Riktig god lørdag folkens. Har akkurat DU har det bra i dag? Jeg har det i alle fall veldig bra, og en liten ekstra boost for humøret mitt har vært å sittet og sett gjennom en del bilder for å kunne delta på medblogger Utifriluft sin helgeutfordring – som denna gangen er: Deg selv “PÅ RETT STED”.
Det er virkelig ei utfordring jeg likte, for det ga meg som sagt mulighet til å sitte og mimre litt. Jeg er jo ekstremt glad i å være ute i frisk luft, sove i telt og å lage mat på bål, og har vel egentlig heile naturen som mitt rette sted å være. Så her er noen få glimt av meg selv på akkurat rette sted hver gang.
Et sted i de Svenske skoger så langt tilbake at jeg fremdeles hadde King Blaze..min elskede kongekrabbe for de som husker han. Mygg ingen hindring, hehe.
Det er fredag og helg…og dermed på tide med fredagskaffe. Og i dag blir det utskeiing med kafé-kaffe, og da tenker jeg at det er heilt innafor med noe godt til den før nevnte kaffen. En nydelig, liten mandelkake-tingetang med sitron på Kåres Kafé – en utrulig koselig retro-kafé på Sjøvegan, som er blitt mer eller mindre et standard stoppested på tur til og fra øya mi.
Heisann i kveldinga. I dag har jeg sittet og filosofert litt over livet generelt, og føler at jeg er veldig heldig som har klart å komme så langt i min egen utvikling at jeg klarer å leve i nuet så godt som jeg gjør.
For opp gjennom årene har vi nok alle opplevd situasjoner i forhold til andre mennesker der vi har følt at vi ikke helt klarer å henge med. At vi prøver så godt vi kan, men likevel opplever man til tider å bli forbigått. Og så har man tilfeller der man ikke kommer videre fordi noen blokkerer veien for oss. For ikke å snakke om at man av og til faktisk føler at man sjøl bare er udugelig og i veien, så man blir rett og slett “overkjørt”.
Kjenner du deg igjen? Jeg gjør i alle fall det. Jeg har faktisk ikke tall på hvor mange ganger gjennom livet jeg har stått på sidelinja og bare latt folk passere – både frivillig og ufrivillig – fordi jeg visst at jeg ikke hadde nubbsjans til å henge med på den ferden mot det målet hvor de hadde plotta inn kursen. De gangene jeg våga meg ut på den trafikkerte veien bestående av målbevisste sjeler, har det nemlig bestandig endt opp med at jeg har blitt totalt overkjørt. Ikke ett eneste menneske har stoppa opp, tatt det med ro og gått videre i mitt tempo.
Hva er det som lokker så innmari, som gjør at menneske etter menneske raser av sted fremover i livet uten å ta seg tid til å nyte reisa? Som gjør at de passerer den ene før og den andre etter, kun for å nå dette målet? Kan noen fortelle meg hva som er der fremme? Er det verdt det å haste gjennom årene i stedet for å nyte de øyeblikkene som vi aldri veit hvor mange vi får oppleve av? Og ikke minst – har jeg rasa forbi noen langs min vei? Garantert!! I alle fall i tidligere år da jeg svevde i en illusjon om at jeg ikke var noe verdt om jeg ikke prøvde å komme meg til svartens videre og fortvilt kjempa for å holde tritt med de som virkelig hadde full fart fremover.
I dag har jeg innsett at jeg har mye mer igjen for å nyte turen. Og i stedet for å ha et endelig mål der fremme forsøker jeg å sette meg bittesmå delmål, og heller prøve å nyte tida og ikke minst selskapet av de personene som jeg treffer underveis. Det er slettes ikke sikkert at alle (om noen) av de er ment å gå den veien jeg skal, jeg har allerede mista de aller fleste..men det veit jeg jo ikke før jeg har stoppa opp og tatt meg tida til å finne ut av det.
Så hva med deg? Om du er helt ærlig med deg sjøl – går du fra alle mennesker du møter på din vei fordi du har et mål og vil nå det kjappest mulig? Eller om du møter noen som har samme mål som deg, går du imot dem og stiller deg i veien for dem slik at de ikke får nå målet før deg? Elller stopper du opp og prøver å gå veien sammen med dem så dere kan nyte turen sammen?
