Luke 24:

Ja folkens, da er det jammen ta blitt julaften. Håper dere alle har det bra..og ikke har stressea dere forderva, nå da..det viktigste (syns nå jeg) er tross alt å ta vare på seg selv og de man har rundt seg, senke skuldrene og nyte julefreden.. ❤️

I går lov lovde jeg dere en liten overraskelse i den siste luka i adventskalenderen..og gjett hva..jeg har skrevet en liten julefortelling – kun for dere.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har bestandig likt å skrive, men foruten de diktene jeg har dristet meg til å dele – er dette det første jeg noen sinne har turt å vise frem..og akkurat DET er ganske skummelt, må jeg bare få sagt..UÆÆÆH!!.. hehe 😂

Så værsågod..les om du har lyst..og del gjerne 😊

ET JULEEVENTYR

Det var seint lille julaftens kveld, og Maja på 8 år, satt å stirret ut gjennom soveromsvinduet sitt. Hun skulle være hos bestemoren sin å feire jul i år, fordi pappa bodde i et land langt borte – og mamma måtte være på den store båten hvor hun hadde jobben sin.
Maja trivdes egentlig veldig godt hos bestemor, for hun fikk gjøre så mye rart her, som mamma aldri hadde tid til å gjøre sammen med henne. Som å bake julekaker. Maja kunne ikke huske at hun hadde bakt julekaker sammen med mamma. De kjøpte dem – i små boder som var ute på torvet der de bodde.

Så Maja trivdes hos bestemor. Men i kveld fikk hun ikke sove..og følte seg bare trist. Bestemor var blitt syk tidligere i dag, mens hun var på loftet og lette etter julepynten til treet de skulle pynte nå i kveld. Hun hadde fått vondt i brystet sitt, og måtte dra på sykehuset. Nabokonen hadde kommet for å passe på Maja, og gjøre sånne ting som voksne syns er så veldig nødvendig..som å vaske over alt. Og Maja hadde hjulpet til så godt hun bare kunne, for hun syns ikke det var noe moro å være ute å leke i snøen, når bestemor ikke var der og ventet med varm kakao når hun kom inn. De hadde til og med pyntet treet..men det var i alle fall ikke særlig moro, når bestemor ikke var med.
Og nå var det det snart julaften. Maja kjente hun fikk en klump i halsen. Åååh, som hun ønsket at bestemor skulle bli frisk.

Mens hun satt der, fikk hun plutselig en idé. En ganske genial en, syns hun i allefall selv. Bergnissen kunne sikkert hjelpe, så bestemor fikk komme hjem. Bergnissen var en gammelnisse som bodde med nissefamilien sin i det store berget bak skogen, som lå ved den lille bygda der bestemor bodde. Og han var magisk og passet på folkene i bygda, det var noe ALLE var enige om. Så Maja bare VISSTE at fant hun bergnissen, ville alt ordne seg, og jula ble reddet. Hun åpnet soveromsdøren sin på gløtt og lyttet. Det var helt stille i huset, så nabokona som passet henne, hadde nok lagt seg. “Flott” – tenkte hun, mens hun snek seg på tå ned trappa, i bare pysjamasen.

Klær..hun måtte selvfølgelig ha varme klær på seg. Og stille som en mus, kledde Maja på seg ytterklærne sine som han i gangen, før hun lirket opp døra og smatt ut.

Heldigvis bodde bestemor like ved skogen. Det var kun en gammel fjøs mellom huset og der skogen begynte. Så Maja løp så stille hun kunne ned langs innkjørselen og fulgte deretter en smal, opptråkket sti forbi fjøset som hun visste ble brukt til å ha ved i..og så begynte hun med godt mot å tråkke seg vei innover skogen. Selv om det var nesten natt, var det ganske lyst ute fordi månen var oppe. Noe Maja syns var veldig bra, for når hun kjente riktig godt etter, var hun faktisk litt mørkeredd. Men månen virket så snill og trygg, der den var høyt på himmelen. Stor og rund og blid.. “Nesten som om den smiler til meg” – tenkte hun, og følte seg straks litt kjekkere med tanken på at mannen i månen holdt et øye med henne, og passet på henne.
Så hun trasket modig videre, mens skogen ble tettere og tettere. Av og til prøvde hun å rope på bergnissen, men hun ville ikke lage så mye bråk at de som bodde i bygda hørte henne..derfor ble det mer en hvisken.

