Fy søren som tida flyr altså! Ikke nok med at vi er i midten av enda ei uke – men vi er jaggu godt og vel 1/4 inne i august. Om ikke så alt for lenge begynner høsten å snike seg innpå, og sjøl om jeg ikke ser frem til vinter og kulde må jeg likevel innrømme at jeg gleder meg til verden atter en gang blir farget i flammende rødt og oransje. Men det er nå enda ei stund til før sommeren gir seg helt over, så i stedet for å sitte her og fabulere om hva jeg skal eller ikke skal gjøre til høsten tenker jeg at jeg heller skribler litt kjapt om de siste dagene.
Jeg dro jo hjem til mi eiga leilighet i slutten av forrige uke og har hatt noen flotte dager der både aleina og sammen med bålmannen min. På mandag var vi nede hos brorsan og hjalp han litt mer med den lille bua han holder på å restaurere, og etter at han dro hjem på ettermiddagen har det liksom ikke skjedd så veldig mye. Tirsdag knødde jeg meg til Harstad og fikk faktisk shoppa meg helt ferdig med ting & tang til langturen min. Det vil si at jeg skulle egentlig ha et sutursett bare sånn i tilfelle jeg er veldig uheldig, men ingen apotek solgte sånt – så da endte jeg opp med sårlukkingstrips i stedet, i tillegg til kompress og sportstape. Når alt i forbindelse med turen var unnagjort, inkludert å pakke sekken ferdig med det aller meste, innså jeg at jeg ikke hadde noe mer å styre med hjemme. Og det var kanskje like greit fordi jeg var faktisk helt utkjørt i hauet etter å ha flydd att og frem på flere kjøpesenter i mange timer. Dermed ble det en del sofasliting resten av tirsdagen, og i ærlighetas navn skal jeg innrømme at jeg begynte å bli litt rastløs – så etter at jeg hadde vært bortom go´venninna mi i går (onsdag) og gjort et lite arbeidsstykke for henne, satte jeg nesa mot fergeleiet på Refsnes og kursa meg tilbake mot “fjorden”.
Og her sitter jeg da og koser meg, og gleder meg til å se hva de neste dagene bringer.
Ha en riktig flottersfin torsdag da, alle sammen ❤ Vi ses når vi ses.
God mårra godtfolk..her i nord er det atter en ny, varm dag som står på utsida av døra og venter. Har litt planer som ikke har mye med sommer og godt vær å gjøre, for jeg skal hjelpe go’venninna med et lite arbeidsstykke – men dagen har akkurat starta i det Helenske hjem, så hvem veit hva den vil bringe før den er over igjen.
Men nok om det. Her om dagen var jeg så utrulig heldig at jeg fikk en pakke i posten med ukjent innhold.
Den var fra en av TikTok-følgerene mine, ei supersnill tøtta som jeg har hatt litt å gjøre med tidligere også, og som hadde funnet ut at hun ville gi meg en liten sommergave. Og for en gave, tenker jeg.. bare se her.
Masse godt å kose seg med i sommervarmen..
..og mange ting som passa perfekt å putte i sekken som ganske snart skal pakkes for den langturen jeg har nevnt til dere tidligere i det innlegget HER.
Snakk om sommergave da. Jeg blei reint rørt over hvor snille noen mennesker kan være uten å forlange noe som helst tilbake, og jeg føler meg så utrulig heldig som har sånne folk i livet mitt.
Jeg åpna forresten pakken på TikTok, så vil du se det kan du ta en titt HER.
Ha en riktig flottersfin dag da alle sammen ❤️ CU L8R
Tja.. da er det vel på tide å gi et lite livstegn fra meg igjen. Det har jo skjedd både det ene og det andre i helg og starten på uka, men tenker at jeg starter med å fortelle om en utrulig trivelig søndag. Jeg er fremdeles i leiligheta mi, og på lørdag kom bålmannen min bortover for å være her et par dager sammen med meg. Og på søndag heiv vi oss rundt og tok oss en tur ut i skog og mark – nærmere bestemt på toppen av Kveøya. Med sine 267 moh er den jo ikke den største “toppen” akkurat, men detta var ikke ment som en langtur men en kosetur. Og kosetur ble det, sjøl om jeg i ei bisetning her må si at vi knota noe så inni grønnjævlige helvette før vi fant ruta, fordi YoursTruly IKKE hadde fått med seg at merkinga på sommerturene til 10 på Topp hadde endra farge fra rødt til blått. Jeg har vært på toppen av Kveøya mange, mange ganger men har bestandig gått opp fra grendehuset (for de lokalkjente) men denna gangen tenkte jeg at vi kunne følge den nye ruta som starter innerst på Øyneset.. og her må jeg bare si at det er ikke BARE min feil at vi knota til å begynne med, fordi det viser seg at teksten i 10 på topp-boka er feil..der står det at vi skal følge en grusvei rett FØR de siste husene – men veien er rette ETTER.. pluss at de har skrevet at vi skal ta til HØYRE rett etter at vi har starta på den grusveien – men man skal ta til VENSTRE. Så ja, vi jårra en masse mainnskjit til å begynne med..kremt.. så snakker vi ikke mer om det, hehe.