Uansett hva…ha en riktig flottersfin kveld videre ❤️ og fortsatt god påske.
God mårra folkens..i dag har jeg vært våken i ei halv evighet allerede. Trur ikke klokka var mer enn litt over 5 da hodet var klart for å gjyve laus på dagen. Men jeg sto ikke opp da.. Nei jeg lå leeenge og bare kosa meg under dyna i dag også, og fikk med meg at husets folk dro på jobb. Men til slutt måtte jeg bare gi meg for overmakta og komme meg på badet. Kjenner at sjøl om jeg har null problem med å traske meg ut i naturen, sommer som vinter, er det likevel godt å kunne gå på en normal innedo av og til..og ikke minst var det koselig å starte dagen med å krølle seg sammen i en god stol og titte ut på mårran gjennom et vindu som ikke måtte skrapes for is først, hihi.
Deretter satte jeg på en maskin med klær (pleddene mine), hyra på meg kosedressen, tok med meg frokosten og mårrakaffen og gikk ut og satte på varmen i camper’n..og så bare kosa jeg meg ei stund ute i frisk luft.
I dag har jeg litt forskjellige planer, men tenker at jeg skal ta tingene som de kommer. Vi veit jo alle at ting har en tendens til å skjære seg, hehe.. I går starta jeg prosjektet med å prøve og berge minihjemmet mitt. Og det første som må gjøres er jo å rydde ut av camper’n sånn at det er klart til å begynne tettejobben når jeg har fått tørka den opp innvendig. Men det går ikke fort, akkurat. Det har seg sånn da, at jeg begynner å bli møkke lei av å flytte tingene mine ut og inn. Det har jo vært noen runder på de godt og vél 5 månedene jeg har bodd der..defor hadde jeg en skikkelig “gå-sakte-aksjon” i går, og det var ikke mye jeg fikk knødd meg til å bære ut av den.
Men i dag skal jeg få gjort meg ferdig (trur jeg, trall-al-laaa), og kanskje jeg klarer å få kjøpt det jeg trenger av maling og anna nødvendig dilldall. Så er det bare å vente på at bygget skal tørke opp.
Det vil mest sannsynlig ta et par uker før dieselvarmeren kommer, så jeg har jo god tid på meg til å få unna tetting og maling.. men kjenner at sjøl om jeg ikke har noe å stresse for, har jeg lyst til å bli ferdig med skittjobben før snøen kommer. Tenker at er jeg heldig får jeg alt ferdig og kan flytte inn igjen i god tid før jul..wohoo.
Ha en nydeligvakker torsdag nå da ❤️ og yeppz, en ny mårra-tok finner du HER
I går var jeg jo på den vanlige fredags-daten med venninna mi..men i motsetning til ellers – da jeg bare vindushopper – ble det faktisk litt penge-sløser-shopping på meg..
Før jeg kom så langt at jeg skulle møte ho venninna mi, kjørte jeg ut for å se om jeg fikk tak i et sånt middel broren min anbefalte for å få aviset pakningene på bilen, så jeg kunne få opp bakluka..(og akkurat DET prøver jeg å la være å se på som unødvendig sløsing..sjøl om æ KUNNE jo drefsa ei bøtta varmvatn over kar´n for å se om det fungerte..) Men det gjorde jeg da altså ikke – det ble De-Icer..og yesssssss..det funka!!! ❤️ Så nå kan jeg få tak i både turutstyr og ved, hehe 😁
Deretter var det shoppingrunde som sto på agendaen. Ble jo ikke SÅ mye shopping, da..men jeg fant dette søte, lille reinsdyret på halv pris..
..og denne ganske store nissejenta til medlemspris – for under 50-lappen.. DET kunne jeg ikke la gå ifra meg..
Normalt sett er jeg helt & holdent og totalt for ekte julestjerner – men i år fant jeg ut at jeg skulle prøve å tenke litt økonomisk – og det blir faktisk mye billigere (spesielt i det lange løp) å gå for en uekte – særlig med tanke på at den kosta meg ikke mange 10´erene..
Og så bare måtte denna bittelille, koselige Kallemann få lov å bli med meg hjem 🤩
Yeppz…dett var dett…med unntak av litt småstæsj til julegaver – som ikkje blir vist frem her, nei 😉
God kveld i stova, godt folk.. I dag har altså latmakken fått lov å regjere litt her – og jeg har kosa meg hjemme nesten hele dagen, med småpjusk som mimring gjennom bildemappene mine, og strikkinga.
