Heisann i kveldinga. I dag har jeg sittet og filosofert litt over livet generelt, og føler at jeg er veldig heldig som har klart å komme så langt i min egen utvikling at jeg klarer å leve i nuet så godt som jeg gjør.

For opp gjennom årene har vi nok alle opplevd situasjoner i forhold til andre mennesker der vi har følt at vi ikke helt klarer å henge med. At vi prøver så godt vi kan, men likevel opplever man til tider å bli forbigått. Og så har man tilfeller der man ikke kommer videre fordi noen blokkerer veien for oss. For ikke å snakke om at man av og til faktisk føler at man sjøl bare er udugelig og i veien, så man blir rett og slett “overkjørt”.

Kjenner du deg igjen? Jeg gjør i alle fall det. Jeg har faktisk ikke tall på hvor mange ganger gjennom livet jeg har stått på sidelinja og bare latt folk passere – både frivillig og ufrivillig – fordi jeg visst at jeg ikke hadde nubbsjans til å henge med på den ferden mot det målet hvor de hadde plotta inn kursen. De gangene jeg våga meg ut på den trafikkerte veien bestående av målbevisste sjeler, har det nemlig bestandig endt opp med at jeg har blitt totalt overkjørt. Ikke ett eneste menneske har stoppa opp, tatt det med ro og gått videre i mitt tempo.

Hva er det som lokker så innmari, som gjør at menneske etter menneske raser av sted fremover i livet uten å ta seg tid til å nyte reisa? Som gjør at de passerer den ene før og den andre etter, kun for å nå dette målet? Kan noen fortelle meg hva som er der fremme? Er det verdt det å haste gjennom årene i stedet for å nyte de øyeblikkene som vi aldri veit hvor mange vi får oppleve av? Og ikke minst – har jeg rasa forbi noen langs min vei? Garantert!! I alle fall i tidligere år da jeg svevde i en illusjon om at jeg ikke var noe verdt om jeg ikke prøvde å komme meg til svartens videre og fortvilt kjempa for å holde tritt med de som virkelig hadde full fart fremover.

I dag har jeg innsett at jeg har mye mer igjen for å nyte turen. Og i stedet for å ha et endelig mål der fremme forsøker jeg å sette meg bittesmå delmål, og heller prøve å nyte tida og ikke minst selskapet av de personene som jeg treffer underveis. Det er slettes ikke sikkert at alle (om noen) av de er ment å gå den veien jeg skal, jeg har allerede mista de aller fleste..men det veit jeg jo ikke før jeg har stoppa opp og tatt meg tida til å finne ut av det.

Så hva med deg? Om du er helt ærlig med deg sjøl – går du fra alle mennesker du møter på din vei fordi du har et mål og vil nå det kjappest mulig?  Eller om du møter noen som har samme mål som deg, går du imot dem og stiller deg i veien for dem slik at de ikke får nå målet før deg? Elller stopper du opp og prøver å gå veien sammen med dem så dere kan nyte turen sammen?

Uansett hva…ha en riktig flottersfin kveld videre ❤️ og fortsatt god påske.