Når vi endelig hadde kommet oss på rett vei, var det en veldig fin og lettgått tur. Litt bratt bakke akkurat til å begynne med, men ellers et nydelig terreng å gå i hele veien. Til tross for at toppen ikke er særlig høy, er det en fantastisk utsikt i alle himmelretninger, og jeg var flink og knipsa noen bilder til dere.
Og tenke seg til – vi hadde faktisk selskap med oss på turen også, for skogsnissen Kåre hadde jaggu snika seg med i tursekken denna gangen også. Så yeppz, søndagen ble litt knot og masse kos.
Som dere veit har jeg slitt lenge med blogginga, noe som betyr at det er mye rart som jeg har knipsa bilder av uten at de bildene har blitt vist frem. Skal ikke lage noe langt innlegg av det da, men her er et bittelite knippe av det som var.. og starter med et sjokkert syltetøy på glass, hehe.
I innlegget “klar..ferdig..GÅ!!” i går, sa jeg at jeg var på tur ut døra for å dra på en tur jeg har hatt lyst til å ta i mange, mang år. Nemlig til Sætertinden, en fantastisk topp på 1095 moh. Greia er at go´venninna mi har også hatt lyst til å gå den toppen, og vi har hatt en avtale om at første gangen vi skulle gå den, skulle vi gå den sammen. Det har vært mye opp & ned og att & frem i flere år nå – men for noen dager siden fikk jeg meldinga fra henne om jeg kunne tenke meg å gå den etterlengta turen nå i helga, og dermed susa jeg da hjem på torsdag og i går var vi da klare for å labbe i vei.
Turen starta langs en brei og god vei og gikk etter hvert over i ganske lettgått terreng – sjøl om det var en del kneiker her og der. Men som venninna har konkludert med – skal man opp på fjellet må det oppoverbakker til, hehe. Det var faktisk også utrulig godt merka helt til topps, noe jeg personlig setter enormt stor pris på, fordi noe av det verste jeg veit er å måtte gå med nesa i et kart for å finne ut hvor jeg skal.
I alle fall, vi traska og trødde oppover bakkene og hadde oss noen spise- og drikkepauser underveis, og både humør og pågangsmotet var på topp.
Etter hvert som vi kom litt opp i høyden virka utsikten svært lovende – det eneste minuset var at det virka som om skydekket og tåka kom sigende nedover i stedet for å forsvinne til langtbortivekkistan..
..men vi traska nå videre, fremdeles med humøret på topp og tenkte at YR hadde jo lova at det skulle bli bedre etter hvert… mhmmm!!! Jeg knipsa nå litt bilder her og der, av alt mulig fra små fjellvann til en reinflokk som kom strykende forbi. Og jeg meiner sjekk de “veistikkene” som står oppover der (vises på bildet med reinflokken). Som jeg sa er det sykt godt merka hele veien oppover, og da detta fjellet blir brukt like mye på vinterstid som om sommeren, er det nok veeeldig nødvendig med de stikkene tenker jeg.
Etter hvert som vi traska og gikk blei det mer og mer tydelig at både skyene og tåka nok var kommet for å bli, men vi fortsatte sakte men sikkert oppover og etter hvert fikk vi et lite bygg i sikte i tåkeheimen.
Der satte vi oss ned for en solid matpause – og en “alvorsprat”. Vi var nå kommet opp i litt over 730 høydemeter, og da det gikk opp for venninna mi hvor langt det egentlig var igjen til toppen, mista hun nok dessverre litt av piffen. Hun plages med spesielt et kne, og etter å ha diskutert litt att og frem bestemte hun seg for at hun ikke hadde mulighet til å gå videre. Hun skulle tross alt ned igjen samme veien.