Var faktisk ikke våken før litt over 6 i mårres, for jeg hadde litt problemer med å få kroppen til å slutte å være kranglevorn..men sovna gjorde jeg – og trur egentlig det var mest søvn skrotten trengte, for den oppførte seg (nesten) eksemplarisk da jeg skulle komme meg ut av senga.. Så etter å ha nytt en ganske så fin utsikt til frokosten..
..tusla jeg meg et par timer ned på trening. Ble ikke ei sånn der “løft og skyv til du spyr” økt, men heller ei ganske rolig ei, der jeg måtte slite akkurat passe bittelitt for å fullføre 10 repetisjoner på hvert sett av alle øvelsene. Og jeg kjente at det var nok litt lurt, for EGENTLIG hadde jeg mest lyst til å bare legge meg å sove mellom settene, hehe 😂
Men jeg fikk da fullført, og så surra jeg meg hjem og fikk i meg den (nesten) daglige havregrøten med proteinpulver og frukt & bær..
..og har da stort sett bare sløva resten av dagen. Har som sagt gått igjennom en del gamle bilder – og duuuuh for noen flashbacks jeg har fått. Legger ved noen få av dem, som er tatt rundt om kring i landet de siste par-tre årene..og har du sett noen av de før? ..vel..sorryyy…gammel dame i farta og husken er ikkje det den engang var, hehe 😉
Idyll ved Frysjøen i Grue kommune..
..har ikkje idé på kor detta er.. 🙈
Fergeleie på Sørrollnes
På besøk hos morsan på Engenes kirkegård
Et tappert forsøk på å fange såpebobler 😳
..et eller annet sted på Innlandet/Østlandet
Et eller annet sted på alltid like vakre Haukelifjell ❤️
Gamle Hol kirke.
Hardangervidda 😍
Fredrikstad..
Utsikt fra Årbostadtinden (1179 moh)
Senja…
På UFO-jakt i Hessdalen 👽
Kirka i Grense Jakobselv…og Russland på den borterste åsen..
På tur mot Hamningberg i Finnmarka..
…og mot Berlevåg, på andre sida av Varangerhalvøya 😍
Og seeee ka æ fant ❤️ Kongen min…steike ta kor æ savna han fremdeles 😭❤️ Her er vi en eller anna plass langs Villmarksveien.
..alle har vel hørt uttrykket blåmandag? Regna med det, ja.. men hva med grønntorsdag? Hehe..nei den var ny for meg også. Men altså..med utgangspunkt i den blåe mandagen – som slettes ikke har vist meg særlig mye blått, virket det som om dagen i går faktisk, bokstavelig talt var farga i grønt.
Det starta med at jeg skulle over til brorsan en tur..fordiiiiii jeg hadde vært så himla sverr å oversett den rette tanken under panseret, da jeg skulle – for første gang siden jeg kjøpte bilen – fylle mer vindusspylevæske..og hadde den likesågodt på beholderen til frostvæska.. Yepp..absolutt alle bilene jeg har eid, har hatt den beholderen inne i motorrommet et sted – så da jeg så en rimelig stor og hvit tanke, gikk jeg automatisk for den. For du veit, når man er så pokka lat at man ikke gidder å lese på lokket – eller som i dette tilfellet, korken..så har man bare seg selv å takke. Og at det ikke ringa ei bjelle når jeg måtte skru av en kork, er jo temmelig utrulig – for alle som har fylt vindusspylevæske veit jo at den tanken har et lokk du bare “flipper” opp – ikke skurlokk (så vidt jeg veit, i alle fall..)
Rakk å få fylt på nærmere 1, 5 liter før hjernen endelig klarte å løsrive seg fra hva i huleste det nå engang var den var okkupert med – og da jeg den selvfølgelig over til å leite frem en hel armada av, gode nordnorske bannskapsord som da sto i kø for å komme frem og fortelle meg en ting eller tre..
