Hey og hoppsan alle dåkker flotte folkan der ute – yeppz, nu stikk æ hodet frem litt igjen. Den skrivesperra jeg fortalte om i forrige innlegg, er begynt å lette litt – heldigvis..

Normalt sett er jeg blant de som våkner før han Tykje har fått på sæ sokkan & gebisset – men tenke seg til – i mårres sov jeg faktisk helt til litt før halv 7…og det enda jeg la meg før klokka 22 i går kveld. Yeppz..trur kroppen prøvde å fortelle meg noe, hehe

Så i dag har jeg faktisk vært overmåte opplagt – men har likevel valgt å holde meg i ro i heimen. Da jeg sto opp, hadde tåka tatt et godt kvelertak på byen – og jeg har rett og slett ikke økonomi til å kjøre ut på måfå for å finne ut om andre steder hadde sluppet unna en eventuell pågående gisselsituasjon.. æ meine – bærre se – tjukk som graut og totalt i kvelemodus..

Derfor fant jeg ut at jeg skulle skrible noen ord til dere i stedet. Jeg har vært på en god del fjellturer siden sist – og selv om jeg ikke har holdt fokus på å ta bilder, har jeg i alle fall noen få å slenge ved her.. De som følger meg på fjæsboka og Instagram har nok fått med seg en god del av turene – og som nevnt før, ligger alt jeg har posta på Instagram tilgjengelig i mapper. De siste turene ligger i ei mappe kalt Del2.2021 NordN..de nyeste historiene ligger sist – men man kan bla seg fremover, og slipper dermed å måtte se alt..(på telefon blar man frem og tilbake ved å klikke hhv på høyre eller venstre side av selve historien)

Så var det turene mine i ord og bilder her, da..

Jeg har vært to turer oppe på Keipen – et fjell som består av to topper (nord og sør) med gode høydemeter (noe under 500 moh), men som har startpunkt for turen noe over 300 moh – og er dermed en enkel og lett tilgjengelig topp for de aller fleste. Jeg hadde faktisk mora mi med opp til den ene toppen noen år før hun havna på sykehjem – og til og med hun, dårlig til beins som hun var – kom seg uten problemer opp. Vi bare tok tida til hjelp og hadde kosepauser med kaffe fra medbrakt termos underveis.

Men altså – i begynnelsen av august fauk jeg opp til Keipen sør tidlig en mårra, med frokost i sekken og kosa meg masse-masse  med flott utsikt..

…og god og mett tusla jeg meg over fjellryggen til nordsida og utsikt mot Elgen..

..før jeg surra meg ned igjen og starta dagen med nytt pågangsmot.

Andre turen opp dit – med samme ruta, var ikke fullt ei uke seinere..og da var jeg så innmari heldig å ha ei venninne med på lasset. Dessverre var det litt tåke i støytene, men vi fikk likevel nyte både medbrakt mat og en del av turen med flott utsikt

Og så må jeg bare si at jeg er kjempestolt av tøtta, som faktisk har en smule mer høydeskrekk enn det undertegnede har..

I mellom de to Keipen-turene, var jeg på to andre turen. Den første var hjemme på øya hos søstersen & co som var på ferie der (for de som husker de innleggene tidligere) Det var ikke noe fjelltur da, men den ene dagen kom broren vår og sønnen også på besøk, og vi hadde oss ei fantastisk familiestund nede i fjæra, med bålkos og masse skravling..

Den andre turen jeg var på var til HAUKEBØTINDEN på 906 moh.

Det var en nydelig tur i godt vær..og veldig godt merket hele veien, da det er en av 10-på-topp toppene i år. Måtte kjøre…tjaa..en halvtimes tid ut av byen før jeg starta å gå, og må bare si at jeg storkosa meg heile veien..og tok ingen spesielle bilder (foruten til story’ene mine) før jeg var oppe på toppen..

Der oppdaga jeg at det var jo bare noen (temmelig solide) steinkast opp til neste topp – Sætertinden.