Jeg hadde egentlig tenkt å gi meg sammen med henne – halloooo.. vi skulle jo liksom nå toppen sammen. Men der streika go´venninna og “nekta” å gå ned før jeg hadde vært på toppen.. som dere kan skimte så vidt på bildet under.
Vel – jeg skal ikke ha det på meg at jeg ikke hører etter, hehe.. så da jeg hadde spist og drukket meg ferdig, tømte jeg sekken min for alt unødvendig og labba i vei. Fiiine venninna mi som står der nede og ønsker meg god tur oppover mot et etterlengta mål.
Jeg tok litt bilder på turen oppover, men som dere vil se ble det bare mer og mer tåke etter hvert som jeg nærma meg toppen. Da jeg kom så langt opp at jeg var nesten ved den store masta, var det så tjukt der oppe at jeg måtte rett og slett sette meg ned og vente på bedre tider fordi jeg så faktisk ikke hvor jeg skulle sette føttene.
Jeg holdt meg oppe på toppen ei stund i håp om at tåka skulle lette såpass at jeg i alle fall kunne se et glimt av omverden, men nei. Så til slutt måtte jeg bare krype til korset og innse at jeg måtte bevege meg ned til venninna igjen..men først måtte jeg knipse et bilde av min trofaste følgesvenn, skogsnissen Kåre.
Etter å ha snirkla meg ned gjennom tåkehavet og funnet igjen go´venninna som så trofast venta på meg, starta vi på returen. Selvfølgelig var det utrulig kjipt at hun ikke kom seg til toppen, og utrulig kjipt at jeg ikke fikk sett noe som helst anna enn tåke. Men er jeg skuffa? Definitivt NEI!! Jeg hadde en utrulig, fantastisk tur sammen med bestevenninna mi og vi har nå en haug med nye, gode minner sammen. Og jeg lærte om meg sjøl at jeg kanskje er litt sprekere enn jeg har gitt meg sjøl kreditt for – og at den steinura opp mot toppen av Sætertinden som jeg veit noen syns er helt horribel, ikke skremte meg i det hele tatt. Og jeg veit også at jeg skal definitivt opp på den toppen en annen gang – æ meine – bærre seee så vakker den er der den lå og gjorde seg til for oss når vi var kommet oss nesten helt ned til bilen igjen.
Ha en riktig flottersfin dag da alle sammen ❤ og riktig god helg.
Så da sier jeg bare klar, ferdig, GÅ og suser videre. Ha en flottersfin dag alle sammen ❤️ og kryss fingre & tær for at været holder så man ikke må gjøre vendereis.
Goood mårra godtfolk – i dag er det for første gang på lenge grått og regntungt ute her, men jeg har likevel starta dagen ute. Det er noe helt eget å kunne nyte den første koppen med kaffe i kombinasjon med frisk luft – hauet mitt våkner på en helt anna måte da.
I dag har jeg faktisk noen små planer.. så gjenstår det å se om jeg klarer å få fullført de da. Jeg akter nemlig å surre meg tilbake til mi ega leilighet noen dager, og første planen… eller rettere sagt”utfordringa” blir å komme meg til fergeleiet. Hva utfordringa med det er? Vel, som de som kjenner meg godt veit så er jeg ikke glad i å ta ferga (nei, æ blir ikkje sjøsjuk og æ er ikkje redd på havet) Jeg bare rett og slett liker IKKE å sitte “innsperra” i ei halv evighet og kjede vettet av meg mens fergene daffer fremover som ferger gjør. Og folkesky som jeg ofte er, har jeg en inngrodd motstand mot å eksponere meg sjøl på sånne folksomme steder. Men den ferga jeg har planer om å ta i dag bruker ikke så veldig lang tid, og så er det ei åpen ferge som betyr at jeg kan sitte i bilen min under overfarten. Så da får vi se om jeg tar rett arm i rundkjøringa borti her, eller ender opp med å kjøre den lange veien rundt, hehe. I tillegg har jeg sett for meg litt småpjusk som skal styres og bales med hjemme i leiligheta når jeg engang kommer meg dit. Så yeppz.. små planer – men planer er det åkkesom, så får jeg bare se om de blir fullført.