Så hva i huleste gjorde man så? Vel – jeg starta med å ringe brorsan, for han er fremdeles det menneske jeg stoler aller-aller mest på når det kommer til eldre biler..og han mente at (selvfølgelig nok) måtte jeg få tappa ned tanken og fylt på nytt, men at det burde ikke gjøre så veldig mye å kjøre bittelitt med bilen – det er tross alt alkohol i spylevæska,og det vil kanskje bare rense systemet litt ekstra…men for å være på den sikre sida, ble vi enige om at jeg skulle ringe verkstedet og få en second opinion..som stemte heeeelt overens med vår, hehe.. Og siden brorsan har et eget miniverksted for seg selv, med alt mulig av utstyr – som bl.a en svær bakke for å ha under bilen når man tømmer den for forskjellige kropsvæsk..eeeh… ja, olje og sånt, veit dåkker..så – som jeg starta med – dro jeg da bortover til han en tur. Han var imidlertid ikke hjemme akkurat da jeg kom, så mens jeg venta lokaliserte jeg først den rette beholderen for vindusspylevæske – som sitter i mellomrommet mellom radiatoren og grillen..(heia hauet!) og deretter tusla jeg meg en runde på eiendommen hans og tok litt bilder – for duuuuh så grønn den dagen var..
Eine venninna mi bor rett over fjorden, og måtte jo bare zoome inn huset hennes litt – ellers blir jeg vel tjære & fjær neste gang jeg ser henne, hehe..
Og deeer kom brorsan hjem..
Etter litt trivelig skravvel, var det bare å hive seg til..og yeppz, samegutten min har verken rødt eller blått blod..men grønt.. (som styrker min teori om at æ og han hører sammen, da han også egentlig må komme fra planeten Glopknork – der æ, ( i følge en barndomskompis av guttungen), tydeligvis kommer fra..(nope, æ har ikkje grønt blod.. 🤔)
Æ meine, seeee den kule fargen 😍
Etter å ha fått tappa ned systemet og fylt på vann (av økonomiske grunner), og tatt en testtur for å sjekke at temperaturen var slik den skulle, kunne vi glad og lykkelig surre oss videre i livet.
Og utpå kveldingen – da rastlausheta tok meg – igjen – tok vi oss en liten luftetur mot Tjeldsundet. Dro til et nedlagt fergeleie og satte meg ytterst på en molo der, og lot vinden rive og røske i meg, mens tankene fikk fly fritt.. Og sett på makan, da..der var det jaggu enda mer grønt å finne..
Ja folkens, da er det jammen ta blitt julaften. Håper dere alle har det bra..og ikke har stressea dere forderva, nå da..det viktigste (syns nå jeg) er tross alt å ta vare på seg selv og de man har rundt seg, senke skuldrene og nyte julefreden.. ❤️
I går lov lovde jeg dere en liten overraskelse i den siste luka i adventskalenderen..og gjett hva..jeg har skrevet en liten julefortelling – kun for dere.
Jeg har bestandig likt å skrive, men foruten de diktene jeg har dristet meg til å dele – er dette det første jeg noen sinne har turt å vise frem..og akkurat DET er ganske skummelt, må jeg bare få sagt..UÆÆÆH!!.. hehe 😂
Så værsågod..les om du har lyst..og del gjerne 😊
ET JULEEVENTYR
Det var seint lille julaftens kveld, og Maja på 8 år, satt å stirret ut gjennom soveromsvinduet sitt. Hun skulle være hos bestemoren sin å feire jul i år, fordi pappa bodde i et land langt borte – og mamma måtte være på den store båten hvor hun hadde jobben sin. Maja trivdes egentlig veldig godt hos bestemor, for hun fikk gjøre så mye rart her, som mamma aldri hadde tid til å gjøre sammen med henne. Som å bake julekaker. Maja kunne ikke huske at hun hadde bakt julekaker sammen med mamma. De kjøpte dem – i små boder som var ute på torvet der de bodde.
Så Maja trivdes hos bestemor. Men i kveld fikk hun ikke sove..og følte seg bare trist. Bestemor var blitt syk tidligere i dag, mens hun var på loftet og lette etter julepynten til treet de skulle pynte nå i kveld. Hun hadde fått vondt i brystet sitt, og måtte dra på sykehuset. Nabokonen hadde kommet for å passe på Maja, og gjøre sånne ting som voksne syns er så veldig nødvendig..som å vaske over alt. Og Maja hadde hjulpet til så godt hun bare kunne, for hun syns ikke det var noe moro å være ute å leke i snøen, når bestemor ikke var der og ventet med varm kakao når hun kom inn. De hadde til og med pyntet treet..men det var i alle fall ikke særlig moro, når bestemor ikke var med. Og nå var det det snart julaften. Maja kjente hun fikk en klump i halsen. Åååh, som hun ønsket at bestemor skulle bli frisk.