Den har egentlig startsted en helt annen plass, men seriøst..det ser jo ut til å være fullt mulig å gå langs ryggen over – sant? Men før jeg engang gadd å prøve, sendte jeg melding til ei tøtta jeg kjenner, som er den sprekeste “fjellgeita” jeg kjenner. Og joda, hun bekrefta at det er fullt mulig – men at det er et ganske luftig parti der eggen er som smaleste. Såååeh…ok…æ prøvde..men ga meg på det aktuelle området, da jeg ikke følte meg trygg nok på min egen balanse der. Så jeg rusla meg tilbake – litt småfrustrert, da jeg var ca halvveis over og det var ikke store området det var snakk om..men glemte det like raskt, da jeg fant et vakkert vann som ropte på oppmerksomhet 😉

Den neste turen ble en topp-til-topp tur, sammen med venninna mi som hadde vært med meg til Keipen.
Det var meldt både litt tåke og regn den dagen, men jeg dro bort til henne om mårran likevel, og etter å ha vurdert litt att og frem, bestemte vi oss for å la det stå til likevel. Vi starta turen fra et sted som heter Sørlia, et kvarters kjøring unna – og derfra gikk vi opp til Korsdalen som ligger ca.400 moh, og tok oss første matpause ved det flotte Korsdalsvatnet med et ikke så alt for ille vær.

Deretter kursa vi oss videre opp og mot nordvest og Middagsfjellet som har høyeste punkt på litt over 560 moh.

Der pausa vi gang nummer 2 ved en stor varde som jeg har lært heter Grønnkollvarden. Jeg for min del hadde allerede klart å lage svømmebasseng i skoene mine – og fikk vrengt av meg de kliss blaute sokkene og lufta tærne litt mens vi kosa oss med kaffen – og de stakkars skoene ble jo ikke akkurat tørrere av at vi dessverre ble overraska av et vanvittig regnskyll mens vi satt der, hehe.. Meeen..ikkje nåkka grunn til surk av den grunn.. Jeg stappa en del dopapir ned i dem, så jeg fikk sugd opp det som lå å flaut opp i der – så fikk undersåttene nye, tørre sokker (noe jeg bestandig har i sekken), før de ble trødd på plass igjen – og vi var atter en gang good to go.

Nå satte vi kursen en bit tilbake igjen og deretter litt østover – og opp på et nytt fjell som heter Vardheia. Det er med sine godt og vél 600 høydemeter den høyeste toppen på den turen, og har normalt sett en nydelig utsikt til alle kanter. Nå var vi litt uheldige og hadde tåke en god del av tida, og det ble så som så med fotograferinga. Men vi tusla oss ut mot kanten på ene sida, og da foreviga jeg Korsdalsvatnet hvor vi hadde hatt første pausen.

Deretter fortsatte vi i samme retning, og endte opp på turens siste fjell – Lille Hinnstein som er noe under 500 moh. Det fjellet, samt storebroren, selve Hinnstein som et noe over 500 moh, ligger tett i tett, men vi valgte da den laveste toppen. Er ikke noe å si på utsikten herfra heller – men dessverre var det som sagt ikke optimal utsikt fra noen topper denne gangen.

Etter turens siste pause med mat og kaffe, starta vi på nedstigninga – som gikk mot Breivikhaugen..et heeeeilt annet sted enn der vi gikk opp. Guttungen min bor nemlig der – og vi hadde avtalt på forhånd at han skulle kjøre oss tilbake til startstedet så jeg fikk henta bilen..og tru meg det var en fantastisk opplevelse å bare kunne gå og gå, uten å tenke på at man måtte snu og gå samme ruta tilbake..

Neste tur for mitt vedkommende, ble NONTINDEN med startpunkt ca 20 minutters kjøring fra meg.. Det er en fascinerende topp på ikke fullt 650 meter..som ser helt jævlig rå ut fra ene sida, der den går rett opp i en spiss..men som faktisk er mye slakere sett fra andre sider – og som egentlig er utrulig enkel å gå på, tross alt. I sommer har vi vært ekstremt plaget med tåke her nord, og den dagen jeg valgte å gå, var ikke noe unntak.

Faktisk var det så ille, at da jeg kom opp i nærmere 500 moh, vurderte jeg å skippe hele tinden, da den var totalt borte i tåkeheimen. Jeg kursa meg opp på en annen topp som ligger litt unna, Råheia, og tok meg en lengre matpause der mens jeg studerte tåka som rulla att og frem over det opprinnelige målet mitt.
Men på tur ned fra den ekstratoppen igjen, møtte jeg på to tøtter som var på tur opp – og hun ene som hadde vært oppe på Nontind før, mente at det var ikke noe problem da det var veldig godt merka. Så skitt au, tenkt jeg – da skal jeg vel for søtten klare å komme meg dit, jeg også – og dilta i hælene på dem oppover..og passa faktisk på å knipse et par motiver underveis..og godt var det, for på selve toppen var tåka så tjukk at man knapt nok så varden før man var like ved den..