Etter hvert begynte Maja å bli ganske sliten av å gå. Det var ikke SÅ mye snø i skogen, men hun var tross alt bare 8 år, og beina hennes var så korte at hun måtte løfte dem høyt når hun gikk for å komme fremover. Og for hvert skritt hun tok, var det kommet litt snø i skoene hennes, så nå var hun blitt både våt og kald..og kjente hun riktig godt etter, var hun jaggu begynt å bli litt sulten på toppen av alt. Maja sukket tungt. Hun hadde akkurat lært seg klokka, men hadde ikke en selv. Derfor ante hun ikke hvor lenge hun hadde vært ute, men hun var sikker på at det var mange, mange tiiiiimer..og enda hadde hun ikke sett snurten til verken det store berget eller gammelnissen.
Hun grynnet videre et stykke til, men til slutt var hun så sliten og kald, at hun satte seg rett ned i snøen og begynte å gråte.
“Bergnissen, hvor er du”? ropte hun snufsende. “Kan du ikke komme og hjelpe meg? Så bestemor blir frisk og jula blir reddet?”
Men det var helt stille i skogen. Ingen bergnisse kom, og til slutt var Maja så utmattet at hun sovnet sammenkrøpet under et tre.

Mens hun sov, drømte hun at hun hørte stemmer. Det hvisket og tisket i skogen, og av og til føltes det nesten ut som om noen nappet og dro i henne, og hun liksom svevde i luften. Og merkelig nok følte hun seg så god og varm, enda hun visste innerst inne at hun lå i den kalde snøen, og burde fryse. Hun glippet litt med øynene, og prøvde å våkne – men hun var så trøtt, så trøtt..og alt kjentes så deilig ut, så hun bare sukket av velvære, krøp bedre sammen og sovnet igjen.

Da hun våknet, forsto hun ingenting. Det var varmt og mykt både over og under henne. Hun rørte forsiktig på seg, og hørte at det knakte svakt da hun bevegde seg. Jøss..hun lå i ei stor seng.
“Næmmen..” sa hun halvhøyt for seg selv og satte seg brått opp og stirret rundt seg med store øyne. Det var SIN seng.. på SITT rom. Hun var hjemme hos bestemor igjen.
Mens hun satt der, helt fortumlet i sengen sin og grublet på om hun hadde gått i søvne (for hvordan i alle dager hadde hun ellers havnet her) hørte hun stemmer nedenfra. Flere stemmer.. damestemmer.. Maja kunne sverge på at det var…
Hun hoppet ut av senga, spurta over gulvet og rev opp soveromsdøra, før hun nesten fløy ned trappa.
Bestemor..det VAR bestemor som satt der på kjøkkenet og pratet med nabokona.
“JAAAAA” hylte Maja overlykkelig.. ”du er blitt frisk”
Bestemoren smilte varmt til henne. “Ja Maja, nå er jeg frisk igjen” sa hun, og strakte armene ut mot henne.
Maja løp lykkelig over gulvet og inn i den gode, trygge favnen som vente henne. Nå var alt bra. Bestemor var frisk, hun var hjemme og det var julaften. Og i sitt stille sinn takket Maja bergnissen – for nå visste hun at det var HAN som hadde hjulpet henne hjem fra skogen, og fått bestemor frisk til jul.

Ute var det så vidt begynt å gry av dag. Og bak et tre i skogkanten, sto en liten, krokrygget gammel kaill med rød lue og smilte for seg selv. “Alt er mulig for den som tror” hvisket han stille. Han tok et siste overblikk over bygda, for å forsikre seg om at alt var som det skulle være. Menneskene her var tross alt hans ansvar, slik de alltid hadde vært. Han nikket fornøyd, før han snudde seg og pilte innover i skogen og hjem til berget sitt, og de som ventet på han der.

GOD JUL