Mens hun satt der, fikk hun plutselig en idé. En ganske genial en, syns hun i allefall selv. Bergnissen kunne sikkert hjelpe, så bestemor fikk komme hjem. Bergnissen var en gammelnisse som bodde med nissefamilien sin i det store berget bak skogen, som lå ved den lille bygda der bestemor bodde. Og han var magisk og passet på folkene i bygda, det var noe ALLE var enige om. Så Maja bare VISSTE at fant hun bergnissen, ville alt ordne seg, og jula ble reddet. Hun åpnet soveromsdøren sin på gløtt og lyttet. Det var helt stille i huset, så nabokona som passet henne, hadde nok lagt seg. “Flott” – tenkte hun, mens hun snek seg på tå ned trappa, i bare pysjamasen.
Klær..hun måtte selvfølgelig ha varme klær på seg. Og stille som en mus, kledde Maja på seg ytterklærne sine som han i gangen, før hun lirket opp døra og smatt ut.
Heldigvis bodde bestemor like ved skogen. Det var kun en gammel fjøs mellom huset og der skogen begynte. Så Maja løp så stille hun kunne ned langs innkjørselen og fulgte deretter en smal, opptråkket sti forbi fjøset som hun visste ble brukt til å ha ved i..og så begynte hun med godt mot å tråkke seg vei innover skogen. Selv om det var nesten natt, var det ganske lyst ute fordi månen var oppe. Noe Maja syns var veldig bra, for når hun kjente riktig godt etter, var hun faktisk litt mørkeredd. Men månen virket så snill og trygg, der den var høyt på himmelen. Stor og rund og blid.. “Nesten som om den smiler til meg” – tenkte hun, og følte seg straks litt kjekkere med tanken på at mannen i månen holdt et øye med henne, og passet på henne. Så hun trasket modig videre, mens skogen ble tettere og tettere. Av og til prøvde hun å rope på bergnissen, men hun ville ikke lage så mye bråk at de som bodde i bygda hørte henne..derfor ble det mer en hvisken.
Etter hvert begynte Maja å bli ganske sliten av å gå. Det var ikke SÅ mye snø i skogen, men hun var tross alt bare 8 år, og beina hennes var så korte at hun måtte løfte dem høyt når hun gikk for å komme fremover. Og for hvert skritt hun tok, var det kommet litt snø i skoene hennes, så nå var hun blitt både våt og kald..og kjente hun riktig godt etter, var hun jaggu begynt å bli litt sulten på toppen av alt. Maja sukket tungt. Hun hadde akkurat lært seg klokka, men hadde ikke en selv. Derfor ante hun ikke hvor lenge hun hadde vært ute, men hun var sikker på at det var mange, mange tiiiiimer..og enda hadde hun ikke sett snurten til verken det store berget eller gammelnissen. Hun grynnet videre et stykke til, men til slutt var hun så sliten og kald, at hun satte seg rett ned i snøen og begynte å gråte. “Bergnissen, hvor er du”? ropte hun snufsende. “Kan du ikke komme og hjelpe meg? Så bestemor blir frisk og jula blir reddet?” Men det var helt stille i skogen. Ingen bergnisse kom, og til slutt var Maja så utmattet at hun sovnet sammenkrøpet under et tre.
Mens hun sov, drømte hun at hun hørte stemmer. Det hvisket og tisket i skogen, og av og til føltes det nesten ut som om noen nappet og dro i henne, og hun liksom svevde i luften. Og merkelig nok følte hun seg så god og varm, enda hun visste innerst inne at hun lå i den kalde snøen, og burde fryse. Hun glippet litt med øynene, og prøvde å våkne – men hun var så trøtt, så trøtt..og alt kjentes så deilig ut, så hun bare sukket av velvære, krøp bedre sammen og sovnet igjen.