Ellers må jeg si at jeg ble positivt overrasket – fordi det viste seg at det var faktisk folk i fjellheimen fra før – for plutselig oppdaget jeg et par andre langt i det fjerne – i siste innspurt før det flater ut mot toppen. Og tenk, ikke nok med det..to stykker kom nedover – på sykkel!!!! Jeg ble så imponert at jeg fikk hakeslipp, og så antagelig ut som en gispende fisk på land, da de passerte meg, hehe..
Dessuten, på tur ned igjen møtte jeg i alt 13-14 stykker til på tur opp – så yes, æ er søkkimponert over kor flink folk er til å bruke naturen, sjøl i dårlig vær..

Så, etter litt å ha hatt noen rolige dager hjemme (mest fordi guttungen lånte bilen min, mens hans skulle repareres) fikk jeg ganske så nok av meg selv, og bestemte meg for å traske meg en tur opp i Folkeparken – ca 15 minutters gange hjemmefra. Siden jeg veit at jeg aldri kan stole på at jeg gjør det som jeg EGENTLIG har tenkt når det kommer til det å være ute, pakka jeg sekken på vanlig måte med mat, drikke og klesskift, og traska i vei. Og den sekken kom godt med – for jeg endte opp med å ta en ny tur ala den jeg og venninna hadde tatt uka før. Jeg gikk opp mot det som heter Musvannet, og derfra er det ganske grei skuring før man er opp ved Middagsfjellet og Grønnkollvarden som jeg nevnte litt lenger opp. Var heldigvis tørr på føttene denne gangen – men det hadde da gått et par timer siden jeg dro hjemmefra, så jeg slo meg likegodt ned ved varden og spiste lunsj, før jeg traska videre.

Jeg var mye mer heldig med været på denne turen, selv om det så litt truende ut ei stund..

..og for riktig å nyte dagen, tok jeg en liten avstikker til det som heter Snøhammaren, før jeg satte kursen som uka før, først Vardheia, deretter Hinnsteinene..men denne gangen valgte jeg storebroren, hehe.. Det hadde vært en nydelig dag, men da jeg på slutten av turen satt der oppe og drakk siste rest av medbrakt kaffe (og yepp..trødde næring i trynet, as always), kjente jeg at lysta til å gå hele veien tilbake var totalt fraværende. Så hva tror dere skjedde da, da???? Yepperz – jeg fikk guttungen på tråden, og fikk han på trua til å kjøre den stakkars – STAKKARS mora si heim igjen – bare ho fikk knødd sæ ned til han..æ meine – det sku nu ellers bærre mangle, når æ var billaus på grunn av han, tji-hiiii

Når jeg så etter hvert fikk bilen min tilbake – bestemte jeg meg plutselig for at jeg skulle prøve meg på SIRISKOLTEN. Et fjell som ligger på Tjeldøya, en god times kjøring unna, og som har en makshøyde på litt over 650. Jeg har hatt lyst til å gå den turen i mange, mange år – men (og dette er rett og slett teit!) jeg har latt være, fordi jeg en gang ble fortalt at den toppen var TUNG..og at den hadde så mange platåer oppover, at det føltes som om man aldri kom frem. Det utsagnet beit seg fast i meg for over 10 år siden – og i hodet mitt har det da blitt til et skummelt, uoverkommelig fjell. Men nå hadde jeg fått nok av min egen idiotiskap – og gikk på med dødsforakt oppover bakkene..

Og gjett hva? Jeg syns ikke det var ille i det hele tatt!! Joda, jøss bevares så var det noen platåer – men da jeg faktisk forstår kart litt mer nå enn for 10 år siden – og ikke minst at formen min er blitt forbedra en masse – så var ikke Siriskolten ei utfordring å snakke om..så wohoooooo 😊

En fantastisk utsikt ned mot Tjeldøy-brua…og heilt bakerst i det fjerne kan man skimte Tjeldsundbrua.

