For et par uker siden posta jeg innlegget “En emosjonell mårra” og i dag tenkte jeg å gi dere ei oppdatering. Beklageligvis ble ikke tingene som jeg hadde håpa på, både fra mi side og fra motpartens side – men tenker at da var det ikke meininga.
Saken er at jeg fikk et tilbud som i utgangspunktet virka fantastisk. Om å kunne bo gratis i egen, møblert leilighet på en gård i Valdres, inkludert strøm og ved mot at jeg hjalp til med ting og tang på en café som husvertene driver. Bytting av tjenester, rett og slett.
Som sagt, ideen virka fantastisk – der og da. Men så begynte jeg å tenke på hva det EGENTLIG innebar..å være såpass introvert som jeg faktisk er, er ikke enkelt. Og å da måtte være sosial på bestemte dager sjøl om jeg kanskje egentlig ville sitte for meg sjøl og “sture”, virka sabla skummelt. Men jeg var skikkelig innstillt på å prøve.
Men…et annet stort MEN her, er mitt forhold til mennesker basert på tidligere hendelser opp gjennom årene. Jeg har gjentatte ganger – faktisk så mange ganger at jeg kom ut av tellinga allerede i ungdomstida – blitt “lovd og lygd” til. For å prøve å gjøre dette innlegget kortest mulig, så har jeg hele livet blitt lovd ting, jeg har skrudd opp forventningene og blitt like skuffa hver gang fordi folk har brutt løfter og lovnader – og som oftest gidder de ikke gi beskjed hverken når eller hvorfor de trekker seg ut. Og dette har ikke bare med fysiske ting å gjøre, sjøl om jeg den dag i dag føler “savn” over den sykkelen og de platåskoene farsan lovde gang på gang at jeg skulle få på 70-tallet. Nei dette har nok mest med litt andre ting å gjøre. Jeg vil ikke gå i dybden nå, fordi da må jeg dra frem andre personer – men livet mitt har vært en stor følelse av å bli avglemt. Det har virka som om jeg ikke har vært verdig nok til å bli brukt mer tid på enn at lovnader er blitt gitt, og så er jeg glemt i samme farta.
Pr i dag er jeg heldigvis kommet så langt at når folk lover meg noe, gidder jeg ikke tru på det før jeg ser det. De skal ikke få mulighet til å såre meg mer. Og det er dette som er MIN årsak til at den avtalen jeg ble tilbudt ikke kommer til å bli noe av.
Saken er den at det tok ei halv evighet fra jeg sendte svar uten at jeg fikk noen respons tilbake. Dag etter dag gikk, og jeg fikk ikke så mye som en tommel opp om at vedkommende hadde fått svaret mitt. Ja, jeg veit det kan ha mange årsaker for at responsen uteble – men det hjelper ikke meg med en veldig inngrodd skepsis til alt som blir lovd meg. Dessverre tillot jeg meg å få forventninger denna gangen.. men jeg kjenner meg sjøl så godt at skal jeg klare å fungere sammen med folk, MÅ jeg få tilbakemeldinger om at vi er på samme bølgelengde når det kommer til å gi gjensvar og bekreftelser. Derfor sendte jeg en ny mail der jeg forklarte ting, og sa at kanskje dette ikke var en så god ide likevel…og har fremdeles ikke hørt ett ord.
Så nei, et bondegård- og caféliv var ikke min vei å gå..æ blir ikkje ei Valdres-tøs, så veit dåkker det 😉
Har selvfølgelig skravla litt om detta også på TikTok… det ser du HER.