Da hun våknet, forsto hun ingenting. Det var varmt og mykt både over og under henne. Hun rørte forsiktig på seg, og hørte at det knakte svakt da hun bevegde seg. Jøss..hun lå i ei stor seng. “Næmmen..” sa hun halvhøyt for seg selv og satte seg brått opp og stirret rundt seg med store øyne. Det var SIN seng.. på SITT rom. Hun var hjemme hos bestemor igjen. Mens hun satt der, helt fortumlet i sengen sin og grublet på om hun hadde gått i søvne (for hvordan i alle dager hadde hun ellers havnet her) hørte hun stemmer nedenfra. Flere stemmer.. damestemmer.. Maja kunne sverge på at det var… Hun hoppet ut av senga, spurta over gulvet og rev opp soveromsdøra, før hun nesten fløy ned trappa. Bestemor..det VAR bestemor som satt der på kjøkkenet og pratet med nabokona. “JAAAAA” hylte Maja overlykkelig.. ”du er blitt frisk” Bestemoren smilte varmt til henne. “Ja Maja, nå er jeg frisk igjen” sa hun, og strakte armene ut mot henne. Maja løp lykkelig over gulvet og inn i den gode, trygge favnen som vente henne. Nå var alt bra. Bestemor var frisk, hun var hjemme og det var julaften. Og i sitt stille sinn takket Maja bergnissen – for nå visste hun at det var HAN som hadde hjulpet henne hjem fra skogen, og fått bestemor frisk til jul.
Ute var det så vidt begynt å gry av dag. Og bak et tre i skogkanten, sto en liten, krokrygget gammel kaill med rød lue og smilte for seg selv. “Alt er mulig for den som tror” hvisket han stille. Han tok et siste overblikk over bygda, for å forsikre seg om at alt var som det skulle være. Menneskene her var tross alt hans ansvar, slik de alltid hadde vært. Han nikket fornøyd, før han snudde seg og pilte innover i skogen og hjem til berget sitt, og de som ventet på han der.
Hey & halloen, alle sammen..jada, jeg VET..det er langt og lenger enn langt – eeh..lenge siden jeg var innom her – men – livet skjer, og av og til blir ikke ting sånn som man tror.
Dette blir et lite “catching up” innlegg, bare sånn grovt sett, altså…for det har vært så utrolig mye i livet mitt de siste månedene. Dagen i dag startet veldig mykt, og jeg satt i en halv evighet i mørket ved kjøkkenvinduet mitt og drakk kaffe og så på at det lille av lys vi har igjen her i nord nå, sakte men sikkert gjorde seg gjeldene. Mørketida og det lyset som nesten ikke er lys her nå – er rett og slett magisk <3
Men altså..sist jeg var aktiv her inne, var jeg vel begynt å trene med vektene igjen – og det har gått bare helt fantastisk. Har øka alle mine 1RM (personlig rekorder) med flere kilo, og bruker mye tid på å være sikker på at jeg får i meg nok proteiner – og vann..
Ellers er det ikke mye som skjer utad i livet mitt (det som foregår innvendig, er ikke noe poeng i å ta opp..i alle fall ikke her og nå) ..så jeg trener, jobber, trener, jobber..Var nemlig så heldig å få tilbake jobben som assistent på det sykehjemmet jeg jobba på i fjor (for de som husker det), og jeg simpelthen ELSKER å være der. Det er jo ei skjerma avdeling, og ja – visst er det tungt mentalt..og med hånda på hjertet, jeg har av og til vært så sliten når jeg har kommet hjem om ettermiddagen, at jeg hverken har klart å spise eller drikke på flere timer..men seriøst..det er verdt det. For fy pokker så givende det er å være sammen med de folkene. Mange av dem er jo like skiftende som årstidene i humør i løpet av dagen..men duuuuh så gode de er, hver på sin måte. Som i går – da ei av de som ikke har noe særlig språk, og som er ei ganske sjenert og tilbaketrukket dame, uttrykte glede over noe jeg ga henne, ved å ta meg i hånda og lene seg med tårer i øynene mot meg, og gnikke nese og kinn inn mot halsgropa mi.. Yepp..den var stor, den klumpen i halsen min jeg svelget da <3