Æ bærre rett og slett elsker sånn her terreng 😍

På toppen..og yeppz, er det helg, så er det helg 😁

Ingenting å si på utsikta, nei..og fascinerende nok, hadde det vært åpen sikt litt lenger mot høyre her, hadde jeg sett Lødingen..

Den siste turen jeg var på nå i august, var for fire dager siden, og gikk opp på toppen av ROLLA som ligger på ei av øyene i hjemkommunen min Ibestad. Det er et fjell på godt over 900 høydemeter – noe som ikke er særlig avskrekkende, da – men jeg skal innrømme at det ga meg ei lita utfordring, likevel. Jeg tok ferga som bruker sånn ca 40 minutter over fjorden, og fant frem til startstedet som ligger bare noen få minutters kjøring unna fergeleiet..og starta turen med godt mot i nydelig vær.
Men så – saken er at sjøl om jeg flyr på topper og balanserer både her og der (som f.eks det forsøket på å komme fra Haukebøtinden til Sætertinden) så har jeg et langt liv med sinnsyk høydeskrekk bak meg. Normalt sett har jeg den under kontroll – men den KAN kicke inn av og til, dersom høyder kommer uforberedt på meg..noe det gjorde denne gangen, da en del av ruta var temmelig rett opp – og at jeg på et par partier bokstavelig talt måtte ta armene til hjelp for å klatre meg opp. Ikke veit jeg, kanskje jeg mentalt hadde en sliten dag, for jeg skal innrømme at jeg mer enn én gang oppover der kjente at magen slo kollbøtte og kvalmen stakk frem det ekle hodet sitt, og jeg tenkte: “Herrefred og faaaader, førkja..ka er det du har gitt dæ ut på? Du skal jo NED igjen også…”  Men – heldigvis – i stedet for å la panikken få overtaket og gjøre vendereis, tvang jeg hodet og følelsene på plass ved å bestemme meg for at jeg SKULLE takle returen, om det så innebar både snørr og tårer, og aking på buksebaken nedover lia – og YESSSSSS…jeg fullførte turen..som var absolutt nydelig, med en fantastisk utsikt.

Varden på toppen – i ubetenksomhet tatt i motlys..

Utsikt hjem mot byen…

..og litt sånn rundt om kring..både fra toppen..

..og på tur ned.

For tenk – da jeg skulle ned igjen, hadde jeg klart å akklimatisere meg selv så mye, at det bratte, ekle partiet gikk totalt “smertefritt”…null kvalme og null mage som ville vrenge seg..og da var jeg faktisk så tøff i trynet at jeg fikk tatt noen bilder av det området der jeg på tur opp gikk så klistra inn mot “veggen” at jeg antagelig så ut som jeg var limt fast 🙈

Nå i etterkant må jeg bare få si at jeg utrulig stolt av meg selv som klarte å få tilbake kontrollen, og i dag føler jeg at den erfaringa har vært med på å ta meg opp et nivå i min personlige kamp for å utvikle meg. For jeg trur – med hånda på hjerte og alt det der, at dersom jeg hadde gitt etter for panikken og (antagelig) krøpet baklengs på alle fire ned igjen, hadde det ødelagt veldig mye – og sjansen for at jeg da vil få et nytt panikkanfall neste gang jeg beveger meg i luftig terreng vil bli mye større..så alt i alt – yey for mey..eller no sånt 😉

Foruten den familie-kose-mose-dagen på øya, har jeg også vært på en del andre småturer innimellom fjellturene..som blåbærplukking, skogstur uten noen spesiell stigning i høyden og ikke minst kveldskos i fjæra med bål, sammen med guttungen..så ja, det har vært en august med futt i for min del..

Og selv om vi nå har hatt godt vær de siste par dagene, har jeg likevel valgt å holdt meg i ro for å la kroppen heales etter siste tur i høyden. Menisken i høyre kneet er jo ødelagt, så jeg må være litt forsiktig når jeg går nedover – men jeg har tydeligvis vært alt for fokusert på å skjerme det kneet, og har nok overbelasta det andre en del – så det har protestert høylytt et par dager. I dag har det da uansett tåkete og grått – men gi meg noen dager til, så er jeg vel oppe i høyden igjen…..håper jeg =D