour med meg sjøl, hehe 😁

Så i dag, etter at jeg hadde spist frokosten og fått skrevet ferdig innlegget om Toskevassfjellet, og ellers jårra en masse mainnskit for mæ sjøl – innså jeg at klokka var fremdeles bare 8 på mårran 🙈 (sånn er det når man rulle ut av senga før hinmannen får sokkan på sæ..) Og da var det store spørsmålet: “Hva nu, jævlar..?”

Jeg vurderte først å rase en tur ned på trening for å kjøre noen øvelser på bein og sete, siden jeg tok overkroppen i går..men dagen så ut til å bli helt nydelig, så jeg fant ut at jeg heller ville farte ut og strekke litt på beina i frisk luft.
Så jeg tok frem guruen og bladde litt – og fant et par alternativer.. det første jeg valgte ut, var Blåfjellet her i Harstad. Jeg har vært på absolutt alle de andre fjellene rundt – men ikke det. Men så kom jeg til å tenke på et sted som heter Forhamn/Forrahamn..et gammelt, nedlagt handelssted ved fjorden rett over Kilbotn utenfor Harstad..og som man bl.a skal kunne nå ved å gå opp fra Nordvikmyra som ligger langs Rv83 sør for Harstad, og så gå langs hele Forravatnet..jada – ser sabla enkelt ut det, så DET bestemte ho Helene seg for å gjøre..

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Jeg har vært ved selve Forravatnet utallige ganger, dermed trengte jeg ikke å leite etter hvor jeg skulle kjøre..så jeg hyra på meg sommerhabitten, stappa vått & tørt i sekken og fløy på dør. Tar ikke så alt for lang tid å kjøre bortover, og jeg hadde parkert kjerra litt over klokka 9.. Det er litt vanskelig å forklare nøyaktig hvor man skal kjøre, men jeg tar i alle fall av på den siste avkjøringa til venstre når jeg er nesten på enden av Nordvikmyra, og kjører inn mot høyre, på det som heter Forraveien. Så følger jeg den veien frem til det er merket med gang- og sykkelsti..og da svinger jeg til venstre og kjører opp på toppen av bakken og parkerer.

Veien opp til vannet er kort og ganske lett å finne..da jeg tror det er kun én vei å gå..og ser du dette, er du garantert på rett vei 😉

Det er som sagt ikke lange biten til vannet, og jeg bruker i underkant av 5 minutter opp til der jeg møter på demninga.

Så – vanligvis bruker jeg å følge den stien til høyre, og en liten bit gjennom skogen, for der er det utrulig flott..men i dag skulle jeg altså til venstre..

Joda – det virka lovende til å begynne med..med godt synlig sti..

..meeeen..det forandra seg raskt.. For enten har jeg klart å blingse noe så inn i svarte.. eller så er det bare rett og slett ei løype som er utrulig lite brukt, og dermed helt igjengrodd. For alt jeg fant, var skau..skau..og atter skau.

Og en ting er da visselig sikkert, skal jeg først gå i lavlandet, er det uaktuelt å måtte brøyte meg vei gjennom bushen som et anna villsvin på flukt..så etter ca. et kvarter gjeipa jeg til hele skauen og vendte nesa tilbake til start.

Og bare for at akkurat den turen ikke skulle bli en totalt fiasko, trødde jeg likegodt bort til finplassen på andre sida av vatnet og tok litt bilder til dere 😉

Tja-ja..det var DEN turen – men jeg var da jaggu ikke klar til å gi meg..så daaaaa ble det Blåfjellet i stedet. Og for å komme dit, måtte jeg kjøre noen få minutter tilbake mot byen..og fikk det nye turmålet midt i synsfeltet..

På enden av strekka tok jeg av til høyre inn mot Kilbotn – deretter opp til idrettsarenaen der..og parkerte på den store parkeringa som er like før Kilkamhuset..

Det er tydeligvis flere veier som fører opp til Blåfjellet – men jeg valgte å ta den som både sto i boka mi – og som dukka opp på frilufts-app´en min..og da gikk jeg IKKE til venstre og ned mot Kilkamhuset, men tusla meg til høyre herfra..

..og fulgte (antagelig) ei lysløype den første biten..

..sånn ca hit..

Og da var det bare å traske et stykke opp langs grusveien..

..til et tydelig veiskille – og yeppz..inn til høyre i skauen med mæ 😊

Og sett sånn – her var det jaggu godt merka..faktisk var det en av de beste og mest merka turstien jeg har sett på lenge..

Etter å ha traska og trødd i en liten halvtime, begynte mattrollet å grynte litt, og siden jeg i tillegg var halvveis overoppheta i solsteiken, fant jeg meg en fin plass og tok meg et lite 5-minutt..med væske- og energipåfyll..

..og ganske ok utsikt 😊

Så bar det videre..og toppen hildra i det fjerne..

Men nå er det nå engang sånn, at den løypa jeg fulgte, tok meg først helt til høyre – for så å vri seg mot venstre og over hele ryggen bort. Veien var fremdeles heilt fantastisk å følge..og den gikk i jevn stigning, så alt i alt var jeg veldig fornøyd så langt.

Og før jeg visste ordet av det, begynte det å gå over til et mye mer åpent terreng.

Jada..nærme mæ nu..

Vakkert 😍

Se der, ja..der er han..toppen, altså..

Måtte forevige en liten varde som sto å gjorde seg til..

..og derrr va æ oppe 😊

Og denna kassa var det bok – så da var det autograf-tid 😉

Heldigvis hadde jeg ikke en så stor tilhengerskare av fans (les:svartflue) etter meg i dag – men til gjengjeld var det sinnsykt mye klegg som gjorde sitt ytterste for å ete meg opp.. Seriøst, leggene mine ser ut som en dårlig kopi av en sveitserost..

Men skitt au – bagateller, tross alt..og jeg konsentrerte meg heller om å nyte utsikten hele veien rundt meg der jeg sto 😍