De fleste av dere veit vel nå at jeg til tider sliter veldig mentalt, og at jeg i motsetning til veldig mange andre ikke er redd for å si det høyt. Få det ut i det offentlige at det er ingen skam å innrømme at man har mentale problemer. Hva som hjelper for hver og en er veldig individuelt. Personlig har jeg gått i terapi flere ganger, men kan med hånda på hjertet si at det som har hjulpet meg mest er egenterapi i form av å få lov til å si høyt at jeg sliter til venner og familie, uten å føle skam.
I mårres skreiv jeg litt om at jeg i dag hadde en temmelig tung start fordi jeg våkna til et tomrom inni meg som raskt kan utvikle seg til en depresjon om jeg ikke tar grep. Noe jeg gjorde, og nå er jeg helt oppegående og full av futt & fart og optimisme igjen.
Men…men, men, men.. Det som har slått meg i dag mens jeg har sittet her og filosofert litt, er at alle (ja jeg velger å si ALLE) sliter til eller fra. Om det er noen av dere som mener at dere aldri har følt på depressive tanker og tungsinn, skulle jeg ønske dere kunne fortelle om hvordan det er å ha et sånt liv.. For ellers trur jeg som sagt hver og en sliter i større og mindre grad, og jeg tror det er like mange varianter av depressive tanker som det er folk.
Det som også har slått meg er hvor rask enkelte er med å dømme. Det er liksom ikke “godtatt” å si at du sliter mentalt om det ikke har med fortid, traumer eller sykdom å gjøre. Det jeg tror mange ikke tenker over er hvordan spesielt dette med økonomi kan virke inn på folk. Joda, det er vel blitt mer godtatt nå at du har “lov” til å si at du sliter mentalt om du er totalt raka fant og ikke eier nåla i veggen. Men jeg vil faktisk slå et slag for de som veldig mange mener bare surker og ikke har”lov” til å slite. Som pengesterke folk. For jeg trur ikke (les: jeg veit) at de slipper unna tunge tanker eller depresjon. Jeg skal være den første til å rekke opp hånda og innrømme at jeg har tenkt den tanken sjøl i tidligere år. H*N har da penger nok, så hva slags problemer kan den personen ha, lissom? Og det er nettopp der jeg har gått fem på og vært rett og slett dust. Deres problemer er selvfølgelig på et annet nivå enn hvordan de skal ha råd til smør på brødskiva.. men det betyr ikke at ikke de ikke har mørke tanker og problemer som er veldig reelle og viktige. Å ha flust med penger betyr ikke at man automatisk har et sundt selvbilde. En annen ting er utseendet. Å ha et “modellpent” utseende betyr heller ikke at man automatisk har egenkjærlighet eller selvsikkerhet. Uten å utlevere noen kan jeg nevne at i forbindelse med en av rundene mine i psykiatrien traff jeg ei fantastisk flott og hjertegod tøtta, som jeg hadde mye å gjøre med i tiden etterpå. Men første gangen jeg så henne og hun satt ute på venterommet, så hun så vakker og selvsikker ut at jeg kunne ikke fatte og begripe hva hun hadde der å gjøre. HAH!! Gjett om jeg fikk meg en lærepenge der altså, for hun hadde reelle problemer i massevis som hun sleit med.
Før jeg nå roter meg helt bort her, og for å komme tilbake til overskriften.. hvor var det egentlig at ting gikk galt for folk? Jeg synes som sagt at det virker som om absolutt alle sliter med et eller annet mentalt, og jeg lurer – har det bestandig vært sånn? Nå tenker jeg så langt tilbake som til de første menneskene, altså.. Eller er det et nyere fenomen som er kommet etter at vi som rase begynte å utvikle oss med tanker, følelser – og konkurranseinstinkt? Konkurransen er jo ekstem i dagens samfunn, ikke bare fysisk i form av idrett og sånne ting – men vel så mye når det kommer til status og kjøpepress. Selv hvor vanskelig det kan være å skjønne, trur jeg vi alle bør legge bredsida til for å prøve å forstå at uansett hvor bagatellmessig VI syns det er at noen får depressive tanker om å føle seg utilstrekkelig fordi de ikke har råd til å kjøpe ting vennegjengen har, så er det høyst virkelig, vanskelig og beint ut grusomt for de det gjelder.
Så atter en gang tenker jeg – hvor pokker var det at det begynte å gå galt den mentale helsa til hele verden? Har vi gradvis ødelagt oss sjøl med stress, kaos og presentasjonsangst? Eller er vi gradvis blitt formørket i sinnet og fått ødelagt evnen til å tenke klart og resonere fornuftig av alle de elektroniske duppedittene som flere og flere MÅ ha for å klare seg i hverdagen? Fra selvtenkende kjøkkenmaskiner til biler som gjør at man slipper å konsentrere seg. Stadig flere jager etter nettopp disse statussymbolene, fordi man blir fortalt at man trenger det for å ha et enkelt og problemfritt liv.. men seriøst, er det ikke sånn at jo mer lettvint man får det, jo mer unyttig blir man – og bare DET må da gjøre noe med psyken.. eller?
Just wondering..!