I tillegg har jeg så utrolig trivelige kollegaer, og det er så mye koselig som skjer på avdelinga..som f.eks at vi kunne melde oss på for å lage adventskalender for de ansatte. Klaaart jeg måtte være med på det – det er jo SÅ koselig med pakker..og i går var det min tur å få..WIIIIH =D
Så ja – jeg elsker jobben og det den gir meg..men dessverre..på grunn av NAV – og det faktum at jeg faktisk er ufør av en grunn, må jeg holde tunga rett i munnen når jeg takker ja til timer. Siden det var så sent på året før jeg begynte å jobbe, kunne jeg tjene det tillatte års-beløpet på et par mnd i stedet for et helt år – og tro meg, det er faktisk “livsnødvendig” for meg. For jeg sliter nemlig med min elskede Buster (for nye lesere: bilen min) Men mer om han, kommer litt lenger ned.. Derfor har jeg jobbet ganske mye den siste tiden – og har dessverre allerede begynt å bruke av de timene jeg kan jobbe til neste år. Så for å være sikker på at jeg skal kunne være litt hos “bonusfamilien” min videre fremover også, har jeg avtalt i snitt 1 vakt i uka, og fått oppgitt til NAV hva jeg forventer å tjene i løpet av hele 2020, så de kan begynne å trekke av trygda mi fra januar.. Naturlig nok fungerer det slik at jo mer jeg tjener i løpet av året, jo mer trekker de pr.mnd..og det er helt greit. Problemet er bare at dersom det dukker opp en måned der jeg får ingen eller svært lite jobb, trekker NAV det samme beløpet uansett. Selvfølgelig kan jeg “ta igjen” det tapte ved å jobbe dobbelt måneden etter – men gudane veit hvordan jeg skal komme meg igjennom den måneden jeg går flere tusen i minus..for så lenge jeg kun er tilkallingsvikar og ikke har noen fast ansettelse – er jeg heller ikke berettiget på sykepenger. Derfor går jeg heller for noen få dager i snitt – for det blir enklere å forholde seg til, dersom det verste skulle skje..så jeg ikke ender opp med å bo i bilen igjen, hehe =P
Så litt om Buster – mannen i mitt liv 😉
En ting er jo at han trenger seg en liten makeover – for det er utrulig mye rust på han..men heldigvis ikke noe rammerust, så skjønnhetsbehandlinga får vente. Jeg har nettopp skifta alle glødepluggene på kar´n – da han stakkar har måttet slite med at kun 3 av 6 har fungert siden jeg overtok han for 1 1/2 år siden. Så må/bør skifte alt av bremsecalipere, skiver og klosser både foran og bak (bl.a på grunn av den lille hendelsen i høst..hehe..og veit du ikke hva jeg snakker om, kan du lese det i begynnelsen av dette innlegget HER) Dessuten må jeg få tak i ei ny dyse, reparere eksosanlegget og få på plass noen foringer som mangler..i tillegg til at meg MÅ få slått inn nytt rammenummer – da det originale ikke vises lengre.. Så ja – for meg – som er så kjøregær´n og avhengig av friheta mi, er det livsviktig å kunne få inn de ekstra kronene ei stund fremover.
Ei ringvirkning av at det er så mye som må fixes, er at jeg har jo knapt vært utenfor døra de siste månedene. Og som den farende fanten jeg er, kjenner jeg at jeg gleder meg som en unge på julaften til jeg kan friskemelde bilen – og vi kan legge noen mil bak oss – i gudane veit hvilken retning. Men noen få turer har det jo blitt – kun her i Troms og Nordland – så jeg legger ved noen få bilder dere kan kose dere med. De fleste er bilder som ikke har vært postet noen steder tidligere – men ett og annet kan de av dere som følger med på Instagram og bildesiden min via Facebook, ha sett før =)
Vel – det var litt kjapt om den siste tida her hos meg. Som sagt, de indre tingene som har foregått – og til dels foregår enda – gidder jeg ikke å henge meg opp i. Jeg har det bra!! Faktisk bedre enn bra – og når jeg veit hva som venter meg om noe måneder, er det slettes ikke ille å måtte “ligge brakk” ei stund.. Den som venter på noe godt, vet dere.. 😉
Ha en nydelig 2.søndag i advent, alle sammen. Jeg skal på kveldsvakt om ikke så alt for lenge..så jeg brenner adventslysene mine nå =) <3
