I innlegget “klar..ferdig..GÅ!!” i går, sa jeg at jeg var på tur ut døra for å dra på en tur jeg har hatt lyst til å ta i mange, mang år. Nemlig til Sætertinden, en fantastisk topp på 1095 moh.
Greia er at go´venninna mi har også hatt lyst til å gå den toppen, og vi har hatt en avtale om at første gangen vi skulle gå den, skulle vi gå den sammen. Det har vært mye opp & ned og att & frem i flere år nå – men for noen dager siden fikk jeg meldinga fra henne om jeg kunne tenke meg å gå den etterlengta turen nå i helga, og dermed susa jeg da hjem på torsdag og i går var vi da klare for å labbe i vei.

Turen starta langs en brei og god vei og gikk etter hvert over i ganske lettgått terreng – sjøl om det var en del kneiker her og der. Men som venninna har konkludert med – skal man opp på fjellet må det oppoverbakker til, hehe. Det var faktisk også utrulig godt merka helt til topps, noe jeg personlig setter enormt stor pris på, fordi noe av det verste jeg veit er å måtte gå med nesa i et kart for å finne ut hvor jeg skal.

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

I alle fall, vi traska og trødde oppover bakkene og hadde oss noen spise- og drikkepauser underveis, og både humør og pågangsmotet var på topp.

Etter hvert som vi kom litt opp i høyden virka utsikten svært lovende – det eneste minuset var at det virka som om skydekket og tåka kom sigende nedover i stedet for å forsvinne til langtbortivekkistan..

..men vi traska nå videre, fremdeles med humøret på topp og tenkte at YR hadde jo lova at det skulle bli bedre etter hvert… mhmmm!!!
Jeg knipsa nå litt bilder her og der, av alt mulig fra små fjellvann til en reinflokk som kom strykende forbi. Og jeg meiner sjekk de “veistikkene” som står oppover der (vises på bildet med reinflokken). Som jeg sa er det sykt godt merka hele veien oppover, og da detta fjellet blir brukt like mye på vinterstid som om sommeren, er det nok veeeldig nødvendig med de stikkene tenker jeg.

Etter hvert som vi traska og gikk blei det mer og mer tydelig at både skyene og tåka nok var kommet for å bli, men vi fortsatte sakte men sikkert oppover og etter hvert fikk vi et lite bygg i sikte i tåkeheimen.

Der satte vi oss ned for en solid matpause – og en “alvorsprat”. Vi var nå kommet opp i litt over 730 høydemeter, og da det gikk opp for venninna mi hvor langt det egentlig var igjen til toppen, mista hun nok dessverre litt av piffen. Hun plages med spesielt et kne, og etter å ha diskutert litt att og frem bestemte hun seg for at hun ikke hadde mulighet til å gå videre. Hun skulle tross alt ned igjen samme veien.

Jeg hadde egentlig tenkt å gi meg sammen med henne – halloooo.. vi skulle jo liksom nå toppen sammen. Men der streika go´venninna og “nekta” å gå ned før jeg hadde vært på toppen.. som dere kan skimte så vidt på bildet under.

Vel – jeg skal ikke ha det på meg at jeg ikke hører etter, hehe.. så da jeg hadde spist og drukket meg ferdig, tømte jeg sekken min for alt unødvendig og labba i vei. Fiiine venninna mi som står der nede og ønsker meg god tur oppover mot et etterlengta mål.

Jeg tok litt bilder på turen oppover, men som dere vil se ble det bare mer og mer tåke etter hvert som jeg nærma meg toppen. Da jeg kom så langt opp at jeg var nesten ved den store masta, var det så tjukt der oppe at jeg måtte rett og slett sette meg ned og vente på bedre tider fordi jeg så faktisk ikke hvor jeg skulle sette føttene.

Jeg holdt meg oppe på toppen ei stund i håp om at tåka skulle lette såpass at jeg i alle fall kunne se et glimt av omverden, men nei. Så til slutt måtte jeg bare krype til korset og innse at jeg måtte bevege meg ned til venninna igjen..men først måtte jeg knipse et bilde av min trofaste følgesvenn, skogsnissen Kåre.

Etter å ha snirkla meg ned gjennom tåkehavet og funnet igjen go´venninna som så trofast venta på meg, starta vi på returen. Selvfølgelig var det utrulig kjipt at hun ikke kom seg til toppen, og utrulig kjipt at jeg ikke fikk sett noe som helst anna enn tåke. Men er jeg skuffa? Definitivt NEI!! Jeg hadde en utrulig, fantastisk tur sammen med bestevenninna mi og vi har nå en haug med nye, gode minner sammen. Og jeg lærte om meg sjøl at jeg kanskje er litt sprekere enn jeg har gitt meg sjøl kreditt for – og at den steinura opp mot toppen av Sætertinden som jeg veit noen syns er helt horribel, ikke skremte meg i det hele tatt. Og jeg veit også at jeg skal definitivt opp på den toppen en annen gang – æ meine – bærre seee så vakker den er der den lå og gjorde seg til for oss når vi var kommet oss nesten helt ned til bilen igjen.

Ha en riktig flottersfin dag da alle sammen ❤ og riktig god helg.