Sånn rent generelt, for oss som “art” så tror jeg det er i nyere tid det gikk “galt”. Før i tiden slet man mindre med det mentale etter hva jeg har forstått, på de som “vet det”, fordi det å finne sin identitet, finne seg selv osv som mange sliter med i dag, ikke er noe de stred med på samme måte. Fordi de IKKE hadde alle disse valgene. Det var litt “linet opp” hva de skulle BLI, hvem de skulle identifisere seg med: Sine foreldre. Var far skomaker, så ble du det, bonde- så ble du det osv… I nyere tid er alt mer usikkert, og man må bruke mye tid til å finne ut av ting. Man har også MER TID til å gruble enn de hadde tidligere. Og mye grubling fører til MER grubling, i mitt hode… Jeg tror vi nå alle sliter litt innimellom, noen mer og noen mindre. Ingen er SKÅNET. Jeg slet mest når jeg var i 20-årene. Mye usikkerhet på flere måter, lette etter meg selv osv. Fant en vei UT av det, og vet hva som må til selv hvis det “baller på seg litt”. Jeg sliter egentlig mest med å grue meg til ting. Litt for høye skuldre i forhold til jobb, og måtte jobben min som “himla bra” hele tida. Litt for mye flink-pike-syndrom osv. Men sånn ellers inni meg har jeg det bra som regel. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har det sånn 🙂 Viktig innlegg du skrev <3
Tror nok det er mye rett i det ja, for det blir jo bare værre og værre å skulle klare å finne seg sjøl på alle områder nå. Det er jo ikke bare yrker det er snakk om, men faktisk HVA man identifiserer seg som. Veldig godt at du har det bra jevnt over ☺️ og med unntak av disse nedturene jeg får i form av den tomheta og et og annet anfall av mindreverdighetskomplekser, så har jeg det faktisk veldig bra jeg også 🥰
Takk for at du syns det ❤️
jeg har hatt mine problemer og traumer hele livet mitt ,har jobbet med det hele livet også og fungerer fint i dag ,men jeg har feltt mange tårer gjennom livet,men dette er ting som jeg ikke deler med andre enn noen ganske få :=)
Tror nok det er mange som er som deg, og velger å dele kun med noen få utvalgte. Og jeg tenker at det viktigste er at man deler med NOEN, og ikke bærer alt innvendig hele tiden 🥰
Det må normaliseres å kjenne på vonde følelser og tomhet . Depressive tanka er normalt for alle, og må ikke sykelig gjøres til forveksling med depresjon. Har flere nære og kjære som lik i lasten, men sorg av ulik art må bearbeides over år og blikket hele tiden rettes framover. Sorg kan gro fra så mange typer tap og brutte forventninga. Det gir både fysiske og psykiske utfordringer, det meste setter seg i kroppen om det ikke blir bearbeidet. Bare vi selv kan dra oss opp når båra bryt, samfunnet rundt kan bare vise retning og noen ganger kaste ut en bøye. Tidligere levd liv ga nok like store psykiske utfordringer , men folk til folk hjelp var mere utbredt om ikke skam fikk dem til å lide i stillhet.
Tusen takk for et flott og engasjerende svar. Jeg må bare si meg helt enig i det du skriver her. Og visst er det stor forskjell på depresjon og depressive tanker. Er bare lov å håpe at flere tør å stå frem og synliggjøre tema etter hvert.
Tuuuusen takk for et helt suuupert innlegg, Helene! Nesten alle sliter nok – på en eller annen måte – men ikke alle tør å si det til noen! Jeg har jo sjøl sliti i mange år – faktisk snart 27 – veldig sjelden nå for tida, men var heftig i starten! Dukket vel igrunnen opp etter at jeg fikk min første gullunge, og har siden plaga både meg og antagelig andre! De første åra var det ingen hjelp å hente fra de rundt meg, men etterhvert har det bedret seg, og nå er det ikke noe problem! Jeg har ikke gått i terapi, har heller ingen særlig tro på det. For meg har det hjulpet å snakke med venner og familie! Jeg heier på deg – og på meg – som de gode jentene vi er! Klemmer i massevis <3
Tusen takk, så koselig at du satte pris på innlegget 🥰 Visst sliter folk, og det er så innmari synd at det fremdeles skal være tabubelagt og forbundet med skam. Veit jo at du har hatt ditt å stri med, og er veldig glad på dine vegne for at du har kommet deg dit du er i dag.
Ja tommelen opp for oss ❤️ Klemmerz
Jeg tror at det i nyere tid er så mange områder man kan «mislykkes» på at det gjør at man får det tungt. Før i tiden var det mange flere som hadde det ganske likt, både arbeidsmessig og økonomisk og kravene til hva man syntes man måtte eie og ha var ikke så store som nå. Nå betyr penger, posisjon, jobb og hvordan man skal se ut så fryktelig mye at det skal ikke mye til før man føler på at man ikke klarer i innfri «kravene». Det er nok ikke uten grunn at flere og flere sliter når det blir dårligere økonomi.😔
Tror nok garantert du har rett i det. Det er jo et sinnsykt press over alt, som bare blir værre og værre for hvert år.. dessverre 😔
Fint at du er åpen og deler også om vanskelige ting. Alle har vi jo en psykisk helse, på lik linje med den fysiske. Helt naturlig 🙂 Når man deler tunge tanker med andre, blir det brått ikke like tungt. Du er et fint forbilde med måten du er så åpen på 🙂 Og alle strever vi jo – det er en del av livet. Så ikke noe å skjule 🙂
Tusen takk for tilbakemeldinga. Syns det er et veldig viktig tema dette, for sjøl hvor naturlig og normalt det er, finnes det dessverre fremdeles så utrulig mange mennesker som ikke takler å være åpen om egne følelser og plager.☺️
Det beste med dette innlegget er jo å se at du faktisk fikk en del til å åpne seg litt. Tøft!! Veldig tøft!! ♥️
Ja jeg er faktisk overraska over at jeg fikk såpass respons ☺️ Takk for det 🥰